Malamuten

Det er selvsagt helt innafor å vurdere å avlive en allergihund, spesielt når hunden plages. Med kronisk syke hunder synes jeg ikke man nødvendigvis skal tenke så mye på at de evt går på medisiner, om så hele livet, fordi hva er vell negativt med å få noen gode måneder eller år? Forutsatt at det ikke er noen særlige ekle bivirkninger da selvsagt. Men slitasje på kropp og organer osv er jo mindre viktig tenker jeg om man vet at hunden kommer til å stryke med før den er gammel uansett og alternativet er avliving nå med en gang ? Hvorvidt hunden blir veldig plaget om sommeren feks må du nesten bare vente og se. Det er mange typer pollen og forskjellig hvor mye man som individ reagerer på det. Hunder kan vell og få antihistaminer(noen typer), kanskje det er nok til å hjelpe, om han i det hele tatt trenger hjelp. Jeg vet også at i en del tilfeller så er det nyttig å kastrere ved allergi. Kanskje verdt å forsøke en sånn kjemisk kastrering feks? Din er jo sikkert litt hormonell og pga alder så det kan jo gjøre det verre. Et annet enkelt tiltak er jo denne https://www.enklereliv.no/middfjerner Beklager at det ble litt sånn blandet her nå, det er bare noen tips OM du er interessert, det er ikke galt å avlive en hund som klør, som kanskje plages selv og som krever masse tilrettelegging, kanskje resten av livet. Og nei, det er aldri enkelt, selv om de fleste av oss er klare på hvor grensen går, i teorien. ❤ klem til deg

Ja, det er nok helt naturlig så det må hun bare igjennom også får du prøve å sikre godt så hun ikke får til noe hun ikke skal Spørs om du med fordel kunne ha forlatt henne litt lengre i gangen. For å prøve å skape en forventning om at dette tar tid, slik at hun ikke bare blir stille litt, men at hun legger seg ned å slapper av. Så det blir forventningen hennes når du går noen plass.

Vil heller tippe at det kanskje er løpetid rundt hjørnet? Evt innbilt svangerskap om hun har hatt løpetid? Evt så har du jo noen perioder her og der hvor hormoner klusser litt med dem ifbm utvikling/pubertet. Om hun bråket veldig/konstant/stresser mye så hadde jeg forsøkt å ta en pause fra hele greia litt om det går, ha med i bilen feks en stund om det er en mulighet. Om det er bare i starten så ville jeg bare oversett. Forøvrig ville jeg antagelig bare oversett om det vedvarer/er av og på gjennom dagen, men hunden ikke er redd eller stresser rundt liksom. Jeg hadde nok prøvd å slite ut hunden mer i håp om at den da sovner bedre/lengre, men uansett så regner jeg med det går over igjen. Høres ihvertfall ikke ut som separasjonsangst ?

Ingenting å stresse med, det er ikke for sent Tvert i mot er det ofte en fordel bare å vente, jo eldre de blir jo tryggere blir de som regel. Men nå har jo din nettopp kommet til en ny plass og rundt 4 mnd får de ofte den første "perioden" sin hvor hormoner herjer og de kan bli litt på tuppa. Begge disse tingene kan jo være grunn til at det er litt utfordrende akkurat nå. Mange piper eller lager litt lyd akkurat når man går uansett (i starten), det trenger ikke å ha noe med at de er usikre eller redde og gjøre heller, men rett og slett at de vil bli med pga forventninger. Det går seg nok til Sier ellers som over her, viktigste er at du ikke gjør noe utav det, ikke styr med å si hade og ikke vær overlykkelig når du kommer hjem, bare lat som ingenting. Gi gjerne en kong e.l. selv om hun slipper den med en gang, hun går jo sikkert og koser seg med den etterpå

Det er jo greit, men de får fortsatt straff. Evt behandling, enkelte resten av livet, på en institusjon. Ingen av de er spesielt aktuelt for hund heller. Det gjør det jo i andre tilfeller og det...

Biting er helt normalt, og noen biter mye. Dog tipper jeg dere med fordel kunne ha vært mer ute med valpen, med mindre jeg misforstår noe. Jeg vet ikke hvor dere har postkasse, men å gå en 4 litt korte runder pr dag feks hadde den nok satt pris på, og da kanskje den hadde sovet bedre og. Evt 1 eller 2 litt lengre lufteturer utenfor hagen. Du kan jo evt vurdere valpegrind eller noe slikt for å hjelpe valpen å roe ned når den trenger det, selv om du evt må gjøre noe annet enn å sitte i sofaen. Ellers så er det bare å begynne på "legg deg" treningen. Legg ned hunden og gjenta i det uendelige(i starten), de tar hintet etterhvert og roer ned å sover i stedet. Noen må bare ha litt hjelp til å lande først. ?

@Poten det er ingen raser som skal stå å gneldre uten grunn, så vidt meg bekjent iallefall. Og selv ikke raser som er laget for å varsle skal varsle ukontrollert og ustoppelig på alt og ingenting. Men med et snev av usikkerhet feks så kan man jo få mer lyd enn ønskelig. Bjeffing på at det knirker i huset, en lyd utenfra, lyder fra naboer etc og/eller man kan få en hund som bruker litt tid på å komme over det igjen når den først setter igang. Vil tro det uansett nesten blir mer slitsomt for deg, i verste fall, enn at det er så ille at du ikke kan ha hunden boende i en leilighet av hensyn til andre. Da er det isåfall ille (og noe galt) å da er det ikke rasevalget som er feil.

Tipper puddel er midt i blinken, samme med papilion/phalene, kanskje en shetland sheepdog eller en dansk svensk gårdshund. Samtlige av disse burde også kunne være litt morro å jobbe med om du vil prøve deg på noe hundesport som du skriver. Ellers kunne du sikkert hatt alle de du har listet opp selv, men mynden hadde mest sannsynlig ikke stått til ønske om å teste hundesport, jack russel kan kanskje gi deg noen unødvendige grå hår så om du liksom ikke trenger en jack og ikke er masse på tur osv så kan det være like greit å heller se på dansk svensk feks, ganske like, men litt mildere. Men det kommer nok veldig an på deg, hva du liker, hva du håndterer, hva du ser på som problematisk eller ikke osv. Cavalier kan jo ofte være litt gøy og trene med, iallefall om man starter som unghunder, men ja, mye å være obs på med rasen der da. Har ikke noen voldsom inngående erfaring med eller kunnskap om bichon hundene, men de få jeg har sett har vært eid av folk som liker å trene litt osv og de har absolutt ikke vært det verste utgangspunktet om man vil teste litt hundesport så det kan sikkert være fint. Og ellers om det ikke er noen annen årsak enn leilighet som er grunnen til at du ønsker liten hund så er det flere som kan være verdt å se på av større raser og. Nå har du jo ikke spesifisert så nøye hva du legger i tur (lengde/varighet) eller trening og det kan jo være så mangt hvordan man definerer mye/lite/rolig osv men tja, istemmer forslagene om feks golden eller springer, evt en større puddel, collie(kort eller langhår), bearded collie feks.

Er det inne/ute/begge deler? Er det med en gang de møtes eller varierer det? Er det i situasjoner hvor det er noen ressurser i nærheten (folk, leker, mat, pinner eller hva som helst som kan ha verdi for hunden)? Hvor gammel er tispa? Hvordan er den som type(stressa/urolig/rolig/engstelig)? Hvordan er den til folk? Om den bare hopper på alt som kryper og går ved første mulighet så høres det jo rett og slett ut som det kan være noe skikkelig galt med hunden.. Men om den kan tolerere din til en viss grad nå så er det kanskje ikke fult så ille som jeg fikk inntrykk av på første halvdel. At noen tisper ikke liker (andre sine) valper er dessverre ikke helt unormalt, men at en tispe ikke skal kunne tolerere en mild, konfliktsky og rolig hannhund sånn til vanlig er litt merkelig. Men er det type ressursforsvar som er trigger feks så er det litt mer logisk igjen. Nå vet jo ikke jeg hvorfor, men sånn generelt sett, gå mye tur sammen, i bånd, hvor hundene er under kontroll, men får observere hverandre, bli trygge på hverandre og bygge opp sammhold og flokkfølelse. Jeg ville holdt ressurser unna ihvertfall i starten uansett om dere misstenker ressursforsvar eller ikke, bare for å ta vekk så mange mulige triggere som mulig. Hold begge hundene under kontroll når dere kommer/går, møtesituasjoner er typiske settinger hvor det fort kan smelle, da er man oppspilt og ting eskalerer raskere. Ville tatt god tid innendørs, i starten nå kan de godt være adskilt (av grind) så de ser hverandre og lukter hverandre, men ikke nødvendigvis kan få tak i hverandre, eller i bånd, eller under lydighet eller ja, bare vær litt føre var, men pass på at det blir gjort på en måte hvor dere ikke bare går å er anspente og bare fyrer opp situasjonen mer. Så får dere heller slippe opp litt og litt gradvis ettersom hundene blir kjent og vant til hverandre osv og dere kanskje får noen formening om hva som evt er trigger, om det er noen. Men situasjoner hvor hundene blir oppspilte, hvor de har vært fra hverandre og møtes igjen osv, da er det greit å være forsiktig, lenge, kanskje alltid.

I lek med kjente osv ja, men at en fremmed hund som står å utagerer og får tak i noen bare leker, neppe. Men igjen, det er faktisk ganske urelevant. En svær hund henger i buksa på fremmede, det er skremmende, selv for hundevante og trygge folk. Det er langt over streken for hva man skal finne seg i og hva som er greit. Og i bob saken så var det hele tiden mer enn en sak så her er det åpenbart fortsatt ingen som er dømt på bakgrunn av ett uhell. Og jeg kan spørre igjen, i hvilke andre tilfeller er ekspertutalelser mer avgjørende enn hendelsesforløp, og offerets opplevelse av det hele? Men det er faktisk forskjell på uhell og uhell også. Eier har kanskje hatt et uhell(om vi går ut i fra at hunden har kommet seg løs ved et uhell feks og ikke er sluppet løs eller noe) men hunden har ikke et uhell. En hund har egne ønsker, tanker og følelser som styrer seg og i motsetning til en bil som har mistet feste på glatta så er hunden målrettet, oppsøkende og har styring. Det er to ganske forskjellige ting. Ja, man kan se for seg mulighet for omplassering. Og jeg tror fortsatt det gjøres i mange tilfeller hvor hunden kun har gjentagende tilfeller av å plage folk i nabolaget, men uten å henge i buksebein, rive istykker klær eller etterlate merker på folk. Men det er vell helst ikke de sakene som havner i avisen.. Jeg kan selvsagt ikke bevise det, strengt tatt så tviler jeg vell på at det er så forferdelig mange av disse sakene i retten i det hele tatt, men frem til nå har ikke jeg sett noen eksempler på at slike hunder blir avlivd og jeg skjønner derfor ikke hysteriet. Mtp hunder som Bob derimot så synes jeg dette er helt rett avgjørelse. Skjønner du hvor mye som ofte ikke kommer frem i en test og hvor potensielt farlig det er at en slik hund som feks Bob havner i feil hender(og de er det mange av)? For alt vi vet har jo eierne hans vært relativt flinke til å holde han unna triggende situasjoner, ikke la han passes av andre osv slik at han ikke har hatt mulighet til å gjøre slikt tidligere. Å henge i buksebeinet på fremmede er IKKE normalt, det er ikke greit og det er faktisk potensielt farlig. Hvordan kan denne situasjonen utspille seg tror du om vedkommende som eier det buksebenet blir skikkelig redd og hysterisk, kanskje begynner å slå rundt seg? La oss si at Bob ikke er sint, aggressiv eller usikker da, men en hund som koker såpass blir og veldig reaktiv(frem til hjernen kobler inn igjen) og kan meget godt bite som første respons. Hvem omplasserer man slike til? Jeg har som sagt hatt et par slike dritthunder, en var potensielt farlig, en var ikke. Ingen av dem hadde jeg omplassert. Jeg var uendelig glad i dem, gråter enda over dem 2 år etterpå, men det var ingenting annet enn rett å avlive den to år gamle hunden(som ikke var farlig, men selvsagt kunne skremme folk) når jeg ikke kunne ha henne lengre pga barn. Ja, det er vell akkurat det vi diskuterer så jeg skjønner ikke hva som er vanskelig å forstå? Min grense er tydeligvis mye lavere enn din.. Om det er fordi jeg vet hvor mye som kan gå galt med en slik hund, hvor mange mennesker rundt om som ikke kan ha slike hunder(mange av dem er nok mennesker som du nok ser for deg er i stand til å ha en slik hund) eller hvor lite sånt som kommer frem på test osv. Som sagt, jeg personlig har ikke noe problem med at (noen)folk har farlige bikkjer så lenge de er sitt ansvar bevist og passer godt på, dessverre så vet jeg at disse er det få av og for de fleste som har tvilsomme bikkjer så handler det mest om flaks eller uflaks, accident waiting to happen, og det er skremmende å ta den sjansen på bekostning av andre. Når det derimot går galt så synes jeg det er helt innafor, spesielt ved gjentagende tilfeller av kaliberet i saken til Bob at hunden blir avlivet. Det finnes selvsagt mennesker som kan ha en slik hund, Spm er hvordan man finner dem og skiller dem fra resten og om det er de som står i kø for å ta over en gammel blandingshund som blir litt jobb ifht hverdagslydighet osv.. Og for hunden sin del også, en litt gammel hund som må bytte hjem og sjansen finnes jo for at han havner til noen som skal vise han at de er sjefen osv å fikse problemet. Nei, det finnes verre sjebner enn å bli avlivet, selv om jeg i teorien er helt åpen for omplassering av alle hunder under rette forutsetnigner og til rett ny eier. Viss noen blir skremt av å bli bitt så spiller det vell fint liten rolle hvorfor hunden beit? Om hunden hopper på noen som er redd og blir skremt så spiller det vell fint liten rolle for dem hvorfor den hoppet? Og dette er ikke et uhell fra hundens side, den er jo oppsøkende og hopper med intensjon. Sannsynligheten for gjentagelse er jo dermed også stor om hunden igjen får mulighet til langt bånd, gå løs, noen kommer litt brått på før eier får samlet seg eller hva som helst. Vel, det er vell her vi er uenige. Jeg ser ikke den altså.. Ja, det er synd, men det er ikke retten sin feil, det er eiere som gjentagende har vært uansvarlige og hunder som faktisk har gått over streken. Hunder som det er både vanskelig å omplassere(til rett folk) og som er et stort ansvar. Et ansvar som noen andre potensielt blir skadelidende for om hundene ikke havner i rette hender neste gang. Det er en sjanse jeg faktisk ikke synes det er greit å ta på andre sine bekostning for en hund. Ikke fordi hunden ikke er verdt mye, Ikke fordi jeg ikke forstår verdien av hunder, men fordi jeg som sagt vet hvor mye som kan gå galt å hvor få som er egnet til å ha slike hunder på en god måte og hvor vanskelig det er å sile ut de riktige fra resten, om de i det hele tatt er interessert. Og for hunden sin del og, hvor kjipt det kan bli om den havner til en verdensmester som bare skal "ta" den og vise den hvem som er sjefen osv. Eller andre skjebner, dem finnes det nok av.. Jeg tror vi er rimelig uenige i definisjonene og i erfaring, men det er jo greit. Jeg tror ikke denne hundeloven er noe problem i praksis, jeg ser ingen tilfeller hvor uskyldige er dømt eller at hunder er dømt etter et "hendig uhell". Jeg kan selvsagt ta feil, men alt slikt blir jo bare oppfatning og gjetning frem til man ser en faktisk utvikling, eller ikke. Da har jeg langt større problem med de sakene hvor hunder blir avlivet på grunn av utseende og misstanke om ulovlig rase/blanding på tross av ingen uhell, eller dårlig oppførsel, eller ikke engang en hund som nødvendigvis har forutsetning for å ha uhell samme om den kommer løs eller hva, fordi den rett og slett er snill, velloppdratt, ikke hopper på folk og ikke er stressa/sint/overlykkelig eller noe som helst. Men loven er nå rimelig rett frem og enkel å forholde seg til så sånn sett ser jeg heller ikke problemet.

Altså, tror du en hund som henger i buksebeinet ikke aktivt eller med intensjon biter i mennesker? Det er jo det den gjør.. Og henger den fast så snakker man faktisk ikke om et usikkert glefs for å skape avstand heller, men ganske mye mer alvorlig enn det. Eller tror du en 8 år gammel hund i en slik setting hvor den åpenbart var berørt tenkte at den bare skulle leke litt med buksebeinet på denne mannen og veldig forsiktig og med intensjon kun gikk etter buksa? Nei, vet du hva, at en hund på hva da, 40-50kg hopper på en barnevogn som kanskje har en relativt nyfødt og sårbar baby i seg, det er farlig. Og det er vell nesten mer flaks om vogna ikke velter enn uflaks om den gjør det. Spesielt om det kommer overraskende på og den som triller ikke er forberedt på det. Hund er noe man har på eget ansvar og noe som ikke er nødvendig å ha. Og at man ikke skal være nødt til å finne seg i hva som helst fra andre folk sine hunder som er ute av kontroll har jeg ingen problem med å synes at er greit, selv ikke når det ikke handler om alvorlige bitt eller slike ting.. Strengt tatt er det ikke så forferdelig vanskelig å få til heller, men det krever at man er sitt ansvar bevist og er nøye og har gode rutiner på sikring osv. MEN, som sagt så synes jeg ikke en uheldig episode med en glad hund skal være avlivingsgrunnlag, spesielt ikke om det faktisk gikk bra. Men så er vell heller ikke det tilfellet, så jeg skjønner ikke hvorfor man drar diskusjonen dit eller tenker at det er et problem? Finnes det en eneste sak i hele Norge hvor noen hund er dømt til avliving pga å ha hoppet på noen i glede(eller på en barnevogn for den del, eller noe lignende) en gang? Det har ikke jeg hørt om iallefall. Og det er klart utfallet er minst like viktig som intensjonen. Om folk kan bli skadet og/eller skremt så spiller det faktisk liten rolle om hunden mente det slik altså.. For de involverte. Også er er det jo noe med de sakene der det har vært gjentagelse iallefall, da har man jo åpenbart en eier som ikke kan ta godt nok ansvar for hunden og forhindre at slikt skjer og da skjønner jeg at det kommer konsekvenser. Det er ikke retten sin feil, det er faktisk eierne sin feil. Synd at det går utover hunden, men sånn er det. I hvilke andre saker er ekspertuttalelser osv mer viktig enn faktisk hendelsesforløp i den faktiske saken ifht dom osv? Omplassering kan jo selvsagt være et alternativ at man er mer åpen for(om det nå er vanskelig å få til i dagens praksis), men hvem tror du er egnet til å ta over slike hunder? Og av de som er egnet, hvem tror du har lyst? Og hvem skal ta ansvaret med å omplassere og sile ut alle interesserte og finne den rette? Hvem skal ta ansvaret om hunden da havner hos noen som ikke greier å håndtere den og uhell skjer igjen? Det er ikke enkelt å omplassere slike, ihvertfall ikke til en egnet eier. Og det er ikke lett å sile ut de få som kanskje både kan og vil. Det er så mange som er flinke til å snakke for seg og som kan fremstå som flinke og erfarne og dugelige som på ingen måte er egnet til å ha det ansvaret i praksis. Det kan til og med være folk som er erfarne med hund og som kanskje har både referanser og litt av hvert, men jaggu er ikke det nødvendigvis noe kvalitetstegn. Eller ihvertfall ikke noe bevis på at de kan håndtere utfordrende hunder. Jeg har som sagt hatt et par stk og selv om jeg kjenner mange erfarne hundefolk så er det ikke mange jeg hadde etterlatt de hos. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt virkelig overrasket over folk som jeg tenker kan hund, kan ta beskjeder, burde greie dette osv hvor ting bare går skeis etter sekunder eller minutter fordi de ikke engang kan ta enkle beskjeder eller ta meg seriøst når jeg sier hvordan hunden er. Og ikke bare fordi de ikke er redd og velger å ignorere det jeg sier, det er nå isåfall deres eget problem i første omgang, men når de da får en reaksjon som de både burde skjønt selv og i tillegg allerede er advart om, så blir det jo helt sjokkskadet og skjønner ingenting. Jeg personlig har ikke noe problem med at folk har hverken viltre hunder, svære hunder, sinte hunder eller noe som helst så lenge de evner å ta være på det. Dog vet jeg hvor stort ansvar det kan være og jeg vet hvor mange som ikke er det ansvaret bevist eller forberedt på eller evner å håndtere det i praksis. Også blant erfarne hundefolk. Så da lurer jeg veldig på hvordan man skal kunne løse slike saker på en god måte uten å avlive? Det er kanskje en ting i lovteksten jeg reagerer på, og det er den biten der det står at man i verste fall kan få bikkja avlive for å utagere, selv om hunden er godt sikret og aldri får til å komme bort til hverken hunder eller folk og det er så hensynsfullt som mulig(typ at hunden er hanket inn i kort line ved fører og ikke henger ytterst i 3 meter line og løper frem og tilbake og glefser rett rundt bena på folk liksom, og at man gir plass i den grad det er mulig osv). Både fordi hunden blir passet på, fordi utagering er veldig vanlig så det kan jo fort bety problemer for mange, om det skulle begynne å bli slått ned på, og fordi det på ingen måte sier noe som helst om hva hunden hadde gjort om den kom seg løs eller hvorfor den utagerer(stress/glede/usikkerhet/forventning). Jeg kan selvsagt forstå at det kan oppleves ubehagelig for folk, og det kan jeg til en viss grad være enig i at det er kanskje ikke noe man skal godta på bekostning av andre mennesker, dog kan jo dette være hunder som ikke en gang hadde gått i nærheten av folk om de hadde kommet seg løs og slik sett aldri vært noen fare for å hverken skremme eller skade noen (ved uhell eller i glede eller sinne eller noe som helst). Men samtidig så ser jeg faktisk ikke for meg at det er en reell bekymring at en hund blir avlivet for å ha utagert på noen i bånd èn gang der fører av hunden hadde god fysisk kontroll og var så hensynsfull som mulig i situasjonen. Og jeg må jo bare si at jeg selv har flere ganger kjent på følelsen når folk kommer med svære brølende bikkjer og åpenbart ikke har stålkontroll(fysisk). Og det er ubehagelig. Veldig. Nå har jeg vell mer enn en gang opplevd at folk ikke greier å holde bikkja også, da blir det fort enda mer ubehagelig.. Jeg kjenner at jeg egentlig synes det er helt greit om det blir noen ferre slike igrunn.

Om en hund biter noen i beinet (om enn i buksa), spiller det egentlig noen rolle hvorfor? Eller om de hopper på barnevogner (som kan velte m.m.) Om det er stress, overslag, usikkerhet eller hva det spiller vell ingen rolle for utfallet? Og jeg har hatt en aggressiv hund, tester viser fint lite ofte, det blir for situasjonsstyrt. Hun har gjort en fin mh feks hvor det på ingen måte kommer frem at det er noe tilløp til noe som helst, men hun beit gjerne hun, både mindre alvorlige bitt i "normale" situasjoner og potensielt veldig stygge bitt i situasjoner som fikk frem mer forsvar om hun følte at det var noe som truet meg eller oss og ikke bare generell usikkerhet på folk som egentlig ikke var truende. Hun fungerte også gjerne og kunne gjerne gå i overslag i jakt på syklister, joggere, rulleski etc. Nå fikk hun ikke mange muligheter til å glefse på folk og ingen mulighet til å bite skikkelig så sånn sett lite problematisk for omgivelsene, men hun hadde glatt stått på normale tester hun. Det hadde vell dog spilt liten rolle for den som evt hadde blitt bitt av henne om jeg ikke hadde passet på eller vært mitt ansvar bevist. Og om det ikke er en slik hund heller, hva så? Man havner stort sett ikke i retten fordi man en gang hoppet på noen i glede. Og om man nå gjør det så skal det vell litt til for at retten dømmer avliving. Om det derimot kommer frem masse annet ila den rettssaken så kan jo utfallet kanskje bli avliving, men igjen da er det jo på et annet grunnlag enn at den en gang var litt lykkelig og hoppet på noen en gang. Det er nå jaggu ikke så mange alvorlige saker med hund her til lands og de som har vært synes jeg ikke virker som de rammer uskyldige akkurat. Og kanskje er det noen slike vi trenger for at folk skal bli litt mer bevist sitt ansvar og passe på bedre. Bry seg litt. For gudene vet det er mer enn nok av dem som kun tenker på seg selv og sin hund og lar bikkja herje rundt som den vil på bekostning av andre. Også en del med mindre hyggelige hunder som på ingen måte bare er litt voldsom ved hilsing(i glede). Edit; og samme hva test viser i ettertid så har jo feks bamse flere situasjoner bak seg som var over streken. Ingen test endrer på det og det vil heller ikke endre hans forutsetning til å reagere likt neste gang han står i en lignende situasjon.

Du kjøper ikke tispe for å ha den kjemisk kastrert resten av livet pga løpetid og ikke noe annet.. Da kjøper du heller hannhund og slipper hele problemstillingen. Det sagt så er det simpelt å unngå det meste av det du sier på som problematisk her. Man kan bruke tispetruse, eller man kan bruke tepper. Jeg er ikke så glad i de trusene så da tåler jeg heller å tørke av golvet litt 2x i året, tar vekk gulvteppe og legger pledd i stoffsofaen som enkelt kan vaskes. Samme i senga, der ligger det et teppe i fotenden som hun ligger på. I sofaen er det stort sett pledd uansett fordi fare for skitten hund etter tur osv, pluss at jeg har et lite barn som søler også så der har jeg bare gitt opp, i senga har jeg igrunn og stort sett et pledd liggende der hunden sover iom at jeg ikke vasker hunden hver dag akkurat. Da slipper jeg å skifte og vaske sengetøyet såå ofte og samtidig kan jeg føle at vi har en ren seng. Hun er jo ikke skitten liksom, spyles jo av ved behov og vaskes med sjampo når jeg føler behov og, men ja. Senga liker jeg å ha så ren som mulig. Det er oftest 2x maks 3 uker pr år, det er ikke så mye ekstra prakk, og ifht adferd osv så er det mange som ikke blir nevneverdig påvirket. Iallefall ikke i slik grad at det blir plagsomt eller påvirker hva man kan gjøre med dem osv. Og blir de veldig påvirket så går det jo under helse og da kan man jo evt vurdere å kastrere på ordentlig.

Her får se iallefall bare beskjed om å legge seg igjen, kort og godt. De første morgenene så kanskje det blir så urolig at man uansett ikke får sove noe mer, men det må til, også er det bedre etterpå. Sikkert en fordel om dere er konsekvente ellers også og at hunden kanskje er kjent med konseptet fra tidligere. Feks at det kanskje finnes visse krav til at hunden må være rolig selv om det begynner å bli noen timer siden tur e.l.

Evt så kan kanskje et sånn belte med vesker på som mange bruker istedet for vest på sommeren feks være passe til barn?

Rundt 400 kr på hundemat, noen hundrelapper i mnd i forsikring pr hund, 8500 i husleie, 1200 ca i strøm, rundt 5500 i mnd på bil sikkert med lån, forsikring, drivstoff, bom og div reparasjoner osv fra tid til annen, rundt 3500 på mat og dagligvarer, par tusen til sparekonto pluss en liten slant på bsu, liten 1000 lapp til klær, sko osv kanskje i snitt(til meg, mer om jeg regner med sønnen), og kanskje en drøy tusenlapp til "div", spise ute, fritidsaktiviteter, hundekurs, uforutsette regninger etc, en liten tusenlapp eller mindre for innbo og reiseforsikring osv. Og ellers en ustoppelig forekomst av uforutsette utgifter som sørger for å bruke opp det som evt måtte finnes av overskudd ??

Det går nok bra, høres ikke ut som noe ille tilfelle, men bare greit å ha det i bakhodet så man kan passe på at han ikke pushes for langt, og huske på at han kanskje ikke er helt voksen enda så ting kan fortsatt endre seg litt, spesielt ifht andre hunder av samme kjønn.

Når begynte valpen å bli roligere. Tja, jeg synes egentlig de fleste har vært greie der. Så lenge de får brukt seg litt så er de rimelig enkle resten. Dog får jeg vell si at den merkbare forskjellen gjerne kommer når de lærer seg "legg deg", så det begynner vi ofte å trene på ganske tidlig. Dessuten er jeg ofte ganske nøye på ro inne fra starten av så det er vell noe de plukker opp fra børjan av. Ikke helt rigid altså på valper, men er heller mye ute så de får herje der også går vi inn og roer ned. Orker ikke kaos og stress inne hele tiden. Bitehemning og når sluttet de å bite på alt.. Hmm, de værste har vell kanskje vært nærmere 7-8 mnd, dog har det stort sett roet seg bra til rundt 6 mnd alder(med mye trening). Jeg er ikke noe glad i de små skarpe og ekle valpetennene som biter så her blir det kort prosess med det. Det er ikke lov, det stoppes/forhindres, valpen blir tvangsroet/får timeout alt ettersom også får de heller bruke energien på mer konstruktive ting, bitehemning har de vell heller vært dårlige på ? men når de slutter å bite så spiller jo ikke det noen rolle lell. Har brukt å pipe/hyle der det funker, men hollendere og mailen iallefall synes bare det bli gøy og biter mer ? ifht å ikke tygge på ting så blir ting ryddet bort etter bedre evne og det valpen evt får tak i blir bare tatt rolig vekk uten noe mer om og men til valpen tar hintet. Evt blir valpen fjernet om den ligger å gnager på et møbel eller noe og ellers bruker jeg jo trim, rotrening og evt kompostbinger e.l. for å begrense tygging før den oppstår. Tannfelling; ca 4-6 mnds alder. Min nåværende er vell 17 uker ca Nå.og mangler bare en hjørnetann før hun har mistet alle melketenna. Husker ikke akkurat alder på tidligere, men flere av de jeg har hatt har vell vært noe senere i gang enn hun jeg har nå. Stueren, spørs vell på definisjonen. Hannhunden jeg hadde var voksen før jeg stolte helt på han i alle situasjoner. Hjemme var han høsten rundt året kanskje. Da var jeg lei og hadde en uke eller noe hvor han rett og slett kun lå i bur, i kort bånd ved føttene mine eller var ute på tur. Bare for å ikke få noen mulighet til å tisse inne. Før det var umulig og unngå ellers. Men bare fikk brutt uvanen så var det i boks. Hadde dog et markeringsbehov hjem til enkelte andre om vi var på besøk. Spesielt der det bodde andre hunder. Ellers har det vært få uhell etter de første par ukene her i huset. Men den husrenheten man har så tidlig fordrer jo helst at de blir luftet ofte nok og følger med. Drøyer man det litt for lenge så blir det uhell. Rundt 6 mnd alder har jeg stolt ganske greit på de til å holde seg en del timer av gangen. Kjønnsmodning, hannhunden er jeg usikker på, av tispene jeg har hatt fra valp så har vell 2 fått første løp ganske nøyaktig 6 mnd gamle, en var et par-tre mnd eldre enn det. Og siste vet jeg ikke enda. Hjemme alene trening har gått veldig fint her. Med unntak av første hund som fikk være med over alt alltid(nesten) så har jeg begynt tidlig. Dvs, mine hunder får stort sett god tid på seg før de må være lenge alene, typ en hel arbeidsdag eller noe i nærheten av det, men sånn litt blir det ofte tidlig. Hund nr to hadde vell vært hos meg et par dager bare. Da syntes jeg det var på tide før eldste hunden å få seg en skikkelig tur så da var vi ute litt å sleit ut valpen først, la valpen inne og gikk på tur med eldste. Valpen sov godt hele den timen eller så vi var ute. Nå er det igrunn sjeldent at mine hunder er så mye alene med unntak av i bilen, og med den type hund og hundehold jeg har nå så er det litt lettere å finne på aktiviteter som kan kombineres med både voksen og valp, hvor en av de evt bare får litt ventetid i bilen. Og jeg forlater selvsagt uansett ikke hunder som er engstelig. Men ellers så bruker jeg bare å starte med å gå tur eller trene eller noe før de skal være alene og så sover de nå bare til jeg kommer hjem igjen. Det har de gjort alle sammen. Hun jeg har nå og hun forrige kunne klage litt med det samme jeg går, i frustrasjon fordi de vil være med. Med de finnes ikke utrygge eller noe og roer seg med en gang å legger seg til å sove så det overser jeg bare. Min filosofi; sliten hund klager kortere og sover bedre. Klaging oversees så lenge hunden ikke er utrygg/panisk og så lenge det går an å gjøre det slik ifht hensyn til naboer eller andre ting. Er det mye og lenge så hadde jeg nok likevel vurdert å finne måter å unngå at det blir sånn fremfor å bare gå fra hunden og ignorere gang på gang. Er hunden utrygg så avbryter jeg, de skal slippe å være redde og en gang å få respons på "mas" ødelegger ikke noe nevneverdig, men man må selvsagt prøve å finne en ny tilnærming før neste forsøk da, så man ikke ender opp med å måtte gjøre det hver gang. Starter som oftest i det små med å bare gå å hente post, gå ut med søpla, gå inn på andre rom i huset uten at valpen får bli med osv, men øke ofte på ganske fort når valpen først er i gang og er trygg. Dog ligger vi lenge på en 3-4 timer før jeg hopper opp til typ en arbeidsdag. Men det handler om alder og modenhet osv før meg. Hundene hadde nok tålt det lenge før uten å få varige men, men jeg synes det blir lenge alene for unge hunder, selv om de kan holde seg etc. Har man flere hunder derimot blir det litt annet. Før det er de som regel med i bilen, både for å korte ned den totale alenetiden og fordi jeg da kan lufte og "snakke med dem" underveis å bryte opp en del.

Nei, kort og godt. Ikke alle hunder kan bli farlige uansett hvilke hender de havner i. Det handler om mentalitet og sammensetning. Noen har det rett og slett ikke i seg. De ferreste egentlig. Dritthunder, ja, der har nok veldig mange potensiale til å bli i feil hender, men farlig, nei, langt ifra alle. Noen vil nok bli generelt farlig under helt jævlige forhold. Noen kan man trene ala politihunder, de kan jo bite, men her kreves det ofte at situasjonen er truende, Ikke bare ta alle de ser på kommando. Og i noen tilfeller ved ekstrem smerte etc. Men for de aller fleste så sitter faktiske bitt langt inne. Det er noe man kun gjør når man frykter for livet sitt og anser det som eneste utvei. For å overleve. Rottweiler kan selvsagt være flotte hunder, men det har vært en uheldig utvikling på rasen, generelt sett, den senere tiden. Dessverre. Og det blir dessverre synlig da når slike uhell får mulighet til å skje.

Enkelt forklart. Hunder (eller ulver om du vil) har lov å ha sine ting/ressurser, og disse har de lov til å forsvare (uavhengig av rang) seg i mellom. Den som har det eier retten på det akkurat da. Og noen hunder føler større behov for å passe på det de anser som viktig, enn andre, også ovenfor mennesker. At det er kjente mennesker spiller oftest ingen rolle. Personlig hadde jeg ikke hatt en slik hund i sengen, den hadde rett og slett mistet sin plass der med en slik oppførsel fremfor å få lov til å ligge der å bygge verdi og utvikle forsvaret enda mer. Jeg liker å ha hunder i senga så jeg hadde kanskje forsøkt igjen senere, men en periode hadde han måttet finne seg i å ligge i sin egen seng. Det er ofte ikke så voldsomt mye man får gjort med slikt(litt avhengig av graden av det og hva det er forsvar på), men unngå situasjoner som det er jo en ting. Om situasjon oppstår, prøv å bare gjør minst mulig utav det. Be hunden om å gå ned feks uten å fyre opp noe mer. Tenker det kan være ekstra virkningsfullt om det er du som ber han gå vekk siden det er deg han virker å ha forsvar på. Ville gjort det ved alle tegn til knurring e.l. bare for å understreke at det er ikke akseptert. Og ellers så virker det jo som hunden kan ha et snev av ressursforsvar på enkelte andre ting også, som du sier at han ikke er begeistret før at andre prøver å ta fra han ting etc. Det er jo greit nok, men kan være greit å være litt obs på. Trene på bytting og gjøre noe positivt utav det at noen tenker å ta fra han noe. Edit; og en hund som først prøver å gå vekk når noen jukker på han høres nå rimelig allright og danset ut synes nå jeg. At de sier ifra når ting ikke er greit og kanskje til og med ryker sammen med noen av samme kjønn fra tid til annen om settingen blir rett/feil, det er helt normalt for de aller fleste.

Som oftest skal det litt til før det blir krangling, selv der en hund er ganske kvass i språket. Og oftest er det nok avhengig av hvordan den andre hunden responderer på advarselen. Om den svarer opp feks kan det jo raskt eskalere, men om den tar den til etterfølgele så skjer det antagelig ikke noe mer. Det er stort sett om det er noen med ressursforsvar, samkjønnsagresjon etc at det blir skikkelig bråk, ellers går det stort sett greit. Men greit betyr ikke nødvendigvis at det blir en positiv opplevelse, så jeg holder med deg i at det er lurt å holde seg til kjente hunder og litt bedre omgivelser enn en liten inngjerdet park. Det synes jeg forsåvidt er det smarteste man kan gjøre i de fleste tilfeller. Ønsker man flere lekekamerater så kan man heller spørre etter nye bekjentskaper på forum/sosiale medier og få med seg noen som har en passende hund som orker å bruke litt tid på tilvenning og bli kjent osv ?

At hun vil bort er ikke nødvendigvis det samme som interesse, kanskje hun like godt ville bort å sette på plass den viltre hunden som at hun ville bort før å hilse på? Nå er det forøvrig ikke uvanlig at tisper er litt bitchy til hannhunder, spiller kostbar eller hva man vil kalle det. Liker oppmerksomheten, men gjør seg litt vanskelig samtidig. Dog høres det jo ikke akkurat ut som den andre var så veldig høflig heller å da er det jo ikke så rart at hun sier ifra når de begynner å komme tettere innpå seg. Det er lov å si ifra, det betyr ikke at det blir noen situasjon eller at bikkja di er et krek, det er helt naturlig.de setter egne spilleregler og kommuniserer. Edit: evt så har du en hund som er nysgjerrig, men som blir usikker når hun kommer tettere på og derfor viser avstandsøkende signaler.

Jeg ville tatt utgangspunkt i det som står på pakken som veiledende, men hadde nok trekt fra litt ettersom de ofte er litt rause på de anbefalingene også får dere se an utviklingen. Går hun ned så er det fint, går hun opp eller holder stabil må dere ta av enda litt mer. Husk å ta utgangspunkt i hundens målvakt når dere ser på den mengde tabellen, Ikke det hun veier nå. Ellers er det vell ikke det viktigste hva de spiser, men mengde. Dog er det vell vanskelig å få til et fullverdig sammensatt kosthold med div matrester osv. Så pass på mengde. Og de fleste hunder sulter ikke ved matskåla, selv ikke de som vi synes spiser lite. Så ved å bare tilby mat og la hunden bestemme selv vil de aller fleste spise når de trenger det. Med så mye ekstra på en såpass liten hund tror jeg jeg ville forsøkt å få skvist inn en liten tur ekstra i tillegg(daglig helst, men så ofte som mulig iallefall), for å få litt fortgang i slankinga uten å sulte bikkja helt og for å sørge for at kroppen er så sterk som mulig.

Tviler på at buhund er de verste på slike ting, sånn jevnt over, men uansett rase osv så kan man jo få et individ som er litt ekstra på noe som ikke nødvendigvis egentlig er vanlig for rasen. Dog handler dette mye om oppdragelse også og det vil antagelig ikke være så ille innad i familien. Jeg har feks en helt gal, oversosial hund som enda i en alder av 20 mnd ikke kan være løs blant oss når vi har besøk fordi hun går helt bananas og roer seg aldri. Dog er det ingen problem med sønnen på straks 2 år, og det har det heller ikke vært med unntak av de første ukene hvor hun måtte finne seg i å bli begrenset litt mens han var våken og nede på gulvet. Ikke noe problem når vi kommer hjem etter å ha vært borte osv heller, men alle som ikke bor her blir hun helt crazy når hun ser. Det er bare sånn hun er og det er mye jobb.

Ja, super deilig ❤ kanskje det blir en gjeng med slike småttisser om et par-tre år ? Takk ? Takk ? nei, helt fantastisk altså Takk ? ja, virkelig❤ Takk ? det er ikke mye som vipper henne av pinnen ❤