ida

Åååå, nå som jeg skulle være gravid sammen med deg

Herregud. Nå kom jeg på noe. Da jeg var 22, hadde jeg min egen tispe på en åtte - ni måneder og hennes bror Reidar i noen måneder. De hadde meget av mye i seg begge to, så vi gikk tur klokka sju en søndag morgen nede på Fossumjordene for å slippe å møte folk. Selvfølgelig var det en gubbe som gikk på ski langt borti der og bikkjene fløy bort, omringet ham og bråka. Han slo etter dem med staven, jeg løp som fillern (knis) mot dem, mens jeg hylte og skreik (sa jeg at det var min første hund), fikk tak i bikkjene og skjelte ut mannen som hadde slått etter hundene for han kunne "Ha ødelagt valpene for livet!" At vanlige folk ikke helt så sjarmen i den svært utemte gjeterbiten i mine hunder, var uhørt i mitt hode. Dessuten var jeg rimelig oppgitt over at folk kunne finne på å gå på ski i løypa (host) klokka sju en søndag morgen. Den samme tispa ble forrsten verdens fineste og tuslet løs med meg over alt til hun døde tolv år gammel. Hvordan det gikk med Reidar, vet jeg ikke Jeg har nok moderert min framferd noe og ikke minst lært meg å jobbe forebyggende! Ikke slipp hundene bort til noen, sånn i utgangspunktet. Be tilfeldige forbipasserende om å ta til seg sin hund. La være å svare på "hundene må jo få hilse på alt som rører seg for å ikke bli gale, sinte, deprimerte, fiolette" argumenter. MÅ du si noe til hilserne, så si en kort: "Vi trener på å gå pent forbi, vi". Velg deg ut noen turkamerater og/eller hundevenner som du slipper hunden din med. Drit i alle hunden din ikke fungerer med, eller tilfeldige bekjente, evt gå båndturer sammen. Utsett hunden din for minst mulig av det som stresser utfall og tull. Tren på å mestre det dere ikke kan unngå

Åååå

Pen:

Her sover alle i senga eller hvor de vil, eh senga, alltid. Om dagen sover de sammen med oss i sofaen eller hvor de vil, eh sofaen. De har senger og tepper rundt omkring, så hvis de vil ligge der, får de da det. De får da være i fred, hvor de enn ligger. Noe bur har jeg ikke. Når jeg/vi er på jobb/skole, ligger de også hvor de vil. På det meste har vi hatt fire hunder (passet Mozza en liten stund). Jammen meg sov de i senga mi alle sammen om natten og klarte seg alene hjemme om dagen, alle sammen. Tenkte ærlig talt ikke over at det skulle kunne bli noe problem, jeg. Får jeg en valp, kommer den også til å sove i sengen. Når tiden er inne, blir den hjemme med de andre mens jeg er på jobb. Kjører de bil, er de i bur. Det er ikke noen big deal, det heller. Alle liker å kjøre bil. Edit: Klarte ikke holde meg, likevel: Burbruk i heimen er en svært lite hundevennlig uvane som brer seg som pesten. En normalt fungerende hund trenger ikke ligge i bur! En hund trenger å få tusle ut på kjøkkenet å drikke vann, hoppe opp i sofaen og krølle seg sammen, hoppe ned på gulvet og strekke seg ut, legge seg inntil hundekompisen sin, vaske kompisen litt i øret, snu rompa til kompisen og sovne tett i tett.

Mine hunder er vokst opp med mine barn og omvendt. Det har aldri vært aktuelt at de har brukt hverandre som leke, nei. "Hundene har bare alltid vært der" sa eldstebarnet, da hun fikk sin egen hund og skjønte at det var litt mer i hundeholdet enn som så Det med å ha oppsyn, er jo ganske naturlig. Man har jo oppsyn med små barn, uansett.

Det som spiller en rolle, er vel om hunden var trent til og/eller truanes til å angripe mennesker. Det vet vi ingenting om. Hva slags blanding det er, vet vi heller ingenting om. Hva diskuterer dere og på hvilket grunnlag?

Å nommin, å helledussen

Regner med at dette er en hund av en viss størrelse, siden den har som "hobby" å legge andre hunder i bakken. Hvordan i all verden får den anledning til det? Èn gang er et uhell, to ganger er en bekreftelse på at hunden ikke bør hilse på andre hunder. Deretter holder man hunden sin unna andre hunder! Når det gjelder slikkingen, har jeg ikke peiling. Men å la hunden ligge i sofaen og la smårollingen stabbe bort, er en setting jeg ville vært svært skeptisk til, hvis jeg ikke stoler 100% på hunden. Det er jo ikke nødvendig å trigge ressursforsvar hos hunden? La hunden ha et fristed der barnet ikke kommer til, uten at hunden er helt isolert. En del av stua med grinder rundt, eller noe. La all hilsing forgå under streng overvåkning. Barnet holdes av voksen etc. Vurder om dette er en hund som bor bo sammen med små barn.

Nei, døde hunder forblir døde. Hva som skjer med dem etterpå, har jeg ikke brydd meg med. Da vi avlivde Fibi var jeg heller ikke i noen mental tilstand til å ta hånd om noen "begravelse". Uansett blir det litt søkt i mitt hode. Andre får gjøre som de vil. Men da vi var der i en annen sammenheng, sa dyrlegen at det faktisk ikke var lov å grave ned kjæledyr selv, hvis man ikke hadde et seks meter dypt hull å puttet dem i .Dette er ikke noe jeg har undersøkt nærmere, men det var nå det hun sa.

Orker du fortelle?

Du svarte meg direkte og det var ikke snakk om noen i noe deep dept. Det var før denne tråden kom og jeg fortalte om min datter og hennes samboer. Skal se om jeg finner det igjen, men nå husker jeg jo ikke engang hvilken tråd det var.

Du kan komme ut hit og hente

Jeg håper at denne tråden har vist deg at man kan ha felles økonomi, selv etter flere år som samboere og med ulik "bagasje" og inntekt. Jeg fortalte jo i en annen tråd om hvordan min eldste datter og hennes samboer har ordnet seg økonomisk fra dag èn i samboerskapet sitt og da kom det vel en litt usympatsik kommentar fra deg. Jeg valgte da å ikke fortsette diskusjonen, fordi jeg ikke er komfortabel med å diskutere på vegne av mine voksne barn, men det er veldig hyggelig å lese at det er flere som mestrer å ha et felles økonomisk ansvar

Å ja. Har bare erfaring med å fly med hund fram og tilbake til Bardufoss noen ganger, men da skulle jo både folk og hund være med hver gang

Det bør jo være noen i Hammerfest som har bur, da De skal jo også returneres tomme. Hvordan fikse det?

Da kan vi ha samme fjollerase, hurra Det blir nok en brukanes minihund på deg og, vil jeg tru Men altså, Nix

Lurer litt på det, jeg og. Min aller første hund var alltid løs, uten at jeg helt vet hvordan jeg lærte henne det

Han var gatehund sine første måneder og løs hele tiden Så var han på "shelter" i bortimot et halvt år og sto i en kjetting de første tre månedene ( ) og så kom han til oss da han var bortimot ett år. Da begynte vi sånn ca på åtte-ukersnivå med det meste Det gir mye mening Han har en rimelig stor radius når han er løs i skogen og sånt, men jeg begynner jo å venne meg til det. Han er aldri borte, bare litt borti der Men langs veien er det andre regler og han hadde på en eller annen måte snappet dem opp. Eller så var han sliten og ville hjem, eller, da kunne han jo strengt tatt gått fra meg

Masse god bedring til Ask

I dag gikk Scilos løs med meg hele veien hjem fra bussen. Han er den hunden jeg har hatt som jeg har jobbet desidert minst med. Bortsett fra innkalling, har vi vel ikke trent på noe som helst. Likevel tusler han med meg som en selvfølge. Jeg stopper et par ganger, så han får snuse og tisse litt, men i det jeg går videre kommer han, også. Jeg sier ingenting, men vi kaster nå et blikk på hverandre i ny og ne, begge to. Jeg tenker litt på hvordan han kan ha lært å gå sånn pent på siden av veien, for når han går i bånd, vimer han fra side til side, må trekkes med fra avislesing etc. Tror egentlig han vokste med oppgaven og "friheten" gjorde ham løsningsorientert. Hva tror dere? Veldig gøy å bare ha en hund å fokusere på innimellom

3 hunder er døde på 32 år. Alle avlivet hos dyrlege.

Jeg husker en gang i tidenes morgen. Det satt en schæfer utenfor Gulbrandsen (kolonial på Eiksmarka) og ventet. Jeg krysset veien mot butikken, mens jeg beundret denne vakre skapningen. Tispa reiser seg og kommer mot meg og før jeg rekker å si eller gjøre noe som helst, kommer eieren styrtende ut, græbber hunden og skjeller ut meg som snakker til hunden som skulle sitte og vente. Jeg hadde ikke sagt et ord, jeg, men mannen var like sint. Det ble veldig vanskelig å forklare at hunden hans og jeg konektet på et nivå langt bortenfor snakking, så jeg gikk bare inn i butikken og overlot verdens vakreste schæfertispe til sin sjebne. Der og da tror jeg at rasen fikk sin helt egne plass i hjertet mitt

Sitering er vrient, plutselig. Mari: Syns du skriver mye lurt og vi er nok egentlig enige

Jeg kommer nok ikke til å ha toller igjen, nei. Derimot har jeg fått veldig sansen for phalene/papillon etter at Ia var så heldig å få Tinka (ekte sonenomplassering ). Mye taler for at det vil komme en ny phalene i hus om noen år På den andre siden har jeg også lyst til å være disponibel som hundevakt for mine barn når de skulle trenge det, så vi får se