Siri

Men da blir jo ikke lista di representativ mht det vi diskuterer, for når ikke ALLE likevel kommer inn under kategorien vi diskuterer så blir jo hele konklusjonen din feil.

*Gapskratter.... sånn helt hypotetisk altså *

Jeg ville definitivt sluttet å korrigere henne og heller lagt opp øvelser slik at hun lykkes på første forsøk. Jeg har jo selv Babs som jeg alltid har vært svært nøye på å legge opp øvelser for slik at hun har lyktes hver gang. Det har krevd litt tankevirksomhet og kontroll på omgivelser og forsterkninger, men jeg kom mye lenger slik enn med å korrigere og styre henne for mye. Hvordan belønner du? Jeg merket at Babs fungerte langt bedre når hun fikk løpe og belønne seg selv i ei godbitskål (hun lekte ikke i treningssituajon). Hun fikk en helt annen selvtillit og glød i arbeidet sitt da belønningen ikke kom fra meg... Jeg tror det er lurt å være veldig tydelig og veldig forutsigbar for en slik hund, men jeg tror ikke det hjelper å korrigere det hun gjør feil - jeg ville ikke engang gått for en slik feil-lyd - jeg ville bare ha avbrutt øvelsen og forsøkt på nytt helt enkelt.

Sånn er det her også - den ene som er såååå avslappa og grei hjemme, men et fyrverkeri på treningsbanen, mens gamlemor forsåvidt elsker å trene på det hun behersker, men faller helt sammen om jeg legger litt press på henne, stakkars . Hun får lov til å være dum og deilig, hun, og gjøre små kunster og sånt som imponerer folk og som det ikke ligger noe press i . Skjønner frustrasjonen ja, som Babs her som jeg gjerne skulle fått mer utav mht konkurranser, men siden hun ikke har konkurransementaliteten så får vi bare la det være (selv om vi greide å klatre oss opp til B-spor og en start der, men det kosta om ikke blod, så iallefall svette og tårer ).

Bare å gjøre den erkjennelsen kan være med på at hunden får det livet hun vil ha. Jeg husker jeg pensjonerte min første briard fra utstilling og lp-konkurranser og bare gikk turer med henne. Da ble hun straks en blidere og mer avslappet hund - antakelig fordi hun da slapp presset fra meg (selv om jeg ikke gjorde noe som skulle tilsi at jeg presset henne til ting hun ikke ville, så vil bare tanken på konkurranse legge et press på både hund og fører - og det er det jo ikke nødvendigvis alle hunder som takler). Nei, sats på å la henne få gjøre ting hun setter pris på - og heller bruk tida på den andre hunden. Det er nok riktig prioritering tenker jeg .

Nå tenker jeg bare høyt altså - helt ut av det blå - men jeg kan liksom se for meg en strikkmotor dratt opp med en veldig råtten strikk - man kan dra den ganske langt, men når man slipper den så gir den liksom ingen kraft likevel (som en slapp buksestrikk ) - og kanskje det er litt sånn hun er også? Hun tømmer seg veldig fort for det lille hun har, og når hun da ikke er helt full, så tåler hun heller ikke presset fra figurant? Kanskje du må bygge henne sakte opp før du kan få fram leken - men gi deg veldig fort? Næsj... nå bare våser jeg i vei - det er vel så enkelt som å si at hunden er vanskelig å motivere - og sånn er det med noen hunder. Man kan prøve det meste, men når det ikke er noe der å ta tak i, så får man det jo heller ikke fram liksom . Ja, det er klart - det er mange faktorer som spiller inn når det gjelder en hunds adferd, men dersom det ER lek og sånt i henne, så skal det kommer fram dersom man trykker på de rette knappene. Sannsynligvis har hun ikke så mye lek - hun tømmer seg fort for lek og overskudd, og da har du ikke noe mer å gå på med henne.

Det er jo alltid vanskelig å uttale seg om en hund man ikke har sett i aksjon, fått med seg kroppspråket til hunde, måten eier leker på og hele settingen liksom, men det kan jo virke som om dette ble alt for mye for henne, for mye press, litt overload liksom, og da melder litt svake hunder seg fort ut. Jeg kan jo ikke uttale meg mer enn med bakgrunn i mine egne erfaringer, men jeg kan jo fortelle om da jeg ødela apportøvelsen til min forrige tispe (mamma'n til Babs). Jeg hadde på forhånd tenkt at søren heller, denne hunden skal lære seg apportering og hun skal synes det er kjempemoro. I starten så var det litt ok for henne, hun hentet og bar på denne apportbukken hun. MIN feil i det hele var jo at jeg ble så overstadig begeistret når hun plukket opp denne apporten at det rett og slett ble for mye for henne. Etter en stund der jeg var skikkelig overhappy og gira og styrete så begynte hun stadig oftere å nekte å ta apporten, og det endte faktisk med at hun ble redd apportbukken Jeg greide heldigvis å snu det hele med litt hjelp og bruk av klikker, men det skulle jammen ikke mye til før det snudde feil vei, selv om det jeg gjorde jo ble gjort i beste mening - det ble bare litt FOR mye .

Du har nok en whippweiler kanskje Nei, altså - det er jo himla vanskelig å vite hvordan man skal få hunden opp i drift når den ikke er så himla interessert i leker og sånt da. Kattejakt er liksom ikke helt en kontrollerbar belønningsmetode har jeg for meg *ler*. Er hun uinteressert i lek uansett hvor dere er? Gamlemor sleit jeg veldig med mht belønning da hun var ung siden hun var veldig vâr på omgivelsene og ikke turte å slippe seg løs i treningssammenheng annet enn hjemme på stuegulvet. Hun kampet som en helt hjemme der det var trygt, men på treningsbanen ble det for mye å forholde seg til. Jeg endte opp med å klikkertrene henne og benyttet veldig ofte ekstern belønning i form av godbitskål med godis i (jeg ville ikke ha en søksøvelse ut av belønningen, så den måtte være synlig). Dette hjalp godt et stykke på vei og hunden ble både gladere og kjappere når vi brukte dette (men ikke så høyt oppe som jeg kunne ønsket henne). Det forutsatte selvsagt at hunden var glad i mat og godis da . Det ER vanskelig å trene med hunder som ikke dør for en kong (for å si det litt enkelt). Jo lettere det er å motivere hunden til lek og moro, jo lettere er det også å få dem til å fokusere på det vi vil, og jo flere belønningsmetoder man har å spille på, jo lettere er det jo å tilpasse belønningen til det man trener på. Jeg synes egentlig stress er et fint begrep, jeg, men jeg misliker det sterkt når adferdswannabee's misbruker det til å forklare all uønsket adferd med . Motivasjon er jo roten til alt godt - så hva er feil med det? Uten motivasjon - ingen adferd, ingen konsentrasjon . Synes det er enkelt, jeg . *Fnis*. Ikke bare noen hunder - det er enkelte førere som også har litt tungt for det i grunnen *ler*. Også må man jo ta med i betraktningen at vi har med ulike raser å gjøre, de har ulike egenskaper å spille på - og en polarhund ER liksom ikke avlet fram for førersamarbeid - den skal trekke, den .

Bloggen min ble gjenstand for et gjenopplivingsforsøk nå i helga, så nå er det TO nye blogginnlegg der faktisk .

Da er antakelig ikke den belønninga god nok, selv om dette er det beste dere har . Jeg tror motivasjon er veien til konsentrasjon - er man ikke motivert for en oppgave, gidder man heller ikke å konsentrere seg om den. ... så er det utfordringen vår å finne ut hva som motiverer hunden nok til å gjøre det vi vil den skal gjøre. Det er ikke nødvendigvis enkelt, og det kan godt hende man må bruke ulike motivasjonstriggere for ulike øvelser/ting hunden skal gjøre også.

Mye gode råd her, og jeg tenkte det samme som Bjerknez angående de uklare bildene - forsøkt å rens både speil, bildebrikke og objektiv. Nå har du jo både et gammelt kamera og billig objektiv (Canons billige 18-55 mm er vel ikke holdt for å være spesielt bra heller) og det kan rett og slett være slark i fokusmekanismen også. Når det kommer til pris og merke, så er det dessverre som Bjerknez også sier at pris og kvalitet henger sammen. Jeg har litt erfaring med Sigmaobjektiver, og det som er gjennomgående på dem er at bokeh'en (altså bakgrunnsbrurringen om jeg kan kalle det det) er litt dårligere enn på "originalobjektivene", dvs jeg synes den er litt mer kantete enn på mine Nikkor-objektiver (jeg har Nikonkamera). Dette er forsåvidt bagateller i det store og hele, men har blitt noe jeg har hengt meg litt opp i. Jeg har dog fått et Sigma 24-70 f2.8 som jeg skal teste ut litt mer nå framover, og jeg synes det virker lovende både mht fokushastighet og bokeh .

*Vrir meg i latterkrampe her * Willy sier han er himla glad han har hår på balla

Tusen takk for sammendrag, Sandra . Det skulle vært veldig interessant og vært der kjenner jeg.

Tror det må være den ultimate juleopplevelse å tilbringe jul hjemme hos deg . Her blir det neppe stort til julepynt i heimen - jeg har nok ei eske med litt julepynt, men det er neppe egnet til å imponere deg *ler*.

Et vakkert bilde du fant, Bjerknez . Her er et jeg tok for et par uker siden, men dette er ikke tatt med ND-filter, jeg har bare brukt stativ og lang lukkertid (mener den var på ca 30 sek). Bildet er tatt på ettermiddagen i det det begynte å mørkne, i den blå timen . Bildet er kun justert litt mht fargemetning, jeg burde kanskje fjernet noe støy (det er gjort på andre versjoner av bildet, men får ikke tak i dem her jeg sitter nå ).

Eller på godt norsk: PåMinnelse . 20 briarder - det er jo rekord på utstilling i år, bare spesialen som samlet noen flere . Det skal bli artig, og tenker det er en del svensker som kommer i år da.

Nå har jeg bare hatt ett valpekull, og det er 11 år siden, men den gangen valgte jeg å parre tispa mi til tross for at hun manglet en P3. Jeg visste at dette lå på linjene bakover også, da også hennes mormor manglet tilsvarende tann. Hannhunden jeg brukte kjente jeg ikke til tannstatus på linjene på, men valgte å ta sjansen siden han var den eneste hannhunden jeg umiddelbart likte av de alternativene jeg hadde funnet fram gjennom årene . Da jeg så tenkte på å parre Babs - altså en av valpene fra dette kullet - så var tenner noe jeg var mer obs på, siden Babs manglet 2 P1 og et par-tre andre av kullsøskenene også hadde mangler. Nå ble det aldri noe av den planlagte parringen - og det var kanskje like greit .

Ups, sorry, blandet med en annen tråd her nå jeg .

Det er det som er så vanskelig - man vet aldri hvordan de ender opp egentlig. De fødes sorte, evt med rødskjær (det er ofte tegn på at de kan bli grå som voksne), og endrer farge opp gjennom livet ja. Noen beholder sortfargen hele livet, mens mange får hvite stikkelhår når de skifter fra valp/juniorpels til voksenpels og kan gi inntrykk av at de er grå, men er ikke grå egentlig (det vi da kaller ardois). De hvite stikkelhårene blir gjerne mer og mer borte igjen når hundene blir eldre (6-7 år og oppover). Så har du de som ikke bare får hvite stikkelhår, men faktisk blir grå i farge også (de sorte hårene gråner - blekes - jeg vet ikke helt hva det skyldes?). Jeg har sett at alle briarder - kanskje bortsett fra de helt sorte - endrer farge i løpet av livet. De fawne blekner jo gjerne når de bytter valpepelsen, men så mørkner de igjen sånn mellom 2,5 og 3 års alder. Det er alltid vanskelig å forutse hvordan de blir som riktig voksne. Det samme ser man også på de blå og sortfødte grå - de blir lysere ved 1-2 års alder, for så å mørkne igjen. Er det rart de tidligere ventet med å registrere endelig farge på hundene til var 2 år?

Beklager at jeg ler, Bjerknez, men det der er bare en sånn typisk guttegreie som florerer på alle fotoforum der det blir lagt ut bilder for kritkk. Man kan aldri si at et bilde er feil, eller riktig - det er og blir en subjektiv vurdering - og din vurdering av ditt bålbilde er din vurdering, Carina sin er hennes vurdering (jeg tenderer forøvrig til å være enig med henne i hennes kritikk) - om du er enig eller ikke er helt opp til deg selvsagt, men du kan jo ikke bli sur (jo - du virker sur når folk er negative til dine bilder) fordi noen ikke liker bildet. Jeg synes det er litt merkelig at du brått blir så kritisk til en kritikktråd du selv har laget?

Å, jeg har alltid vært fascinert av fargen på dunkeren - kalles den ikke gjerne blakk/droplet også? Eller er det jeg som husker feil? Noen fargevarianter på briard: Fawn - de kan komme både med og uten maske, det står ikke noe i standarden om hva som foretrekkes, men jeg vet mange synes det er litt fremmed å se en fawn briard uten maske. De med maske har da også alltid sorte tupper på ørene. Babs er noe lys fawn med ikke så veldig markert maske, men greit nok - hun kunne gjerne vært noe dypere i fargen, men jevnheten er ettertraktet (den lave høstsola ga nok litt ekstra glød i pelsen) . Her en annen med utmerket fawnfarge og god jevnhet: Annen god fawn men uten maske: Her er en litt utvasket fawn som ville blitt trukket ganske kraftig i premiegrad for en spesialdommer: Denne har en litt omstridt farge - den har charbonnage i pelsen, noe enkelte ikke liker men det er tillatt så lenge det er jevnt fordelt og ikke danner sadel. Det fawne i lyseste laget på denne hunden (som jeg nesten føler er mer viltfarget enn charbonnage - men viltfarget er ikke en fargevariant hos briard). Denne hunden har vel det man kaller korrekt charbonnage: Så finnes det fawne hunder som er "blå", dvs de har blå snute og lyse øyne (gule/grå) og har vel da fått med seg dette dilute-genet som også de blåfødte som faktisk SER blå ut har (men disse har da en riktig utvasket gul/grå/hvit fawnfarge). Jeg har dessverre ikke bilde av noen voksen hund... Nr to fra høyre er da slik fawn-blå (ikke en farge som registreres - denne er nok registrert som fawn). Så har vi det vi må kalle tofarget og som overhodet ikke er ønskelig og er diskvalifiserende... Denne hunden har utrolig nok likevel fått sitt championat: Så over til de sorte da, som nevnt er det få hunder som er helt sorte, de fleste har mer eller mindre hvite stikkelhår iblandet. De som har mange hvite stikkelhår kalles visst også ardois, men det er heller ikke en fargebetegnelse som benyttes ved registrering (hvite stikkelhår dukker først opp når hunden vokser til): Denne har en svært vakker sort farge med lite stikkelhår (min Willys halvsøster): Samme hund som over, men i yngre utgave med hvite stikkelhår (de forsvinner gjerne igjen med alderen): Unghund i fargeskifte fra sort til grå: Voksen hund som er født sort men har blitt grå: Annen gråfarge, voksen hund: En sortfødt grå med lyse bein: Så har vi de blåfødte da... De kan ha lang pels, men ofte er det som nevnt før dårlig kvalitet (men det er ikke alltid så lett å se forskjell på blå og sortfødt grå). Typisk utseende på blå valp: Okey... tok litt av her jeg nå *ler*.

Jeg sier ofte brun/beige når jeg skal forklare fargen på Babs for folk som ikke er inne i dette fargekaoset på hund . På briard har vi fire godkjente farger, men det er mange varianter innen hver farge som er tillatt: Fawn - med og uten maske, noen er dyprøde, andre mer gråhvite. Jevn rød (men ikke irsksetterrød) er foretrukket Charbonnè - en variant av fawn, men med sorte hårtupper - samme farge som på tervueren egentlig. Vanskelig farge å få til, siden den lett kan tendere mot tofarget som ikke er ønskelig. Sort - sjelden å se helt reint sorte hunder. Mange får iblandet hvite hår i det sorte når de vokser til. Grå - fødes sort, men blir grå etter hvert. Blå - fødes grå og har grå snute og grågule øyne. Pelsen er ofte dårligere på disse, spesielt har de lite pels på ørene. Jevne farger foretrekkes, men det er normalt og tillatt at de er lysere på beina enn på resten av kroppen, spesielt de sortfødte grå har ofte lysere bein.

Imponerende . Grattis så mye altså!!

Det var min umiddelbare tanke også . Her er søvn litt oppskrytt, og sånn har det vel i grunnen alltid vært. Jeg sovner som regel ganske greit, men enkelte netter får jeg ikke sove overhodet og ligger bare og vrir meg mens alskens tanker eller idiotiske sanger svirrer rundt i hodet, andre netter sovner jeg greit, men våkner av hver minste lille lyd, evt når jeg skal snu meg, eller når det er sånn ca 2,5 time igjen til jeg skal stå opp (halv seks). Skal jeg sove borte sover jeg overhodet ikke uten kunstig stimuli - det har jo blitt et problem faktisk, og jeg har kvidd meg veldig for å dra på turer med overnatting, for da vet jeg at jeg ikke sover. Heldigvis har jeg nødtabletter som jeg tar når jeg er på tur og da går det heldigvis greit. *ønske seg godt sovehjerte*

Jeg synes trådstarter skal høre på de som faktisk kjenner rasen og vet hva man bør ta på alvor fra tidlig alder av. Det blir aldri feil å forebygge framfor å få seg en overraskelse når bikkjedyret bikker året og brått tør å legge handling bak sine meninger.