tillien

Enig, det er vanskelig å forholde seg til dyrevernorganisasjoner som består mer eller mindre utelukkende av veganere. Det gjelder de norske også. Skulle virkelig ønske det fantes en seriøs dyrevernorganisasjon som ser verdien av feks jakt og diverse dyrehold og som på en seriøs måte jobber for at slikt skal utføres på en mest mulig fornuftig og etisk riktig måte. Og som ikke har en underliggende agenda om at alt slikt skal avvikles og at alle kun skal spise bønner og tomater. Når det gjelder sledekjøring, så vet jeg altfor lite om miljøet både i Norge og internasjonalt til å mene noe bestemt. Men på generelt grunnlag så ser vi jo gang på gang at når menneskers ekstreme ambisjoner skal oppfylles med dyr som verktøy, så ligger det godt til rette for at det kan gå ut over dyrevelferd. Se bare hvor utstillings-"industrien" har tatt en del raser, eller horrible historier innenfor feks hestesport. Man trenger av og til ikke gå lengre til naboen å se hva som foregår når han endelig skal få skikk på bikkja til årets rypejakt. Bland økonomiske interesser inn i det hele (som hos villmarkssenteret i Tromsø), så blir saken gjerne enda verre. I så måte må jeg si jeg har vært betenkt når jeg har fulgt med på feks Finnmarksløpet. Det er ekstrem toppidrett, og toppidrett er ikke sunt for mennesker og sannsynligvis ikke sunt for dyr heller. Og i motsetning til (de fleste) menneskelige toppidrettsutøvere så er det ikke dyrene som har valgt å bli toppidrettsutøvere, og det må tolkes (av mulige overivrige førere) om de har fått nok. Men skjønner at her er det glidende overganger og ikke helt sort/hvitt. Det er i alle fall et viktig og interessant tema!

Er litt delt i mitt syn på sesongen så langt. På den ene siden så har jeg syntes det har vært mer spennende, på den andre siden mindre fascinert hvis det gir noen mening. Ting går fortere. Det hopper raskt i tid og hendelser. Plutselig var Jon hos Dany, to større "slag" ble nærmest fortalt i forbifarten og sjøslaget sist episode var jo også nærmest bare en parentes. Det er liksom mindre kjøtt på bena, mer som en skisse, ikke den grundige ekstremt detaljerte oppbygningen av hendelser som kjennetegnet alt som hendte før bøkene ble innhentet av serien. Jeg synes fremdeles det er veldig bra, men synes det er litt synd at det hele ikke avsluttes i samme stil som det startet. Men da måtte de vel ha 4 hele sesonger til og ikke bare to korte...

OK! Tror jeg strøk dem fordi de hadde maksdekning på 50 000. Og så var det fryktelig lite brukervennlig å finne betingelsene. Regner med det ikke bare er å renne ned veterniærkontoret for hva som helst og forvente å få det dekket?

Jeg har ikke den fulle oversikten, men det er ikke så veldig mange seriøse oppdrettere på jaktgolden i Norge så det bør være greit å få oversikten. Ikke så mange useriøse heller, men det skal visstnok være en av dem også (har bare hørt beskrivelser avhvordan en aktør opererer, ikke navn) så gjør hjemmeleksa uansett. De to norske jeg har truffet flere hunder fra så kan jeg i alle fall anbefale Kennel Solsvingen og Kennel Soltrollet. Sistnevnte kjenner jeg godt da jeg kjøpte hund derfra selv for et år tid siden. Har bare gode ting å si om både hundene og kennelen (oppfølging, seriøs avl osv). Der kom det imidlertid akkurat et kull, så det kan ta tid før neste kull. Men det er flere enn disse to, altså. I Sverige er det flere og har i alle fall hørt mye bra om kennel Vassruggen og kennel Tomthults. Far til min lille kom fra sistnevnte. Det kan være vanskelig å få napp hos en del av disse. I alle fall de norske. Så jeg ville gått relativt bredt ut og ikke låst meg til kun en kennel om det ikke er veldig gode grunner. De færreste lover bort valper før de er født, og en "venteliste" er ikke nødvendigvis ensbetydende med å få valp. Men vær ærlig åpen og hold kontakten så ordner det seg til slutt.

Jeg slet veldig med å finne det du beskriver for halvannet år siden, men det skal sies at jeg hadde ganske snevre krav til geografi og tidsvindu. Endte opp med jaktvariant, og har ikke angret. Uten at det nødvendigvis er noe å tenke på for venninnen din. Så har ikke noe spesifikk oppdretter å komme med, men ville søkt på "dual purpose" golden retriever. De er ofte gyldne og med mer sprut enn en typisk utstillingsvariant. Det er målet i alle fall. Og så kan dere også tråle gjennom valpelista til retrieverklubben etter kull som har minst en forelder som har gjort noe annet enn utstilling - det kan være en pekepinn. Det bruker imidlertid å være sørgelig langt mellom dem. Ellers så kan det jo hende at noe dukker opp her med en fornuftig kennel for formålet.

Ikke gjør dette i alle fall, hvis det virkelig er det du mener. Det er minst like viktig å lære hunden å slappe av og å ikke forgå av en og annen rolig dag. Eller rolig tur. Og hos normale mennesker vil de komme de også. Hvis dere fra dag en er så opphengt i at dere har en aktiv hunderase at dere pøser på med aktivitet så risikerer dere å få en hund med makk i ræva. Ellers er det andre som helt sikkert vet mye mer om husky enn meg som vil kunne gi dere gode råd, men dere har god tid til å finne ut mye før valpen er klar til å trekke dere på ski eller lignende huskyting. La valpen være valp uten tunge fysiske oppgaver eller overdrevent med aktivitet de nærmeste månedene. Å ta et valpekurs er veldig fint i denne tiden.

Forsikring av dyr er en jungel - fryktelig uoversiktlig, vanskelig å sammenligne og på grensen til svindel når det gjelder hva som faktisk dekkes. Dette er virkelig et felt forbrukermyndighetene burde se nærmere på. Så les ALT med liten skrift, spesielt om det er noe du mistenker akkurat din valp kan være disponert for. Det du må spørre deg om er hva du forsikrer deg mot. Besøk for mindre ting (som fort koster en tusenlapp per gang) får du ikke dekket på noe vis. Egenandelen er større hos alle jeg har sjekket hos (kjenner meg altså ikke igjen i det Kangerlussuaq skriver over ang 8 år og alt dekket, så gjerne opplys meg om du finner noe slikt). Jeg så personlig liten grunn til å forsikre hunden "halvveis" - et tak på 10 000 eller 20 000 er ingenting om det virkelig skulle gå galt mener jeg. Slike beløp har jeg dessuten mulighet for å hoste opp selv. Det jeg var engstelig for var skader som jeg ikke ville vært i næheten å kunne dekke selv - 50-60-70 000 er ikke uhørt om uhellet skulle være ute. For å få dekning i det områder, med en levelig egenandel, så blir det temmelig dyrt, men det var det jeg trengte. Kom fram til at Agria ga meg de minst dårlige betingelsene og månedsbeløpet ligger rundt 450,-. Du kan ha andre krav, så som forrige poster nevnte så må du nok dykke ned i materien selv. Men som sagt: les det med liten skrift og gjør en nøye vurdering av om et lavt tak er noe poeng. Selv om det da selvsagt kan bli veldig billig.

Du får trekke ut på Yttersia om det blir for ille vet du. Helt her ute på Sommarøya er det fort en 4 grader kaldere enn, ja bare inn til Brensholmen. Om sommeren. Om vinteren er det motsatt. Ganske fascinerende å ta kjøreturen herfra, over Kattfjordeidet, gjennom sentrum og så innover til Balsfjord (eller enda lengre inn) en pen sommerdag. Utrolige lokale forandringer - kan være 16 her, 14 i Kattfjorden - 20 over Kattfjordeidet - 17 i Eidkjosen og 21 i Tromsø feks... Så om du bare leter, så finner du et "kuldehull" I fjor kjørte jeg vel herfra da jeg skulle hente valpen i 13 grader og strålende sol - Indre Troms en knappe par timer senere 32 grader. Med 18 i Tromsø. Men støtter deg nesten med det temperaturkravet. Ikke noe glad i varme jeg heller. 12 grader er helt supert hvis det er stille og sol. Problemet er at det fort blir litt surt når det blåser eller er litt overskyet. Så en sånn 15-18 grader er passe det, da kan det både blåse og være litt overskyet om man er på fisketur og står en del i ro feks... Alt over 20 grader begynner å bli litt sketchy synes jeg ...

Hihi ... er det din måte å "gni det inn på" for en stakkars øyværing langt uti havgapet i Nord-Norge, så svir det faktisk ganske fælt Makstemp jeg har sett her ute siste halvår er vel 17 grader ... det var under noen timer en ettermiddag med regn i forrige uke. Ellers konstant under 12 grader med en overvekt klart under 10 grader, som det er i dag. Men stigende! Sommeren kommer visst i helga. Da skal vi passe på og ikke herje for mye i varmen! Kanskje ikke alt jeg har fått med meg, men hunder og varme, den sitter!

Ja, vi har jo egentlig ikke sett på den andre mulige forklaringen her ... at hun faktisk av en eller annen grunn ble stresset i de to situasjonene? Selv om jeg ikke helt tolket det dit ... Det er godt mulig jeg er altfor tidlig ute og overanalyserer hele situasjonen. At hun peset to ganger er ikke akkurat et mønster. Og jada, hun la seg ned etter lekestund nummer to, men det kan ha vært helt tilfeldig. Hun var ikke noe slakt akkurat, sprang om jeg sprang, full fart i innkalling og virket ikke plaget egentlig. Det er bare noe med hele denne situasjonen som gjør det vanskelig å bedømme den. Hun er jo en hund i stor utvikling fremdeles, så det er så vanskelig for en med valp for første gang å tolke om det er en naturlig utvikling som finner sted eller om det er noe annet. Får prøve å kjøre henne litt utenom lek med hund og se hvordan hun responderer. Det kan jo gi noen svar.

Tall for utfyllende svar! Noe varme har vi ikke vært utsatt for her. Iskald sommer - knapt en dag over 15 grader! Stort sett under 12! Men nå skal det visst bli bedre Har tenkt på innbildt svangerskap. Hadde bare sett for meg at det skulle være skikkelig ille. Sånn på grensen til ulevelig. Men det kommer vel i flere grader det også. Alt er egentlig veldig fint, nesten litt for fint på en måte ... siden hun brått ble så mye roligere. Og hun er jo helt med når det kreves ... pga den økte matlysten så er det nesten lettere å få henne med siden hun ellers har vært litt vanskelig å belønne med mat til tider. Bruker mye lek som belønning, men ikke alltid der høver slik. Livmornetennelse hørtes virkelig ikke festlig ut, så nå ble jeg nesten litt bekymret. Men om jeg skal forsøke å se objektivt på det så kan vi i alle fall stryke den åpne typen. Det er ingen utflod, i alle fall ikke pr nå. Da er det evt den skumlere lukkede typen. Men det er lite som stemmer der. Hun har øket matlyst, hun drikker ikke mer enn vanlig, later ikke til å ha ubehag ved palpasjon. Dessuten er det svært sjelden på så unge tisper. Til sist så har jo det lavere aktivitetsnivået stått på såpass lenge at hun skulle vært virkelig syk nå hvis vi snakker om den lukkede typen. Den er jo akutt og voldsom. Refleksen sier "ta nå bare en tur til dyrlegen", men skulle jeg gjort det hver gang refleksen har seg det dette siste året, så hadde jeg ikke hatt råd til mat til noen av oss Så foreløpig så får jeg bare koble inn den gamle, rasjonelle klinikeren i meg (som delvis forsvant da den lille krabaten kom i mål) og se objektivt på det - det er ingen holdepunkter for noe slikt. Men følger selvsagt med utviklingen. Angående kondisjonstrening så har jeg forhåpentligvis prinsippene relativt klart for meg (var - vel er vel egentlig i teorien det fremdeles - fysioterapeut) og som nevnt så har jeg ingen illusjoner om at gåturer øker kondisjonen i særlig grad. Spørsmålet er egentlig da om det er fornuftig/nødvendig å trene spesifikt for å øke den ut over det hun tross alt får på disse turene? Hun skal jo være med på lange jaktturer og trenger først og fremst å være "seig" - ikke en O2-snapper. Etterhvert blir det jo kløv, det øker jo belastningen også på vanlige turer. Da heller jeg foreløpig mot at hun har vært litt mindre aktiv (i intensitet, ikke i tid - hun er like mye i bevegelse som før og sover ikke mer) enten grunnet en mild form for innbildt svangerskap, eller rett og slett fordi hun begynner å modnes. Jeg har jo gått å sett fram til at hun skulle "lande" litt og flere har sagt til meg at noe skjer etter andre løpetid. Blir bare så usikker likevel...

Blir visst VELDIG langt dette. Så håper noen har tålmodighet Føler jeg må beskrive litt tykt, hvis ikke er det fare for at jeg bare leder dere rett til samme konklusjon som jeg foreløpig har satt selv ... Så har tatt med alle mulige og umulige faktorer som jeg kan komme på i beskrivelsen av nåværende situasjon. Min lille frøken er nå 14 måneder. Løpetid nummer to er over for en måneds tid siden. Som den Golden Retrieveren hun er, type jakt, så er hun fremdeles en aktiv krabat. Rolig inne og veldig "på" ute. Men noe har skjedd med aktivitetsnivået. I går skjedde det noe som fikk meg til å tenke litt. Var og gikk tur og traff på en fin doodle-tispe. Uansett ... hun viste alle tegn på at hun ville leke. Etter leken (10-15 minutter, veldig intensivt - de lekte veldig godt i i lag) gikk vi videre, og hun virket helt kjørt! Peset ganske mye, noe hun sjelden gjør, og når jeg stoppet så sto hun ikke og ventet slik hun bruker, hun satte seg heller ikke som hun av og til gjør, nei hun la seg rett ned. Ikke tung å få med videre eller noe, men dette hadde jeg ikke sett før. Det vil si jeg kom til å tenke på at vi for tre dager siden hadde vært i en offentlig hundegård. Der fikk hun også herje litt med to andre hunder. Først litt med en Fransk Bulldog-mix av noe slag. Så kom det en diger Engelsk Mastiff-hanne og ville leke. Det gikk ikke så bra med den andre hunden, som også var hanne - så de stakk. Hun "lekte" med Mastiffen en stund, men etterhvert ble nok den unge jyplingen vel interessert i den lille frøkena mi. Det sa hun klart i fra om med ett enkelt bjeff ved to anledninger. Så var leken over og hun kom og satte seg ved bena mine. Må bare påpeke at jeg overhodet ikke opplevde noe dramatikk rundt dette, jeg synes det så ut som en fin erfaring og Mastiffen (og eieren som var veldig flink) skjønte tegninga. Så da dro vi. Men hun virket ganske utslått da også. Peset gjorde hun. Jeg skrev det på kontoen over at her ble det litt vel mye testosteron for en ung jomfru. Nå er jeg imidlertid ikke så sikker. Kanskje var hun veldig sliten? Jeg fikk liksom ikke helt tenkt mer på det, da det bar rett i bilen og da vi bvar hjemme var hun helt vanlig igjen. Alt i alt så hadde hun lekt, med sterkt varierende intensitet i ca 20 minutter. Så enten har hun blitt stresset i disse situasjonene, noe som evt er nytt, eller så er hun i dårligere form enn hun var for et par måneder siden. Det som taler i mot stress er at spesielt leken med doodelen var noe hun helt tydelig elsket. Blir hun stresset, eller om det blir litt for mye, så kan hun sikle litt. Det gjorde hun heller ikke. Og så er det i såfall helt nytt at hun skulle bli "pese en halvtime etterpå-stresset" av slik lek. Hun har alltod roet seg det sekundet vi avbryter. Og hun virket ikke oppjager etterpå på noe vis, heller tvert i mot. Det som taler for at det kan ha noe med den fysiske formen hennes å gjøre er forandringen i henne etter andre løpetid. Som sagt så er hun fremdeles aktiv, men alt aktivetet ute er mer målrettet og ... hva skal man si ... hensiktsmessig. Det er ikke den gale løpingen fram og tilbake, høyre og venstre, som det var tidligere. Og det er sjelden full fart uten at det er en grunn til det (innkalling feks). Hun løper altså vesentlig kortere og med vesentlig lavere gjennomsnittlig intensitet enn før andre løpetid. Det blir man jo i dårligere form av? Total aktivitet, i tid, er det nok nok av tror jeg. Hun virker nå fornøyd hjemme, ingen destuktiv adferd, bjeffing, utagering eller vanskeligheter. Jeg merker om vi har hatt en rolig dag ved at hun trekker mer i båndet på begynnelsen av turen, det er det eneste jeg kan komme på. Vi har en 10 min morgentur i bånd. 1-3 timer sen formiddag/tidlig ettermiddagstur (halvannen time er det vanligste, her drar vi plasser hun kan være løs) og en 15-20 minutters kveldstur i bånd. Dag om annen, spesielt hvis "hovedturen" ble i den kortere enden av skalaen, så blir det en liten "løpe-fra-seg-tur" på 20-30-40 min løs. Kurs/fellestrening erstatter hovedturen de dagene det er aktuelt (sjelden mer enn en gang i uka). Innholdet i turene varierer. Noen dager går vi bare et kort stykke, så trener vi litt dirigering, innkalling eller hva det måtte være på menyen. Andre dager går vi litt lengre, så slår jeg meg ned og så får hun herje rundt. Akkurat den herjingen har gitt seg mye nå, så det blir ikke helt etter "planen" hva gjelder fysisk aktivitet bestandig nå, men vi trenger jo også å trene på ro ute, noe som har vært en utfordring tidligere. Uansett så er det jo slik at jeg kan gå så langt jeg vil og det er ikke nok til å få henne utslitt. Jada, godsliten og fornøyd virker hun (sover godt når vi kommer hjem), men kondisjonstrening er det jo ikke for henne. Av andre ting jeg kan komme på av endringer er at pattene hennes er blitt MYE større enn de var. Jeg har tenkt at dette har med modning å gjøre? (Vi har ikke hatt tisper i familien før, så der er jeg lii blank). Ikke tegn til noe melk eller infeksjon, og det er kun selve vortene som har blitt større. Hun har også fårr klart øket appetitt - en litt uheldig kombinasjon med lavere aktivitetsnivå skulle en tro, men jeg har rimelig godt regime på hva hun skal ha i seg daglig, så vekten er ikke økende. Hun er slank. Det tredje er at hun siste par dager ser ut til å ha begynt å røyte litt igjen. Det etter en sammenhengende røyteperiode fra januar til juni. Det var nok både sesongrøyting og valpepels som skulle vekk. Hva det er nå, vet jeg ikke. Det siste er at samtidig som at hun har roet seg, så er hun enda mer oppmerksom på meg ute. Gir mye bedre kontakt enn tidligere. Vi jar jo trent på det fra dag 1, så det er jo fint for all del, men forandringen er stor altså. Og jeg trodde det var ganske bra som vi hadde det, men der kan jeg ta feil. Og hun stikker ikke så langt avgårde som før. Før kunne hun beinfly 100m helt i begynnelsen av turen, deretter 40-50 meter et par ganger i løpet av turen, nå stopper hun på 20-25 meter, maks. Igjen, dette har vi øvd på, men forandringen kom så brått og så voldsomt... Ellers er hun enda mer kontaktsøkende og kosete inne, omtrent som da hun fikk løpetid. Så, hva tror dere? Er det snakk om at hun har fått dårligere kondisjon grunnet at hun ar "roet" seg litt etter andre løpetid, eller er det snakk om noe helt annet? Og om det er kondisjonen - er det noen grunn til å jobbe aktivt med å bedre den? Så lenge hun henger veldig fint med på gåturer i skog, fjell og mark liksom? Evt hvordan? Jeg er ingen jogger og ser overhodet ikke for meg at vi kan ta sykkelen fatt på noe fornuftig vis uten lang, lang tilvenning. Både for meg og henne - jeg er litt engstelig på sykkelen på traffikert vei som er alternativene her. Og med virreguri hektet fast til sykkelen ... Det etter å ha vært aktiv sykkelmosjonist med 100mil i uka for noen år siden - ble skremt all sykkelglede ut av grunnet gale bilister og flere bokstavlig talt nær-døden opplevelser... Puhh...

Sprettballen og SFX har vel sagt det meste, men siden jeg også fikk min første hund for et år siden, også en retriever, så har jeg noen tanker. Det å være ny i hundeverdenen med et ønske om å gjøre alt som kan gjøres for at valpen skal få et godt liv, skapte mye usikkerhet hos meg i alle fall. Det hjalp jo heller ikke at mye av det jeg hadde lest, og mange av rådene jeg fikk rundt omkring ikke alltid passet meg og min valp. For eksempel er det et råd angående hvor mye "tur" man skal gå med valpen, tror det har sin opprinnelse fra Rugås (som har ord på seg for å være litt guru), nemlig 5 minutter pr måned valpen er. Det er mulig dette fungerer for enkelte hunder, eller at rådet på et eller annet vis er blitt litt misforstått, men det viste seg raskt at det var helt umulig å holde seg til en slik regel. Et kvarter tur om dagen for en livsglad og energisk 3 måneder gammel retrievervalp? Der tok jo ofte 10 minutter bare å ta en tissetur, noe vi gjerne gjorde 6-8 ganger i døgnet. Det funket bare ikke. Moralen er at det er vel og bra med gode råd, men man må bruke sunn fornuft også. I forlengelsen av det så synes jeg i utgangspunktet at en 10-12 min tur daglig høres lite ut. Men det kan jo tenkes vi ikke snakker om helt det samme. Når jeg "gikk tur" med valpen, så ruslet vi noen minutter fra huset (evt bilen) i skog og mark. I valpens tempo, og i den grad det var fornuftig dit hvor hun ville. Så satte jeg meg ned og så fikk hun hoppe, sprette, snuse og erfare. Kanskje litt lek (veldig glad i dralek), litt grunntrening (et par minutter sitt, bli...) eller litt godbitsøk. Noen ganger var vi ute 20 minutter, andre ganger 2 timer. Ingen stoppeklokke, men oppmerksom på om hun viste tegn på om det ble for mye (pesing, masse valperaptuser eller noe slikt), det gikk som regel bra. Poenget er at du må nok bare lære valpen å kjenne, se den an og gjøre vurderinger deretter. Kanskje blir grensene strukket en gang i mellom, men hvordan skal man ellers vite hvor grensene går? Og du ødelegger ikke valpen om det blir litt for mye en gang i mellom. Så lenge du legger kravene for hva dere holder på med lavt nok (dere trenger ikke gå langt eller fort eller perfekt i bånd) så tror jeg valpene kan holde det gående lenge uten at det er noen som helst fare. Heller tvert i mot. Ellers, la valpen sove når den vil sove. De sover MYE! 16-18 timer i døgnet uten problem. Og ikke vekk den når den sover - om dere ikke skal noe spesielt da. Angående biting så var det verste over når hun kom hit. Oppdretter hadde tatt tak i det før de dro derfra (de bet alle noe voldsomt når jeg var på besøk der). I tillegg til det du gjør (avbryte lek noen minutter) så kan du forsøke å lage et lite klynk. Det var veldig effektivt med min, men jeg har hørt om noen som blir mer gira av det. Så du får prøve deg fram. Angående evt biting på ting og tang så ble eddik nevnt. Det funker bra, men jeg ville forsøkt sitronsaft først. Det lukter liksom litt friskere og fungerte like bra her i alle fall. Ellers så vil jeg råde deg til å forsøke å senke skuldrene litt og bare kose deg i lag med valpen. Det er ikke nødvendig å overanalysere alt (det meste er faktisk normalt) eller å måle alt fra tiden på turene, antall ganger hunden skal sosialiseres, hvor lenge den skal sove eller hvor mange ganger den skal få valpebite. For å sette det litt på spissen. Så lenge du har en sunn grunnholdning til det å ha hund, så klarer du ikke å ødelegge hunden. Med sunn grunnholdning så mener jeg ting som å være konsekvent, rettferdig, gi hunden mat, stell, kos og oppmerksomhet og ikke være voldelig eller kjefte og smelle eller rase konstant. Lykke til!

Ja, skjønner hva du mener. Likevel tenker jeg at det vil være mer slingringsmonn for politihunder. Det er mulig å se det slik at de er på jobb når de er med eieren, parat til å takle det som måtte komme. Litt avhengig av bruksområder og kontekst, selvsagt. Spørsmålet om det er rimelig eller hensiktsmessig at fører ved et hvert tidspunkt skal ta en vurdering på om hunden er "aktiv" eller ikke, med påfølgende av og på med kobbel. Glidende overganger. Dette er jo snakk om mennesker og hunder som jobber for befolkningens beste - og en evt båndtvang bør håndheves slik at dette kan gjøres mest effektivt. For en ettersøkshund er det en veldig klart definert oppgave, både i tid og rom utløst av en enkelt definert hendelse. Skadeskutt vilt. Ut - søk - ferdig. Innbiller meg at overgangene ikke blir like klare for en politihund bestandig. Eller om det er hensiktsmessig at føreren skal vurdere disse overgangene hele tiden. Noe som, igjen, bringer meg tilbake til spørsmålet om hvirfor du lurer på dette så inngående? Et eksempel ville muligens gjort det enkelere å skille litt her... Hvis man har en løs politihund på Carl Johan, med eieren som er på jobb og uten en gitt oppgave der og da, og hunden lemlester en liten jente uten videre så ville det selvsagt kunne vært unngått om hunden var i bånd. Men hunden og føreren får vel sin straff uansett, det er ikke fritt fram for en hundefører i politiet til å bryte aktsomhetskravet i hundeloven vil jeg tro... Så skjønner liksom ikke helt den praktiske nytteverdien i denne debatten...

Skjønner spørsmålet og skjønner også trådstarters presisering om at han ønsker noe mer håndfast, for det blir lett å "synse" rundt dette: 1. Aktiv tjeneste er kun når hunden utfører det den ble trent til (finne narkotika, spore person ...) 2. Hunden er i aktiv tjeneste når eier er i aktiv tjeneste - på jobb. Og for å trekke den langt: 3. Hunden er i aktiv tjeneste så lenge den fremdeles blir brukt - altså i motsetning til å være pensjonist. Det jeg er veldig nysgjerrig på er hvorfor denne problemstillingen i det hele tatt kommer opp? Er det noen politihunder som i det siste har angrepet, eller i det minste vært til bry for, folk eller fe? Eller er det bare noen som ser en mulighet til å påpeke at lovens lange arm gjør noe "galt"? Skal jeg synse litt jeg også, så må jeg si meg enig med @2ne ... her er det snakk om skjønn, og grunnen til at man ikke finner noe ved søk er at dette ikke har blitt et på som noen problemstilling tidligere. Ingen presedens. Skal synse enda mer, og forsøke å være "rimelig" så tenker jeg at alternativ 2 over er "innafor". Er polititmannen eller -kvinnen på jobb, så er hunden det. Tror det skulle skjedd noe VELDIG galt forårsaket av tjenestehund om man skulle gå inn i lovmaterien for å se om det er rom for å se definere det annerledes. Evt om det er noen lover som dekker ansvar for å ha forårsaket skade på en tjenestehund og at det da er forskjell å aktiv tjeneste og ikke.

I det første avsnittet drar du ikke bare mange over samme kam, men du sammenligner epler og ... tja ... bananer? Et offentlig register er ikke det samme som sladder på sosiale medier. Selv om jeg (også?) synes man skal være veldig forsiktig med å uttale seg i negative ordelag om personer som ikke kan forsvare seg både i sosiale medier og i sosialt liv ellers. Blir sagt mye rart rundt i ymse hundeklubber også, ikke bare online. I det andre avsnittet er jeg uenig i at "spørsmålet for vårt samfunn er vel hva som er den mest effektive metoden for å stoppe problemet...", gitt at du her faktisk mener "effektiv". Det er mye uønsket adferd man har svært effektive metoder for å begrense omfanget av, men som sivilisert samfunn lar vi være... kappe av kroppsdeler etter behov feks. Neppe mye nasking da vil jeg tro... Men bytt ut effektiv med "hensiktsmessig" eller "samfunnstjenlig" så er jeg enig. Og her mener jeg slike offentlige registre, det være seg over seksualforbrytere eller dyreplagere, ikke er samfunnstjenlige. Det bryter mot alle prinsipper om at man ta sin straff og så få en ny sjanse. Straffen blir plutselig livslang ... man får hverken venner eller jobb. Og det er jo ikke noe godt utgangspunkt for å bli en lovlydig medborger. Og, som du er inne på, enhver forbrytelse har sin historie og det blir fort rare utslag på en slik liste - uten at jeg synes det er hovedproblemet med den. Det blir litt som å diskutere hvor problematisk det er å gjennomføre dødsstraff på den ene eller andre "humane" måten når det virkelige problemet er dødsstraffen i seg selv.

Jeg vet ikke om husky/BC-blanding er en "greie" - altså om de avles bevisst - men har i alle fall truffet på en god del av dem, i alle fall 5 stk som jeg kan komme på. Skal overhodet ikke påberope meg at jeg kjenner dem, men de jeg har truffet har virket som snille, sosiale og aktive hunder. Ingenting galt med blandingshunder, de trenger også gode hjem og kan veldig gjerne være fantastiske hunder, men om disse avles med overlegg og selges til "rasepris" så synes jeg ikke det er en "butikk" å støtte. På generell basis er det også vesentlig enklere å forutse hva man får i en hund om man velger det ene eller det andre fra en god oppdretter og ikke en mer eller mindre tilfeldig blanding.

Hehe ... må bare humre litt. Det høres kjent ut med grenser som flyttes litt og som man etterpå tenker om var så lurt. Fikk min for et år siden. Seng og møbler ... aldri i verden. Det første som røk var lenestolen. Rett og slett fordi hun sov som en sten i den om natta. Det neste var senga. Fordi jeg var lat enkelte morgener og fikk dårlig samvittighet. Så var det sofaen, i håp om at vi skulle slutte å konkurrere om lenestolen - vi kunne jo kanskje ha vær vår plass? Vel hun ville jo åpenbart ligge i lenestolen når jeg satt der, så da fikk jeg prøve sofaen selv. Men da ville hun heller ligge der. Tilbake til lenestolen - hun kom etter. Langsomt gikk det vel opp for meg at det ikke var stolen eller sofaen hun var ute etter, men meg. Helst fanget mitt Så jeg ville ikke avskrevet behovet for nærhet jeg i alle fall ... Men så har hun fritt valg når jeg ikke er der da, og det setter hun også pris på. Herjing har jeg sluppet unna - hun går inn i en slags dvalefunksjon når vi kommer inn døra hjemme. Men om valpen deres setter pris på å være i sofaen, så skal det nok ikke mange gangene med å løfte den ned på gulvet hvis den herjer, før den skjønner tegninga. Ellers så har jeg ikke angret på noe av det jeg etterhvert har tillatt. Med et lite spørsmålstegn ved senga. Ikke fordi det gjør noe at hun ligger der en times tid om morgenen, men fordi jeg er usikker på om hun har forventninger tidligere på natten (noe jeg ikka kan oppfylle om jeg selv skal sove godt) og at hun blir urolig av den grunn. Har funnet henne stående utenfor døra mi et par netter - åpenbart klar for senga. Men vi får se.

Som sagt, for noen er det helt perfekt, for andre blir det helt feil. Og for atter andre kan det endre seg gjennom livet. Uansett, ingenting er bedre enn at hunder som kanskje ikke trakk det helt riktige loddet med sine opprinnelige eiere (enten det er tid, allergi, sykdom eller verre ting som vanskjøtsel) får en ny sjanse hos noen som gjør livet deres perfekt

Helt enig. Av og til får man følelsen av at man ikke kan ha hund uten at man er uten arbeid (til nød hjemmekontor), samboer/gift, minst to hundeinteresserte barn i tenårene og foreldre og svigeforeldre boende i umiddelbar nærhet. Og selvsagt skulle alle gått rett på hund nummer to slik at man unngår alle feil nybegynnere gjør Satt "litt" på spissen selvsagt Når det er sagt, så er det selvsagt viktig at man har tenkt gjennom hva det vil si å ha hund og at man har plan B og C klar for diverse scenario. At hunden ikke er klar til å være alene hjemme etter 4 uker ferie er ett av de scenarioene. Foruten at det kan ta tid å gjøre valpen trygg alene hjemme, så er det veldiig mange gode grunner for å være så mye som mulig sammen med en valp i begynnelsen. Så planlegg det slik at du kan ta så mye ferie/avspasering som overhodet mulig den første tiden. De aller fleste vil nok si at 4 uker er et minimum både for å gi valpen en god start og for å ha noen mulighet til å komme i mål med hjemme-alene-tilvenning. Men det kommer selvsagt en del an på hva man har av folk rundt seg som kan trå til, hvor fleksibel arbeidsdag man har osv. Det kan selvsagt gjøre ting enklere å ta over en omplasseringshund og for mange er det en like god løsning. For andre igjen, inkludert meg selv, var det aldri interessant. Mye av prosessen ved å anskaffe hund; finne ut hvilken rase som kunne passe, oppdretter og ikke minst få være med å prege valpen fra begynnelsen av mister man ved omplasseringshund. Nå når jeg har vært i gjennom den biten, på godt og vondt, så blir det litt annerledes og jeg kunne vurdert det. Poenget mitt er at det å gå for en omplasseringshund blir ofte nevnt som løsningen på "alle" praktiske problemer, men for mange er det rett og slett ikke det samme. Ikke i nærheten en gang.

Hmm... Da lurer jeg på hvilke folk du omgås Kan ikke si jeg kjenner meg igjen der i det virkelige liv akkurat. Men, når det er sagt så er det helt klart folk rundt meg jeg aldri i verden hadde orket å være verken venner eller å dra på jakt med. Men da snakker vi diametralt forskjellig syn på mennesket, samfunnet og verden ... ikke et forskjellig syn på en enkelt relativt isolert sak som ulvesaken. På nettet derimot, der blir ting litt sånn. En del på venstresiden kan være fæle å kalle nærmest alt, selv en moderat innvandringsskepsis, for rasisme eller nazisme. Og alt som ikke innebærer kjønnskvotering for kvinneundertrykking og litt slik. Så har vi høyresiden, gjerne noe til høyre for Høyre, som mener nær sagt alle andre er kommunister (i alle fall sosialister) som elsker å framstå som snille, perfekte, tolerante mennesker mens det hele egentlig bunner i en sykelig trang til å herske over andres liv og eiendom. Begge deler er like urimelige. Og slike motsetninger og demoniseringer av motparten finner man vel i andre akser enn høyre-venstreaksen, feks i rovdyrdebatten. Cafe lattedrikkende (OK ikke akkurat demonisering, men ... ), Men rovdyrdebatten er en såpass isolert debatt at det normalt sett burde være mulig å heve seg over den når man snakker om venner, familie og bekjentskap føler jeg i alle fall. Folk man kjenner og vet er mye mer enn akkurat for eller mot ulvejakt. I motsetning til online hvor man gjerne ser bare akkurat den ene meningen fra en person og på en eller annen måte tenker at da må hele personen være fullstendig ubrukelig på alle mulige måter. Og får alle piggene ute. Der kjenner jeg meg igjen i alle fall.

Javisst kan du velge hvem du omgås på fritiden, men hvilke kriterier du legger til grunn for hvem du omgås sier ganske mye om hvem du er som person. Å slutte å like en person pga et relativt mildt standpunkt mot ulvejakt (forutsatt at historien reflekterer virkeligheten) ... vel ... Her er det ikke snakk om noe ytterligående standpunkt, det er en relativt normal måte å tenke på. Skal tro hvor mange andre venner, bekjente og slektninger de må stryke fra kontaktlista si hvis det er slik de tenker? Det er ikke snakk om å være rendyrket rasist, nazist eller religiøs ekstremist. Det er en ørliten mening i alt det som definerer et menneske. Om man ikke kan godta at venner har forskjellig syn fra en selv i en slik sak så sier det svært mye om personen som ser det slik. Det er nesten så jeg håper på at dette ikke er hele historien, at det ligger mer bak og at dette ulvegreiene bare er et vikarierende argument. Ufint det også, men ville gitt meg litt mer tro på menneskeheten og toleranse.

Må bare pirke på dette da jeg ser det overalt, men det er fullstendig galt: Du mener nok lavest odds ...

Jeg er ikke helt sikker på alle eksemplene dine ... de blir litt søkte og/eller med litt lite info. Feks, hvis man har en hund som fint klarer noen timer på fjellet så er det ganske langt til man blir helt Lars Monsen. Og om man ikke blir helt Lars Monsen, noe de færreste tross alt blir, så vil det vel være mye kvalitetstid man kan ha med hunden når du ikke er på tur. Og få pass ellers. Og til og med Lars Monsen er jo mye hjemme, og har folk rundt seg som kan passe på en hund. Bare for å eksemplifisere at det er mange tiltak som kan gjøres mellom å beholde eller å omplassere/avlive hunden. Men jeg skjønner hva du mener. Og det er viktige spørsmål som jeg tenkte en del på før jeg anskaffet meg hund. For min del var utgangspunktet når jeg anskaffet meg hund at det først og fremst skulle være et familiemedlem. Ikke et verktøy som jeg tar fram under jakta eller for å oppfylle personlige ambisjoner om å oppnå et eller annet innenfor en eller annen hundesport. Det vil si, mål kunne jeg ha, men det er fremdeles et familiemedlem den dagen jeg evt oppdager at jeg ikke lykkes. Uansett grunn. Og like mye elsket. Et like verdifullt familiemedlem. Jeg synes det er mye som taler for et slikt utgangspunkt etisk sett. Et dyr har egenverdi uavhengig av evt "nytteverdi" og jeg synes det blir rart å måle dets verdi på hva det oppnår i form av en eller annen menneskeskapt prøve. Enten det er jakt, utstilling, agility eller redningshund. Det er ikke hundens ambisjoner å oppnå noe som helst innenfor slikt, det er eierens. Så som et veldig klart utgangspunkt så mener jeg at hunden er din i gode og onde dager. Jeg har veldig vanskelig å sette meg inn i hvordan folk kan føle for å omplassere hunden sin fordi den ikke helt fungerer etter "ønske". Eller fordi man plutselig har fått andre prioriteringer. I mitt hode ville det blitt omtrent som å gjøre det samme med et barn. Tar man det valget å få barn så er det en del valg som blir umulige framover og de færreste går vel og angrer av den grunn. Det er bare slik det er. Valget er tatt og man inretter seg deretter. Sånn føler jeg det burde være angående hund også. Det er det definitivt for min del, men registrerer jo at ikke alle har det slik. Jeg har hatt instruktører som fortalte at de har gitt bort flere hunder fordi de ikke var bra nok i den hundesporten de bedrev. Dette er altså en fremmed tankegang for meg og jeg liker den ikke. All den tid hundene får et godt, nytt hjem så er det vel likevel kanskje "greit nok". Men jeg sitter likevel med en liten vond smak i munnen da det sier noe om hvordan eierne muligens ser på et dyr. Litt som golfkøller. Bytte til en bedre modell. Hvilket utgangspunkt er det for å gi et dyr et best mulig liv? Så vet jeg at mennesker er komplekse og alt er ikke svart hvitt her og jeg ville ikke dømme noen på noe slikt, men jeg kan ikke si jeg synes det er positivt. Jeg har også hatt en instruktør (jegerprøven) som fortalte at det var "helt normalt" å ta bikkja bak uthuset og skyte den om den ikke "virket" til jakt. Dette synes jeg er svart-hvitt: slike skulle aldri få lov til å eie dyr. Så er det jo uendelig mulige eksempler man kunne kommet med. Om liv som forandrer seg og om hunder som utvikler behov grunnet sykdom. Det er selvsagt aldri mulig å planlegge for eller legge til rette for alt og da må omplassering være greit om ting blir vanskelig. Avliving hvis det er snakk om dyrevelferd. Sykdom, uventede jobbendringer ... Men da håper jeg virkelig folk har tenkt gjennom ting før de kjøpte hunden. For til en viss grad vet man at livet endrer seg, og til en viss grad vet man hva som kan skje. Og hvis man ikke tror forholdet hund-eier overlever de vanligste livsendringene, så bør man kanskje vente til man er mer sikker.

Jeg vil nå si at det stort sett ordner seg med bolig, men som sagt så kan det ta tid. Nå har trådstarter skaffet seg over et år og med aktiv innsats så burde det da stort sett gå greit. Ja du ble visst voldsomt provosert ser jeg. Så provosert at du ser deg nødt til å komme med en masse stråmenn (jeg har ikke vært i nærheten av å påstå noe som helst av det du spør om i siste avsnitt) og dra misunnelseskortet atpåtil. Med et slikt utgangspunkt gidder jeg ikke diskutere med deg. Kan ellers bemerke at jeg eier egen bolig.