Malamuten

Jepp, da blir han mye verre..

Det står mellom og beholde han og omplassering. Men jeg tror helt ærlig at omplassering er det beste for begge, selv om jeg ikke har spes lyst, med mindre det blir en bedring snart, noe jeg ikke ser som spesielt sannsynlig. Jeg synes heller ikke det er avlivingsgrunn, for jeg tror at det er stor sannsynlighet for at han kan bli bedre. Han kan jo leke løs med boer boel hannen til misty liksom, som er større enn han, så det er tydelig at det er bare usikkerhet. Kodak er et stort barn som aller helst bare vil leke og tulle, og ikke være dum med noen, men pga en del uheldige opplevelser på uheldige tidspunkt så så han seg nødt til og bli stor og skummel på utsiden Det som teller for avliving er jo det at man vet at han ikke havner en plass og får det værre, men jeg vet ikke om jeg klarer det så det er nok ikke et alternativ. Vertfall ikke enda. Edit: masse teite skriveleifer.

Takk for klem Akkurat nå er jeg ikke helt sikker, men han gir meg mye og ikke minst har han gitt meg mye og jeg vet ærlig talt ikke om jeg hadde taklet og ta turen til dyrlegen.. På en måte så ligger det høyere på lista enn omplassering, nettopp fordi da vet jeg at han ikke havner hos noen han ikke burde vært til, men samtidig så får jeg meg ikke til og kjøre min beste venn som er frisk rask og bare 4 år til dyrlegen. Noe av problemet mitt med utageringa til Kodak er jo nettopp det at jeg ikke har spesielt mange alternativer hva pass gjelder, det igjen påvirker jo feks ferieturer, jeg liker og dra på hytta, gå i fjellet eller campingferie på sørlandet, men det hadde vært godt og ha litt fri også og dratt til syden eller noe, da hadde det kanskje vært lettere og holde seg motivert også. Eksen min liker han og takler han veldig godt,og kunne sikkert hatt han en kortere periode, problemet er bare at der han bor nå så får han ikke ha hund inne og jeg vil ikke at Kodak skal bo ute alene 20+ timer i døgnet ikke har de hunde. Han er jo oppvokst inne, og vant med og ha folk rundt seg størsteparten av døgnet. Hehe, uff nå sitter jeg på jobb og griner og får masse rare blikk.. Og skal ikke begynne med min frustrasjon på helsenorge..

Takk for mange gode svar Jeg trener positivt, kindereggmetoden og sladretrening. kommer vi for nært så prøver jeg og bare få han ut av situasjonen uten noe mer. Om jeg har en skikkelig dårlig dag så prøver jeg og unngå alt som kan gå galt og kjører opp i bratsberg eller noe og går i skogen for der møter vi aldrig folk eller hunder, men det hadde jo unektelig vært behagelig og kunne gå seg en tur i bymarka også. Siden det er hakket vanskeligere og trene når jeg har med begge så prøver jeg og få til en passe tur hver dag hvor jeg går med en og en, hvor jeg da går på plasser med litt mer utfordringer og større sannsynlighet for og møte andre hunder. Null stress. Jeg vet jo hvordan det er og legger det ikke så veldig på meg, bortsett fra når jeg gjør noe som gjør at jeg får dårlig samvittighet, eller at jeg blir veldig frustrert. Nei, turene er ikke (vertfall ikke nødvendigvis) spesielt lystbetont, og jeg synes ikke det er noe serlig og jeg føler at det til tider blir mye negativt også for Kodak, siden lunta mi forsvinner. Jeg tror nok absolutt at miljø/eierskifte kunne gjort han godt(så fremt man finner riktig eier) den største frykten min er jo at han havner til en så verdensmester som banker han eller er unødvendig hard. Og jeg merker godt at mitt humør/holdninger/reaksjon påvirker hans, spesielt negativt. Det som gjør meg mest frustrert er at vær gang vi har hatt fremgang så har det kommet en ny drittbikje og fløyet på han. Det har jo aldrig vært noe skader inn i bildet, og han er, heldigvis, 'snill' med de som angriper. Han er jo stor og usikker, men han har aldrig bitt et hull på noen. *bank i bordet* , men nye angrep fører da naturlig nok til nye tilbakefall. (Jeg irriterer meg grønn på at folk ikke kan holde drittbikjene sine i bånd). Mine dårlige perioder er garantert også dårlige perioder for kodak, og det kunne jeg ha levd med ettersom han egentlig er en godt stablet hund, men nå begynner denne dårlige perioden og bli lang og værre og det ser ikke ut som det er lys i tunnellen enda, så da vet jeg ikke om jeg synes det er greit lengre.. Selv om jeg ikke egentlig vil omplassere så føler jeg at jeg skylder han det beste og jeg føler egentlig at jeg ikke kan det nå, og ikke har kunnet det på en liten stund. Jeg tror også at det ikke hjelper min situasjon og ha det slik, og selv om jeg ikke liker og være så kynisk så er det egentlig noe jeg burde ta hensyn til. Og om jeg ikke gjør det så er det jo bare et tidsspørsmål før det stopper av seg selv og det hjelper uansett ikke Kodak. Spørsmålet her igjen er jo da, hva er sannsynligheten for at noen vil ha en 45 kg's utagerende bamse... Selv om han er perfekt på alle andre måter.. Og selvfølgelig min frykt for at han havner hos noen som han ikke burde havnet hos.. Utenom det så er jeg ikke i tvil om at han takler en omplassering. Han er sosial og glad i folk. Om jeg ikke omplasserer så er jeg redd for at jeg bare graver en grav for både meg og hunden. Hadde han vært en kasteball så hadde jeg avlivd, uten tvil, om jeg ikke kunne ha han selv. Helt enig med deg der. Men og avlive Kodak ser jeg ikke for meg at jeg klarer så da blir han nok værende så lenge det går også får vi ta det derfra, så egoistisk er jeg, tror jeg. Vi har bra kjemi og jeg storkoser meg virkelig med den hunden, bortsett fra når vi er på tur, men tur er jo en stor del av det og ha hund, så da er vi jo like langt. Og omplassere til noen jeg føler meg trygg på kan jeg absolutt leve med så det tror jeg absolutt hadde vært det beste. Selv om det er vanskelig og innrømme. Hvordan er det med og gi bort hund og skrive avtale på at hunden skal tilbake til meg dersom nye eiere ikke kan/vil ha den?

Uten utageringen så ville jeg aldrig ha vurdert omplassering nei, han er verdens herligste, at han ikke kan slippes løs med andre hanner er ikke et problem, men og ikke kunne slappe av på tur med mindre jeg kjører langt ut i skauen og går alene er et problem, vertfall med tanke på formen min. Hjelp hadde vært fint, men jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det. Jeg vet jo hva som skal til, men jeg er ikke i stand til og få det til selv nå og å sette han bort har jeg ikke økonomi til, hadde jeg hatt dethadde han vært værd hver eneste krone. Nei, han fikk det etter han ble angrepet 3 ganger på en mnd mitt i verste del av siste pubertet. Vi har trent mye og han har blitt bedre, men ikke bra, og han er ikke nødvendigvis verre fordi om jeg er dårlig, men all negativ respons fra meg fører bare til at det eskalerer. Litt vanskelig og si om svingningene er pga meg eller bare sånn det er, han har gode og dårlige dager, noen dager kan han passere andre hunder fint om vi er på andre sida av veien, kanskje nermere, på dårlige dager så klikker han fordi det står en hund utenfor butikken 50 meter unna.. Det som er sikkert er at det iallefall ikke blir bedre, og det er garantert min feil.

Rottis

Aras, Ax, Ajax, Ante er ivertfall navn jeg liker godt og som er lette

Mulig dette blir langt.. Jeg har slitt med depresjon i ganske lang tid nå, i større eller mindre grad. Det har vært ille en god stund og det siste halvåret har det blitt mye værre, uten noen åpenbar grunn.. Hundene er jo noe av det som får meg igjennom dagen, og de gir meg ufattelig mye, og hadde det ikke vært for de 4 beinte så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Men.. Som sagt så har det blitt værre, jeg sliter virkelig for tiden, og det ser ut som at det ikke kommer til og gi seg med det første. Og det er her Kodak sitt utageringsproblem kommer inn i bildet.. Det er vanskelig og tungt for det første fordi jeg ikke kan huske sist jeg koste meg på tur, den der følelsen av og gå ut døra og gå akkurat der man føler for og bare senke skuldrene, slappe av og nyte omgivelsene eller været.. Det er slitsomt og gå med øyne i nakken og hele tiden følge med omgivelsene i tilfelelt det kommer noen med hund. I tilegg så har jeg ikke eksisterende lunte for tiden og jeg blir nok litt raskt irritert/frustrert og går og føler på at jeg blir litt urettferdig noen ganger. Det hjelper ikke meg og det hjelper aldeles ikke på hans problem at jeg blir irritert/frustrert. Han er jo usikker. I tilegg så kjenner jeg at jeg sliter med og gi han/begge to det de trenger, pga hans problem. Altså de klarer seg og de får tur og trening hver dag, og jeg hadde (og har ikke) hatt noe problem med en slik aktivisering innenfor et visst tidsrom, men på sikt så fortjener de mer enn jeg klarer og gi de. Og nå begynner det og se mørkt ut, fordi jeg synes dette tidsrommet allerede begynner og dra ut langt nok, og fordi det ikke ser ut som det er noe lys i tunnellen. Jeg har gått på tur og grått hele turen fordi jeg er så frustrert, fordi jeg føler meg så hjelpesløs og fordi jeg får dårlig samvittighet når jeg blir urettferdig og irritert på noe som man ikke burde bli irritert for, og urettferdig bør man ikke bli uansett. Jeg har vært så frustrert at jeg har tenkt på avliving, men det gjør så ufattelig vondt, og jeg kan ikke engang nerme meg den tanken uten og sitte og gråte lenge etterpå, selv om det ikke er noe jeg har vurdert seriøst enda. Så det jeg begynner og komme fram til er at jeg ikke ser for meg at jeg kan holde hundeholdet mitt på et akseptabelt nivå så lenge jeg har en hund som Kodak, spesielt da pga størrelsen. Det hadde ikke vært like stress med en hund på 20 kg som utagerer liksom, selv om det sikkert ikke er kjempehyggelig det heller. Men, Kodak er en super hund, han er frisk og rask, trygg og trivelig på alle mulige måter bortsett fra utageringen sin. Full av personlighet og en slik hund som kan få deg til og le hver dag. Han har som sagt gitt meg utrolig mye og jeg synes han fortjener bedre enn en sprøyte hos dyrlegen. Jeg vet han har mye og gi til rett person, og jeg tror nok det er håp for at han kan bli mye bedre med mer trening basert på hvordan jeg kjenner han og på hvordan han oppfører seg i andre situasjoner med hunder involvert, spm er jo da bare hvor stor sannsynlighet det er for at den rette er der ute og at vi finner h*n. Skulle jo selvfølgelig mer enn gjerne hatt han selv, men samtidig så må jeg vell bare se realiteten her. Så hva tror dere? Hva ville dere gjort?

Jeg har hatt 3 forskjellige hunder, og 2 av de har jeg hatt fra valpestadiet, mens jeg har vært i full jobb. Ingen problem. Men som flere andre her så er jeg ikke mye borte fra hundene utenom jobb, så hverdagene blir stort sett satt av til hundene, med mindre det er aktiviteter de kan være med på. Om dere vil være sikkre på og få en hund uten separasjonsangst så er omplasseringshund fint. Det finnes mange omplasseringshunder som ikke er problemhunder, men velfungerende trivelige hunder. Dere må jo selvfølgelig regne med og bruke litt ferie slik at hunden får en myk overgang og litt tid til og bli kjent med dere og sitt nye hjem før den skal være hjemme alene en hel arbeidsdag.

Regner med at både schæfer og flat varierer en del i str og sikkert også blandinger av disse, så det er vel bedre om du vet ca størrelse (høyde/vekt)

Tja, min erfaring er ikke helt der. Det kommer jo an på kjønn og rase/individ, men er det hannbikkjer så er det ikke uvanlig at de hiver seg på når kodak begynner.. Ikke synes jeg det er rart heller, ganske naturlig vil jeg tro.

*følger spent med* Jeg har vell egentlig gitt opp kodak, han markerer selvfølgelig når han får gå 'fritt', men også når han går ved siden.Om han det går for lang tid (alt fra 30 sek til 5 min) uten og markere på noe så stopper han mitt på gata med alle 4 føttene på bakken og pisser, jeg drar han med meg hver gang for jeg gidder ikke stoppe, er vi på tur så er vi på tur. Jeg har prøvd og korrigere, hardere enn jeg liker, og man ser jo at han demper skikkelig og skjønner at dette liker ikke mor, men allikevell så bare 'må' han. Godbiter er prøvd.. Hva gjør man liksom...

Det ka nbli akkurat like ille.. Spiller det noen rolle om det er en løs aggressiv hund og en grei hund i bånd eller en aggressiv hund i bånd og en grei hund løs? Utfallet blir mest sannsynlig det samme, bare at den med den aggressive hunden i bånd får tilbakeslag i treningen fordi andre tror hele verden er deres lekeplass.. Og 3 uhell (av andre) var det som skulle til for at jeg har ei dustebikkje som hittil har krevd 3 år med trening, og det går ikke. Dette er noe jeg må leve med i sikkert 7 år til(eller mer), og som faktsik er en ganske stor begrensning på hundeholdet mitt og livet mitt for øvrig.. Disse angrepene var heller ikke alvorlige, ingen fysiske skader, men tydeligvis et par psykiske.. Uhell skjer og det er greit nok, men når man lar det fortsette så er det ikke uhell lengre og det synes jeg er ufattelig dårlig gjort ovenfor anddre... Og alvorlig kan det jo fort bli om hunden din treffer på den rette 'motstanderen'.

Jeg skjønner hva de vil frem til, men synes det bare blir dumt, egentlig.. Om noen skal ta abort eller ikke er kun opp til den enkelte og jeg ville ikke valgt noen av de 3 kandidatene kun basert på den infoen der.

Joda, men ikke på samme måte. Jeg vil heller at noen banker på buret enn at de banker på bikkja... Vertfall ene min hadde iallefall ikke tatt noen som helst skade av litt bråk rundt seg, selv om det selvfølgelig ikke er ønskelig.

Synes det er en grei løsning jeg, vertfall for korte shopping turer. Da kan man kombinere handlerunden med en luftetur. Da får hunden luftet seg og mindre tid alene og man kan samtidig være trygg på at den ikke blir stjelt, plaget eller at den biter noen.

Fremleie Fremleie eller annen bruksoverføring fra leietaker til en tredjemann krever samtykke fra utleieren. [kilde: Bolighjelpa] Selv om jeg skjønner ulempen; Ja, det kreves samtykke, men for og si det igjen så sto det også at huseier må ha en god grunn til og nekte, så om dette hadde gått til retten så er det ikke sikkert at det at man har hund eller at man også bor der selv er god nok grunn.

Viss det kan se ut som det er noe som plager han, at det er derfor han gjør det så ville jeg dratt til vet. Det kan være alergi/kløe som er plagsom eller begynnende furunkulose. Vet ikke hva de kan gjøre med det om det er furunkulose, men det er ikke en pen lidelse så det skader sikkert ikke og være tidlig ute, om det er det. Det trenger jo ikke være noe som helst galt heller selvfølgelig, men kanskje greit og sjekke s¨å man er sikker

Jeg forstår deg godt altså, og spesielt siden han spurte, du sa nei og han gjorde det likevell, men jeg tenker at det kanskje er noe man må finne seg i ( evt noe annet med en annen leietaker ) når man blir boende i samme leilighet fordi man leier ut et rom og ikke en hel boenhet.

I det første sitatet ditt av loven så står det også presisert at; Opptak av andre personer i husstanden krever godkjenning fra utleieren, men godkjenning kan bare nektes dersom det foreligger saklig grunn. Nå vet jeg ikke akkurat hva loven mener, men i min verden så er det forskjell på framleie og ha besøk eller 'besøk' over en kort periode uten betaling, selv om man ikke er til stede selv. Selv om jeg kan forstå TS også. Man kan ikke alltid få i pose og sekk. Da bør det isåfall opplyses klart og tydelig om det og gies et tilsvarende stort avslag i pris for og veie opp for ulempen det vil være og bo på en slik plass under slike forhold.

Jeg kan ikke regelverket ut og inn, men jeg vet at man som leietaker nesten har flere rettigheter enn den som eier, huset/leiligheten/rommet.

Fantastisk

Jeg skjønner godt greia med telt, men jeg skjønner ikke helt hvorfor de må stå klin oppi ringen..

Det er kanskje litt forskjell på fremleie og det å låne bort rommet sitt i et par dager (en uke?) om man har en venn i nød (eller what ever). Men får man nei så er det jo selvfølgelig ikke greit.. Jeg tror jeg ville hørt hva grunnen var også kanskje sagt ok for denne gangen om det var krise, men så da i samme slengen sagt at jeg helst ikke vil ha fremmede inne i huset mitt så til senere så får de finne på noe annet. Slik situasjonen er nå, at du sa nei, og han gjorde det likevell så ville jeg gitt en advarsel og sagt at neste gang så kommer du til og si opp avtalen.. Om han vil være vanskelig og ta det til retten så er det ikke sikkert du kommer serlig langt, men de fleste gidder vell ikke det. Du trenger at noen leier rom til deg, og selv om jeg forstår deg godt så synes jeg folk som leier må få lov til og ha et visst liv de også, de er jo bare mennesker som resten av oss. Men jeg skjønner din situasjon også.

Magebelte ja, kanskje helst baggen sitt da siden det har stropper som forhindrer det i og gli opp. Eller så vet jeg mange som bruker klatreseler for og få minst mulig belastning på ryggen. Edit: Om det er et problem og bruke sele/magebelte pga gravid mage så er det vell alternativ som grime/gå pent sele eller langline (som nevnt) som gjelder