SandyEyeCandy

I dag fyller verdens rareste hund 4 år. Hun får et nytt hjem i gave, som vi forhåpentligvis skal dele i mange år framover. Takk Aiko, for at du holder meg ydmyk og på alerten. Når jeg trur jeg har skjønt deg, gjør du brått noe helt nytt. Takk Aiko, for at du har lært meg hvor stor tålmodighet jeg egentlig besitter, så lenge fundamentet består av uforbeholden kjærlighet. Takk Aiko, for at du er verdens beste storesøster for det lille knertmonsteret vårt. Måten du steller for henne og passer på er rørende. Måten du druser henne i bakken og røsker henne i nakkeskinnet ikke likeså. Takk Sleiko, for at du alltid holder alle hunder og mennesker i din flokk reine. Takk Aiko, for den fantastiske jobben du gjør som raserepresentant. Ingen som treffer deg og får bli kjent med deg kan unngå å drukne i det vise blikket ditt eller kjenne på det vanvittige båndet du klarer å knytte til folk du bryr deg om. Alle vil jo ha en shiba om den blir som deg. Takk Aiko, for at du får meg til å le hver eneste dag. For at du gir meg følelsen av å være viktig. For at du alltid skjønner når det passer å være gøyal, men også når jeg bare trenger deg til å ligge som en ball i fanget mitt. Takk for at du kom inn i livet mitt på et tidspunkt jeg følte meg litt tapt. En foreløpig fraværende masteroppgave er et godt bytte mot livet med deg og vissheten om at jeg har vokst og tar i bruk mer av alt det jeg besitter hver dag i jobben min. Takk Aiko, for at du er så vakker at jeg kan drikke inn synet av deg og kjenne hvordan øynene flommer over at noe så perfekt. At du går som du har bleie, er kjempestor og har digre akita-ører gir deg bare egenart. Takk for at du fortsetter å velge meg hver eneste dag. Takk for at jeg får være ditt menneske. Jeg skal gi deg alt du trenger og alt du vil ha så lenge du lever, for jeg elsker deg med alt jeg har.

Aiko melder om at leka var helt mega (og penga er satt til overføring)!

Hun er fortsatt slank og smekker, krysser fingra for at alle tegnene faktisk er riktige!

Søtinger, altså! Likte godt den øverste tispa. Fantastisk sort maske og beskjeden nesefold, skikkelig nuttete!

Ja, det er et godt tegn.

Ikke enig i at det at valpen setter seg er tegn på at en har dratt det for langt. Selvsagt kan det tolkes som et avmaktstegn fra valpen om at dette blei vanskelig, men det er da jeg mener at det er viktig å være trygg og bestemt (og hyggelig, for all del!) og vise valpen at det er helt greit og trygt og gå framover. Ellers enig i fine tips om å la valpen nærme seg besøkende i eget tempo.

Jeg har dytta min eldste mye i rompa. Hun er riktignok fire år og stopper ikke opp pga usikkerhet, men fordi hun ikke gidder. Det er ikke et alternativ når jeg også har en annen hund som har riktig så fin framdrift, så Aiko må pent holde vårt tempo. Når hun blir helt umulig og det å slepe gjør at sela holder på å dras over hodet på henne, dytter jeg i rompa, eller når jeg ser at hun begynner og bli sliten (hun er litt handicappa, så hun er delvis unnskyldt), hender det jeg bærer henne noen meter for å gi henne litt piff og følelsen av at vi er på lag til tross for at hun faktisk må gå mens vi er på tur. Jeg skjønner at å bære rundt på 20 kg ikke er et alternativ, men tanken om å bare forflytte henne dit du ønsker står fortsatt. Jeg må innrømme at jeg synes det høres ganske håpløst ut å holde på i 20 min for å gå fra dør til vei uansett hvor "skummel" venninna di er, og ville løst sånne situasjoner på følgende måte: Du og den skumle personen går sammen og skravler, mens du rett og slett tar med deg bikkja ved å holde båndet kort og ha henne bestemt ved din side. Ikke prat med henne, ikke anerkjenn tullet hun holder på med, og bare ta henne med deg og forvent at dere skal gå på tur. Det får være grenser til valpetyranni.

Har du prøvd å bære henne noen meter og deretter sette henne ned og med bestemte og tydelige skritt gå videre mens du holder kobbelet kort og har henne ved siden av deg? Jeg skjønner at du ikke vil presse henne inn i ubehagelige situasjoner, men ofte er nettopp det at du er trygg og bestemt det som skal til for at valpen skal komme over kneika når det gjelder sånt "tull" som det her.

Du kan godt si noe om hva hundene heter på stamtavla og sånt, da.

Nei, det er jeg klar over. Bikipile satte sprøyter på Kiri sjøl som du sier. Håper jeg aldri får allergihund, ikke pga sprøyteskrekk som jeg ikke har, men pga hvor ****** det er å være allergisk.

Stjeler tråden litt her: På eierskifteskjemaet til NKK virker det ikke som det er mulig å beholde bikkja i eget eie, og "gi bort" halvparten til ny medeier. En kan kun overføre bikkja til ny eier og andre medeiere, om jeg forstår det riktig. Er det noen som har gjort dette før? Hvordan fylte dere da ut skjemaet? (Jeg synes jo det burde gå an å skrive opp seg sjøl, og deretter fylle ut en av boksene for medeier, men det ser ikke ut som at det er greit). Lenke til skjema: http://web2.nkk.no/wp-content/uploads/2012/05/eierskifteskjema20121.pdf

Jeg ville slengt bikkja i nærmeste MR-maskin og kanskje fått noen svar der. Jeg har jo en hund som riktignok hadde normale sykluser på løpetida si, og som aldri har hatt problemer med tissing i tide og utide, men hun har alltid bevega seg som om hun går med bleie, med stive "hjulvisp"-lignende bevegelser. På røntgen viste det seg at hun har delvis sammenvokst bekken og ryggrad, at L7 (nederste lendevirvel) har grodd sammen med bekkenet. Derav merkelig bevegelsesmønster, men det forklarer ikke hvorfor hun er så "treig" fysisk (sammenligna med andre shibaer, hun framstår som forholdsvis normal altså ), eller hvorfor hun ikke reagerer så kjapt på ting vi gjør som hun burde. Feks den testen hvor bikkja står og du bretter koden bakover sånn at potens overside ligger mot bakken. Normalt vil enhver hund umiddelbart sette foten ordentlig under seg med tredeputene ned, mens Aiko kan sto og hvile sånn i noen sekunder før hun kommer på å rette opp beinet. I tillegg har hun svært dårlig balanse. Men MR kunne ikke påvise noen nerver i klem, så svarene uteblei, og jeg må bare leve med at bikkja ikke er helt som hun skal, men helt fremragende likevel. Uansett, det er deilig å sjekke og iaff få vite litt, og for meg var det både vondt og fint å få vite hvorfor hun beveger seg sånn hun gjør. Aiko har forøvrig en bror med samme problem.

Jeg er helt enig, det er forsvinnende få som sjekker patella på shiba i Norge, mens det er helt vanlig å sjekke "alt" i utlandet. Knertis fikk til min store overraskelse påvist grad 1, hvorav den ene veterinæren etter å knadd og dytta voldsomt mente at dette måtte jeg operere (men ga henne fortsatt "bare" grad 1), mens ortopeden Bergsjø ikke nevnte operasjon med et ord, og avleste også grad 1. Hunden er fullstendig symptomfri og en av de mest spretne, sterke og kvikke bikkjene jeg veit om, så jeg bekymrer meg ikke nevneverdig, jeg bare irriterer meg over at nettopp denne bikkja skal få en diagnose.

Jeg har allerede sjekka patellaen til knertis hos Trond Bergsjø i Oslo, så jeg håper jeg kan regge statusen hennes med den attesten og ikke må inn på nytt. Eller kanskje jeg skal gjøre det likevel? Bikkja har jo vært PL-fri fram til jeg omsider skulla ha attest, så kanskje ting har festa seg igjen.

Går han i champion eller åpen? Hvis han går i champion betyr det at det er nesten dobbelt så mange tisper, for det er maks to veteranhanner (med mindre Kuma er først av en hel haug med championer, selvsagt).

Det forstår jeg godt, håper det går greit med sønnen deres.

Fytti helsiken, 28 shibaer! Knertis inn i åpen klasse som nr 23.

Oppdretteren har sletta alle innleggene mine og blokka meg fra å kommentere mer.

Jeg har delt statusen hennes på FB og diskuterer hvordan hennes håndtering av saken ikke akkurat styrker hennes versjon.

Jeg synes det er kjempekoselig med mennesker som har kallenavn, og føler meg på en måte nærmere det mennesket da, som om vi har et eget forhold som bare er vårt, fordi jeg er inviet i kallenavnet. Jeg har deg lagra med kallenavn på mobilen min og snakker aldri om deg som noen annen enn "kallenavn", så når det er snakk om deg i shibamiljøet feks, så må jeg alltid tenke meg om litt, fordi de bruker hele navnet. Mamma har også kallenavn som de i familien bruker, og det synes jeg er så hyggelig. Jeg skulle ønske jeg hadde et kallenavn som hadde fulgt meg, sånn at jeg hadde noen i nær krets som kunne kalle meg det, hehe. Jeg liker også annerledes navn, og er så heldig at jeg var 16 år før jeg hørte et annet norsk menneske ha samme fornavn, og var 23 da jeg blei kjent med den første. Nå heter jo "alle" småjenter Sandra, og det skjønner jeg jo godt, så fint som det er. Men jeg har et etternavn som er et mareritt, fordi det inneholder sånne skremmende ting som bokstaven Z og ikke minst en o med en ´ over. Og tru meg, velg noe som sies ganske likt sånn det staves, og som ikke staves så mystisk.

Med fare for å være sånn kjedelig voksen, så synes jeg du skal styre unna navn som får deg til å høres ut som avkommet etter to rockestjerner som tilfeldigvis møttes på en sofa i LSD-rus. At du vil bytte navn er jo helt og holdent ditt valg, men dersom du har hata navnet ditt i så mange år, har det aldri vært noen andre navn du har ønska at venner skal kalle deg som har utmerka seg? Jeg synes det virker litt happy-go-lucky og ugjennomtenkt å spørre etter navnealternativer på et (hunde)forum, for dersom jeg skulle bytta navn, så ville jeg jo visst det, kjent hvilket navn det var meninga at jeg skulle hete, og hadde også høyst sannsynlig insistert på å bli kalt det av venner og familie i lang tid før jeg hadde kunnet bytte sjøl. Om målsetninga er å finne noe ingen andre har og som kan fungere både internasjonalt og hjemme, så hadde jeg rett og slett satt meg en ettermiddag med navnegeneratorer og sortert. Plutselig dukker opp et navn som resonnerer med deg, som du kan fortelle foreldrene dine om, og som ikke gjør at nye bekjente fniser beskjemma.

Gratulerer så masse! Hva betyr Løsti, forresten? Vi heier veldig på at Birk skal være stabilt frisk og glad.

Iogm at ingen av oss med shiba har lundehund også, så er jo dette noe vanskelig å svare på, men ut i fra hva jeg har observert og erfart, er shibaen mer "spretten" i kroppen, og beveger seg ganske annerledes også. Lundehunden har mer rullende bevegelser og som oftest lettere beinstamme ift kroppen enn en shiba, mens en shiba framstår mer "stram" og strunk i siluetten. Få hunder ser like stolte ut. Lundehunden er nok også fremragende til å ta seg fram i terreng, og er jevnt over mindre enn en shiba. De virker en del mindre førerorienterte enn shibaen mtp lydighetstrening osv, men her er det selvsagt store, individuelle forskjeller, det finnes nok av shibaer som ikke gidder å sitte for en teit godbit også. Monica123 og Bardman har lundehund, og førstnevnte kjenner både mine og Kiyomi sine shibaer og kan kanskje si noe mer om rasene satt opp mot hverandre.

Bare å treffe på Sirkus Samurai også, mine frøkner på 4 og straks 3. De er forøvrig kjempeforelska i Kuma og kan godt treffes sammen med han. Av mine to har den ene veldig stor radius og den eldste er nære. Aiko og jeg er på tur sammen, mens Imouto tar oss med på tur. Jeg har aldri hatt en kjip opplevelse med Imouto og andre hunder i skogen som vi treffer på mens hun er løs, da løper de gjerne en sveng sammen og er fornøyde med det, og hun er stort sett løs sammen med andre hyggelige hunder på shibaturer også. Hun leker derimot voldsomt, og har noen skrekkelige grevlinglyder, og er veldig territorial. Det betyr at hun synes det er vanskelig med fremmede hunder (tisper) hjemme hos oss eller i hagen, men har aldri noe som helst problem med å gå på tur med andre, uansett størrelse eller kjønn. Hunder de har kjent hele livet er også helt greit, samt nye, kule kompiser. Aiko er kun opptatt av hunder hun kjenner, og synes ikke noe om fremmede opp i trynet. Hun synes også at det er helt fint å gå tur med andre, men får ikke gå løs med fremmede tisper, da hun mildt sagt er litt lunefull. Hun kan likevel fint ligge i fellesdekk med tisper på alle kanter, og går løs "overalt" ellers og ville aldri oppsøkt en hund for å ta den, det er langt under hennes verdighet. Ikke territorial, og bryr seg ikke om særlig mye. Som en førerhund med jaktinstinkt. Begge mine elsker mennesker og barn, og oppsøker folk om de merker at de vil hilse. Aiko hilser ofte svært ivrig ved å stå på to bein og susse og logre, men blir deretter fort ferdig. Imouto hilser litt mer avmålt, men likevel entusiastisk, og er den som blir liggende i fanget på besøket og kose. <3 Det har vært ganske mange sopplukkere i årenes løp som har fått to lykkelige røde farer i fanget.

*Rekke opp hånda* Har hatt to valpeperioder i 5. etg uten heis. Hadde Uggs stående på matta og joggebukse og fleecejakke liggende klare brannmannstyle ved siden av senga. Gikk så fint, atte! At knertisen tissa inne på utvalgte steder til hun var ganske stor hadde ikke noe med trappene å gjøre, bare at hun var et markeringsmonster.