Siri

Det er vel enkelte ting som er mer realistiske enn andre å få gjennomført, men jeg har i flere år tenkt at jeg bare MÅ få kommet meg til Lofoten på fotosafari, evt dra den litt lenger og ta med Island også. To uker på Island med kun fotografering som mål - DET er drømmen, det .

Jeg aner jo ikke om det noen gang vil skje igjen da . Det var bare i en spesiell tråd det skjedde, men jeg husker jo ikke hvilken selvsagt *ler*.

Jeg opplevde også dette i dag, har aldri opplevd det før, men da jeg trykket multisiter kom den siden opp. Jeg trodde jeg kanskje hadde slurvet og klikket feil, men det skjedde gjentatte ganger selv om jeg var nøye på å klikke multisiter.

Jeg tror kanskje annonsen henvender seg til feil publikum og at de kanskje ikke når de som faktisk kan håndtere henne. Det vil antakelig være, som nevnt over, mange som ønsker seg en "misforstått hund de kan redde", og selv om de som har henne nå er nøye på hvem som får overta henne, så kan det jo hende at de IKKE får henvendelser fra nettopp slike de ønsker å overlate henne til? Nettopp pga utformingen av annonsen...

Om man ikke har oppdaget at hunden er fryktaggresiv før hunden er 3 år, så tror jeg kanskje man enten ikke har peiling på hund og adferd, man har lukket øynene for det åpenbare eller ikke ønsket å innrømme at hunden er fryktaggresiv før den viser enda tydeligere tegn på det. Poenget med alder er at hundene gjerne tør å agere mer når de blir voksne i motsetning til når de er valper/unghunder - aggresjonen er der i samme månn uansett. Det der er litt interessant egentlig. Når jeg ser tilbake på en av de store avlshundene innen min rase som rulet utstillingsringen og hadde et utall kull etter seg på slutten av 80-tallet, så er ikke det en type hund man ser mange av i dagens rasetype lenger. Rasen har utviklet seg - jeg vil si til det bedre - og jeg ville ikke for mitt bare liv gått tilbake til linjer som eksisterte da jeg begynte med rasen .

De metodene du nevner der er ikke treningsmetoder, men dyremishandling. Ingen trener hund på den måte (vel - ingen som har peiling på hund i allefall). Jeg er enig med andre her i at det er dumt å henge seg opp i en "filosofi" på forhånd, for man må se an individet mht hvordan man legger opp treningen. Min forrige konkurransehund tålte ikke "vanlige" treningsmetoder som jeg hadde lært tidligere (nei, det gikk ikke ut på "sleng og deng", men hun kunne ikke belønnes med lek og moro f eks. Hun var veldig vár på meg og omgivelser etc). Jeg måtte dermed konvertere og brukte veldig mye klikkertrening, doggie-zen og slike metoder, med godbiter som belønning. Hun lærte usedvanlig fort med slike metoder, men det var vanskelig å få den intensiteten på henne som jeg kanskje kunne fått dersom jeg kunne brukt ball eller drakamp som belønning. Da jeg fikk sistemann i hus hadde jeg bestemt meg for å bruke de samme metodene på ham som med den forrige, altså mye klikkertrening og ekstern belønning etc etc, men da med lek som belønning helst (han er lett å belønne både med ball, drakamp og godbiter, så jeg har mye å spille på her). Etterhvert som han vokste til så ble progresjonen lik null med disse metodene. Han skjønte ikke konseptet, rett og slett, det var også alt for mye annet som surret rundt i hodet hans til at jeg kunne la ham "tenke selv". Dermed måtte jeg gå inn og tenke for ham, dvs begynne med lokking og luring, bli mer aktiv som fører, jobbe mye med forholdet mellom ham og meg og forsøke å overbevise ham om at det var JEG som var kul, ikke nabobikkja . Jeg måtte til og med dytte til ham innimellom for å nå inn dersom vi skulle ha noe som helst utbytte av en trening på klubben (hodet var fullt av grøt, hørsel var fraværende, øya var på stilk og mutter'n eksisterte ikke). Man må være åpen for å finne løsninger når man trener hund, ikke henge seg opp i EN måte å gjøre ting på. Det er også viktig å finne en treningsmetode DU behersker. En metode er ikke bedre enn den som bruker den - så det er selvsagt viktig at man kan å bruke den metoden man benytter, ellers kommer man uansett ingen vei, samme hvor bra metoden i utgangspunktet er.

Det var akkurat min greie da jeg parret Lotta med den unge hannhunden jeg brukte også - hvorfor skulle jeg bruke en hannhund som bare etter mitt syn var nest best når jeg kunne få det beste (vel vitende om at jeg neppe kom til å ha flere kull på tispa også) ?

Ikke helt sammenlignbart det der kanskje? Har man barn får man barnetrygd, barnehager bygges i offentlig og privat regi, det er krav til utdannelse for personell i barnehager etc etc. Jeg ville overhodet ikke tiltrodd mine hunder en eller annen tilfeldig hundelufter ansvaret for mine hunder mens jeg er på jobb.

Men synes du ikke selv at det kanskje er litt tidlig å begynne og omplassere en hund som etter beskrivelsene fra deg som tidligere eier hadde veldig mange issues mht ressursforsvar? Om de som overtok henne har greid å få denne hunden så bra på så kort tid at hun allerede er klar til omplassering, så må jeg innrømme at jeg stiller store spørsmål ved om denne hunden da var så ille som du skulle ha det til i utgangspunktet?

Så lenge hunden(e) er friske og ikke har urinveisproblemer eller dårlig mage, så er nok bimmelim og bommelom det minst vesentlige mht å ha dårlig samvittighet for at hundene er hjemme alene - etter min erfaring . Så lenge hundene er rolige når de er alene produserer de ikke så mye urin som må ut, ei heller settes avføringssystemet noe særlig i gang - det er først når de kommer i bevegelse dette blir viktig ser det ut for (iallefall hos mine).

Kjenner man rasen og linjer er det svært forutsigbart hva man kan forvente av en 1 år gammel hund, spesielt hva angår mentaliteten, men også mht eksteriør. Det eneste usikkerhetsmomentet - stort sett - er helseaspektet, men om man også her kjenner linjer og utvikling og rasens helsestatus er det neppe noen store overraskelser som vil dukke opp på en 5 åring. Men da er man tilbake igjen på raseaspektet og det å kjenne til hvilke sykdommer som faktisk kan dukke opp. Jeg er overhodet ikke bekymret for kloløsning når det kommer til min rase, ei heller PRA f eks. Dersom oppdrettere skulle fulgt opp all den politiske korrektheten som florerer inne på slike diskusjonsfora, ville det ikke blitt produsert valper som vi kunne kjøpe.

*Ler*. Men du er jo inne på noe veldig vesentlig her. Det er forskjell på raser mht hvilke sykdommer som er utbredt i rasene også, og jeg ville nok vært mer skeptisk til å bruke en ung hannhund av en rase som har stor utbredelse av sykdommer som først dukker opp ved 3-6 års alder, enn jeg ville vært dersom rasen stort sett var frisk uten de helt store helseproblemene. Jeg hadde egentlig glemt det, men da jeg parret Lotta, mamma'n til Babs, så brukte jeg jo også en ung hannhund som ikke hadde så mange meritter å vise til (men han var frisk og hadde bestått k-test og hadde en LP1-tittel liksom *ler* - i tillegg til at han hadde gjort det bra på utstilling og generelt var en veldig trivelig hannhund og jeg likte ham umiddelbart da jeg traff ham). Kullet ble født på hannhundenes 2-årsdag forøvrig. I årene etter dette ble han både KORAD med da rekordhøy poengsum for rasen, han startet i LP kl 3 og i Eliteklasen i spor. I tillegg fortsatte han også sin suksess i utstillingsringen, så denne hannhunden viste jo senere at han hadde alle de egenskapene jeg la vekt på - og potensialet for det så vi jo tidlig . Årsaken til at jeg valgte den unge hannhunden var rett og slett at han var den eneste som falt i smak innen rimelig avstand og mulighet (han holdt til i Stockholmstraktene), og han hadde nettopp de linjene jeg ønsket meg.

Joda, hunder kan HD-røntges og mentaltestes allerede ved 12 mnd alder, og det er ikke umulig å bruksmerittere dem i løpet av noen mnd etter fylte ett år heller . Min hannhund gikk MH da han var 1 år og 1 dag gammel (samtidig med sine kullsøsken og halvsøsken), et par uker etterpå var han HD-røntget (også hans kullsøsken) - og utstillingsmerittene var i boks allerede før fylte 1 år (ja, rent bortsett fra kravet til raseklubben om at hunden må ha to ganger førstepremie for to ulike dommere etter fylte 15 mnd). Jeg skal innrømme at jeg var veldig i tvil om jeg skulle si ja til parring med min hannhund da han var 18 mnd (han var akkurat 18 mnd ved parringstidspunkt). Jeg ante ikke hvordan dette ville påvirke ham, hva om han utviklet seg i negativ retning mentalt når han vokste til? Hva om han utviklet noen arvelige lidelser etterhvert? Mye usikkerhet ute og går når man anvender en ung hannhund selvsagt. Jeg tok dog sjansen, jeg, og det påvirket heldigvis ikke hunden på noe negativt vis iallefall. Ikke har han utviklet seg i negativ retning mentalt, ikke har han blitt noen kjønnsfrosk av å få parre, ikke har han utviklet noen arvelige lidelser heller (enn så lenge, nå er han 3,5 år). En årsak til at noen vil benytte en ung hannhund er jo at de liker linjene godt og kanskje har ei tispe som begynner å dra på årene og gjerne vil gjennomføre den kombinasjonen før tispa er for gammel...

Jeg har urdårlig samvittighet når jeg forlater hundene alene hjemme - ikke fordi de ikke takler det, men JEG tror jeg har litt separasjonsangst mht mine hunder *ler*. Jeg synes også hundene er alene hjemme alt for lenge i forhold til hva jeg synes er ok, men heldigvis er slike "normale" arbeidsdager mer unormalt enn normalen her *forstå den den som vil ". Når jeg jobber på min faste arbeidsplass tar jeg bussen kl littover 6 om morgenen, og er hjemme igjen enten kvart på fire eller halv fem (helst det første). Heldigvis har jeg ofte møter andre steder, og da får jeg betalt for reisetiden og trenger ikke å dra hjemmefra så tidlig (som når jeg skal til Hamar - hvilket jeg ofte er minst 1-2 ganger pr uke - drar jeg hjemmefra kl 7 og er hjemme igjen ca halv 4). Jeg har også en ordning som gjør at jeg kan ha hjemmekontor minst en gang i uka, noe som selvsagt reduserer den totale alenetida for hundene, men nei - jeg LIKER ikke å dra fra dem. For meg er det umulig å dra hjem i lunchen - jeg har minst 1 time reisevei hver vei liksom - og jeg kan ikke ta med hundene på jobb (vel - jeg kan kjøre bil og ha dem i bilen som kan stå i lukket parkeringshus og dermed har jevn temperatur året rundt, men det er jo heller ikke optimalt at de ligger så mange timer i bur i bilen og får en liten luftetur midt på dagen. Jeg er heldigvis så heldig at mine husverter på eget initiativ ofte lufter mine hunder midt på dagen (av og til får de være ute i hagen hele dagen), men dette skjer bare vår og sommer, og det er jo avhengig av at de er hjemme selvsagt. De har jo også sitt eget liv og kan ikke være avhengig av at de MÅ lufte mine hunder hver dag når jeg ikke er hjemme. På grunn av all alenetiden er jeg veldig opptatt av at jeg bruker resten av tida mi med hundene når jeg ikke er på jobb. Jeg er derfor sjelden på kino eller ute på middag (bortsett fra mine dinnerdates på Mc Donalds da *ler*) på kveldstid - alle aktiviteter jeg driver med involverer hundene på et vis. Jeg føler også at det er viktig at hundene har tilgang til meg om natta, nettopp fordi de er så mye alene på dagtid (om det har noen betydning aner jeg jo ikke, men det letter jo samvittigheten litt *ler*).

*Har dukka for lenge siden *

Tipper oppdretter'n din ikke er så veldig vond å be, egentlig (spesielt ikke etter at hun fikk igjen pistolen som var på et lengre ferieopphold hos meg )

Tar det siste først, jeg. Når det gjelder fellesdekk m skudd er det lurt å ha med seg noen som har god peiling på dette først. Det er fort gjort å ødelegge denne øvelsen dersom man gjør bare små feil, så her ville jeg stolt på Jeanette og hørt med henne om hjelp i starten . Når det gjelder sporoppsøket, så er det kanskje enklest å se det i praksis, men det er altså en strekning på 30 m (i C), der man har ei sløyfe der du skal starte og ei sløyfe 30 m ute i skogen som du skal sende hunden mot. Mellom disse to sløyfene går sporet ett eller annet sted på tvers (ikke nærmere enn 10 m fra start). Hunden skal da sendes ut på søk etter sporet - helst skal den gå i rett linje ut. Hunden kan jobbe med terrenget og vind for å finne sporet, men du som fører skal aldri bevege deg utenom denne oppsøksstrekningen. Hunden skal gå ut 10 m i line før du som fører får lov til å følge på (dette for at hunden skal bevise at den søker selvstendig og ikke påvirkes av føreren). Her er en video av Willy på oppsøk på et jorde i fjor høst. Her går sporet helt ute ved merkebåndet, og Willy er LITT opphengt i merkebånd, så han må jo sjekke ut det også før han begynner å lete spor *ler*. Se bare på første del der jeg sender Willy utover... Han stolte ikke på seg selv da han fant sporet og måtte sjekke og sjekke og sjekke *ler*. Her er også et forsøk på en skjematisk tegning av dette *ler*.

De to første briardene mine husker jeg ikke stort av, men jeg startet en del i LP med både min første tispe Cara i klasse 1 - og startet en gang i klasse 2, men da ble jeg så demotivert at jeg ga opp hele hunden (hun var ikke helt god i hodet heller, stakkar *ler*). Hannhunden Rudolf gikk også en del konkurranser i klasse 1 og 2 - med opprykk til kl 3, men startet aldri i den klassen. Da jeg fikk Lotta (mamma'n til Babs), var jeg møkklei LP og konkurranser, og trente henne bare sporadisk egentlig. Motivasjonen ble ikke bedre av at vi ikke fikk til apporteringen - og dyret ble etterhvert REDD apportbukken *ler*. Da jeg fikk en innføring i klikkertrening og fikk demonstrert hvordan jeg kunne jobbe med henne for å få til apporteringen, så løsnet det, og jeg debuterte med henne i en alder av 6 år mener jeg - da med førstepremie og opprykk til kl 2. Vi startet flere ganger i kl 1, alle ganger med 1. premie (dårligste poengsum var i debuten med 169 poeng). Tror vi avsluttet på NKK Hamar (den gang det var NV der), med 179,5 poeng og nr 14 av 67 startende (da tror jeg vi hadde bare 10'ere og 9,5 på øvelsene i første ringen ). Jeg gikk vel også brukshundkåring med henne da hun var 6 år gammel - med bestått resultat og en god poengsum . Hun debuterte dog først i D-spor 9,5 år gammel *ler*. Da gikk hun også rimelig bra, fikk 260,5 poeng og opprykk . Babs debuterte først i brukssammenheng, og gikk brukshundkåring med bestått resultat etter 6 ukers trening da hun var 1,5 år gammel . Det holdt såvidt *ler*. Da hun var 2 år debuterte hun i D-spor med opprykk på første forsøk . Året etter brukte vi til LP-konkurranser, og hun debuterte 2,5 år gammel i klasse 1. Da fikk hun en 2. premie. Vi ga oss ikke, og hun fulgte opp med 2 konkurranser til i klasse 1 med 1. premie. Klasse 2 startet hun da hun var 3,5 år gammel, og gikk 4 konkurranser med 1. premie. Deretter gikk det skikkelig på trynet, og hun var riktig utilpass i ringen i tre konkurranser på rad. Da fikk hun pause på et år der jeg la om treningen litt og jobbet med ekstern belønning og greier. Da hun igjen var klar for LP-ringen gikk hun to konkurranser - første med nesten 160 poeng, andre med 178 poeng - og hun fikk også da LP2-tittel (hadde da 3 førstepremier fra Sverige). I C-spor debuterte hun 3,5 år gammel, men skulle bruke et helt år på å få det etterlengtede opprykket til B-spor. Der startet hun en gang, 7 år gammel, men da la jeg konkurransehunden Babs på hylla . Willy har jeg trent med siden han kom i hus, men han var ikke konkurranseklar før kanskje nå i vår (3 år gammel). Vi startet i D-spor da han var rundt 1,5 år gammel, men det var katastrofalt på apellen (sporet fikk han vel 9,5 poeng på) så det ble ikke noe opprykk. Litt god trening gjennom vinteren førte til at vi fikk opprykket til C-spor våren før han fylte to år. Vi startet i C-spor samme vår, med godkjent resultat. Dessverre ligger han ikke på fellesdekk, så vi startet jo alle konkurransene med 50 poeng minus. Da skal alt det andre være sånn rimelig bra om man skal ha håp om opprykk til B-spor, men på 6. forsøk greide vi opprykket til B-spor nå i juni, da var Willy 3 år gammel . Til våren er målet å debutere i B-spor . Jeg har ikke startet i LP med Willy.

Tar du deg tid til å la kameraet finne fokus? Selv med speilrefleks trenger kameraet å få fokusere før du trykker ned utløserknappen (ta knappen halvveis ned, vent litt og så trykk skikkelig). Det er innstillinger i kameraet mitt der jeg kan velge at kameraet tar bilde når jeg trykker på knappen selv om motivet ikke er i fokus, og jeg kan stille inn slik at kameraet ikke vil ta bildet selv om jeg trykker ned utløserknappen dersom motivet ikke er i fokus. Kanskje er du litt kjapp i avtrekkeren? .

Men husk at du må trene på dette også da, det er jo fort gjort at hunden trekkes mot der belønningen befinner seg (men det er kanskje ikke så stort problem i lp-ringen - jeg dreit på draget med det på en brukskonkurranse med gamlemor. Da hadde jeg belønningen hennes liggende i sekken som stod langt utenfor banen, men da vi skulle ha fremadsending gjennom gruppe (det er vel 60 m strekning tilsammen og hunden skal gå mellom 8 og 25 m FORAN meg i rett linje) fikk hunden veldig drag mot der belønningen var og kom utenfor det som var tillatt avvik på banen hun gikk i). Jeg har - rent bortsett fra den fremadsendingen - hatt stor "suksess" med dette på gamlemor som også var en sånn hund som falt sammen på konkurransebanen. Med belønningen i sekken ble alt mye bedre selv om hun aldri ble en stor konkurransehund. Vi greide iallefall å karre til oss en LP2-tittel fra Sverige før jeg pensjonerte henne .

Du kan jo også forsøke å ha belønningen tilgjengelig eksternt, dvs ikke i lomma di, men at den ligger i f eks sekken og at hunden får løpe dit for å finne belønningen sin. Dermed har du også en "hjelper" i konkurransesettingen. Du har jo stol/sekk med deg, og om hunden VET at ballen ALLTID befinner seg der, og at den etter så og så mange øvelser får løpe og ta den - på DIN tillatelse - så kan det hende hunden greier å holde oppe motivasjonen gjennom hele programmet også?

Å, men så moro Marie!! Grattis så mye

Jeg skal ikke påberope meg erfaring med afghanerpels, men jeg vil anta at de anbefaler så hyppig bading dersom man skal holde pelsen i utstillingskondisjon (dvs få den lengden man nå foretrekker at rasen har på utstilling). Jeg merker iallefall på mine hunder at det er lettere å holde dem flokefrie når pelsen er rein, og det er bedre for pelsen å bli stelt når den er nyvasket enn når den er småskitten .

Hvorfor skulle du forsvare bildene dine? Det er dine bilder, dine kunst - men når du har lagt dem ut for kritikk i en kritikk-tråd, så må du selvsagt forvente at noen ikke liker alt like godt ved dine bilder. Sånn er det bare, og man skal ikke forsvare seg overfor andres subjektive meninger om et bilde.

Hva skjedde med å kunne hjelpe en kvinne i nød liksom?