jma

Jeg er veldig for å bevare rasenes egenskaper som de skal være, og ikke gjøre rasene mildere så de er lettere for folk flest å ha. Vil man ha en selskapshund eller en hund som ikke krever all verdens så finnes det jo raser å velge mellom. Så jeg synes ikke det er noe positivt å feks avle på gjeterunder som ikke kan gjete i generasjoner, så man mister gjeteregenskapen, bare fordi folk vil ha en gjeterhund som selskapshund. Jeg mener ikke at alle som har gjeterhund må gjete med dem, men jeg mener at oppdretterne bør avle på hunder som har egenskapen i seg, og at hunden bør få utløp for energien på en annen måte om eier ikke vil bruke den til akkurat gjeting. Også er det jo opp til oppdretterne å gi de mest krevende hundene til egnede folk. Jeg har jo selv en vakthundrase. Mange mener jo at det er helt unødvendig med vakthunder i Norge i dag, men det for meg er IKKE et argument for å gjøre rasen min mildere, og mindre rasetypisk. Det går helt fint å ha en vakthund i Norge så lenge eier og oppdretter er ansvarlige folk som vet hva slags rase man har/driver med. Og en vakthund som er riktig satt sammen i topplokket er ikke noe superkrevende eller farlig hund (ja, de trenger selvføgelig klare grenser og sosialisering, men det er ikke noe magi som skal til for å få dem til å fungere). Om folk hadde begynt å avle vekk vakten i rasen min fordi de heller vil ha den som en enkel selskapshund så hadde jeg blitt oppriktig lei meg. Ja til å bevare rasenes originale egenskaper, OG utseende!

Jeg tror jeg hadde prøvd å utfordre han mer mentalt, for en sliten hund har ikke så mye overskudd til å finne på tull. Søksøvelser er jo feks en grei måte å bruke hodet på. Også er det veldig greit å ha feks en "gå og legg deg" kommando inne når du vil at han skal slappe av, etter aktivisering. Men da må jo hunden vite hva det betyr, og dere må være 100% konsekvente på at han faktisk må ligge og bli der.

Hvor mye tur og mental trening får han? Hva gjør dere når han slikker/biter?

Tusen takk! Takk! Den første parringa som jeg håpa på blei det jo ikke noe av, hun var bare innbilt. Men det ble gjort en annen parring for tre uker siden på Tenerife som jeg satser på nå. Men noen av disse spanjolene er jo så ekstremt dårlige på å svare på meldinger... så jeg venter på å få høre noe mer om åssen det går der. Hannen er jo ti år, så det spørs om det blir noe? Blir det ikke noe der, så får jeg enten vurdere den "middels" tjuvparringa i Madrid (som forøvrig er fra bra linjer, men tispa er ikke ideell) eller vente på andre kombinasjoner. Tispa i Madrid fikk fire tisper og fire hanner, fire fawne og fire brindel. Skulle ønske det var litt kortere, så kunne jeg dratt dit og sett valpene og vurdert dem. Har spurt om jeg kan få bilder av dem når de blir litt større da.

Litt høstbilder av søtnosen. Har lagt på han litt, synes han var litt i tynneste laget på de forrige bildene. Han begynner også å få tilbake litt muskler, nå går vi jo vanlige turer hver dag

Jeg har stor inngjerdet hage, så jeg pleier å bare slippe bikkja ut i hagen mens jeg ordner meg før jobb. Men han sitter bare klistra inntil inngangsdøra og venter på å bli slipt inn igjen. Tror faktisk ikke han gjør fra seg før seinere på dagen. Men det blir jo annderledes med valper og unghunder da. Da ville jeg gått en ti-femten minutters tur.

Ingen som har noen tips? Idag mens jeg var på jobb og samboer var hjemme med han, så hadde Dami et slags anfall hvor han peip på en rar måte, og krympa seg sammen, så ut som om han hadde vondt.. Han er vanlig igjen nå..

Flott kar!

Jeg vet om flere som har veldig bra dobermenn, men vet også om en som har mista to av de pga hjerte.. Men uten at jeg vet så mye om det så er det vel kanskje mindre sykdom på dobermann enn på schæfer?

Åh, sorte wippeter er kjempefine Ser ut som om de koser seg,

Damien har fått utrolig stygg pels de siste ukene. Han begynner nesten å få små hårløse flekker på kryssen blandt annet. Han får den samme maten, vom og ris. Og jeg har dusja han med allergishampo, vært flink til å vaske teppene i buret hans (på 60 grader), og buret ofte, og prøvd å bli flinkere til å holde det reint i huset. Men det hjelper jo ikke.. Og han får fortsatt en pille kortison annahver dag. Noen som har noen tips?? Har ikke hørt noe mer fra veterinæren ang. allergivaksina heller, så jeg får ringe og mase. Han har fått bedre utholdenhet da, så det er jo veldig bra

Da er det jo superviktig at du ikke gir deg og er enda staere enn det hun er .

Men har du vist henne at det ikke er greit å ikke høre på deg da? Altså korrigert på et vis? Hun skal jo høre på deg enten du har godis eller ei tenker jeg da.

Du kan jo trene kontakt i mer og mer krevende omgivelser, og til slutt kreve det om det er en annen hund i nærheten? Man må jo eventuelt begynne på avstand og redusere avstanden etterhvert som man får det til? Det var det som funka med hun min i begynnelsen. Jeg satte henne i sitt ved siden av meg og krevde kontakt. Hvis hun ikke hører på deg og lukker ørene, så ville jeg som sagt sett litt på om du kan skjerpe grensesetting og regler sånn generelt, så hun generelt sett får mer respekt for deg og skjønner at hun faktisk må gjøre som du sier, at det er deg som bestemmer.

Jeg hadde ei dogo tispe på litt over 50 kg som utagerte mye mot andre hunder. Hun kunne leke fint når hun var løs, men var hun i bånd, så var hun et mareritt. Og hun var unødvendig tøff i trynet mot mindre hunder når hun var i fjortissalderen. Så da måtte jeg gå inn å stoppe henne noen ganger. Det eneste som hjalp der var supernaziregime heele tiden hjemme og ute på tur. Jeg måtte alltid være 110% konsekvent med alt jeg sa til henne, eller grenser vi hadde. De periodene jeg var flink til dette var hun mye bedre på utageringa. De periodene jeg begynte å bli sløv blei hun verre. Jeg tror på at alt i et hundehold henger sammen, så jeg ville tenkt litt over om det kunne vært effektivt å være flinkere med sånt i hverdagen. Og hun blei helt ubrukelig flere uker før løpetiden, altså.. verdens verste pms. Så vi hadde alltid tilbakefall på utageringa da. Han jeg har nå var litt for tøff i trynet mot folk når han var rundt den alderen som din er nå. Han utagerte ikke med kunne finne på å knurre mot folk han ikke kjente som stirra på han. Han har blitt mye, mye bedre med alderen, og jeg har måttet være flink til å bare fortsette å sosialisere han med folk som jeg vet er vant med hunder, eller som jeg vet er rolige. Og så har jeg selvfølgelig sagt ifra at det ikke er ok oppførsel. Og i begge senarioene så har jo min reaksjon hatt mye å si for hundens reaksjon, så det er også noe å tenke på. Om du blir nervøs eller usikker så kan du banne på at bikkja blir mongo. Også gjelder det å se de små tegnene før hunden faktisk gjør utfall, og stoppe det allerede da. Ører fremover, stirrende blikk bla. Slå hardt ned på det, mye lettere å korrigere før hunden blokker deg helt ut og faktisk er i et utfall. Da er det jo som regel umulig å nå inn. Og når man er på tur så er min erfaring at hunden kommer i et helt annet modus om de får på seg en kløv feks. Trenger ikke være noe tung kløv, bare de kommer litt i "arbeidsmodus". Jeg hadde definitivt brukt grime. Det er ikke noen du kan alliere deg med da, som kan hjelpe deg med passeringstrening?

Her er de to som ligner mest. Oris de Irema Curto, bor i Norge, vet ikke om han lever enda. Odin de Irma Curto (tipper han er ganske ung på dette bildet) Og pappaen til Damien, Obi de Irema Curto. Han er hakket lavere og breiere enn de andre. Den kombinasjonen som Damir er fra har jo veldig mye Vento og Nestor i seg, så tipper det er derfor han er såpass kraftig. Obi-kullet har også Vento og Nestor i stamtavla, men ikke i like høy grad. Men de er også fra en utavlskombinasjon med en ganske kraftig hanne. (Sorry, jeg er heeelt idiot på stamtavler på disse bikkjene )

Flotte bilder av en veldig fin hund! Han minner meg veldig om kullet til pappaen til Damien, de har samme enorme beinmasse og litt samme typen hodet. Men stamtavlene er jo ikke så ulike, så det er jo ikke så rart

Da jeg bodde sammen med eksen og vi hadde tre presaer, en tispe og to hanner, så var det planlagt å ha hannene adskilt hvis vi så at stemninga begynte å bli amper mellom dem, fordi det er ganske vanlig at to presahanner ikke går sammen, det var bare ett år imellom dem, og jeg liker å være føre var. Så vi skilte de da han minste blei ca 9 måneder. De klarte ved to uhell å møte på hverandre løse, og da ble det slossing med en gang. Den første gangen bare masse bråk og styr, andre gangen fikk han ene et skikkelig hull på halsen og noen rift her og der. Men det var ikke verre enn at vi tok på noe mot infeksjon og det ble bra ganske kjapt. Hanne nr 1 var perlevenn med tispa, og de kunne være løse sammen hele tiden. Så og si aldri noe bråk i det hele tatt der. Hanne nr 2 var litt mer plagsom med henne, og de hadde et par runder med diskusjon, men aldri noe mer enn knurring og mye mye språk. Da gikk jeg imellom og stoppet dem før det blei noe mer ut av det, og det var aldri noe problem. Slossinga er selvfløgelig veldig ubehagelig, særlig når den ene veier 55 og den andre 45 kg., og jeg ble driiitstressa hver gang. Men det gikk jo alltid bra, vi var heldigvis to som kunne skille dem ganske lett. Hadde det skjedd når jeg var aleine hjemme, da aner jeg ikke hva jeg skulle ha gjort! Men jeg tenker at slossing, og iallfall krangling, kan skje alle uten at man trenger å være noe dårlig hundeeier av den grunn! Plutselig oppstår det en konflink som er så og si umulig å forutse eller som man ikke tenker på.

Så kul sele! Og Appen er jo kjempefin. Bra form på han og.

Ang. "spøkelsesadlder nr2" Hunder kan jo reagere mer på ting fordi de har vondt. Tispa mi med alvorlig spondylose utagerte plutselig mot folk som kom litt brått på eller så litt anderledes ut. Og hun var vanligvis veldig sosial og grei med folk.

Om en valp får adferdsproblemer av å være med på Farmen, så har den mest sannsylig skjør mentalitet i utgangspunktet. Jeg ser ikke problemet med å ha en valp der.

Hva slagsleker og godbiter har du prøvd? Har du prøvd feks pølsebiter som lukter skikkelig digg?

Takk Alle som blir kjent med han sier at han er veldig snill og veloppdragen. Men samtidig så er han en ordentlig vakthund med skepsis som har sine grenser. Han kan for eksempel finne på å brumme skikkelig hvis noen av kameratene til samboern blir litt for intime med han i kosinga. Men det går fort over da. Det er ikke langt mellom skeptisk og glad, og noen ganger er han begge deler samtidig, hahaha...

Tusen takk! Jaa, jeg håper virkelig det er en valp her til neste år!

Tusen takk Ja, det gjør igrunn det