tillien

Hvor lenge har det stått på? Spiser den overhodet ikke? Drikker den normalt? Det er ganske normalt med perioder hvor ikke mat er allverden, feks grunnet tannfelling. Og så er det ganske stor forskjell på hvor lenge jeg ville sett det an om valpen overhodet ikke spiser eller om den får i seg litt mat. Om den ikke drikker ville jag dratt rett til veterinær. Min valp hadde en periode på et par uker hvor hun maksimalt fikk i seg halvparten av dagsrasjonen. Som regel kanskje bare 1/3. Det gikk seg til. Hun var slank, men ikke usunt tynn. Er du bekymret så kan det kanskje gå an å tilsette vann og kjøre i hurtigmikser slik at det blir en suppe av det? Lykke til!

Hvordan går det med hunden din?

Hihi, jeg må le litt av alt du skriver Fikk min første valp for 10 måneder siden og kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Etter to uker, nærmest uten søvn, vurderte jeg i brøkdelen av et sekund helt seriøst om det var mulig å legge henne i pakke og få henne sendt med Bring tilbake til oppdretter. Nå virker det nok som du har fått litt mer å tygge på sånn objektivt sett, men absolutt helt normalt. Mitt problem var mye at jeg ikke sov fordi jeg stresset så med at hunden skulle bli husren så fort som mulig at jeg var ute 4-5-6 ganger i løpet av natten. Med dårlig sovehjerte fungerte det dårlig. Da ble tålmodigheten når hun var HELT valpete ganske liten og alle forberedelsene om 100% positiv trening forsvant i det den lille søte krabaten nærmest virket som en vill ulv som aldri var tenkt å være i lag med mennesker. Det ble en liten håndfull ganger med roping og et pa ganger med litt røff behandling. Ikke smerte, det kunne ikke falle meg inn, men kraftig nok roping og røfft nok til at jeg ikke var spesielt stolt av meg selv etterpå. Der måtte jeg gå noen runder med meg selv, og har ikke gjort slikt siden - selv om jeg ikke kan si at alt jeg gjør er 100% positiv trening (vel, i treningssituasjoner er det det, men ikke i hverdagen). Og så kjenner jeg meg veldig godt igjen i tanker om at "er jeg egnet som hundeeier?" og "er jeg i ferd med å ødelegge valpen?". Det samme med å være enormt godt teoretisk forberedt, med påfølgende relativt god selvtillit, for så å oppleve at "oi, dette ble ikke som det sto i boka". Mest av alt så er det en følelse av at alt jeg har vært mest redd for (å ikke få valpen husren, at den bjeffer, at den skulle bli agressiv, at den skulle ødelegge alt den kom ut for) har gått helt fint, mens en del andre ting som jeg ikke hadde tenkt skulle bli vanskelig har blitt større utfordringer. Hadde feks overhodet ikke trodd at hunden var livredd for å kjøre bil, kastet opp hver gang og var helt utafor lenge ettertpå. Så de første par-tre månedene kom vi oss i praksis ingen steder. En ting tror jeg du kan ta helt med ro. Du er ikke i ferd med å ødelegge valpen. Hvis valpen er skrudd fornuftig sammen genetisk sett, så ødelegger man ikke en valp om man bedriver et normalt hundehold. Med normalt hundehold mener jeg å oppfylle valpens behov for trygghet, mat, vann, kos, lek og litt læring. Jada, det kan dukke opp uvaner, men det kan du evt ta tak i. Jeg tror det er verre å være så opphengt i å ikke "feile" at man til slutt har lest så mange regler som man forsøker å følge at man nærmest glemmer å "leve" med valpen. Og regler er det nok av. Bastante regler. Et eksempel jeg leste var å belønne med godbit HVER gang valpen tok kontakt med meg. Det var i alle fall slik jeg tolket rådene. Vel, jeg kan si at det fantes ikke mat nok i hele kommunen til å gjøre det med min valp Et annet var dette med å få hunden husren - "ut, ut, ut hele tiden" var det jeg leste. Jeg stresset altså så med det at jeg ødela deler av det som skulle være den første, fine valpetida. Da jeg til slutt kom over et par poster som sa noe som "slapp av, gjør det egentlig noe om det er en tisseflekk og en liten spesialpakke på gulvet om morgenen en periode - det vil gå seg til til slutt uansett" - så gikk det opp et lite lys for meg. Og for ikke å snakke om båndtrening. Stopp og snu, hver eneste gang hunden drar. Alltid. Aldri la den få viljen sin! Vel, det endte en hund som ble noe helt vanvittig stresset av å ha på båndet at hun overhodet ikke ville ha det på seg. Moralen er: "regler" må tilpasses hver enkelt hund og man må ikke bli så opphengt i det man har lest at man glemmer å koble inn sunn fornuft og å ha det fint med hunden. Så jeg har ikke noe spesifikt råd til akkurat hvordan du skal gjøre det på jobb. Mer et generelt råd om å gi dere begge litt rom. Ikke vær så redd for å feile. Det er bedre for både deg og hunden, på lang sikt, at du er avslappet og har det fint. Det merker hunden. Hvis hunden får være løs på jobb, hva er det verste som kan skje? At du må tørke en tisseflekk et par ganger daglig? At den oppsøker noen ledninger noen ganger? Sier du nei og fjerner den og gir den en leke samtidig så skjønner den ganske raskt tegninga. Å smøre sitronsaft på dem kan også hjelpe - det gjorde det med min på et par plasser hun likte å bite litt. Forstyrrer den de andre på jobb ved å kontakte dem? En dag eller to med overseeing fra deres side, så skjønner den sannsynligvis tegninga. Så kan det hende at dette heller ikke er veien å gå for akkurat din valp, eller at det blir umulig å gjøre det på din jobb, men det er i alle fall et eksempel på litt "alternativ tenking" til alle regler, bur og fastbindinger som så langt kanskje ikke har fungert som ønsket. Og jeg har ikke store problemer med om valpen må ligge i bur på jobb en liten periode altså. Hvis det fungerer og valpen har det ok. Lykke til!

Ja, det burde vært krav om tilgjengelig veterinær stort sett over alt, alltid. Det ville selvsagt blitt svært dyrt - men det får være opp til eier (og evt forsikring) å avgjøre hvor langt man vil strekkes seg. Ang kullet så skal det virke slik at det suger til seg giftstoffet og hindrer at det blir tatt opp i kroppen. Så du vil aldri "se om det hjelper" egentlig. Hvis hunden forblir symptomfri så kan det være grunnet kullet eller det kan være at giftdosen ikke var stor nok. Det vil ikke virke om giften alt er tatt opp i kroppen og symptomer har vist seg. Så det er nok viktig å gi en god del - ikke bare litt. Leste 20 kulltabletter var anbefalt, det er en god del ristet brød det. Ville i alle fall gitt et par skiver. Helt forkullet - ikke bare sort på utsiden altså. Rør det ut i vann eller noe. Om det er effektivt vet jeg ikke. Sannsynligvis mye mindre effektivt enn medisinsk kull i alle fall - nok en grunn til å gi en god del.

Men ring giftinformajonen og hør om de har tips: 22 59 13 00 Huff, håper det går bra. Fikk vondt i meg både på dine og hundns vegne. Krysser fingrene.

Jeg skrev "nederst" - men det var feil. Nederst i delen om sjokolade skulle det være.

Ja, det hørtes ikke bra ut. Kan fort være over 100mg/kg kroppsvekt, og i alle fall over 60. Dette vil høres rart ut og jeg kan ikke gå god for det, men om du ikke har kulltabletter tilgjengelig kan du lage kull (visstnok) ved å riste brød til det er svart. Knuse det og få det i hunden. Kilde her (nederst): http://bortne-mathisen.com/galleriet-vart/hunden/forgiftning-av-hund

Har du lest og evt regnet basert på dette: https://helsenorge.no/Giftinformasjon/forgiftning-hos-hund-og-katt/sjokolade-kan-gi-forgiftning-hos-hund#Giftige-mengder Obs. Det står at man IKKE må bruke salt.

Flink og arbeidsom i aktivitet - rolig ellers er gjerne det man kaller god avknapp. Det er noe de fleste verdsetter høyt. Slik jeg leser det du skriver så anskaffer du ikke hund fordi dere trenger hjelp på gården. Mer at du ønsker en hund og siden dere har gård med sauer så hadde det vært morsomt å forsøke å trene hunden til å gjete? Og om det ikke går så kan dere like gjerne trene noe annet - uten sure miner? Hvis dette stemmer så synes jeg personlig situasjonen blir en annen og det stiller ikke samme krav til hva foreldrene har bedrevet. Da kan det godt være en fornuftig hund for deg. Om parringen er fornuftig vet jeg ikke noe om. Så lenge du har gjort hjemmeleksen din med å gå oppdretter etter i sømmene, og du på bakgrunn av det stoler på dem, så bør det meste være greit så lenge du ikke først og fremst kjøper en hund for å hjelpe til på gården. Men da regner jeg med at du har sjekket at foreldrene er registrert hos NKK, at raseklubben har godkjent parringen (noen unntak her), at fornuftig testing (helse og evt mentaltest) foreligger og evt at du har snakket med tidligere kjøpere fra samme oppdretter. Eller i det minste søkt eller spurt om erfaringer med den gitte oppdretteren på nettet eller i nærmiljøet (hundeklubb eller lignende). Jeg har en følelse av at man i de fleste tilfeller får ganske raskt svar på hvem man evt burde holde seg unna.

Jeg vet lite om Australian Sheperd og gjeterhunder generelt, så der har jeg ikke noe å komme med. Det jeg vil si noe om er dine forventninger til hvordan hunden skal bli ut fra det oppdretter sier om foreldrene. Det fungerer ikke som å blande farger - blander man hvitt og sort i like mengder så VET man at man får en gitt grånyanse ... noe midt i mellom. Blander man en aktiv hanne med en rolig tispe så er det ikke gitt at det blir noe midt i mellom/får både og når det gjelder akkurat slike egenskaper. Det er mye mer komplekst enn som så. Riktignok arver valpene 50% av genene sine fra hhv mor og far, men hvilke egenskaper den arver fra hver av dem er vanskelig å si. Oppdrett til gjeting er et ganske så spesialisert oppdrett - hundene blir et "verktøy" (liker ikke det ordet på dyr, men du skjønner hva jeg mener) som det legges mye tid i i form av trening for å kunne gjøre en svært viktig jobb på en gård. Da er det helt spesielle egenskaper man er ute etter, og man ønsker ikke å kaste bort tiden på å trene hunder som man ikke vet (så godt man kan) har disse egenskapene. Mye kan oppnås med trening, men siden mange raser har delt seg i "arbeidslinjer" og "show/familie-linjer" så er det rett og slett blitt slik at en del egenskaper er avlet nærmest bort i enkelte linjer. Kanskje kan man få til et eller annet med god trening på et dårlig utgangspunkt, men det vil neppe oppfylle en minimumsstandard for hva man ønsker av en hund i seriøst arbeid. For å si det litt brutalt: Om det er en god gjeterhund du er ute etter, som forventes å gjøre et godt stykke arbeid på gården, og ikke begge foreldrene har vært i slik tjeneste, så ville jeg sagt fra meg denne valpen. Forbeholdet må være om oppdretter er en som har som uttalt mål å avle fram dyktige gjeterhunder og kan vise til at de har gjort det tidligere. Det KAN da tenkes at oppdretter er så dreven at de ser ting som ikke er åpenbart for alle. Ønsker du god tilbakemelding på hva noen tror om den gitte parringen, så må du gi dem vesentlig mer informasjon enn det du gjør her. Stamtavle fra begge foreldrene (kan finnes i dogweb, eller hør med oppdretter) og informasjon om prøver, tester og helse for alle forfedrene du kan oppdrive (vel, i alle fall et par-tre generasjoner bakover - kan ofte også finnes på dogweb, eller snakk med eiere/tidligere eiere). Har noen av foreldrene fått avkom tidligere? Hva er de brukt til? Hvordan har de fungert? Så må du få noen med peiling på denne type avl til å se på det. Lykke til!

Jeg sa ikke du drev med ufin debatteknikk, jeg sa det var tynt. Når du bedriver åpenbar whataboutisme og Trump er et av de klareste eksemplene på bruk av slikt, så får du tåle å bli sammenlignet med ham når det gjelder akkurat det. Jeg kunne også sagt at det var en typisk russisk propagandateknikk, uten at jeg nødvendigvis mener du er en russisk agent. Hva du står for ellers har jeg ingen formening om

Ja, det er faktisk ganske tynt. Så tynt at den type debatteknikk har fått sitt eget navn: Whataboutism. Mye brukt av feks Donald Trump. Men så er det jo en sånn verden vi lever i nå da.

Huff, dere er så strenge mot hverandre her inne! Mennesker er ikke 100% rasjonelle. Vi er fulle av selvmotsigelser og dobbeltmoral alle sammen om vi bare ser hardt nok etter. Å påstå at siden A mener X, så sier det veldig mye om en person osv blir veldig dømmende synes jeg. I alle fall med denne tråden som kontekst. Den upersonlige kommunikasjonen over Internet gjør vel av og til at man glemmer at det er mennesker man kommuniserer med. Komplekse mennesker som ikke bare er sånn eller sånn. Når det gjelder kupering så synes jeg det er barbari. Det bør ikke forekomme. Det burde være forbudt å importere kuperte individer også. Jeg har dessuten tilgode å se en kupert hund/rase som ikke er penere med alle kroppsdelene i behold. Om jeg kunne gi ros når det gjaldt en kupert hund? Ja. Hunder er da mer enn om de evt er kuperte. Mye mer. Men her kommer vel konteksten inn også. Er feks tittelen på et evt bildet "Perfekt utført kupering" så hadde nok eieren fått hørt det, men ikke akkurat i positive ordelag. I andre tilfeller ville jeg nok, om mulig, nevnt at jeg synes hunden hadde vært enda finere uten kupering. Eller ganske enkelt spurt hvorfor den er kupert (det kan jo ha naturlige årsaker).

Gleder meg fantastisk mye! Før GOT opererte jeg med A, B og C- serier (av de med såpass kvalitet at de var verdt å se) - GOT ble en kategori helt for seg selv. Når det er sagt, så synes jeg kvaliteten har falt merkbart etter at serien tok igjen bøkene. Karakterene mer endimensjonale, dialogen simplere og ikke så gjennomarbeidet og historiene ikke riktig like fantastiske. Og de henger ikke like godt sammen på en måte. Merk, dette er bare en generell følelse - har ikke satt meg ned og dybdeanalysert dette. Uansett så holder det fremdeles utrolig høyt nivå, og klarer nesten ikke vente til juli!

Det går nok veldig bra. Det er jo tunfisk i flere hundefor. Så vidt jeg husker så er det, som du er inne på, nevnt flere plasser at tunfisk er farlig for hunder. Jeg minnes også at det var nærmest nøyaktig samme ordlyden som gikk igjen på alle sidene og at jeg konkluderte med at her var det en myte som hadde blitt kopiert og spredd ukritisk. Jeg mener hovedproblemet med tunfisk ble påstått å være opphopning av miljøgifter/tungmetaller i fisken. Slik er det med alle marine dyr som blir gamle, nær toppen av næringskjeden og spesielt hvis de er av den fete sorten. Vil tro det samme gjelder laks og ørret - i alle fall den ville sorten av en viss størrelse. Men man forer jo ikke hunden sin ensidig på slikt, så i praksis er det nok ikke noe problem.

Det er ikke tillatt å bære kniv på offentlig sted. Men med masse unntak som arbeid, friluftsliv eller annet "aktverdig formål". I praksis skal det nok mye til for at man skal kunne dømmes for noe slikt. Spesielt i "skogen" på tur.

Som så ofte i slike historier så er det vanskelig å forstå hva som egentlig har skjedd. Nå er ikke jeg noen juss-ekspert, men i utgangspunktet høres det ut som at dette med båndtvang ikke er noe som skulle kunne brukes mot Rottweiler-eieren. Det er jo ikke slike situasjoner denne er ment å avverge. Det generelle aktomheskravet er vel det som evt gjelder, og av det lille vi vet så kan det jo se ut til at det er brutt fra Rottweiler-eierens side. Men vi vet jo ingenting om hva Elghund-eieren har foretatt seg i så henseende. Jeg reagerer forsåvidt på at eieren av elghunden argumenterer med at hunden var en "verdifull elghund". Om jeg tolker utsagnet rett så tror jeg eieren mener at det er en hund som det er lagt mye ressurser ned i i form av trening og at den har stor nytteverdi i (inntektsbringende?) elgjakt. Og at dette var medvirkende for at han reagerte som han gjorde, Jeg synes det er horribelt om en eiers opplevelse av sin hunds "verdi" skal være avgjørende for hvor lav terskelen for å bruke dødelig vold mot en annen hund skal være. Men gitt at dyr fremdeles er definert som"ting" juridisk sett, så kan det kanskje være et poeng. Dette ender vel i form av ord mot ord og hvor det stort sett blir dømt i fordel den som har utført avlivingen. Her er det mulig det er riktig, men du verden hvor mange historier jeg har hørt og lest hvor det har virket fullstendig urimelig.

Jeg er stort sett enig i artikkelen, men som vanlig i hundeverdenen blir ting veldig sort/hvitt og med steile fronter. Da jeg fikk hund var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle bruke bur. Dette på tross av at oppdretter hadde anbefalt det. Etter nærmere tre uker nesten uten søvn begynte jeg imidlertid å bli desperat. Jeg laget et stort "bur" til henne ved å sette kompostgrinder på de to åpne sidene til det bordet hun har sin plass under. Nå skulle jeg sove tenkte jeg. Det ble et HELVETES leven. Jeg hadde fått råd om å bare vente ... om det så tok timer. Hun ville resignere til slutt. Vel, det skjedde ikke. Hun ble så vill at jeg rett og slett var redd hun skulle skade seg selv. Eksperimentet ble avsluttet og aldri tatt opp igjen. Nå skal det sies at selv om valpen på dette tidspunktet var vant med og glad i plassen sin og at vi hadde gjort noe tilvenning med lukket dør + belønning - så er der fullt mulig vi hadde kommet i mål med en mer systematisk, tålmodig tilvenning fra dag 1. Jeg er imidlertid glad for at ting ble som de ble. For der og da bestemte jeg meg for at jeg måtte sove. Stuen/gangen/kjøkkenet (åpen løsning) var valpesikret i alle bauger og kanter fra dag 1. Alenetrening hadde vi også jobbet med fra dag en. Hun var også vant med at når jeg gikk på soverommet, så lå jeg i sengen og "sov" (i den grad man kan det med dårlig sovehjerte og en valp som kommer og sjekker forholdene/må ut hver time.) Jeg fant ut at hun fikk bare tisse på gulvet om hun måtte - det skjedde jo ulykker om dagen også. Det samme med bærsjing. Jeg måtte sove. Jeg lukket døren, la meg til å sove. Det gjorde hun også. Av og til klint inn til soveromsdøren, men mest på plassen sin eller aller helst i lenestolen. Og så drakk hun litt vann innimellom. Da jeg sto opp, var det en tisseflekk og en liten annen gavepakke på gulvet. Sympatisk plassert der hvor hun hadde for vane å gjøre slikt. Det tok 2 minutter å rydde opp i. "Kampen" om å gjøre valpen husren fikk vi ta på dagtid. Det tok en ukes tid, så var det slutt på bærsjingen. Tissingen tok litt lengre tid for å få helt slutt på, men det tok ikke mange dager før det var enkelte netter uten. I begynnelsen tok jeg henne en rask tur ut hvis jeg selv var oppe for en dotur. Jeg hadde stresset meg selv opp fordi jeg av en eller annen grunn hadde fått for meg at valpen på død og liv måtte bli husren raskest mulig. Det var hele grunnen til at jeg var oppe flere ganger hver natt. Og det var hele grunnen til at jeg vurderte bur. Det skulle bli en lettvint løsning på noe jeg hadde fått for meg var et stort problem. Mens i virkeligheten er det jo slik at hunden uansett skjønner, og ønsker, å gjøre fra seg ute. Det går seg til. Moralen er at en del av grunnene til at mange velger å bruke bur er for å fikse problemer som egentlig ikke er problemer. Har man valpesikret et område hunden kan være om natta og starter tidlig alenetrening så er det veldig begrenset hva som kan gå galt. Bortsett fra litt søl på gulvet noen uker. Synes det er en grei deal det for at du får sove og at hunden skal slippe bur. Når det er sagt så ser jeg ikke det helt store problemet om noen velger en burstrategi i en overgangsperiode på noen uker. Både om natten og ved hjemme-alenetrening til de verste valpefaktene har gitt seg. Gitt at det går greit med burtilvenningen og at man faktisk ser at hunden har det "greit nok" feks via webcam om man er på jobb. Selv om jeg ville strukket meg langt for å slippe en slik løsning selv. Jeg synes imidlertid det er problematisk om hunden blir stengt inne hver natt, og eksponensielt mye verre om den i tillegg blir liggende i bur hele arbeidsdagen - resten av livet sitt. Det bør være forbudt.

Det stemmer, for DX-kamera ganger du brennvidden med 1.5 for å få ekvivalent brennvidde på fullformat. Så 35mm på DX blir tilnærmet det man kaller et normalobjektiv. For portrettfoto anbefales ofte 85mm for full frame. En 50mm for DX-kamera blir en grei tilnærming. Det beste valget sånn nogenlunde innenfor din prisgrense er definitivt Nikon NikkorAF 50mm f/1.8G til drøye 2000,- (https://www.prisguide.no/produkt/nikon-af-s-nikkor-50mm-f-1-8g-146726) Dette er rett og slett et meget bra objektiv til røverpris. Det kan også brukes til full frame-hus om du noen gang skulle oppgradere helt dit. Bruken du beskriver er imidlertid ikke akkurat det jeg ville kalle portrettfotografering - mer all-round tenker jeg. Da blir fort 50mm på DX noget trangt. 30 eller 35mm (tilnærmet det man kaller normalobjektiv) vil nok være mye mer hensiktsmessig. Da er det dette som gjelder til rett under 2000,-: Nikon AF-S DX Nikkor 35 mm f/1.8G (https://www.prisguide.no/produkt/nikon-af-s-dx-nikkor-35-mm-f-1-8g-107924) Hvis du ikke er vant med å ta bilder med fastoptikk (vel, det er jo det du bruker på mobilen, men den er vidvinkel) så tror jeg imidlertid du kanskje blir lei litt fort og setter på zoomen som fulgte med ganske raskt. Det er faktisk et helt fint objektiv! Svakheten, sammenlignet med de to nevnt over, er at det ikke har så stor blender (stopper på 3,5). En ting er nå at det da krever mer lys, men for de fleste er det vel kanskje effekten av ekstremt liten dybdeskarphet som lokker med 1.8 eller 1.4. Når det er sagt, så er D40 et VELDIG gammelt kamera. Når du først nevner at det er aktuelt å kjøpe nytt til 5000,- pluss så ville jeg personlig heller kjøpt et rent speilreflekskamera. Men der må du nesten sette deg inn i fordeler og ulemper selv. Men speilrefleks har stort sett større sensor, bedre ergonomi og bedre søker (mange av de speilløse har ikke søker en gang og du er avhengig av skjermen for å ta bilde). Nikon D3300 får du for 3800.- rundt omkring, med objektiv (18-55mm) (sjekk det er sammenlignet med det objektivet du har ... ikke gitt at det nye er bedre, men sannsynligvis ... uansett sparer man bare 300,- på å kjøpe bare huset). D3300 er en kjempegodt kamera og vil uten tvil, totalt sett, være ENORMT mye mer anvendelig enn et D40 med et nytt, fint objektiv. I svært gode lysforhold vil kanskje ikke forskjellen være så stor, men da snakker vi sommersol. I alle andre situasjoner vil en slik ny, mer lysfølsom sensor. hjelpe deg enormt. Og selv om megapixler ikke betyr allverden, så er rundt 6 megapixler (om jeg husker rett) på D40 så lavt at det er noe å hente der også. Oppsummert: Det er en regel som heter at man bør bruke penger på objektiver og ikke på kamerahus. Det er stort sett veldig sant. Jeg ville imidlertid tenkt meg en del om før jeg svidde av 2000.- for å sette på et D40. I alle fall om man ser det som realistisk og greit å bruke et par tusen til på et nytt kamera. For 2000,- til en D40 ville jeg evt prioritert et objektiv med stor blender slik at man i alle fall kan leke seg litt ekstra med tynn dybdeskarphet - det gir en særegen effekt. Dessuten så trenger den sensoren i D40 desperat så mye lys som den kan få... Lykke til!

Skal du fortsatt ha en telefon med 4"-skjerm eller der omkring så har du fantastisk lite å velge i! Verden har virkelig gått videre siden 2012 da iPhone 5 kom. Det eneste fornuftige valget er en iPhone5SE fra ca 4700.-. Eller du kan velge å gå for en de mange flotte toppmodellene som nå ligger rundt 5 tommer. Selv Apple, som ALDRI skulle ha noen telefon større enn 4" har gått videre og starter de virkelig gode modellene sine på drøye 5". Vil du fortsette med Apple er det 6s eller 7 som gjelder. Jeg kan garantere deg at det vil ta deg ca 36,7 timer før du er helt vant med en litt større telefon og ikke kan skjønne hva du tenkte på før. Eller så kan du ta helt til vett og velge en Androidtelefon. Mye mer telefon for pengene! Samsung Galaxys S7 er greit priset nå siden S8 er på vei: Stort sett får man veldig mye mer for pengene ved å velge forrige genereasjon! Personlig foretrekker jeg Sony - og akkurat nå er vel Sony Xperia XZs et godt kjøp. Eller så er det så mange flotte telefoner akkurat nå at du nesten ikke kan trå feil om du gjør litt research. Les feks anbefalinger her: https://www.tek.no/tester/mobiltelefon?limit=10&timespan=all&type=products&sortBy=tek_review_rating_dynamic&sortDir=desc

Lag selv! Alt av kjøtt kan skjæres i strimler/terninger og tørkes på 100 grader (helst varmluft) til de er passe tørre/seige. Ikke gjør dem harde - når du skjærer i dem er de litt mørke et par millimeter utenpå og så blanke/myke inni. Lager du strimler av feks kyllingfilet så er det lett å skjære i små biter etterpå. Frys ned og ta opp etter behov - spesielt om de ikke er gjennomtørket (noe min hund foretrekker at de ikke er. Ellers, og enda billigere, en universaloppskrift på godbiter_ Ca 400-500g farse av et eller annet slag 1 stk egg 1-2 spiseskje potetmel Bland godt - smør utover et stekebrett (rundt 0,5 cm tykt - 400-500g farse dekker omtrent 1 brett) - stek på 100 grader til alt er stivt - 10-15-20 minutter kanskje. Kutt i biter. Blir terningene for klissete kan de tørkes som nevnt over til de har blitt tørre på utsiden. Frys ned. Dette har jeg prøvd med kyllingkjøttdeig, kjøttdeig av svin, karbonadedeig, kjøttdeig, laks (billigste sort fryst laksefilet kjørt i blender med skinnet på), hvalkjøtt (blender) og reinskav (blender). Alt har vært en stor suksess hos hunden, men vanlig kjøttdeig og kjøttdeig av svin har sluppet mye fett og blitt litt ufyselig å håndtere. Så pass på fettinnholdet. Har ikke prøvd med andre fiskeslag, men det blir nok supert det også. Fordelen er at her kan man kjøpe hva som helst av kjøttdeiger/kjøtt/fisk som er på tilbud den dagen du er i butikken og lage svært gode og sunne godbiter. Et lite tips til nedfrysing av hjemmelagede godbiter. Frys bitene ned spredt utover en bakeplate. Når de er gjennomfryste tar du dem opp og relativt raskt brekker dem grovt fra hverandre og videre i en pose (i den grad de har fryst sammen). Slå posen lett i bordet og resten av bitene vil falle fra hverandre. Frys ned. Det gjør det enkelt å bare ta en "neve" godbiter med seg på trening. Til sist føler jeg for å banne i kirka. Det enkleste av det enkle - og veldig billig: FROLIC! Har styrt mye med min mat-sære hund (som du ser over) men ingenting har fått henne til å sikle. Før jeg åpnet et pakke Frolic (60-70 kroner for 1,5 kg i butikken - det er hundefor). Enkelt, billig og praktisk. MEN min går lei etter et par økter - så må det gå noen dager igjen. OG De blir fort tørre i posen og da spytter hun dem ut (siden den er så stor) så her bør man også fryse ned. DESSUTEN Hjemmelaget er mye sunnere og hun går ikke så fort lei - dessuten driter hun som en voksen mann etter å ha spist en neven Frolic. Så det blir bare i blant. Din kan reagere annerledes på alt dette. TIPS Siden Frolic er små ringer, så deler de seg enkelt og raskt i 4 små deler om du bare presser dem sammen (på høykant) mellom tommel og pekefinger. Lykke til!

En ting er sikkert. Jeg ville ikke tatt noen avgjørelse om avliving/ikke avliving basert på råd her. Jeg ville oppsøkt en adferdsterapeut, kanskje flere, og fått tilbakemelding fra høykompetente folk som får sett på hunden i levende live. Det er klart, det du beskriver her høres veldig problematisk ut, men det er umulig for noen som ikke har sett hunden å vite om de vil se det med samme øyne som dine. Likevel lurer jeg litt på bakgrunnen til hunden. Rase, foreldre, søsken? Er det noe problemer der? Fikk du den som valp? Tidligere eier? Når begynte problemene? Har den opplevd noe ille? For hvis svaret er at du fikk den som valp, at den har flotte, velfungerende søsken og foreldre og at det startet etterhvert uten noen foranledning (angrepet, skremt av hund eller menneske eller annen type traume) så ville jeg i alle fall tenkt at sannsynligheten for at kan være noe fysisk galt med hunden øker betraktelig. Og da ville jeg tatt enda en runde til veterinær (en annen en). Her er det også umulig for folk på et forum å vurdere om veterinæren har gjort en grundig nok jobb i utgangspunktet. Dette er i alle fall slik jeg tenker. Jeg har stor forståelse for at en plass må grensen gå (også økonomisk dessverre, uansett hvor fælt det høres ut), og denne grensen er forskjellig fra person til person. Håper dere finner ut av det på best mulig måte!

Jeg tenker du har to muligheter her. Den ene er å trene innkalling, og å trene det så godt at hunden alltid kommer - slik du nevner. Det er selvsagt alltid bra å ha en god innkalling, som et sikkerhetsnett, men jeg tenker at for å hindre at hunden løper etter syklister eller hva det skal være så er det bedre å lære hunden å overse syklister. At den aldri starter å løpe etter. Å trene innkalling er jo et stort emne, men her tyder mye på at du bør gå tilbake til start. Hovedpoenget er at hunden må hjernevaskes på innkalling uten forstyrrelser, så på litt forstyrrelser, så enda litt mer osv ... Du MÅ ta det gradvis og alltid, i innlæringen, være så sikker som du kan hunden lykkes - at den kommer. Finnes mange gode sider om dette på nettet som omhandler dette. Men start med å skrote kommandoen du alt har brukt, finn en ny en. Tren masse inkalling et sted hvor dere er relativt uforstyrret. IKKE bruk kommando til å begynne med. En fin øvelse er å få noen til å holde hunden i bånd/langline. Du løper unna, evt også viser hunden at du har favorittleken eller favorittgodbiten før du begynner å løpe. Hva enn som skal til for at hunden vil komme til deg. Hjelperen din slipper når du er 5 m unna (og hunden er fiksert på deg) så 10-20-30 etterhvert som det går bra. Belønn MASSE med favorittbelønning. Etterhvert trenger du kanskje ikke løpe, men kan gå og stille deg rolig - den vet hva den skal gjøre. Når hunden kommer hver gang SÅ kan du legge på den nye kommandoen. Du roper den (alltid bare en eneste gang) i det hunden har begynt å løpe. Mange ganger (men stopp før hunden blir lei, bedre med 5 repetisjoner med gira hund, enn ti repitisjoner hvor hunden er lei de 2 siste). Over mange dager. Ganske snart har du en kommando som du kan bruke på tur. Er hunden noen meter unna og ser på deg - rop kommandoen og begynn å løp fra den hvis den ikke viser tegn til å komme med en gang. Belønn med favorittbelønning. Fortsett til det sitter. Så kan avstand økes. Så når hunden ikke ser på deg. Men pass på at hunden ikke er veldig opptatt med noe. Du må ALLTID legge opp til at hunden skal lykkes. Er du i tvil om at den kommer inn, ikke bruk kommandoen. Roper du kommandoen og den ikke kommer - ikke rop på nytt, men begynn å løp. Vi er fremdeles i kontrollerte, kjente omgivelser. Hunden må hjernvaskes på dette. Over mange uker. Noen ganger hver dag, det er ikke snakk om at man må gjøre det så enormt mye. 4-5 skikkelige ganger på en av turene daglig er fint. Etterhvert får du teste ut med forstyrrelser. Men gradvis og kontrollert. Du får rangere litt hva den forstyrres mest og minst av, starte med lettere forstyrrelser. Minske stimuli ved å øke avstand. Her kan du gjerne gå tilbake til den første øvelsen (med hjelper og langline) igjen. Og når det sitter, litt mer ukontrollerte former. Vel, nå har jeg brukt mye tid på det som kanskje ikke er det viktigste du skal gjøre når det gjelder akkurat syklist-problemer. For å lære hunden å ikke reagere på feks syklister, så kan man feks bruke sladretrening. Finn en plass der det kommer syklister. Sett dere ned høvelig avstand (nært nok til at hunden reagerer, langt nok unna til at den ikke klikker) med masse godbiter. I det hunden oppdager en syklist, men før den gir tegn på å ville løpe etter, sier du bra og gir den en godbit (pakke den nærmest i munnen på den om den er for fiksert). Dette må dere gjøre mange ganger. Til slutt vil du komme til et punkt hvor hunden assosierer det med å se en syklist med å få en godbit. Hvis du da holder igjen belønningen vil du se hunden se på deg å lure på "hvor i pokker ble det av godbiten min" - si bra og belønn. Nå belønner du ikke for å ha sett en syklist, men for å ha sett en syklist og deretter se på deg. Det er det som skal belønnes. Etterhvert kan du gå nærmere syklistene og også trene i forskjellige situasjoner (syklist kommer mot, kommer bakfra). Kanskje må du gå tilbake til å si bra og belønne før hunden ser på deg når du kommer i nye situasjoner. Men den vil raskere skjønne tegninga. Dette er ikke gjort på en dag, så bruk for all del bånd på hunden inntil videre ... spesielt nå midt i båndtvangen. Man er enda mer ille ute om noe skulle skje i denne tiden. Gjør man dette godt nok så kan man oppleve å få en hund om som kommer løpende til deg for belønning om den så har sett en syklist rundt neste sving. Lykke til!

Regner med alle dekker patellaluksasjon. Så vidt jeg vet, og som nevnt over, fordrer det kontinuerlig forsikring fra før fyllte 4 mnd. Hvilken forsikring som er best for deg er vanskelig å si. I mine øyne driver de med varierende grader av svindel hele gjengen. Så det gjelder å velge den som svindler deg minst. Merk at jeg synes store deler av forsikringsbransjen fungerer veldig bra, og jeg har ikke noe mot dem sånn ellers. Men fy f**n de vet å utnytte dyreeiere. De vet jo at siden det er så mye følelser i bildet, så kan de virkelig melke oss. De bruker så mange variabler at det er ikke rett fram å skjønne hva man evt får igjen. Enormt høye egenandeler - begrensede maksbeløp. Noen, slik som Agria, har til og med en FAST egenandel og en flytende egenandel - så kan du velge prisen på hver av dem. Det er lett å få en veldig rimelig forsikring, men da er gjerne egenandelen veldig høy og/eller månedsprisen veldig høy og/eller maksimumssummen sommkan refunderes veldig lav. Høy månedspris er jo et valg, men høy egenandel kan vise seg å bli et stort problem. Moralen er at her må du bare sette deg med kalkulator og regne på forskjellige scenario. Om patellaluksasjon er det du frykter mest, så,kan det være greit å ta utgangspunt i hva behandling for slikt koster (koster det 40 000,- så,er det meningsløst å velge en forsikring som dekker maks 20 000,-) For meg, som ønsket høyest mulig tak (60 000,-) og lavest mulig egenandel om det verste skulle skje (dyr operasjon), så kom Agria best ut. PS Som andre har vært inne på så har selvsagt hunden din patella. Får vi håpe i alle fall Patella betyr kneskjell. Luksasjon betyr at noe havner ute av ledd. Skulderluksasjon betyr feks å få skulderen ute av ledd. Kneskjellet danner faktisk et ledd mot lårbenet og leggbenet, selv om det ikke er det mest typiske leddet vi tenker på. Under gitte omstendigheter kan kneskjellet (tenk mennseske) poppe ut av stilling, enten inn mot midten eller ut mot siden. Kneskjellet beveger seg altså ikke (eller artikulerer ikke som det så fint heter) i det "sporet" det er tenkt at det skal bevege seg. Siden kneskjellet er festet i den store kraftige muskelen du (og hunder) har på forsiden av låret, så kan du tenke deg hvor ille det er om kneskjellet ikker er der det skal være ? Hilsen fysioterapeut

Hva som er best for akkurat din hund er vanskelig å vite. Noe er raseavhengig og noe er avhengig av hva som tretter din hund ut. Det ser for meg ut som om du først og fremst etterspør fysiske aktiviteter. Det første som slår meg er svømming. Feks vannapport, eller om du får hunden til å svømme på annet vis. Svømming er enormt god trening uten stor belastning på ledd. Sykkel er sikkert også fint, men personlig ville jeg ikke likt at hunden min skulle springe på asfalt og så er jeg litt pysete når det gjelder trafikk og sånt. Men her er vi forskjellige og det er jo mange hunder som helt sikkert er både flotte og friske selv om de løper mye på asfalt. MEN her tror jeg rolig tilvenning er viktig. Det er mer belastende på ledd å løpe på asfalt, og om dette er nytt for hunden så kan belastningsskader oppstå. Spørs om du rekker å tilvenne før du blir god selv? Ellers så kan kanskje tiden brukes til mer mentale oppgaver. Kombinert med de kortere turene dine, selvsagt. Mange hunder blir jo fryktelig sliten av mentalt arbeid. Godbitsøk ute og inne, lære inn nye eller enda bedre noe som er mer nyttig enn bare rene triks (aner ikke hva du har lært hunden fra før, men ofte er det jo kanskje et eller annet man har tenkt at man burde ha trent inn for å lette hverdagen på et vis). Eller litt mer avansert - luktdiskriminering? Her er en guide for hvordan man lærer hunden å søke etter og markere for kantareller: http://www.canis.no/bibliotek/artikkel.php?artid=198 Bruk hvilken lukt du vil, prinsippene blir jo det samme - det er egentlig bare en fordel å begynne med en "meningsløs" lukt først (i "Smeller" bruker man Lipton Yellow Label te, men bare velg en og bruk den samme hele veien). Fordelen med en slik "meningsløs" duft for innlæring er at det er mindre prekært om man feiler litt - så har man gjort unna tabbene og plukket vekk unotene før man kommer til der hvor man vil at hunden skal fungere optimalt. Jeg er litt usikker på hvor mye FYSISK trening en hund får ved å gjøre triks inne - i alle fall en frisk hund. De er jo nærmest toppatleter - så tenk deg om Bjørgen plutselig en dag skulle trene trim for eldre på stuegulvet. Neppe særlig utmattende. Men her kan det hende at min fantasi for triks ikke strekker til. Men som sagt, å lære inn nye triks kan være veldig fin mental stimuli, og det blir de slitne av. Ellers så KAN man jo faktisk sette en hund på ei tredemølle... Lykke til!