Pingeling

Jeg har ikke BC valp, men en "ADHD" bulldogvalp kan kreve mye mer enn raser med høyere energi/mosjonsbehov som voksne. Det er veldig individavhengig, og valper modnes i forskjellig tempo, både fysisk og mentalt. Dersom du har store planer innenfor hundesport, så er det sikkert folk her inne som kan gi tips til når og hvordan man tidlig kan legge opp til gode treningsvaner. Eller tenker du på oppdragelse for en god familiehund og aktiv turkompis? Har dere problemer i hverdagen som du plages med, eller konkrete ting du lurer på?

Siden jeg er i mot planlagt blandingsavl, så støtter jeg NKK. Vi har behov for en sterk Kennelklubb, selv om vi kan være uenige i hva de gjør i blandt. Jeg har personlig ingen fordeler av å være med (ingen aktiviteter eller forsikring), men dogweb har blitt tilgjendelig for alle og har blitt bedre siden jeg først ble medlem. Ja, de representerer raseklubbene på godt og vondt, men der blir de som en advokat. De må forsvare, uansett hva de ansatte mener. Så når de støttet Cavalierklubben, så er det viktig å huske på at NKK har støttet den norske bulldogklubben i helsearbeidet klubben har holdt på med. Jeg støtter NKK fordi jeg vil at de skal ha penger til å utvikle nettsidene, dogweb, ha ressurser til å være en god advokat for hundeeiere i møte med politikken, og for at det skal holdes "store" utstillinger og konkurranser for folk i alle kanter av landet, inkludert Nord-Norge. Jeg ønsker at de skal ha ressurser til å hjelpe klubber som ønsker å jobbe med helseforbedring av rasen, og jeg har forhåpninger om at de skal klare å utvikle seg til å bli en god og trygg valpeformidler som folk kan bruke for å unngå smuglerhunder og useriøse oppdrettere. Når det er sagt: mange har veldig stram økonomi for tiden, og dessverre må mange av oss bortprioritere å støtte organisasjoner og veldedigheter vi tidligere har gitt finansiell støtte. Så selv om man støtter NKK sitt arbeide, så skal man ikke ha dårlig samvittighet for å prioritere egen økonomi.

Veldig fin historie. Liker veldig god kommentaren om at favorittgodbiter sitter løst, og at den ble belønnet bare for å være sammen. Hvis det er sånn at hunden ikke reagerer negativt så lenge hun får være i fred, så kan det hende at ting blir bedre for eier dersom de slipper tak i den dårlige samvittigheten og forventningene.

Han tåler nok å bli "dratt" over dørstokkmila når han har en god sele, men når det gjelder trening så handler det også om å finne den stilen som passer for deg. Personlig hater jeg å heve stemmen og unngår strenge "nei," for dersom man føler ubehag ved treningen så vil det som regel ikke fungere uansett. Godbiter og samarbeid er tingen, og det høres ut som du liker tanken på det mye bedre en å trekke i båndet. Da er det bare å teste ut hva som fungerer, og kose dere med utprøvingen. Lykke til!

Joda, det kan hende det finnes en perfekt eier et eller annet sted der ute, men hunden blir engstelig av å bli tatt på av sin eier selv etter 2 år, blir redd når eier kaster godbiter på gulvet, vil ikke leke, vil ikke trene, og har dårlig erfaring med andre løpshunder. Det er mye større sannsynlighet for at hunden vil få det dårligere av omplassering enn at det blir bedre.

Jeg stiller meg helt og holdent bak Simira, men vil bare legge til at hunden ikke bør omplasseres. Dersom du ikke klarer å få henne ut av sitt eget hode, så bør hun avlives fremfor å ende opp som kasteball i omplassering, og i verste fall ende opp hos noen som bruker makt i stedet for tålmodighet og omsorg. Jeg ville tatt henne med til adferdsekspert, og jeg ville vært åpen og ærlig om tankene mine rundt det. Snakket om beste og verste scenario med dem, og bedt dem om en ærlig vurdering selv hvis den blir hard å svelge. Og det med flokken tror jeg ingenting på, ikke når hunden har hatt det dårlig der. Mange tror at hunder har det best i flokk, men sånn er det ikke alltid, selv for huskyer. En erfaren hundeeier (eller trener) som aldri har eid eller jobbet med en ekstremt usikker hund er strengt tatt uerfaren på det området, og vil i de fleste tilfeller ikke ha nok kunnskap til å hjelpe.

Bjeffing på eier er nesten alltid masing. Buller er vanligvis ganske stødige i hodet, og de er ikke spesielt bjeffete, men masebjeffing...det kan de! Det er snakk om en skarp lyd, og vanligvis et bjeff, pause, et bjeff mens hunden ser rett på personen (eller hunden) den maser på. Her må dere være stae. Gi tydelige signaler om at når han bjeffer så vil dere ikke være sammen med han, eller stopper med matlaging og går en meter unna benken dersom han bjeffer på det. Saken er den at en bulle som oppdager at han er mer sta enn eier i visse situasjoner, raskt vil prøve å overføre dette f.eks. fra tur-nekting til stahet/masing inne. Eller omvendt. Ingen poeng i å bli irriterte, bare vær bestemt og sta. Det høres ut som dørstokkmila med turen. Noen valper vil ikke forlate eiendommen, og da bærer man dem et stykke før man kan gå, men det fungerer bare når man fremdels klarer å bære dem. Men altså, det kan være en vane som har blitt igjen fra han var bitteliten, eller at han ikke vil gå fra den som er hjemme. Han høres ikke usikker ut når han har det fint på tur så lenge dere kommer dere litt unna. Dette ville jeg lagt mye arbeid i, i håp om at det går raskt over. Problemet er at han aldri må vinne. Dersom han setter seg så MÅ den han går med løfte han eller få han med. Om det er langband hvor han piper, setter seg, piper, setter seg så får det være. Hvor langt unna huset slutter han med det? Dersom det er alt for vanskelig i starten, så ville jeg rett og slett kjørt 5-10 min gange unna huset, så gått tilbake til der dere bor, men IKKE gå inn. Gå forbi og snu etter noen minutter. Sånn at dere prøver å venne han til området utenfor eiendommen når han allerede er i siget. Hva motiverer han mest? Leker eller mat? Dersom han er like matglad som de fleste bullehunder, så ville jeg funnet noen supergode godbiter, enten det er leverpostei, ost, fiskekake, smøreost på tube, osv. Noe ekstra godt dere bare bruker på tur. Og når dere trener på å gå utenfor huset, så får han godbit hver gang han har klart å gå forbi innkjørsel. Øk lengden etterhvert.

1: Jeg har ingen problemer med å kalle det der for et smil. Nå ligger hunden på ryggen på bilde, som naturligvis trekker ansiktshuden bak, men når hundene gjør seg myke eller lekne i blikket, så strammer de uansett huden i ansiktet og det blir som et slags smil uten at de mener å kopiere oss. "Å smile med øynene" er noe vi mennesker også gjør, så det der kaller jeg et smil. 2: Noen ganger "smiler" hunder når du klør på et veldig godt sted, og det er for at de strammer muskler. Du ser det på blikket også. "Salig i blikket" kaller min mor det, men din hund har jo et fantastisk uttrykk. Ser litt ut som en tegneseriefigur som har vært på flaska. ?❤️ 3: Hadde en hund som lagde samme uttrykket noen ganger i bilen, og jeg kalte det "bæsjetryne" for det var et klart tegn på at hun måtte på do. Jeg ser på det som at hunden rett og slett bruker selvkontroll for å kjempe mot sin egen kropp, som stemmer overens med en hund som er trøtt men prøver å holde seg våken. 4: Noen hunder smiler når de sover, og det handler nok mer om utforming av snuteparti og muskler/hud. Basenjiene mine smiler ofte når de sover, både på rygg, flatt med halsen utstrakt, og når hodet ligger på siden. Og selv om smilet ikke er et menneskesmil, så er det i kombinasjon med at de har det veldig godt. Men så har vi også raser hvor mange individer faktisk smiler, eller viser tennene på en positiv måte. De fleste har sikkert hørt den gamle myten om at man ikke skal smile til en fremmed hund, for da tror den at vi flekker tenner. Det vet vi er tullball. Hunder som vokser opp med mennesker lærer seg å gjenkjenne smil og latter som positive signaler, så det er mulig de smilende rasene rett og slett kopierer oss. Ikke vet jeg, men jeg vil tippe det er noe sånn. Vi vet at noen hunder kopierer mennesker som halter og den type ting, eller lærer å åpne skuffer, dører og bur ved å se hva menneskehender gjør, så det er ikke så far-fetched å tro at noen prøver seg på ansiktsutrykk. Nydelig hund, forresten!

Ja, det er så trist. Når moteblandingene er småhunder, så er de i allefall relativt enkle å håndtere, selv hvis de får problemadferd. Og hvis de blir omplassert så er den enklere å finne hjem til små hunder. Men disse "ulvelignende" hundene egner seg så dårlig som motehunder at jeg får helt vondt.

Yep, og hvis setet ved siden ikke er ledig så kan du ha bagen på fanget. Men du har ikke lov å ta hunden ut av bagen, men du kan stikke hånda nedi bagen så den får kroppskontakt. Noen hunder har det best på gulvet hele turen, og prøver å krangle seg ut åpningen du stikker hånden nedi. Mens andre roer seg lettere når de får tryggheten av en varm hånd på kroppen. Det er helt og holdent avhengig av personligheten til hunden, så man må bare prøve seg frem dersom man henter ny valp som man ikke kjenner enda.

THIS! De aller, aller fleste som sier at det er en ny rase under utvikling er fulle av...ja. De lager en moteblanding og selger den som "rase under utvikling" til godtroende kjøpere. Venter fremdeles spent på den dagen en eller annen doodle blir godkjent rase, for det var dette de påsto da blandingen var ny. I disse dager er ulvelignende raser veldig på moten, og det dukker stadig opp nye navngitte blandinger. Man tjener mer penger dersom man setter en kul merkelapp på produktet.

Det er fordelen med å være hundeeier: du har alltid noen å feire med! Selv når hele familien ligger med kraftig forkjølelse. ? God jul! ❤️

Sånn generelt sett skiller hunder mellom andre hunder og mennesker med mindre de ikke er helt gode i hodet, så når det gjelder den delen så er jeg enig med Wilhelmina: her handler det ikke om baby, det handler om å beskytte den lille hunden. Når det gjelder ressursforsvar generelt sett, så blir det litt som med angst: det er forskjell på redsel/engstelse og på diagnosen. Det ene er normalt, og det andre er en overdreven, irrasjonel adferd som påvirker funksjonsnivået. At en hund forsvarer en ressurs den eier fra en hund som stjeler er ikke "ressursforsvar," selv om det høres sånn ut. Den lille gjorde nettopp det, og det er normal adferd som man ser allerede fra valpestadiet. Når vi snakker om ressursforsvar, så er det en problemadferd utover hva som er vanlig. Jeg vet egentlig ikke om jeg vil beskrive det den store gjorde som ressursforsvar heller. Det høres ut som at den ville stjele, og når den lille sa nei, så ble den store forbannet. Tyveriet i seg selv er bekymringsverdig med tanke på baby, for de vifter jo gjerne med mat. Da må hundene ha respekt for at andre kan ha eierskap over ting, og selvkontroll er nødvendig. Når det gjelder den lille hunden, så er det bekymringsverdig at den store ikke har respekt for eierskap, og at det ble en så kraftig reaksjon fra den store. At hunder krangler en gang i blandt er ikke verdens undergang, men når de har forskjellig størrelse så er man avhengig av at den store er litt konfliktsky og dempende. Har hatt noen krangler opp i gjennom årene, og ingen har fått skade utover kloremerker. Mye lyd, bryting og vising av tenner, men ikke bitt. Hvor gammel er hunden, forresten? Har de røket i hverandre før?

Så fin!

Bedre for hvem er vel det store spørsmålet. Dette er en sport som var ment å være lavterskel, og da vil alt som hever terskelen gjøre den mer uegnet for sitt formål. Sporten skulle ha plass til eiere uten erfaring, funksjonshemmede, travle småbarnsforeldre, osv. Den skulle også egne seg for alt fra sta selskapshunder til urhunder med lav konsentrasjonsevne. Gjør endringene sporten bedre for dem? For hvis endringene går mot formålet om å være lavterskel, så kan de ikke sies å være positive.

Ja, det er sånn jeg oppfatter det. Problemet er at de som hører til "eliten" også er de som engasjerer seg mest og tar på seg verv og oppgaver, og derfor får større påvirkning på sporten enn flertallet.

Jeg driver ikke med hundesport, men synes det høres trist ut. Noen ganger lurer jeg på om folk ikke skjønner at å heve terskelen gjør det vanskeligere å rekruttere, eller om de kanskje synes det er fint å ha sporten for seg selv? Som gammel gamer må jeg innrømme at ord som elitists og casuals dukker opp i tankene.

Vet ikke hvor gammel hunden din er, men mange hunder får små fettkuler og den slags her og der når de blie eldre. Disse er lurt å få veterinær til å kjenne på ved hver årskontroll, men er vanligvis ikke farlige. Hvis kulen har vokst jevnt og trutt i 5 år så er det mindre sannsynlig at det er noe ondartet. Hvis den vokste veldig tregt i starten, men senere begynte å vokse raskt, så er det absolutt lurt å få tatt prøve av kulen. 1,5 cm er såpass stort at dersom ikke veterinær har sett på den ved forrige årskontroll, så ville jeg tatt en tur innom etter jul for å være på den sikre side.

Jeg tok ikke sjangsen på for stor bag da jeg hentet min, så jeg kjøpte den lille til tross for at den så veldig liten ut. Jeg tenkte at det ville være for ille dersom vi sto på flyplassen og ikke fikk bli med, liksom. Å ha en for stor bag er gambling uansett. De fleste slipper nok gjennom med litt større enn reglene, men tror ikke jeg ville satset på en bag hvor alle målene er for store, og ene målet er hele 5 cm større. Det er såpass mye at personell vil kunne se det uten å trekke frem målbånd. Vekten på valpen i forhold til veska er derimot ikke så viktig, tenker jeg. Det handler jo bare om hva bærereim/stoff/sømmer tåler, og der kan man enkelt "hjelpe" bagen med 1 hånd på undersiden for å lette på trykket. Høyden på valpen er mye viktigere, og det kan man snakke med oppdretter om.

Så bral! Du vil nok raskt se en endring i hvordan hun ragerer når dekkenet kommer frem nå som dere er i gang! Og som du sier, å få stimulien hun trenger utendørs gjør at alt annet blir lettere inne. Kos dere!

Nå skumleste jeg bare kjapt på siden, men jeg ville holdt meg unna kurs som lover alt det der. Hørtes meget Amerikansk ut, og ikke på en bra måte. Fant en god del røde flagg med en kjapp gjennomgang. Hundetrening handler mest om kommunikasjon mellom eier og hund, det er derfor vanlige kurs fungerer så bra: du har en trener som kan se hva du gjør feil, og rette opp i problemer ut i fra hvordan hunden reagerer. De kan forklare reaksjoner og kroppspråk de legger merke til hos dere begge. Det er det du betaler for på kurs, og det får du ikke på nett. Det du derimot kan få på nett er informasjon og videoer som viser hvordan du skal trene inn konkrete ting, og det er gratis! Da slipper du å betale for hemmelige metoder bare folk som jobber med service hunder vet om. ?

Hæ? Hvor står det? Det er i så fall grusomt! Jeg sliter generelt sett med å skjønne at man kan savne en hund som har drept noen man elsker, men sorg er personlig og det de følelsene kan være uforklarlige selv for den som har de. Det kan man ikke noe for. Men å SI at du savner hunden som drepte nevøen din, det er et valg. Etter det som har kommet fram så er jeg glad for at saken endte som den gjorde, og håper at dette hjelper moren. Jeg regner med at hun har følt mye skyld selv, og at det derfor var så viktig for henne at retten plasserte skylden. Forhåpentligvis vil dette gi henne lettelse og styrke.

Så fin hun er! Men ja, jeg ville droppet sokkene. Du kommer nok ingen vei med å trene med sokker og dekken på samme tid, og i verste fall kan sokkene føre til at hun får dårlige assosiasjoner med dekken. For i teorien er ikke dekken så veldig annerledes enn sele, og de fleste som er glade i tur lærer fort at dekken = tur = gøy! Mens sokker er aldri gøy. ?

Den ble nevnt tidligere i tråden, men det er ikke så alt for lenge siden en søt liten hvit hund bet en dame og et barn i ansiktet. Hunden hadde bitt flere ganger før, men eier klarte å samle inn 370.000 kr for å prøve å forhindre at hunden ble avlivet. Når fremmede mennesker synes det er såpass greit at en hund biter at de betaler penger for å hindre avlivning, så sier det seg at noe er feil. Nå var dette en søt, hvit bichonblanding. En rottweiler ville aldri fått samme behandling, men det gjør det bare verre. At utseende og rasens rykte har noe å si. Min problemhund fikk leve til hun var 8 og døde av kreft. Hun bet aldri noen, hun glefset aldri, men hun var veldig redd og oppførte seg truende så snart hun så (eller luktet) et menneske. Da vi fikk ny (veldig flink og ordentlig) dyrlege etter den gamle flyttet, så sa han til meg at hadde hunden vært større så ville hun blitt avlivet. Jeg ble lei meg, men i ettertid var jeg takknemlig. På grunn av min spesielle livssituasjon fikk hun leve et meget skjermet liv, men jeg angrer faktisk i dag. Hun hadde det vondt inni seg, og kunne ikke leve et fullverdig liv. Men selv om jeg ikke avlivet, så var ordene hans var viktige fordi de fikk frem alvoret. Og ikke minst: de ville gitt meg "tillatelse" til å avlive henne dersom det var noe jeg innerst inne ønsket. Da kunne jeg med hånden på hjertet si at dyrlegen anbefalte å avlive henne, og min samvittighet ville vært ren. Det er en av de enkleste måtene å gjøre en forskjell på. Dyrleger opplever jo gjerne hundene på sitt verste, og mange av dem tenker nok sitt uten å si noe. Hvis de uttalte seg om psykisk helse og genetikk når de møtte den typen hund, så ville det fortalt eierne at hunden var farlig, og at den har såpass smerter at den bør avlives. Ikke alle eiere vil følge anbefalningen, men mange vil nok det.

Herlig!