tillien

Takk for fin link. Den oppsummerer helt klart de prinsippene jeg i utgangspunktet jobber etter. Med ett viktig unntak i punkt. Dette med å få opp interessen for objektet. Andre plasser jeg har lest så har det vært en mye mer passiv tilnærming (slik jeg har tolket det inalle fall) - legg ut ball, vent på at noe skjer... Ellers så har jeg helt klart dette med myk munn i bakhodet. Spesielt siden hun skal brukes i praktisk jakt, forhåpentligvis.

Ja, tror bevegelse kan være lurt. Har prøvd det, og det har forsåvidt fungert. Grunnet usikkerhet om hva somvar "lurt" så har jeg ikke fulgt noe av det jeg så vidt har testet ut opp systematisk. Hadde håpet på feedback på det kurset vi var på slik at jeg fikk selvtillitt nok til å fortsette på en strategie, men slik ble det jo ikke. Jeg tenker også at det kan være gunstig å ikke la henne stikke, selv om jeg ser av forslagene lenger ned at det nok er mange veier til Rom . Takk for tips ... å tenke høyt er ofte fruktbart det. Takk! Dette høres gjennomførbart og logisk ut - og løser dette med kampingen. Havner i verktøykassa. Ja, hun kan håndtarget. Dette høres i utgangspunktet ut som en bra strategi, problemet er at den shaping-delen med å gå fra interressert til å gripe dummyen har jeg prøvd, men ikke fått til. Her skorter det nok på mine evner evt tålmodighet (vel, tålmodigheten er der hvis jeg vet jeg gjør noe riktig, men blir vel fort usikker hvis det ikke fungerer relativt raskt). Takk for tips! Det har vi aldri lært inn. Det er det vi er i gang med nå og sliter litt med. Som liten "lekte" vi noen få ganger apport, og hun både hentet og kom til meg. Ganske raskt begynte hun å ikke avlevere, og da avbrøt jeg den leken fordi jeg skjønte det kunne bli et problem. Trengte råd. Så har det tatt mye tid før vi kom oss på kurs - vi bor langt på landet og de første månedene var hun så bilsyk at vi ikke kom oss noen steder - i alle fall ikke med henne i en form som var hensiktsmessig for læring. Litt frustrert grunnet det kurset vi var på. Instruktørene så ingen som helst dramatikk i at hun gjør det slik, og hadde sikkert løst det selv på et par gode økter. De fortalte bare ikke meg hvordan - ikke på noen forståelig måte i alle fall. Ja, av en eller annen grunn så synes hun at det er kulere å ligge å gnage på den selv enn å gi den til meg. Så det er noe der. Ellers sitter innkalling godt, og da synes hun det er kult. Men da ligger jo dummyen igjen hvis hun har en slik. Eller så slipper hun den på veien siden hun skjønner/håper at her blir det kamplek. Og i utgangspunktet tenker jeg at slik må det være - innkallingen skal jo bety fullt fokus på på meg og kom så raskt du kan. Og at apport er noe annet. Poenget er at hun synes det er kult å komme til meg, normalt sett, hun har vel rett og slett ikke erfart (nok ganger) at det også gjelder med apporten i munnen. Og jeg sliter med å få mange nok situasjoner der hun får oppleve det. Ja, som seg hør og bør med en retriever, så tar hun alt mulig i munnen. Hun elsker det. Bare ikke i en situasjon der jeg sitter foran henne og forsøker å få det til på en kontrollert måte. Skal forsøke med dorull - det er noe hun har hatt mye moro med tidligere i alle fall.

Uten at jeg har forsøkt det med en dummy, så er jeg 100% sikker på at hun vil ta den. Hun kan muligens gå etter snora først - før hun jobber seg ned til dummyen på en måte. Hun tar alt som kan brukes som en draleke. Problemet er at jeg tror hun vil se på det som 100% dralek. Om jeg løper bakover så vil nok hun dra motsatt vei. Jeg har forsåvidt forsøkt noe av det du beskriver bare ved å føre dummyen raskt rund med hånden. Da tar hun den også. Har da belønnet straks tennene er borti, men før det blir dralek av det. Mulig det er en strategi å bygge på? Interessen ser imidlertid ut til å dale litt raskt - muligens fordi det ikke utvikler seg dit hun vil, dvs lek. Har imidlertid ikke prøvd dette mye og heller ikke vært veldig strategisk med å sørge for at hun er veldig sulten og ha de aller beste godbitene tilgjengelig. Jeg har også forsøkt, når hun plukker opp ting (gjerne en gren eller noe) på tur i bånd, å stoppe, ta tak i grenen, si bra og så godbit. Da slipper hun. Så får hun grenen tilbake igjen. Evt flere runder. Men alt dette er bare famling og utprøving fra min side - så det har ikke vært gjennomført systematisk, bare testet ut. Når det er sagt så har hun en relativt god slipp. Også midt i ganske heftig dralek. Eller hvis hun har funnet noe som hun vil leke med med meg inne, da kommer hun til stolen. Feks med en sokk eller en taustump hvis det har blitt glemt igjen. Da slipper hun også. Plasserer jeg ut en leke her, så henter hun den også med stor iver, men hun tar gjerne en tur innom plassen for litt egenlek før hun kommer til meg med den. Da slipper hun også på kommando, men hun hadde vel først og fremst ønsket at jeg skulle leke med henne.

Har en jakgoldentispe på 12 mnd som jeg nå har begynt å trene mot retrieverjakt. Var nylig på kurs og hadde håpet å få hjelp med apporten der, men slik ble det ikke på tross av at det var dette jeg på oppfordring hadde sendt inn som hovedmål for vår del for kurset. Kurset var elendig lagt opp og forberedt, med med hyggelige og kunnskapsrike instruktører så kom man i alle fall i gang. Og man fikk tilbakemelding om at det var en hund med stort potensiale, så det er ikke der problemet ligger. Problemet er at hun ikke avleverer. Hun vil enten ligge å gnage på dummyen selv, eller hun inviterer til en slags katt og mus lek (ikke spør hvordan det ble slik, det gjør meg bare flau ). Hun løper til dummyen (enten den kastes eller plasseres ut og plukker den opp som en helt, og som oftest kommer hun løpende tilbake, men forbi. Så legger hun seg 5m bak og begynner å gnage/riste/leke. Evt kommer hun mot meg for å se om jeg kommer etter - da hopper hun unna. OBS dette er ikke noe vi har gjort mye, bare nok til å få adferden bekreftet. Jeg hadde mine mistanker om at det var slik siden hun gjør det med andre ting hun finner - enten det er grener, leker ... hva som helst. Det jeg finner om emnet nå er stort sett at den beste måten å lære inn apport på er ved baklengskjeding. Det høres ut som en veldig fornuftig tanke å lære inn avleveringen først - får man det til så er jo resten mye instinkt og man slipper problemer som dropping av apport eller manglende avlevering. I mitt tilfelle gir det jo mening uansett, det vil være en effektiv måte å takle problemet. Problemet er at jeg får det ikke til! Det feiler på første trinn - det å frivillig ta dummyen i munnen med meg foran henne. Hun viser null interesse for dummyen om jeg sitter foran henne og holder den i hånden. Eller legger den på gulvet foran henne. Hun har ved et par anledninger tatt den i munnen, men bare en gang. Prøver vi å repetere det er hun helt uinteressert. Tips mottas med takk! Om det er alternative metoder enn baklengskjeding så er det selvsagt like interessant (ikke tvangsapport)

Med 2-hjulstrekk er den vel sånn omtrent på snittet i den compact-SUV-klassen, men med 4x4 blir det mye mindre - mister vel rundt 70 liter og får et bagasjerom på størrelse med en Golf ? Men compact-SUV klassen (som vel er den eneste aktuelle til under 250 000) er vel gjevnt over det dårligste valget om man ønsker plass. Man får mye mer plass for pengene i en stasjonsvogn. Men er det slik at man tenker at i bagasjerommet går bare hundene uansett (ref trådstarter), så spiller det jo egentlig ikke noen rolle hvor stort det - bare buret får plass.

Så du velger altså heller å kommenterer ting du åpenbart ikke vet noe om ? At man ikke får siste skrik regner jeg med du er enig i. Nettopp derfor bør den gi lite problemer. Det er snakk om velprøvd, nedbetalt hyllevare fra Renault-konsernet. Det er snakk om enkel teknologi, det er lite som KAN få galt. Søk på Dacia Duster og du vil se at mange sier det samme, inkludert TV2s bilekspert. Har du noe statisitkk (eller i det minste noen ekspertuttalelser) som sier det motsatte, så skal jeg selvsagt gi meg Når det kommer til opplevd kvalitet, komfort og design så snakker vi selvsagt relativ kjipt, der er vi nok ikke uenige. Og så er vi jo enige om at Octavia er en grei bil. Det er da også noe ?

Som sagt så er det vanskelig å vite når man ikke kjenner folk, ville bare forsikre meg om at dere hadde tenkt gjennom mulighetene med stasjonsvogn. MIN bagasje ligger utmerket i baksetet/dørk på en sikker måte, men det betyr jo ikke at din gjør det. Og det ser vel ut til at du har tenkt gjennom det og at det ikke er noen god løsning. Samtidig så har dere en del krav/ønsker som er litt vanskelig å få til å gå opp. Helisolert, god plass (kanskje helst kassebil praktisk sett, men så er du usikker på om "det er noe for oss" ), helst toseter grunnet pris, begrenset med støy (det var den kassebilen da...) bluetooth, dab, ryggekamera... Så det må kanskje prioriteres litt? Jeg er litt usikker på hvilke "vanlige" biler i moderate prisklasser som går å få levert som toseter varebil på grønne skilter nå. Skjønner godt ønsket, for det er jo mye penger å spare. For noen år siden så kunne man jo nærmest få levert hvilken stasjonsvogn som helst på grønne skilter, slik er det ikke lengre. Men Touran er jo allerde nevnt, og det er jo en veldig fin bil. Høres for meg at det er i den retningen ("vanlig" bil som går på grønne skilter) dere bør gå? Ang Dacia Duster så får du den med alt du ønsker (minus DAB? Det er radio med, men står ikke spesifisert hvilken) for 8500,- så utstyrsmessig får du det du trenger. Til og med cruise control kan du få for et par tusenlapper Høres uansett ikke ut som det er det mest aktuelle, det blir som med stasjonsvogn. Kom forresten på en genial stasjonsvogn. Honda Civic Tourer (Tourer=stasjonsvogn). Det er akkurat kommet ny modell, men for dere er det vel forrige generasjon som gjelder. Den har et ENORMT bagasjerom for klassen, og så kan setene i baksetet vippes OPP mot bakseteryggen slik at hele gulvet blir eksponert. Der nede kan man frakte alt trygt. Ikke toseter dette, så muligens ikke det mest aktuelle uansett, men nevnt er den i alle fall. Se her feks: http://www.dinside.no/925208/vi-har-testet-honda-civic-tourer Lykke til!

Enig med dem som sier at det er noe som skurrer her og at vi nok neppe har hørt hele historien. Samtidig gjør det meg trist å tenke på at vi ikke er kommet lengre når det gjelder dyrs rettigheter at det i det hele tatt er lov å avlive en formodentlig frisk, problemfri hund pga eiers feil. Muligens urealistisk å løse det på noen annen måte, men det gjør meg i alle fall trist.

Alltid litt vanskelig å sette seg inn i andre sine behov når man ikke kjenner dere, men om dere kunne leve med en stasjonsvogn så blir det i alle fall veldig mye kurant å velge i. Litt ekstra vanskelig å gi råd når du er innom alt fra stasjonsvogn, vias SUV til kassebil. Normalt får men vesentlig mer plass for pengene med en stasjonsvogn sammenlignet med en kompakt-SUV i alle fall. Jeg lukter i alle fall på ny bil selv, og har heller ikke normalt sett bruk for baksetene. Imidlertid er baksetene fullt brukende til annet enn å transportere mennesker. Tunge ting kan gå i dørken og lettere utstyr i setet. Soveposer, telt, liggeunderlag, seler, kobbel ... Det er plass til mer enn man tror. Det finnes trekk man kan ha over setene om man er redde for dem. Løsningen virker kanskje ikke spesielt elegant, men i praktisk bruk ser jeg ingen problem. Det eneste måtte være om man skulle frakte litt større, tyngre ting på rutinemessig basis siden inn og utlasting da kan bli litt mer knotete, samt at det ikke er spesielt gunstig å ha løse, tyngre gjenstander liggende løs i baksetet rent sikkerhetsmessig. Mange modeller vil også ha en god del plass til overs i bagasjerommet, selv om det står et bur der. Så har man selvsagt muligheten til å legge ned baksetene. Tre ting man bør tenke igjennom før man gjør det. For det første er det ikke alle bakseter som kan legges flatt ned - det kan bli en liten vinkel. For min last er ikke det noe problem, men vet ikke hvordan det blir for dere. For det andre må man passe enda bedre på at buret er solid forankret da bakseter ikke lengre er med på å ta i mot støyten ved en evt krasj. For det tredje erndet dette med sikkerhet og løse gjenstander - normalt sett lettere å pakke bak forsideryggen/dørken om man IKKE slår ned setene. Jeg vil påsta at om dere ønsker en maks 3 år gammel bil i dag, så er det nesten umulig å gjøre et bomkjøp kvalitetsmessig. Nye biler er bra. Det blir mye smak og behag. Men det er klart at enkelte merker gir mer for pengene enn andre. Koreanerene Kia og Hyundai, franske biler, Opel (gode biler som har solgt dårlig og derfor godt priset i Norge) og Skoda har alle stasjonsvogner til OK priser. Personlig ville jeg muligens sett på en Skoda Octavia, pent brukt eller faktisk en helt ny Skoda Rapid Spaceback til rundt 250 000,-, men vil tro Rapid blir for liten for dere. En annen bil jeg har vurdert - riktignok ikke en stasjonsvogn - er en ny Dacia Duster. Dacia er eid av Renault og bruker konsernets litt eldre teknologi. Man får selvsagt ikke siste skrik, men det er velprøvd teknologi som bør gi minimalt med problemer. Veldig ujålete bil som man ikke vil være redd for å bruke. Fra 200 000,- (260 000,- med 4x4). Om buret dere har går bak i denne vet jeg ikke, men om dere ikke absolutt vil ha 4x4 er det jo masse penger til overs for å få spesialtilpasset en trønderbur eller hva det skulle være.

Har noen spørsmål til dette med lek/sosialisering i offentlig hundegård. Dette som et resultat av en dårlig opplevelse i dag. En litt lang historie blir det. Om noen av de impliserte leser dette, så skjønner jeg om det kan virke sårende, spesielt for den ene av dem. Det må dessverre bare bli slik. Kontakt meg da evt på PM så kan vi rydde opp på bakrommet Jeg har egentlig vært litt skeptisk til å la min lille jaktgoldenfrøken, straks året, leke med tilfeldige, fremmede hunder. Det jeg har lært er at målet må være å gi dem bare positive opplevelser og at hunder overhodet ikke bør overlates til å rydde opp i ting selv. Med det som utgangspunkt og med en nybegynners blikk, så betyr det at jeg er av den forsiktige sorten. Så er spørsmålet om jeg er for forsiktig? Uansett, da jeg har ingen hunder i min omgangskrets akkurat nå, og jeg har sett hvor utrolig mye hun setter pris på å leke med andre hunder, så har vi gjort det innimellom. Noen har vi truffet på tur, og etter litt prat med eier og sett an hunden så har jeg gjort en vurdering. Det har utelukkende gitt fine opplevelser. Så har vi dratt til en offentlig hundegård - samme der, gjør mine vurderinger. Kun positive opplevelser - fram til i dag samt en liten varsellampe forrige gang (grunnet samme person). Da vi ankom i dag så jeg til min glede at det var en BC der. Hun leker normalt godt med dem. Samtidig sank hjertet mitt da jeg kjørte forbi en person med en Cane Corso på vei inn. Håpet de ikke også hadde tenkt seg inn. En person jeg også traff sist og som åpenbart har et veldig annerledes syn på en del ting rundt hunder enn meg. Samt en magefølelse som ikke var helt god. Jeg tok hunden min til hundegården og spurte BC-eieren om det var greit å komme inn. Litt skeptisk så han ut, men når han hørte det var en tispe var det helt greit. De lekte godt i lag et par minutter. Så ble det plutselig knurring. Det var ikke mot min, men mot Cane Corsoen som var kommet inn uten at eieren hadde hilst på først. Det var BC'en (aggresjon mot andre hannhunder) som var problemet, for all del, men en liten "heads up" fra nyankomne synes jeg er en fornuftig strategi. Nok et minus i boka til Cane Corso-eieren, som forøvrig bare stod der og hadde visst tenkt å la dette gå sin gang. BC-eieren virket som en fornuftig kar og pakket sammen og stakk umiddelbart uten noe oppstuss. Samtidig kom en Samojed vi har hilst på tidligere inn. De lekte godt i lag og tok opp tråden der de slapp sist. Cane Corsoen ble stående litt å se på, etterhvert tydelig frustrert (hva er dette for en måte å leke på da? tenkte den vel). Etterhvert bjeffing. Mer bjeffing. Eieren brydde seg ikke. Til slutt involverte den seg mer. Ikke tydelig aggressiv eller noe slikt, men jeg så halen til min begynte å gå lavere og lavere - tydelig ikke helt komfortabel. Jeg nevnte dette, men ingen reaksjon fra eier. Halen på tur opp under magen - jeg sa stopp og tok min ut. Selv om jeg tenkte at det var Cane Corsoen som burde gjøre det. Det at jeg tok min bort kan jo oppfattes som straff for å ha blitt engstelig, noe som ikke er riktig. Sa vi skulle ta en timeout for å se om det roet seg når vi kom tilbake. Cane Corso-eieren sa at det var ikke noe vits, om et par minutter hadde de ryddet opp i dette selv. Jeg gikk ut. I det jeg akkurat hadde kommet tilbake kom det enda en hund. En schnauzer av noe slag, tispe på 2 år. Eiern kom inn og slapp henne løs. Hunden kom bort til de andre tre, hvorpå de tre andre snuste og hilste. Før det var gått ti sekunder kom det et, helt uten forvarsel, voldsomt utfall og voldsom lyd fra den nyankomne tispen. Utfallet, med et bitt som bommet var rettet mot min hund. Jeg sa bestemt til eieren at hun måtte ta henne ut, mens jeg gikk i mellom og fikk kontroll på min hund (hun bare sto der, ikke noe motangrep). Eieren reagerte ikke, hunden var fremdeles etter min - så jeg ble litt morskere (men prøvde å ikke virke voldsom på noe vis) - hun reagert og fikk sin ut. Jeg tenkte også at det der neppe var første gangen og jeg lurte på hvorfor de i det hele tatt var kommet dit. I alle fall hvorfor hun bare slapp hunden løs uten mulighet for å kontrollere henne, og uten å gi oss et lite forvarsel. Nok var nok tenkte jeg, og vi begynte å forberede oss for å dra. På tur ut fikk jeg beskjed fra Cane Corso-eieren om at det der var ikke noe å bry seg om, det er bare slik hundene sier i fra, de ordner opp osv... Jeg så på min hund at hun overhodet ikke var blitt skremt, mer sånn "WTF var det?". Og jeg ble slitt mellom at det kan godt være han har rett, bedre føre var og at det er uansett ikke sånt jeg vil min unge hund skal oppleve akkurat nå. Men vi dro. På tur ut fikk jeg et par ord med eieren av schnauzeren. Bare så ikke det siste jeg sa til henne skulle være den relativt krasse beskjeden hun fikk tidligere. Hun kunne fortelle at hun brukte å gjøre sånn om noen luktet på henne (hunden altså! ). Og var tydlig bekymret siden hun også gjorde det på valper. Hun prøvde å trene det bort, men hunden var så rask... (jeg tenkte mitt om at ingen mennesker er så raske at de kan reagere på noe slikt på 5m hold). Men vi skiltes som venner, og det gjorde hundene også - min hadde veldig lyst bort til schnauzeren igjen. Som sagt, ble langt dette. Spørsmålene jeg har er da om jeg overreagerte? Hvordan burde jeg evt reagert? Hva er egentlig status når der gjelder dette med at hunder skal ordne opp selv? Hvor mye aggresjon skal man tillate? Hvor mye bjeffing? Og hva er normal kotyme når man kommer til en slik offentlig lekeplass for hunder?

Det har jeg da på ingen måte sagt. Tvert i mot så sier jeg jo at virkeligheten er slik at altfor mange hundeeiere ikke har slike evner. Når selvinnsikt er en av disse manglende evnene så blir det vanskelig å kreve at de skal klare å vurdere sine egne evner. Det jeg sier i innlegget er noe om hvorfor dette absolutte forbudet føles absurd for meg personlig i mange situasjoner og hvofor jeg under gitte omstendigheter derfor velger å brye båndtvangen. Og slik er det nok for mange. Lover som beviselig er absurde i enkelte situasjoner vil fortsette å bli brutt. Selvsagt stiller jeg meg lagelig til for hugg angående min egen selvinnsikt og det at jeg i det hele tatt velger å bryte loven. Men det får jeg ta Når det er sagt så tror jeg det kan være mulig å lage en hundelov som ville gjort den generelle båndtvangen overflødig. Det hadde i alle fall vært interessant å høre erfaringer fra Sverige. Kanskje ved en kombinasjon mellom krav til kurs for førstegangseiere, mer bruk av lokal båndtvang og strengere reaksjoner mot de som ikke opptrer fornuftig. Men det blir en annen diskusjon.

Tusen takk for tips! Det skal jeg sjekke ut.

Slettet - trodde jeg var litt sen (noen uker), men det viste seg at posten jeg svarte på var fra i fjor! Og nå har du fått deg hund og gode greier. Gratulerer!

Det som er litt rart med båndtvangen er at det den skal forebygge er like lite lov i tiden det ikke er båndtvang. Fra paragraf 3 i hundeloven, Generell aktsomhetskrav: "En hundeholder skal vise aktsomhet for å unngå at hunden volder skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Hundeholderen skal sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, miljø eller andre interesser. Blant annet skal hundeholderen søke å avverge at hunden eller hundeholdet skaper utrygghet for andre." Den er altså et resultat av at mange hundeeiere har altfor liten innsikt i sine egne evner og sin egen hunds egenskaper. Følgen er at alle blir påtvunget en båndtvang som i mange tilfeller føles helt meningsløs. For en eier med en viss selvinnsikt (også på hundens vegne) og evne til å gjøre fornuftige risikovurderinger så skal det i de fleste tilfeller være fullt mulig å kunne la hunden springe løs nå og da hele året. Har man en hund som har lite jaktinstinkt, aldri har stukket av, kommer som en klokke på innkalling og kombinerer dette med å være på en plass man kjenner, hvor man aldri har sett vilt, gjerne noe naturlig begrenset (fjellskrent, vann) og med god oversikt, så er sjansen for at noe skal skje ufattelig lav. Mye lavere enn om man går i hare- eller rådyrskog med langline feks. Og sannsynligvis mye lavere enn å gå med en annen type hund i vanlig bånd langs en skogssti. Og det finnes ekstremt mange kombinasjoner av hunder, eiere og plasser som vil gi en nær null risiko for at noe skal skje. Loven virker sågar direkte absurd når man 31. mars kan gå på tur med løs hund mens man nærmest vasser i ryper og det er rein til høyre og venstre, mens man dagen etterpå ikke kan gjøre det selv om man til og med tar turen til en plass hvor det er tomt for både folk, vilt og fe. Dette opplever jeg selv så det er ikke noe konstruert eksempel. Resultatet er at jeg personlig har valgt å la hunden få løpe løs på en håndfull utvalgte steder, også under båndtvangen. Grunnen er at jeg rett og slett ikke har samvittighet til å la den lille krabaten ikke få springe skikkelig fra seg på flere måneder, og det i den fineste tida på året. Jeg må tenke dyrevelferd også for det dyret jeg har vært så heldig å få ansvar for. Den eneste plassen hun lovlig kunne ha sprunget rundt er i en ca 30x60m liten innhegning, full av avføring og innimellom rabiate hundeeiere (og hunder) rundt 1 times kjøring unna. Det er alt Tromsø kommune har klart å få til - det er til og med en nyvinning. Ville jeg under noen omstendigheter tenke at jeg har så kontroll på henne at jeg kunne gå med henne løs hvor som helst? Aldri. På steder hvor jeg ikke har oversikten; svingete skogsstier feks - til forskjell fra lyngkledde vidder? Nei. Eller hvor jeg ikke er kjent og ikke vet om det feks kan ligge egg eller kyllinger om årstiden er rett? Overhodet ikke. Men det gjør jeg da ikke ellers i året heller. Hun havner i bånd så snart jeg aner folk eller vilt i nærheten. Selv om hun aldri har vist tegn på at det ikke skulle gå bra. Så jeg er veldig enig med @2ne når hun er frustrert over at disse debattene blir veldig sort/hvitt. Det er heller ikke automatikk i at om man overholder båndtvangen så overholder man det generelle aktsomhetskravet i loven. Det er aktsomhetskravet som er det fundamentale. Alt i alt synes jeg derfor overskriften til trådstarter blir veldig tendensiøs - selv om den helt klart er velment.

Ja, hun er nok ganske typisk Etter Smeller-kurset sa instruktøren: "Har sett det før, de er slik alle sammen". Hun hintet da til den virrete, ufokuserte hunden med noget dårlig progresjon som gjorde så godt hun kunne men bare hadde SÅ lyst til å sjekke ut lokalet (inkludert folk og hunder) samtidig Instruktøren sa også at jeg ikke skulle være bekymret - det ville løse seg (ang smeller) veldig lett. Og det gjorde det. Da vi kom hjem så viste det seg at hun faktisk hadde tatt poenget ... fant lukten som om hun aldri skulle ha gjort noe annet. Kanskje derfor hun invilget seg noen friheter under kurset Det er morsomme hunder. Hvor er din fra?

Usikker på hva det fineste jeg vet er, men to litt tøffe, kule, uvanlige (?) navn jeg hadde bestemt meg for å velge mellom hvis jeg fikk hanne var Potin eller Potus. Bare for å forklare i fall enkelte ikke henger med - Potin er jo selvsagt en omskrivning av Putin. Bare med poter selvsagt Likte tanken på å ha en wannabe-dictator som hund Potus (POTUS) står for President Of The United States - men på norsk står jo poter igjen i sentrum. Var litt kulere FØR Donald Trump ble president Men det gåt nok over om 4 år. Men tenk å hatt et brødrepar som het Potin og Potus!!! Lykke til med valg av navn!

Jo takk for det .) Hun er flott, morsom, kul, krevende og snurrer matfar rundt lillefingeren. Av og til. Kanskje mer enn av og til

Her er Sansa. Født Rist av Soltrollet hos Eva-Liz Aandal, Kennel Soltrollet på Brøstadbotn (Nord-Norge, ikke langt fra Senja) 24. mai 2016. Hun er altså drøye 11 måneder gammel på disse bildene. Utrolig snill og god hund. Er først og fremst familiemedlem (som alle hunder bør være, de er ikke verktøy), men skal trenes til retrieverjakt på fugl. Litt Smeller har vi også kommet i gang med. Full propell ute (noen som har sett "The Tasmanian Devil" hos Looney Tunes? :D) , men helt rolig inne. Lager nesten ikke en lyd - hverken pip eller bjeff. Kosete. Skal hun slappe av på dagtid er det aller helst på matfars fang. Der kan hun ligge flere timer, om så.. Vakker! Er litt vel glad i folk og andre hunder - en utfordring både ved byturer og ikke minst kurs. Må trenes på. Hun er heldigvis fremdeles ung. Den største utfordringen med henne er nok å trene ro. Hun er ikke akkurat en hund som sier nei til action. Vil helst ha det hele tiden. Men vi gjør framskritt, og som sagt: hjemme er hun rolig hele tiden. Samtidig har hun, selv når hun er gira, stor selvkontroll (bortsett fra mennesker og hunder) - det vil ikke bli noe problem å få henne til å holde igjen på jakt. Har enda ikke møtt noen som ikke faller pladask for henne. Det er vel også en del av utfordringen over. Hun er VEL vant med at folk kommer stormende med et stort "ÅÅÅÅÅÅÅ SÅÅÅÅ FIIIIIIIIIN" - med masse kos på kjøpet. Helst vil hun slikke ørene dine rene - men tar det hun kan få. I teorien burde nok matfar vær mye strengere mot fremmede. Det var også planen - var godt mentalt forberedt. Men det er virkelig ikke bare bare å avvise folk i alle sammenhenger. Så det har nå blitt sånn. Antakeligvis verdens verste vakthund. Ser fram til fortsettelsen.

Nå snakker vi egentlig bare over hverandre og gjentar ting vi begge vet og egentlig er veldig enige om. For å gå tilbake til starten så var bare poenget mitt at når du hadde den innsigelsen at retrievere ikke var jakthunder, men apporterende hunder, så var jeg ikke enig i det. At de ikke er jakthunder altså, apporterende hunder er de åpenbart også. For i min bok så er jakthunder hunder som bistår på en eller annen måte i jakt. Herunder apporterende hunder, stående fuglehunder, støtende fuglehunder, drivende hunder med mye mer. Du ser ut til å mene at jakthund har noe med jaktlyst å gjøre, jeg mener det ikke har det. Så derfor snakker vi nok litt forbi hverandre om ting vi begge vet og er enige om (at retrievere ikke skal ha jaktlyst osv...). Meg kjent er "min" definisjon av jakthund helt standard, noe som kan bekreftes ved et raskt google-søk. Så hvis du kjøper den, så ser du nok at vi tenker veldig likt ellers

Vi snakket nok litt forbi hverandre ja, og jeg tok nok ikke helt spøken din (gjør det fremdeles ikke siden ingen har vært i nærheten av å ha fremstilt selskapshunder som uønsket eller ubrukelig): Men jeg skjønte AT du spøkte, og jeg forsøkte faktisk å spøke tilbake hele veien Jaja, skal ikke være lett med humor og sånt, skal det vel ...

Jepp, har diskutert dette med jaktlyst og golden med en del og noen vil på død og liv (antakeligvis fordi de mener det er en god ting av en eller annen grunn) ha det til at det har de flust av! Men som du er inne på så har de egentlig ikke det. Det er nok også muligens litt surr om begrepene. I "ordets rette forstand" som du sier, så har de ikke jaktlyst. Og skal heller ikke ha det heller. Men i ordet "jakthund", slik jeg er vant med å bruke det, så er de absolutt jakthunder. Altså en hund som bistår ved jakt i en eller annen form, på en eller annen måte. Det er vel knappest NOEN hunder som avles for å nedlegge byttet selv - det er vel til og med ulovlig. Senest i dag gikk min lille og surret 3 meter unna en rype uten å ha en tanke i verden om at dette kunne bli mat. Jada, hun kan ha utfall etter fugl, spesielt småfugl, som flyger opp, men det er nok mer et utslag av lekelyst. Det hun har an mass er imidlertid søkslyst og apportlyst, enorm selvkontroll/impulskontroll (hun sitter bare og ser HELT uinteressert ut når hun venter på noe spennende, og der kan hun sitte så lenge det måtte være. Mn år det er "go" så er det plutselig "all in"...) - riktignok må hun hjelpes til å forstå hvilke situasjoner hun skal vente, hun er ikke helt lam heller... Men det er to repetisjoner og så skjønner hun at ahhh ... det er sånn her og... Og ja, større arbeidsvilje og kapasitet er nok kjennetegnet på jaktvariantene. I alle fall kapasitet. Arbeidsvilje skal være tilstede hos alle retrievere - og etter min erfaring har de det ofte også om de er trent rett, Men det er klart, en dorsk Golden som har havnet hos en "vi vil ha en sofahund"-familie vil nok møte grensen til sin kapasitet mye raskere. Og det vil påvirke arbeidskapasiteten. Noe er nok genetisk (de er jo blitt store, tunge og ikke spesielt atletiske - foruten evt mentale forskejeller), men i mange tilfeller tror jeg brorparten av forskjellen ligger i hvordan de er oppdratt og trent - hvilke forventninger eier har til hunden. Uansett, det ER en forskjell på at retrievere kan trenes til nesten hva som helst (broren til min ble godkjent ettersøkshind for hjortevilt på 9 månedersdagen) og det at tollere faktisk har/hadde som oppgave å fungere i lokkejakt. Altså ikke bare apport. Men de er utrolig allsidige disse retrieverene, og de samme egenskapene som gjør dem til glimrende assistanse ved jakt , gjør dem til glimrende familiehunder: førerørienterte/sosiale/will to please og den berømmelige avknappen speisielt kanskje. Det gjelder også jaktvariantene.

Ja da misforstår jeg, og da gir det jo enda mindre mening. For puddelen har jeg jo ikke nevt i det hele tatt Men de er fremdeles ikke udugelige eller hobbyhunder, det vil jeg ikke ha på meg å ha sagt. Du kan imidlertid berolige dem med at de kan, med god samvittighet, få kalle seg selskapshunder fremdeles. Jeg skal ikke påtvinge dem klasse 8 her (selv om det opprinnelig var det de var, men det må du ikke si høyt til dem ... blir bare bråk...)

Nå er vel "jakthund" ikke noen offisiell tittel fra FCI, men mer dagligtale for hunder som brukes i jakt. Retrievere er offisielt (FCI) klassifisert om apporterende hunder ja (gruppe 8). Det er jo derfor de kalles "retrievere". At de jobber "kun etter skuddet" er imidlertid en generalisering som ikke holder helt vann. Flere av rasene kan fungere fint som støtende fuglehund. Og tolleren for eksempel, ble opprinnelig brukt til en slags lokkejakt på ender og gjess. Noe med måten den beveger seg på i vannkanten lokker til seg slikt. Men jada, de fleste er nok tiltenkt kun jobb som apportører. Eller sofagriser i dagens samfunn

Når i herrens navn har jeg gjort det? Mulig du har dem som selskapshunder, men om jeg skulle klassifisert rasen Golden Retriever så var de definitivt ikke i FCI 9 - Selskapshunder - klassen. De er, om man skal være pinlig nøyaktig i gruppe 8 - apporterende hunder. Det får dem like eller ikke ? Det jeg i imidlertid ikke på noen som helst måte har gjort, er å kalle dem hverken udugelige eller hobbyhunder! For det er de virkelig ikke, og det må du fortelle dem

Da leser vi trådstarter svært forskjellig, men slik kan det jo være. Jeg leser det som om de er skeptiske til jakthunder i utgangspunktet. Her er vi rivende uenig. Alle retrievere er jakthunder i bunn og grunn. Om de kan bli gode jakthunder i praktisk jakt eller gjøre det bra i prøver er en annen sak. De har drifter og egenskaper (om enn ubalanserte og noe endrede sådane, avhengig av avl) som fortjener å bli brukt uansett hvor flinke de er. Jeg har i alle fall ikke møtt en Golden som ikke elsker å bære på ting, å apportere eller å søke etter ting. Hvor flinke de har vært har variert sterkt. Enig i at "jakt"-linjer blir en feil benevnelse for linjer som ikke avles for praktisk jakt. Kan bli i alle fall, det kommer an på oppdretteren. Men om man begynner et oppdrett med interesse for feks agility og avler ukritisk etter det, så ender man neppe opp med noen god jakthund. Det gjelder å holde tunga rett i munnen. Helt uenig i siste del her. Igjen er vi nok svært ueninge om hva "bruk" er. Jeg mener bruk er at hunden får brukt sine egenskaper på en eller annen måte, revnende likegyldig om det er systematisk trening mot et eller annet hundesportmål, eller turer, lek og trening for gøy. Tror du hunden bryr seg? Dessuten, i et kull på 6-8 stykker fra en seriøs oppdretter, så vil nok oppdretter sikre seg å finne eiere som gir tilbakemelding på det de trenger tilbakemelding på. Om et par hunder havner i aktive hjem som ønsker å drive med hund uten store ambisjoner i en eller annen hundesport, så gir det også en type tilbakemelding om man ønsker å avle allsidige, balanserte hunder. Dette skjønner jeg ingenting av. Er det noen som mener at alle raser skal passe alle? Eller at de skal kjøpe en rase som ikke passer bruken? Jeg tenker også mitt om oppdelingen av diverse raser, men det er nå en gang slik og da får man ta det med i beregningen når man velger rase og/eller linjer. Jeg mener du gjør en "Golden med litt pepp" stor urettferdighet ved å klassifisere den som en selskapshund. Så hvis, av en eller annen grunn (utseende, størrelse, tilgjengelighet eller at de bare rett og slett liker en litt mer livlig variant) hvorfor skal DU bry deg med om folk velger den ene eller andre varianten? Selvsagt gitt at hunden får det den trenger av omsorg og stimuli. Tror du hunden har noen tanker om at den ikke lever opp til sitt potensiale om den ikke drar inn premier? Eller får hente ryper under praktisk jakt? Selvsagt skal en hund få bruke egenskapene sine, det er da ingen som har sagt noe annet. Vi er nok imidlertid uenige, ser det ut til, hvordan egenskapene kan benyttes. Jeg leser deg som at egenskapene best blir brukt i systematisk trening mot et eller annet mål du av en eller annen grunn finner verdig nok. Som måles og bedømmes. Og kapsasitet? Hva er det? Kapasitet til å nå langt i konkurranser? Til å bli redningshund? Selvsagt skal en hund få bruke seg nok til at dens fysiske og mentale kapasitet får kjørt seg, men det kan, igjen, gjøres på mange måter. Hvilken hund tror du får brukt mest av sin kapasitet forresten? En liten terrier som mer eller mindre fungerer som en veskehund hos en middelaldrende dame, kanskje et par utstillinger i året og tre runder rundt kvartalet i døgnet (et svært vanlig terrierliv slik jeg kjenner dem) eller en jaktgolden som kommer til en svært friluftsinterresert, aktiv familie som velger å trene hunden til litt jakt? Det er mer enn topplokket som skal stemme. Helse generelt er problemet. HD og eksem muligens det viktigste, men generelt er det svært mange oppdrettere som ikke er i nærheten av å gå så grundig til verks med tester av hundene som skal i avl som jeg setter pris på i alle fall. Legg til et ønske om at minst en av foreldrene som et absolutt minimum har bestått en kvalifiseringsprøve i jakt, eller i det minste noe å vise til innenfor bruks og ikke bare de evindelige utstillingene, så blir det fort mye vanskeligere enn du tror. Bor man i Nord-Norge og ønsker å kunne besøke oppdretter uten å blakke seg, så er det veldig mye som skal klaffe. Jeg fant ingen. Som sagt, vi ser nok svært forskjellig på hva det betyr å bruke en hund. Jeg har også problemer med måten du bruker begrepet "mer" hund ... Så lenge hunden har det bra, noe som fordrer at den får brukt seg tilstrekkelig etter sine egenskaper og sin kapasitet - at det blir en tilfreds hund - så skjønner jeg ikke hvorfor du skal mene noe om en hund er for mye for noen. Er helt enig i at en vanlig golden ikke vil være seig eller vanskelig å trene, det er det da ingen som har påstått heller (du bedriver mye stråmannsargumentasjon). Er også enig i at en jaktgolden både krever og fortjener å trenes regelmessig utenom mosjon. Selv om jeg får en følelse av at du kanskje tror den nødvendigvis KREVER det mer enn det den ofte gjør (de er svært tilpassningsdyktige). Men at de fortjener det er åpenbart. Jeg reagerer imidlertid ganske kraftig på at du setter opp "vanlig" Golden og jaktgolden mot hverandre på denne måten. Som om en "vanlig" golden ikke fortjener å trenes regelmessig utenom mosjon. Eller er det ikke så viktig om en hund sdet ikke står jakt eller bruks foran får brukt seg opp mot sitt potensial? Jada det, ble mye dette og vi ser nok veldig forskjellig på en del ting. Jeg tror imidlertid vi begge er enige i at hunder må få brukt seg til det punktet hvor de trives. Og vi er enige om at for noen raser er dette mer krevende enn for andre. For å vende tilbake til trådstarter så tror altså jeg at dette punktet vil bli nådd også for en jakgolden for akkurat denne spesifikke familien. Jeg kan ta feil. Jeg ville imidlertid overhodet ikke luftet jaktgolden for enhver som ønsket en Golden. Og mange som ønsker Golden ville jeg kanskje frarådet hele rasen. For ordens skyld. Min lille jaktgolden lever et aktivt liv og skal trenes både mot retrieverjaktprøver og ikke minst praktisk jakt. Så jeg har ikke noe behov for å forsvare mitt eget valg av rase gjennom alt dette. Jeg synes bare folk har et svært snevert syn på hva som kan gi en brukshund et godt liv.