SandyEyeCandy

Jeg tenker at det betyr å ta hunden på alvor og la den være hund, ikke erstatning for barn, ikke erstatning for sosialt liv, ikke et tilbehør, statussymbol eller leketøy. Jeg har ingen problemer med å snakke på vegne av hundene mine, tillegge dem meninger eller fakter eller late som de forstår mer enn de gjør, for det er sånn jeg er ("alt" har et liv eller en stemme for meg). Men det betyr ikke at jeg ikke forstår at jeg lever med to hunder som er svært nært ulven genetisk og som er svært selvgående med høy integritet.

Var nemlig det jeg mente å huske. Tilogmed Super-Samuraien blir jo helt fjern i varmen. Det er to! Magen har talt!

Så sitter jeg her og griner på jobb. Takk for at du deler, fy flate for en opplevelse.

Og så var det ganske varmt også da, var det ikke? Jeg trur det er to. Magen hennes sa det til meg sist.

Kjøpt det siste Assassins Creed-spillet. Her får han knerte folk, være fysisk og smart på en gang. Vanvittig grafikk! Ellers anbefaler jeg Far Cry-spillene (elska 3-eren!), nå har det kommet en 4'er som passer til PS4.

Dere som har hunder som brummer og knurrer, dere har dem ikke i senga, eller? Det slo meg i natt da jeg våkna av at jeg ikke fikk strukket meg ut fordi Aiko hadde lagt seg ved føttene mine. Da gjorde jeg som jeg normalt gjør, strøyk henne over kroppen og sa navnet hennes, før jeg klappa inviterende på plassen hennes ved hodet mitt. Da hun ikke reagerte, puffa jeg henne lett med hånda. Ingen respons, så da tok jeg beina hennes som en gris klar til grilling og snudde henne over på andre siden, sånn at det var mindre anstrengende for henne å flytte seg en halvmeter (det er omtrent bare nødvendig å velte seg over på andre siden av senga), før vi igjen la oss til å sove. Om jeg var redd for at hun skulle bli sur, så hadde jeg jo aldri håndtert henne sånn, men jeg hadde heller aldri orka å styre med godbit osv i senga på natterstid, så da hadde jeg jo ikke orka å ha dem i senga. Hun er jo vant med at det er godt å bli berørt, og når hun legger seg på riktig plass, så får hun masse rolig kos og suss og sukker nytelsesfylt og fornøyd. Jeg bruker mye humor og tull når jeg snakker med bikkjene mine, så det blir liksom aldri alvor og dårlig stemning av noe, og har bare en gang trengt å bli streng og fysisk, og det var da frøken Aiko var 9 mnd og knurra da jeg ba henne gå ned av senga mi. Som jeg skreiv i første innlegg, så er jeg ikke vant med at bikkjer driver og knurrer og er sure mot meg (spesielt ikke mine egne) ved håndtering og vanlig hverdagsliv, og jeg har det ikke akkurat i ryggmargen at jeg hadde røska tak i bikkja og blitt streng, spesielt ikke med andres hunder. Jeg har det mer i ryggmargen å vende bikkja til å LIKE å bli håndtert eller i det minste tåle at jeg gjør det, sånn at slike scenarioer ikke finner sted.

Jo, med den glupsken der er det definitivt positivt!

Gratulerer så masse!

Selvfølgelig kan hun ikke det. Valpene er for spedbarn å regne.

Seriøst, labradorfolk. Get over it.

Hun har blitt så stor og pen! Enig i at rust er lekkert!

@Snøfrost, en abnormt tjukk og stor mops lå på puta si, og den minste ungen klatra, hoppa og lå på den. Voldsomt. Den eldste koste greit, men jeg orka ikke se hele.

Han ser ut som en tegneseriehund!

I dag var vi ute på tur i litt over tre timer, 12 km. Ingen lang tur, men veldig krevende fysisk (vi klatrer opp og ned fjellsider bl.a.). Begge gikk løse, og jeg brukte ganske mye godis (tørka, rødt kjøtt) for å belønne når Imouto kommer inn. Aiko får fordi hun er flink og aldri viker fra min side. Uansett hvor langt vi hadde gått i dag, så ville de ikke fått noen ekstra når de får så mye underveis. Er målsetninga derimot avstanden, at vi feks skal gå til den eller den toppen og de sitter fast i meg, så ville jeg typisk ikke gitt dem noe underveis, men gjerne gitt dem noe under en rast.

Jeg er ikke vant med at hundene mine driver og knurrer og er duste mot meg, og forventer faktisk at de tåler å bli tatt på og at de hører. Ferdig snakka. Jeg reagerer også på det evinnelige tipset om å haste til veterinæren hver gang hunden oppfører seg litt teit. Det er lov å bruke huet og være litt pragmatisk, som @Siri sier. Om den brått begynner å angripe og være helt gal, er jeg selvsagt helt for å sjekke om den har fysiske smerter, men i et tilfelle som dette, hvor hunden overhodet ikke viser ubehag ved annen berøring, og er i akkurat rette tida sett på syklusen til å være svært svanger, så hadde jeg aldri giddi å bruke penger på veterinær. (Jeg hadde aldri giddi å lokke og styre heller, jeg hadde snakka blidt og inviterende, og om de ikke flytter seg da, gitt dem et puff i ræva. Og ingen hadde knurra eller bitt meg for det).

Så fin med de ivrige, små nutteføttene sine! (Imouto føler seg også "ekstra flink" når hun hører deg skryte! )

Tusen takk for svar, @Kangerlussuaq, @raksha, @Ganzie, @ og @Lola Pagola. Det dere beskriver sammenfaller med den erfaringa jeg har hatt med Aiko den våren hun virkelig ikke var seg sjøl. Plutselig slem med valper, ville ikke gå tur, trakk seg unna og ville bare være sammen med Imouto og meg. Verden var en påkjenning. Hun er jo alltid stiv og rar i bevegelsesmønsteret, så der ser jeg aldri noen forskjell, så det er mer hvor glad i livet hun virker som er min rettesnor. Og Aiko er VELDIG glad i livet. Jeg er som @Stine innimellom redd for at hun går der og har det grusomt, men hun er en ekstremt tydelig og ærlig hund, så jeg har jeg lært meg å senke skuldra og bare leve med henne. Jeg sier alltid at den dagen hun ikke vil leke mer, så er hun ikke lenger seg sjøl, og skal få slippe.

Holdt av ut dagen i morgen.

Bullterrier: Alle har hjerteproblemer. Verdens vakreste øyne. Mops: Kjempetrivelige, glade og tillitsfulle. Den perfekte familiehunden hadde det ikke vært for helsa? Burde fått lengre nese, mindre tønnekropp og ingen rynker, sånn at de så mer ut som hunder og kommuniserte som dem, mtp effekten på andre bikkjer de møter. Stinker hund, fettete pels, ureinslige. Labrador: Gemyttet er fantastisk, bortsett fra at de alltid vil velge eting framfor andre ting. Klarer en å tøyle apetitten, får en en fantastisk arbeidshund. Veldig fettete pels som lukter mye hund. Svært tålmodige med andre hunder. (Stor)puddel: Regale, verdige klovner med enorm arbeidskapasitet om en finner nøkkelen. Uhyre intelligente og lojale, med på alt som er gøy. Elendig hoppteknikk for agility.

Snackpølsene til vom&hundemat er fine, eller sånne lunsjbokser. Jeg kan ikke ha med tørka ting, for de bruker så vanvittig lang tid på å få det i seg.

Jeg selger et spell nytt DAB-adapter, da jeg verken har bil eller lappen. Pris: 1000kr inkl evt porto. Ny pris: 1290kr.

Nå er vel definisjonen på Downs syndrom et menneske med 47 kromosomer (altså ett autosomalt kromosom for mye), så hva skal liksom være definisjonen på et katt med downs syndrom? En med 39 kromosomer?

Samme som med Aiko. Verden vakreste hund, men ingen glansbildeshiba akkurat. Poenget var at de bildene var så knøttsmå og i så rar vinkel at det var umulig å se noe som helst.

Bare for å presisere, jeg veit at ikke Asti er "slem", men om en ser på atferden isolert, så er det noe med hva som er bra for han å gå og prøve å tøyle og hva du må leve med av smeller.

Ufine overfor andre hunder, spesielt av samme kjønn, hypre, lider under popularitetsbølgen sånn at rasen egentlig ikke er spesielt homogen (noen langbeinte, muskuløse og smekre, andre ser ut som minigriser), mye snøfting og merkelige lyder, men lite bjeffing, uhyre hengivne overfor mennesker og ganske førerorienterte, deilig, bløt pels, med på alt som er gøy.