Malamuten

Mtp de erfaringene jeg har med seneskader så ville jeg ikke kjørt frislipp etter så kort tid.. Om du vil prøve og unngå operasjon så ville jeg som et minimum holdt hunden rolig/i bånd så lenge som mulig, behandlet med liniment/BOT som øker blodgjennomstrømmning og hjelper på helingsprossessen, også begynt rolig og gradvis opptrening. Det tar lang tid og det blir nok aldrig like sterkt igjen pga arrvev.

Det kommer an på definisjoner her. Igjen, hunden er jo mest sannsynligvis ikke sint, den er redd. Utagering (eller sinne om du vil) er en forsvarsmekanisme, og jeg for min del tror ikke det har noe med sinne og gjøre. Den blir redd, kobler ut hjernen og flyr ut fordi den mest sannsynlig ikke (føler den har) har noen annen mulighet.

Tja, hvilke andre valg har de når de går i bånd da? Kodak har ved flere anledninger stått bare meter ifra andre hunder uten og hverken brøle eller gå bort til hunden når han har vært løs. hadde han stått i bånd kunne vi ha hatt 3 dobbel avstand og han hadde blitt helt ape.. En annen ting jeg ser er at så lenge båndet er slakt(med mindre den andre hunden kommer alt for nerme) så greier han seg bra, men med en gang båndet blir stramt, enten det er fordi jeg drar han med meg eller fordi han går raskere enn meg og kommer til enden av båndet så blir han ape, sannsynligvis fordi han da føler seg mer fanget/ikke har fluktmuligheter.

Jeg ringer til falck og sier fra at den er funnet og om jeg har mulighet så tar jeg vare på hunden til de finner eier og har jeg tid så tar jeg meg en runde i nabolaget med hunden og ser om vi finner eier

Det høres så enkelt ut, men ikke så enkelt i praksis. Men jeg håper at det kommer en perfekt kandidat ramlende slik at valget blir veldig enkelt

Det kan godt være en faktor, men båndtvang eller ikke, jeg hadde ikke sluppet bikkja mi ut på egenhånd uansett, og hadde jeg vært med så hadde jeg uansett ikke ville latt den hilse på/leke med alt og alle, men mulig jeg er litt farget av negative opplevelser. Edit: Ja, eiere vil jo uansett spille en stor rolle i hundens liv, som emilie sier, før ble 'drittbikkjer' avlivet nå blir de analysert(og i verste fall satt i avl), og i tilegg avles det på mye rart samt at i noen grupper i hundemiljøet kan man ikke engang si nei til bikkja. Sier seg selv at det ligger godt til rette for negativ utvikling hva adferd gjelder.

Jeg er iallefall kanon fornøyd med både Elisabeth Isaksen og Maren teien Kan varmt anbefale begge to. Elisabeth er flink og kreativ og har masse lure triks på lager, og hun passer iallefall godt inn i min treningsfilosofi. Var på ukeskurs med henne sammen med flere andre, med forskjellige treningsmetoder, alt fra klikker til straff og forskjellig nivå og det var en gjensidig enighet blant alle at hun var den beste vi har vært på kurs med.

Adferd er det hunden gjør, og følelse er det hunden føler(sove er noe man gjør, ikke noe man føler, ergo er det selvfølgelig en adferd). Dvs at utagering er en adferd og redsel er en følelse. Hverken Utagering eller redsel trenger og ha noe med sinne og gjøre, selv om vi kanskje tolker det slik. Forøvrig så er sinne mer en forsvarsreaksjon/'bivirkning' enn en følelse. Følelsen er jo oftest redsel, usikkerhet, irritasjon, frustrasjon som kommer ut som sinne, og jeg tror også at dette er mer en menneske ting. Jeg tror ikke hunder går rundt og er sinte, ikke slik vi tolker sinne ivertfall. Jeg tror vi kan like mye jeg for det du refererer til stemmer jo, det er vanskelig/umulig og utføre to adferder samtidig, men adferd og følelse samtidig blir noe annet. De to går jo gjerne hånd i hånd. Jeg tror det er sjeldent at noen av oss utøver en adferd uten og at det ligger en følelse bak.

Takk for gode ord alle sammen Om jeg hadde funnet en perfeckt match til han så tror jeg det hadde lettet hverdagen min mye på flere plan, det er faktisk ei som har sendt mail allerede, hun virker ikke bestemt, men iallefall nysgjerrig så kanskje. Selv om jeg har grått mye og begynner i gjen hver gang jeg tenker på det så tror jeg det hadde blitt en lettelse om jeg bare finner noen jeg er trygg på kan gi han et godt liv.

Stress kan det jo være tenker jeg, om de har fått herje løs sammen hver gang så kanskje forventningene er litt høye, kanskje det hadde hjulpet med et par treff uten hilsing og leking, bare gå på tur sammen? Ellers så kan de jo ha noen vanskelige perioder rundt 1 års alderen så det kan jo være at den lille komuniserer litt dårlig, er usikker eller bare synes ting er litt vanskelig og utstråler dette, som igjen påvirker Nitro? Time out i bånd hver gang det går litt over styr? Korte økter med løsslipp, så bånd også en kort økt igjen?

I min verden så er fryktaggressiv nettopp det. En hund som blir aggressiv pga frykt.. Rart, nei det synes jeg ikke. Alle vi møter på tur er ikke flokk. Dessuten så er jo vi mennesker med og legger oss borti alt, de går i bånd, vi gjør rare ting, blir usikre osv, ikke noe av dette er naturlig for hunden. Om alle bare hadde sluppet ut hundene fra de var små, slik mange gjorde i 'gamle dager', så hadde de sikkert oppført seg helt annerledes også. Og selvfølgelig vil dårlig avl spille inn, noe jeg ikke betviler at det finnes mye av.

Velkommen hit Fine prikkedyr

Forsåvidt, og det gjør jeg jo også, ofte. Men det begrenser seg for hvor koselig det er og hele tiden gå alene og det begrenser seg litt hvor koselig det blir om det skal være så vanskelig og/eller tidkrevende, igjen da ekstra vanskelig siden jeg er sliten og demotivert i utgangspunktet. Dette problemet hadde vært ikke eksisterende om jeg hadde vært frisk og det var ikke det for 2 år siden, jeg var dårlig da også, men ikke så dårlig og da hadde det ikke vært utfordrende så lenge. Når jeg sier at jeg ikke ser for meg bedring med det første så tenker jeg år eller mer.

Tusen takk, alle sammen Da har jeg laget annonse, trenger jo ikke bestemme meg med en gang tenker jeg, og kanskje det hjelper og se hvilken respons som kommer. Kanskje finner jeg en som er perfekt og så er det plutselig ikke noen vanskelig avgjørelse lengre, eller kanskje får jeg bare respons som gjør valget om og beholde enklere, selv om det ikke er optimalt.

Jepp, da blir han mye verre..

Det står mellom og beholde han og omplassering. Men jeg tror helt ærlig at omplassering er det beste for begge, selv om jeg ikke har spes lyst, med mindre det blir en bedring snart, noe jeg ikke ser som spesielt sannsynlig. Jeg synes heller ikke det er avlivingsgrunn, for jeg tror at det er stor sannsynlighet for at han kan bli bedre. Han kan jo leke løs med boer boel hannen til misty liksom, som er større enn han, så det er tydelig at det er bare usikkerhet. Kodak er et stort barn som aller helst bare vil leke og tulle, og ikke være dum med noen, men pga en del uheldige opplevelser på uheldige tidspunkt så så han seg nødt til og bli stor og skummel på utsiden Det som teller for avliving er jo det at man vet at han ikke havner en plass og får det værre, men jeg vet ikke om jeg klarer det så det er nok ikke et alternativ. Vertfall ikke enda. Edit: masse teite skriveleifer.

Takk for klem Akkurat nå er jeg ikke helt sikker, men han gir meg mye og ikke minst har han gitt meg mye og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde taklet og ta turen til dyrlegen.. På en måte så ligger det høyere på lista enn omplassering, nettopp fordi da vet jeg at han ikke havner hos noen han ikke burde vært til, men samtidig så får jeg meg ikke til og kjøre min beste venn som er frisk rask og bare 4 år til dyrlegen. Noe av problemet mitt med utageringa til Kodak er jo nettopp det at jeg ikke har spesielt mange alternativer hva pass gjelder, det igjen påvirker jo feks ferieturer, jeg liker og dra på hytta, gå i fjellet eller campingferie på sørlandet, men det hadde vært godt og ha litt fri også og dratt til syden eller noe, da hadde det kanskje vært lettere og holde seg motivert også. Eksen min liker han og takler han veldig godt,og kunne sikkert hatt han en kortere periode, problemet er bare at der han bor nå så får han ikke ha hund inne og jeg vil ikke at Kodak skal bo ute alene 20+ timer i døgnet ikke har de hunde. Han er jo oppvokst inne, og vant med og ha folk rundt seg størsteparten av døgnet. Hehe, uff nå sitter jeg på jobb og griner og får masse rare blikk.. Og skal ikke begynne med min frustrasjon på helsenorge..

Takk for mange gode svar Jeg trener positivt, kindereggmetoden og sladretrening. kommer vi for nært så prøver jeg og bare få han ut av situasjonen uten noe mer. Om jeg har en skikkelig dårlig dag så prøver jeg og unngå alt som kan gå galt og kjører opp i bratsberg eller noe og går i skogen for der møter vi aldrig folk eller hunder, men det hadde jo unektelig vært behagelig og kunne gå seg en tur i bymarka også. Siden det er hakket vanskeligere og trene når jeg har med begge så prøver jeg og få til en passe tur hver dag hvor jeg går med en og en, hvor jeg da går på plasser med litt mer utfordringer og større sannsynlighet for og møte andre hunder. Null stress. Jeg vet jo hvordan det er og legger det ikke så veldig på meg, bortsett fra når jeg gjør noe som gjør at jeg får dårlig samvittighet, eller at jeg blir veldig frustrert. Nei, turene er ikke (vertfall ikke nødvendigvis) spesielt lystbetont, og jeg synes ikke det er noe serlig og jeg føler at det til tider blir mye negativt også for Kodak, siden lunta mi forsvinner. Jeg tror nok absolutt at miljø/eierskifte kunne gjort han godt(så fremt man finner riktig eier) den største frykten min er jo at han havner til en så verdensmester som banker han eller er unødvendig hard. Og jeg merker godt at mitt humør/holdninger/reaksjon påvirker hans, spesielt negativt. Det som gjør meg mest frustrert er at vær gang vi har hatt fremgang så har det kommet en ny drittbikje og fløyet på han. Det har jo aldrig vært noe skader inn i bildet, og han er, heldigvis, 'snill' med de som angriper. Han er jo stor og usikker, men han har aldrig bitt et hull på noen. *bank i bordet* , men nye angrep fører da naturlig nok til nye tilbakefall. (Jeg irriterer meg grønn på at folk ikke kan holde drittbikjene sine i bånd). Mine dårlige perioder er garantert også dårlige perioder for kodak, og det kunne jeg ha levd med ettersom han egentlig er en godt stablet hund, men nå begynner denne dårlige perioden og bli lang og værre og det ser ikke ut som det er lys i tunnellen enda, så da vet jeg ikke om jeg synes det er greit lengre.. Selv om jeg ikke egentlig vil omplassere så føler jeg at jeg skylder han det beste og jeg føler egentlig at jeg ikke kan det nå, og ikke har kunnet det på en liten stund. Jeg tror også at det ikke hjelper min situasjon og ha det slik, og selv om jeg ikke liker og være så kynisk så er det egentlig noe jeg burde ta hensyn til. Og om jeg ikke gjør det så er det jo bare et tidsspørsmål før det stopper av seg selv og det hjelper uansett ikke Kodak. Spørsmålet her igjen er jo da, hva er sannsynligheten for at noen vil ha en 45 kg's utagerende bamse... Selv om han er perfekt på alle andre måter.. Og selvfølgelig min frykt for at han havner hos noen som han ikke burde havnet hos.. Utenom det så er jeg ikke i tvil om at han takler en omplassering. Han er sosial og glad i folk. Om jeg ikke omplasserer så er jeg redd for at jeg bare graver en grav for både meg og hunden. Hadde han vært en kasteball så hadde jeg avlivd, uten tvil, om jeg ikke kunne ha han selv. Helt enig med deg der. Men og avlive Kodak ser jeg ikke for meg at jeg klarer så da blir han nok værende så lenge det går også får vi ta det derfra, så egoistisk er jeg, tror jeg. Vi har bra kjemi og jeg storkoser meg virkelig med den hunden, bortsett fra når vi er på tur, men tur er jo en stor del av det og ha hund, så da er vi jo like langt. Og omplassere til noen jeg føler meg trygg på kan jeg absolutt leve med så det tror jeg absolutt hadde vært det beste. Selv om det er vanskelig og innrømme. Hvordan er det med og gi bort hund og skrive avtale på at hunden skal tilbake til meg dersom nye eiere ikke kan/vil ha den?

Uten utageringen så ville jeg aldrig ha vurdert omplassering nei, han er verdens herligste, at han ikke kan slippes løs med andre hanner er ikke et problem, men og ikke kunne slappe av på tur med mindre jeg kjører langt ut i skauen og går alene er et problem, vertfall med tanke på formen min. Hjelp hadde vært fint, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet jo hva som skal til, men jeg er ikke i stand til og få det til selv nå og å sette han bort har jeg ikke økonomi til, hadde jeg hatt dethadde han vært værd hver eneste krone. Nei, han fikk det etter han ble angrepet 3 ganger på en mnd mitt i verste del av siste pubertet. Vi har trent mye og han har blitt bedre, men ikke bra, og han er ikke nødvendigvis verre fordi om jeg er dårlig, men all negativ respons fra meg fører bare til at det eskalerer. Litt vanskelig og si om svingningene er pga meg eller bare sånn det er, han har gode og dårlige dager, noen dager kan han passere andre hunder fint om vi er på andre sida av veien, kanskje nermere, på dårlige dager så klikker han fordi det står en hund utenfor butikken 50 meter unna.. Det som er sikkert er at det iallefall ikke blir bedre, og det er garantert min feil.

Rottis

Aras, Ax, Ajax, Ante er ivertfall navn jeg liker godt og som er lette

Mulig dette blir langt.. Jeg har slitt med depresjon i ganske lang tid nå, i større eller mindre grad. Det har vært ille en god stund og det siste halvåret har det blitt mye værre, uten noen åpenbar grunn.. Hundene er jo noe av det som får meg igjennom dagen, og de gir meg ufattelig mye, og hadde det ikke vært for de 4 beinte så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men.. Som sagt så har det blitt værre, jeg sliter virkelig for tiden, og det ser ut som at det ikke kommer til og gi seg med det første. Og det er her Kodak sitt utageringsproblem kommer inn i bildet.. Det er vanskelig og tungt for det første fordi jeg ikke kan huske sist jeg koste meg på tur, den der følelsen av og gå ut døra og gå akkurat der man føler for og bare senke skuldrene, slappe av og nyte omgivelsene eller været.. Det er slitsomt og gå med øyne i nakken og hele tiden følge med omgivelsene i tilfelelt det kommer noen med hund. I tilegg så har jeg ikke eksisterende lunte for tiden og jeg blir nok litt raskt irritert/frustrert og går og føler på at jeg blir litt urettferdig noen ganger. Det hjelper ikke meg og det hjelper aldeles ikke på hans problem at jeg blir irritert/frustrert. Han er jo usikker. I tilegg så kjenner jeg at jeg sliter med og gi han/begge to det de trenger, pga hans problem. Altså de klarer seg og de får tur og trening hver dag, og jeg hadde (og har ikke) hatt noe problem med en slik aktivisering innenfor et visst tidsrom, men på sikt så fortjener de mer enn jeg klarer og gi de. Og nå begynner det og se mørkt ut, fordi jeg synes dette tidsrommet allerede begynner og dra ut langt nok, og fordi det ikke ser ut som det er noe lys i tunnellen. Jeg har gått på tur og grått hele turen fordi jeg er så frustrert, fordi jeg føler meg så hjelpesløs og fordi jeg får dårlig samvittighet når jeg blir urettferdig og irritert på noe som man ikke burde bli irritert for, og urettferdig bør man ikke bli uansett. Jeg har vært så frustrert at jeg har tenkt på avliving, men det gjør så ufattelig vondt, og jeg kan ikke engang nerme meg den tanken uten og sitte og gråte lenge etterpå, selv om det ikke er noe jeg har vurdert seriøst enda. Så det jeg begynner og komme fram til er at jeg ikke ser for meg at jeg kan holde hundeholdet mitt på et akseptabelt nivå så lenge jeg har en hund som Kodak, spesielt da pga størrelsen. Det hadde ikke vært like stress med en hund på 20 kg som utagerer liksom, selv om det sikkert ikke er kjempehyggelig det heller. Men, Kodak er en super hund, han er frisk og rask, trygg og trivelig på alle mulige måter bortsett fra utageringen sin. Full av personlighet og en slik hund som kan få deg til og le hver dag. Han har som sagt gitt meg utrolig mye og jeg synes han fortjener bedre enn en sprøyte hos dyrlegen. Jeg vet han har mye og gi til rett person, og jeg tror nok det er håp for at han kan bli mye bedre med mer trening basert på hvordan jeg kjenner han og på hvordan han oppfører seg i andre situasjoner med hunder involvert, spm er jo da bare hvor stor sannsynlighet det er for at den rette er der ute og at vi finner h*n. Skulle jo selvfølgelig mer enn gjerne hatt han selv, men samtidig så må jeg vell bare se realiteten her. Så hva tror dere? Hva ville dere gjort?

Jeg har hatt 3 forskjellige hunder, og 2 av de har jeg hatt fra valpestadiet, mens jeg har vært i full jobb. Ingen problem. Men som flere andre her så er jeg ikke mye borte fra hundene utenom jobb, så hverdagene blir stort sett satt av til hundene, med mindre det er aktiviteter de kan være med på. Om dere vil være sikkre på og få en hund uten separasjonsangst så er omplasseringshund fint. Det finnes mange omplasseringshunder som ikke er problemhunder, men velfungerende trivelige hunder. Dere må jo selvfølgelig regne med og bruke litt ferie slik at hunden får en myk overgang og litt tid til og bli kjent med dere og sitt nye hjem før den skal være hjemme alene en hel arbeidsdag.

Regner med at både schæfer og flat varierer en del i str og sikkert også blandinger av disse, så det er vel bedre om du vet ca størrelse (høyde/vekt)

Tja, min erfaring er ikke helt der. Det kommer jo an på kjønn og rase/individ, men er det hannbikkjer så er det ikke uvanlig at de hiver seg på når kodak begynner.. Ikke synes jeg det er rart heller, ganske naturlig vil jeg tro.