tillien

Det ordner seg alltids med bolig, men det kan være usikkert hvor lang tid det tar så jeg tror det er bra at du har ordnet deg med rikelig tid. Bare følg planen din med å begynne å lete etter bolig hvor du kan ha hund så snart som mulig. Bodø har i alle fall blitt en fin og trivelig by med masse optimisme og utvikling. Så alt burde ligge til rette for en fin studietid med og uten hund. Som Bodøværing som har bodd midlertidig i Tromsø siden 2000 så er det rart og morsomt å se hvor mye fint som har skjedd og er på gang i Bodø. I Tromsø føler jeg stemningen er en helt annen. Ellers så synes jeg det er trist at det har blitt slik at utleiere er blitt så egoistiske at folk med hund og katt ofte ikke er ønsket som leietakere. Det er også i beste fall omdiskutert om de har lov til å sette slike krav i kontrakten. Men når det er flere titalls interessenter pr leilighet så blir det gjerne slik i praksis uansett. Det som irriterer meg er at det er priviligerte folk som leier ut. Det er ikke lett å komme seg inn på boligmarkedet og her har du altså noen som ikke bare har råd til å kjøpe seg bolig, men stor nok bolig til å leie ut til noen som ikke er så priviligerte og lar dem i praksis ofte ta brorparten av boutgiftene sine. Jeg kjenner til og med folk som går i pluss etter leieinntekter. Og så skal man klage på ekstra "slitasje" (noe som er bare tull ved et normalt hundehold) og kanskje et bjeff i ny og ne... Jaja, sånn har det blitt. Alvorlig allergi eller frykt er selvsagt unntak.

Ja! Lå syk sommeren 2005 og ble hektet. Fulgt med hvert år siden da. Men nå trenger vi virkelig litt norsk magi igjen - det er vel to år siden sist. Og 6 år siden vi "eide sykkelverdenen" med 2xThor og 2xEdvald. Rittet er jo spektakulært uansett hvem som vinner, men det blir nå uansett en ekstra dimensjon over det hele når nordmennene er med der oppe. Bra start av Edvald - tyder på god form. Håper han får prøve seg mest mulig og at han ikke må spille annenfiolin for Cav i år igjen. Hadde egentlig håpet Cav ikke skulle rekke Touren (huff ja, jeg vet det ikke er spesielt sportslig av meg) ... han har vel vunnet nok egentlig.

Min spiste fryktelig lite de par første ukene. Noen dager ingenting. Ellers kanskje fra kvart til halv forventet mengde tørrfor. Det tok nok enda et par uker før hun gradvis spiste som forventet. Det er nok etter all sannsynlighet snakk om at valpen må "lande" først. Det er jo en veldig stressende situasjon for en valp å bytte familie. Jeg fulgte de velkjente tipsene nevnt under, og det gikk seg sakte men sikkert til. 1. Som Line nevner - IKKE begynn å rote med masse forskjellige typer mat, eller å pimpe opp tørrforet. Det kan bare gi deg masse trøbbel med mat-sær hund senere. Hunden spiser når den virkelig trenger maten uansett. 2. Sett fram maten i 10 minutter. Spiser den ikke innen det så fjern maten. Da er det ikke mat før neste måltid. 3 eller 4 måltider er passe pr dag er passe for en valp, følg et relativt fast skjema. Spiser den ikke ved et måltid, så skal det ikke kompenseres med et ekstra. 3. Spiser hunden, men ikke alt? Beregn sånn høvelig hvor mye hunden har spist, og gi denne mengden ved neste måltid. Målet er at hunden spiser alt - helst nærmest sleiker skåla etterpå fordi det føltes litt for lite. Det skal trigge matlysten. Legg på noen gram neste gang igjen, men ikke mye. Så øker man etterhvert. Kanskje man må ta noen skritt tilbake også innimellom. 4. Valpen skal ha matro. Og ikke gjør noe nummer av om den ikke spiser. Alt dette fordrer selvsagt at hunden oppleves som frisk ellers, og at den ikke blir påfallende tynn. Ellers er det bare å ha is i magen. Vær også oppmerksom på at mye godbiter (som man jo gjerne gir, spesielt i begynnelsen) også er mat og også kan gjøre noe med matlysten. Ellers så er det jo tips som å kaste bitene på gulvet slik at de må "letes" opp, eller å gjemme hele skåla slik at den må søkes opp. Jeg gjorde det innimellom og spesielt det siste virket usedvanlig godt. Dvs hun spiste ikke om jeg serverte henne maten, men spiste med stor lyst om hun "fant" den selv 1 minutt etterpå. Men jeg var skeptisk til å gjøre det or ofte da det jeg var usikker på hvordan det ville fungere på sikt... Lykke til!

Er du klar, så er du klar. For min del var det utelukket i studietiden da "interessene" lå i barer, puber og andre studentsosiale aktiviteter. Tror ikke jeg hadde klart å holde liv i en gullfisk en gang. Det som uansett ville bekymret meg aller mest var det å skaffe seg tak over hodet MED hund. Det er ikke bare bare. Bodø er et veldig tøft marked for tiden, så hundeeiere står vel nesten nederst på rangstigen - gjerne under røykere til og med. Men har du det på stell, så er jo et stort problem borte. Dernest økonomien i det hele. Fikk hund for et års tid siden, og det har gått en del mer enn jeg regnet med. Her er det selvsagt en del å gå på og mye er "frivillige" utgifter, men det er jo kjedelig å føle at man ikke kan gi hunden det lille ekstra - om det er mat, forsikring eller ikke minst kurs for min del. Når det er sagt, jeg kunne sikkert ha foret opp hele "stallen" til Lars Monsen med alle pengene som gikk på fest og fanteri ... men begge delene hadde blitt vanskelig. Vil overhodet ikke råde deg bort fra hund altså! Folk er veldig forskjellige - også studenter. Men greit å vite at man har tenkt igjennom ting fra flere kanter.

Er det slik at Chrome rett og slett ikke vil starte? Det opplevde jeg for litt siden. Brukte en hel ettermiddag på å finne ut av det. Ingenting hjalp. Avinstallerte, slettet og reinstallerte i mange omganger, og forsøksvis også både med eldre og beta-versjoner av Chrome. Til ingen nytte. Løsningen var å installere et program som heter Malwarebytes og gjøre en opprensing. Det er et slags antivirusprogram. Gratis i 14-dager eller noe. Bare bekreft at det skal fjerne alt det den finner.

Apropos uforsiktige hundeeiere som jeg nevnte i forrige post... I går var den en JR terrier og vaset utenfor her. Løs. Jeg kunne ikke skjønne hvem det var sin, trodde først det var naboen som hadde en på "lån" (noe hun har av og til), men det var det ikke. I kveld dukket en av samme sorten opp på kveldsturen vår. Løs. Ingen eier å se. Det var en hanne, og min har løpetid, så det skulle bli problematisk å bli kvitt hunden. For å si det mildt. Nesten framme ved bilen så fant jeg ut at jeg ikke ville kjøre fra hunden der, rett ved veien med alle bilene og uten å vite om den ville ta veien etter oss. Så jeg gikk tilbake og opp i hyttefeltet hvor jeg så det satt folk, om ikke annet for å få noen til å holde hunden igjen. Traff rett på eieren som sa noe som "Å... er det løpetid? Nei men da skal vi ha han i bånd. Vi har som regel oversikt over når tispene løper her i bygda. Hvis han dukker opp utenfor dere så må du bare si at han skal gå hjem...". Jeg ble så paff at jeg nesten ikke klarte å si noe. Det ene er at hun hadde så lite kontroll på hunden, for hundens egen sikkerhet. Hun kunne ikke en gang bekrefte om hunden hadde vært "savnet" dagen før, da jeg observerte den utenfor her (ca 1 km unna). Det andre er at øya her jeg bor er et paradis for fugl. Rett bak hyttefeltet er det mange titalls hekkende ryper. 40m utenfor husdøra mi er det både rypeegg og måseegg. For ikke å snakke om når kyllingene klekkes... Det er båndtvang for en grunn og selv om de fleste her ute, inkludert meg selv, har et pragmatisk forhold til båndtvangen så er dette LANGT over grensa. Vurderer nesten å ta hunden inn om jeg observerer den, og levere den til politiet. Så kanskje de skjønner tegninga. Men det er en liten bygd og jeg er relativt fersk her, så da bar det det bygdedyret...

Jakt med retrievere er ikke så altfor vanlig, og som du sier så er det vel mest brukt ved feks andejakt. Rypejakt er den vanligste fuglejakten, og da er jo fuglehundene mest brukt. Men jeg skal faktisk bruke min på rypejakt. Slik jeg ser det ivaretar en retriever den absolutt viktigste funskjonen til en hund under fuglejakt: Å sikre fangsten, ikke minst ved evt skadeskyting. En nyttig turkompis! Resten av det fuglehundene tilbyr er bare "luksus" og byr meg personlig litt i mot. Som å fiske med garn, eller i alle fall oter, istedenfor stang i det lille hemmelige fjellvannet. Ellers er det vel en del retrievere som fungerer som ettersøkshunder, og det er fullt mulig å trene dem som støtende hund under fuglejakt. Jeg kan bekrefte at i alle fall her hvor jeg bor dominerer de "nye" Goldene i retrieverklubben. Ikke bare i klubben som helhet, men også i jaktgruppa. Så der ville ingen nye fått noen kommentarer. Da var det, som nevnt, mye verre å komme med en jaktvariant. Spesielt i fellestreningen for hele klubben hvor de trente på å gå utstilling. I jaktgruppa var det ingen direkte ufinheter, men en del tankeløse og uvitende kommentarer har det kommet. Veldig rask med å påpeke at de "hvite" var akkurat like mye jakthunder. Flere ganger. Det vet jeg nå ikke, men at man kan komme et godt stykke på vei og ha det like morsomt uansett variant, det tror jeg virkelig. Om man har realistiske ambisjoner. Og veldig glad i å påpeke hvor mye mer krevende, stressede og generelt problematiske jaktvariantene er. Noe jeg personlig ikke kjenner meg igjen i i alle fall. Jeg får av og til litt negative tanker om enkelte raser eller varianter av raser jeg også. Men for det første så holder jeg kjeft om det, og for det andre så har det en tendens til å forsvinne om jeg fokuserer på den aktuelle hunden som et levende individ og glemmer alt "rundt": Den ufordragelige, uvitende eller uforsiktige eieren, avl på ville veier ... Jeg er genuint glad i dyr, og når jeg bare tenker på hunden som det flotte lille vidunderet som den er, så smelter jeg litt uansett hva det er for en type. Om ikke hunden er helt loco da - men det er individbasert, ikke rase eller linje.

Enkelte dager, når jeg ligger i 40 i 80-sona på vei til byen bak en fransk eller tysk bobil så kunne jeg tenkt med å hatt noe som gir en grei beskjed til dem om de ser i speilet sitt: 3lOH22A

Det der er et vepsebol! Og jeg vet ikke nok om hva som ligger til grunn for at rasestandarder er som de er i dag til å si noe definitivt om hva som er rett og galt her. Men to ting er sikkert. Det første er at sammenlignet med dagens rasestandard og bedømming i utstillinger så er det jaktlinjene som avviker eksteriørmessig. Det andre er at Golden, slik de var tenkt i begynnelsen, er vesentlig mer lik dagens jaktlinjer. Se feks bildet under, fra 1930-tallet. Det er Winifred Charlesworths Goldener, en av de viktigste bidragsyterne i å etablere Golden som egen rase. Kilde: https://retrieverman.net/tag/golden-retriever-history/ Så får folk ellers krangle om hva som er rett måte å se dette på, men personlig synes jeg i alle fall det burde vært større rom for at også denne typen Golden kunne gjøre det godt i utstillinger. Det blir noe underlig over at noen rett og slett har satt seg ned og definert seg vekk fra opprinnelsen, basert på eksteriørtrender. Og da har vi ikke begynt å diskutere opprinnelig funksjon. Spesielt siden det fremdeles er definert som en jakthund av typen apporterende. Men det er jo en kompleks diskusjon og ikke helt sort/hvitt. Mange av de nyere variantene har jo i varierende grad bruksegenskapene i behold også.

Jeg finner det i alle fall meningsfylt og hensiktsmessig. Siden rasen tross alt har delt seg ganske kraftig er det ikke til å unngå at det blir en del diskusjoner om akkurat dette, da er det jo greit å ha noen begreper for hånden. Om noen spør meg hvilken hund jeg har, så er det også en mye kjappere måte å gi folk et inntrykk av hvordan hun ser ut og hva jeg sannsynligvis har tenkt å bruke hunden til. Forutsatt at de har litt kunnskap fra før. Og så er det er vel knappest noen rase som har så til de grader delt seg eksteriørt som Golden. 9 av 10 som jeg treffer på klarer overhodet ikke å gjette hvilken rase hunden min er. Slik er det vel knappest for Schæfer feks og jeg kan ikke se for meg at jeg hadde trengt å påpeke at jeg hadde en bruksvariant der. Men sier jeg det er en Golden Retriever så krever det alltid tilleggsforklaringer og utgreiinger. Sier jeg at det er en jaktgolden så skjønner de fleste ganske raskt hva greia er. Ja, nedlatenheten går, som jeg også har påpekt, begge veier. Og det er ikke noe hyggelig uansett. Men om det er slik at alle du møter med en mørk, liten Golden og kaller den en Jaktgolden kommer til å fortelle deg at alle utstillingshunder er udugelige, så lurer jeg virkelig på hvilke folk du omgås Eller hvordan dine antenner er innstilt med tanke på evt forutintatthet. Jeg opplever i alle fall begge deler: både fra jakt til show og show til jakt. Og selv om det ser ut til at det er flere enn jeg setter pris på, i begge leire, som kan bli ufine, så er langt de fleste hyggelige og positive. Så det ville ikke falle meg inn å dømme eller sette i bås folk på bakgrunn av hvilket begrep de bruker for å omtale hunden sin.

Huff, her bekrefter du vel nesten bare poenget mitt med steile fronter og til dels urimelighet. Det er en voldsom, urimelig generalisering du gjør her angående eiere av div "jaktvarianter". Inkludert meg selv. "Alle" vet at Jaktgolden er et kallenavn - noe som sitter vesentlig lettere i munnen enn "Golden Retreiver av jaktlinjer". Og når linjene har blitt så forskjellige både eksteriørt og mentalt som de har blitt, så er det i mange tilfeller veldig hensiktsmessig å poengtere hvilken variant man snakker om. Det gjør jeg, og mange andre jeg kjenner, totalt uten å mene at andre linjer er "søppel" eller føler en "INTENS trang til å poengtere" akkurat det. Selvsagt finnes det de som mener det, sikkert fler enn det burde være, men normal folkeskikk tilsier at man ser folk an og ikke bare skjærer alle over én kam. Når det gjelder hvem som har fjernet seg fra hva når det gjelder avl så er det et stort og kanskje ganske komplekst spørsmål, men jeg kan garantere deg i at langt fra alle er enig i din vinkling. Og det er forståelig, man trenger bare å google bilder av Golden fra i "gamle dager", så ser man den enorme utviklingen i rasen. De jeg har truffet som ikke er glade i de nyere variantene, hvorav noen helt sikkert er av typen som ikke nøler med å poengtere at de har "riktig" type, er ofte de som er fortvilet over hvor en tradisjonsrik bruksrase er på vei avlsmessig. De føler seg maktesløs over en "eksteriørmafia" som har kuppet hele rasen og drar den i retninger de ikke kjenner seg igjen i. Det er en forståelig reaksjon det også.

Huff. Hadde en lignende opplevelse første gang jeg møtte i raseklubben her i byen. Jeg kom med min jaktgoldenfrøken på ca 10 måneder og fikk høre veldig mye rart. For det første måtte jeg bare glemme å kalle henne jaktgolden. De var jo alle jaktgoldener må vite. Fikk nærmest kjeft hvis jeg forsnakket meg. For det andre var det flere som mente at avl på "sånne" bare var en trend - "de lager jo så mye rare hunder for tiden, bare fordi det selger" (doodle-hundene ble nevnt i denne sammenhengen). Og slike Goldener som min var jo nærmest verdiløse, kunnne ikke kalles Golden en gang ... oppfyllte ikke rasestandarden og hva var vitsen da? Tenk å si noe slik til en nybegynner og stolt eier av en flott liten skapning som ikke har gjort en flue fortred? Jeg har vært en meget aktiv person opp gjennom årene med et veldig bredt interessefelt. Både i det virkelige liv og online. Det har utelukkende vært positive opplevelser, helt til jeg entret hundeverdenen. Ikke noe sted har jeg opplevd så mye urimelighet, steile fronter og til dels mangel på folkeskikk. Hva er det med disse hundene som får fram det verste i folk? Og før alle føler seg truffet og får piggene ute her inne : Det er selvsagt slik at de aller, aller fleste er kjempegreie å ha med å gjøre. Og det er vel selve poenget: Man må vel bare overse slike "overtramp" å minne seg på alle flotte, hjelpsomme og velmenende folkene man treffer.

Tja, det kommer vel litt an på hvordan jeg definerer hvor jeg bor og hvilken rase jeg har. På den lille øya hvor jeg bor eller i nabobygda (til sammen 7-800 mennesker) er det ingen Golden Retrievere. I kommunen, som også inneholder Tromsø by hvor jeg fremdeles føler jeg hører til (jobb, hundemiljø, sosialt, butikker ... det meste egentlig) så er det en god del Golden Retrievere, men jeg har en følelse av at de ikke er riktig så vanlige som de en gang var. Og så ligner de mindre og mindre på det jeg bestandig har tenkt på som Golden Retrievere i det de stort sett er kliss hvite, men det er nå en diskusjon i seg selv. Når det gjelder Jaktgolden så vet jeg om to andre stykker. Broren til min og en til. Så er det garantert noen jeg ikke vet om, men neppe mer enn et par-tre-fire til. Det er i alle fall ingen av alle hundemennesker jeg har truffet på (bortsett fra instruktører og raseklubb) som har skjønt hvilken rase det er snakk om. Inkludert veterinæren! Så veldig vanlig er de ikke her oppe.

Vet ikke om jeg har gjort noe veldig rett eller om jeg har vært veldig heldig, men hun har hele tiden tatt kvelden når jeg har tatt kvelden. De første par ukene sov jeg på stua (sofaen) med henne ved plassen sin, de to neste i senga mi med soveromsdøra åpen og deretter med døra lukket. De første ukene var det selvsagt lite soving på meg, men hun sov og hold seg i ro mellom de nattlige tisseturene. Jeg har aldri vurdert å holde henne våken dag/ettermiddag/kveld for at hun skulle sove om natta, men stolt på at hun er en skapning med en greit innebygget klokke for døgnrytme. Og at hun så hva resten av flokken gjorde. Ellers fikk hun fikk sove når hun ville, og på stua hvor hun ville. Det jeg hadde som plan var at jeg skulle ha rutiner for start og slutt på dagen, og de første månedene var jeg nøye på at det skjedde til omtrent samme tid hver dag. På kvelden fikk hun kveldsmat, og så gikk vi en kort tur - samme ruta hver kveld (vel, vi gikk kortere før vi snudde i begynnelsen men 10-15 minutter totalt). Så kom vi inn, jeg spiste kvelds mens hun roet seg litt, leker fjernet, invitasjoner til lek ble oversett, jeg passet på å være rolig selv, og når hun la seg (gjerne på bena mine etter 15-30min) så ble gardiner trukket for etter 5-10 min og så gikk vi og la oss. Om morgenen var det opp med gardinene og en rask tissetur rett utenfor. Vi gjør mye av dette fremdeles, men med mer slingrigsmon både med tidspunkt og kveldsrute. Ellers har jeg selvsagt passet på at hverdagen har vært variert og med forhåpentligvis passe aktivitet. Jeg tror faktisk mye av nøkkelen for en god natt ligger her. Og så er åpenbart hunder utrolig forskjellige så det kan godt hende min filosofi om minst mulig styring av søvnen/avslapping bare har vært en usedvanlig god match med akkurat min hund. Så har jo selvsagt noe blitt styrt av meg likevel. Fra kveldsmat til kveldstur og så naturlig nedroing går det jo fort en drøy time. En ganske passe økt før en liten valp gjerne vil sove igjen. Det siste jeg gjør om kvelden før jeg reiser meg og trekker for gardinene er tydeligvis å slå sammen coveret på ipaden min som jeg leser litt på til kveldsmaten og litt etter. Det var ikke bevisst, men nå har det blitt slik at hun umiddelbart går og legger seg når lyden av akkurat det kommer

Ble mye dette, så så lenge vi egentlig er ganske enige (la bikkja spise det som funker, uansett hva det heter) så tar jeg det litt overfladisk. Ang "bedre med kornfritt" så må det vel evt være argumentet med lavere glykemisk indeks for bønner, erter etc. Muligens også noe med alleJeg vet ikke om det er gjort forskning på hunder og GI så for min del tenker jeg altså ganske enkelt at kornfritt er et alternativ der hvor korn gir problemer. Igjen, ang dette med høyt kjøttinnhold og at så "mange" rapporterer magetrøbbel så mener jeg altså at det å lese hva folk rapporterer på internet ikke er i nærheten av å kunne bevise noe i ene eller andre retningen. Det er så mange metodiske problemer ved å bruke internet som sannhetsvitne på den måten at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal starte Spesielt når det gjelder "følsomme" tema som hundefor av en eller annen grunn er.

Det er ikke nødvendigvis bedre, bare annerledes. Tåler man korn så tåler man korn og da er jo alt fint. Det er andre typer proteiner og fibre noe som kan gi andre resultater hos en gitt hund. Når hunden har problemer med Eukanuba så gir det lite mening i å gi et annet for med lignende sammensetning tenker jeg. Så kan det selvsagt være en annen ingrediens som medfører problemet, men jeg tenker det mest fornuftig å bytte ut det som det er mest av først. Spesielt når det er snakk om store mengder avføring. At det er svært mange som reagerer på forene med høyt kjøttinnhold aner jeg ikke om er korrekt. Har du noen statistikk på det? Og om det tilsynelatende er korrekt så blir neste spørsmål om tilvenningen har vært korrekt. Beklager, men etter mange år som forsker på mennesker og adferd er jeg nok svært miljøskadet og har vanskelig for å ta slike utsagn for god fisk uten videre Det er ofte forbløffende store forskjeller på hva folk sier de gjør eller observerer og hva de faktisk gjør eller observerer... Hva som er naturlig overgangsperiode vet jeg ikke, men jeg bestemte meg (etter et par uheldige VH "forsøk" som medførte to dager sprutræv) for å ta det SVÆRT rolig og brukte 14 dager som sagt. Det passet med 10g til hvert måltid. Nå er det jo ikke noe mål i seg selv å absolutt skulle fore på Orijen, men ønsker man det så kan man vel gjøre overgangen på mest mulig skånsom måte tenker jeg. Og jeg vet om de som av en eller anne grunn har vært så forbannet på hele "Orijen-hypen" (deres ord) at de har kjøpt inn en pose, byttet tvert ut, for så å kunne si: "se hva var det jeg sa" når løsmagen umiddelbart slo inn. Bare så det er sagt. Selv om jeg personlig har tro på at for som Orijen i utgangspunktet er bedre enn mange andre for (høyt kjøttinhold, mange rå ingredienser ligner mer på en kjøtteters diett), så er det utvilsomt at mange, ja kanskje til og med de fleste hunder, klarer seg veldig bra og noen kanskje til og med bedre på andre typer for. Man må nesten bare prøve seg fram. For min del slo det dessuten inn en sånn liten "dette skal de f**n ikke komme unna med"-barnslighet da jeg oppdaget at mange av de mest anerkjente forene har 70% plantematerialer og likevel tar så høye priser som de gjør.

Ja, mange efarer at de kan gå mye ned på doseringen og at det derfor går mer eller mindre opp i opp. Ligger vel omtrent 30% lavere på doseringen med Orijen, og det er vel sånn cirka prisforskjellen også. Når hunden driter mye, så er det jo fordi noe ikke fordøyes. Hunder er forskjellige der, men med sitt opphav fra kjøtteteren ulven så er det vel ikke så underlig at ikke alle hunder er like bra tilpasset en nærmest plantebasert diett. Det mest nærliggende er å tro at det er kornet som ikke fordøyes. Da får man forsøke noe med mindre eller helt uten korn. Acana er også veldig bra og billigere enn Orijen (det er samme firma som lager de to) og stort sett korn-fritt, litt havre bare om jeg husker rett. Ellers er det noe bønner, erter osv, men ikke korn. Det finnes flere merker som har kornfrie alternativer, noen som er rimeligere en Orijen og Acana. Du får høre på dyrebutikken. Jeg ville i alle fall startet med kornfritt av noe slag, og om ikke det fungerer så ville jeg gått etter høyere kjøttprosent. Om du går for Orijen eller annet for med svært høyt kjøttinnhold, så ville jeg byttet svært gradvis. Jeg brukte vel 14 dager. Mange opplever diare når kjøttinnholdet går opp og er raske med å avskrive hele foret. Nå er det jo en god ide å ta det gradvis uansett, men spesielt med Orijen som er så radikalt forskjellig fra annet for.

Det første foret min fikk som valp var Eukanuba. Hun bæsjet som en voksen mann etter en Julebordhelg. I tillegg prompet hun ganske mye. Jeg byttet til Orijen, og forskjellen er helt enorm. Mye mindre avføring (under halvparten vil jeg tippe), og den er fastere. Inneklimaet er også på topp igjen. Orijen er ganske dyrt, men Eukanuba er jo ikke akkurat noe billigfor det heller. For min del var det tydelig at hun ikke fordøyde Eukanuba spesielt godt - det ble ganske dyr drit av det hele. Med Orijen kan jeg gi ganske mye mindre mat siden hun nyttegjør seg foret mye bedre. I praksis betaler jeg omtrent det samme pr måned med Orijen som jeg gjorde med Eukanuba. Acana er også et godt alternativ og noe rimeligere enn Orijen. Det blir nok rimeligere å fore med Acana enn med Eukanuba for min hund i alle fall. Hvordan det evt vil fungere for din må du nesten bare teste. For min del er det i alle fall uaktuelt å betale i dyre dommer for hundemat som inneholder ca 70% korn (gjelder de fleste merkene, inkludert Eukanuba og Royal Canine). Til sammenligning inneholder Orijen 80% animalske ingredienser, Acana rundt 50%. Hvis du er på utkikk etter for som er vesentlig billigere enn Eukanuba så har jeg ingen tips, men hvis Eukanubaprisen er til å leve med så ville jeg testet Orijen eller Acana. Det er som sagt gode sjanser for at det ikke blir noe dyrere.

Dette skal jeg se litt nærmere på, men har noen umiddelbare tanker. Det blir jo bare synsing, men med bakgrunn i både et helsefag og kjemi så blir det sånn kvartveis kvalifisert synsing. Skal man få skikkelig svar på dette så må man snakke med eksperter på området, men det er jo alltods artig å tenke litt høyt Det første jeg tenker på er at mennesker lever vesentlig lengre enn dyr vi normalt sett forer opp. Tungmetaller og andre miljøgifter er vel først og fremst et problem i et "normalt" livsløpsperspektiv. Brorparten av fór går til dyr som bare lever inntil de er store nok til å slaktes. For disse er det neppe noe problem uansett. Så har vi kjæledyr som hund og katt og andre husdyr som man lar leve lenge - hester, melkekyr... De lever fremdeles vesentlig kortere enn mennesker. Som en som ikke har utdanning på området velger jeg uansett å tro at "de" vet hva de gjør når de setter disse grenseverdiene. For mennesker er grenseverdiene satt ekstremt strenge - så det er nok mye å gå på om man kan si det slik. Fant i farten en studie på hunder og kadmium (grøsser når jeg leser hva de har fått lov til å gjøre mot hundene - selv om det vel ikke gikk så galt) hvor de kom fram til at 10mg/dag (altså 10 000 mikrogram daglig eller 70 000 mikrogram ukentlig) over 8 år ikke ga indikasjoner på at hundene ble syke. Ved 50 og 100mg ble det utslag i en del blodverdier, men ut fra det som er mulig å lese av abstractet så har hundene levd "greit nok". Se studien her: http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/10934529209375722 Ellers så tenker jeg at fór stort sett er produsert av rester fra menneskematproduksjon? Hvis så, så er det jo ikke noen grunn til at de faktiske nivåene av miljøgifter i dyreforet skulle være spesielt høye? Her kommer selvsagt opprinnelsesland inn, og jeg har alltid tenkt at det hadde vært fint med et høykvalitets tørrfor fra Norge nettopp av slike grunner. Matsikkerheten er generelt svært bra i Norge. Jeg har også tenkt at jeg vil unngå å gi hunden min mat over tid som er hovedsaklig basert på fet fisk - et produkt hvor man ser en del miljøgifter. Selv om det sikkert hadde gått bra det også.

Dette blir stråmannsargumentasjon an mass. Du sa noe om puddel og allergivennlighet. Jeg argumenterte mot det, og så argumenterer du tilbake med å feilaktig påstå at jeg ikke har skjønt forskjell på allergivennlig og allergifri. Ikke ved å imøtegå argumentene mine. Her fortsetter du med å påstå at jeg mener vask og børst ikke virker som allergidempende tiltak samt at jeg mener golden er allergivennlig. Jeg har ikke sagt noen av delene, det blir helt meningsløt. Og jeg "pusher" da ikke golden på noen som helst, hva er det slags påstand? Og hvor kom det fra med tanke på det vi har diskutert så langt? Det virker som at siden du ikke greide å "ta meg" på det vi egentlig snakket om, så hopper du til noe annet? Jeg nevnte den da jeg syntes mye passet. Allergivennlighet var IKKE et absolutt krav fra trådstarter (foruten at jeg betviler hele konseptet), størrelse på jaktvarianten nærmer seg VELDIG en middles stor hund, mange vil vel kalle det det nettopp der. Og angående aktivitetsnivå så fant ikke jeg samsvar mellom det trådstarter så for seg i tidsbruk og "øvelser" og at dette skulle være begrenset til "middels aktiitetsnivå" og jeg tok store forbehold. Jeg ser ikke helt hvor jeg ble personlig, men nå skal jeg bli det ørlite grann. De få diskusjonene jeg har hatt med deg her inne går gjerne i samme retning, for ikke å snakke om alle andre trådene jeg har lest hvor du ofte drar det over i noe som blir direkte useriøst, bombastisk og kverulerende. Jeg har ingen tanker om hvordan du er som person i det virkelige liv, sannsynligvis er du helt super, men som diskusjonspartner her inne er jeg ferdig med deg. Livet er altfor langt til å kaste bort tiden med meningsløse diskusjoner.

Det finnes ikke allergisikre hunder. Det er alle enige om. Allergivennlig er et mildt sagt omdiskutert begrep og det er i alle fall ikke slik at folk som "er allergiske mot hundepels normalt vil tåle puddel". Kan det være flere allergikere som tåler puddel bedre enn en del andre raser? Muligens, men forskningen tyder på at dette er en myte. I alle fall den jeg har lest. Moralen er at man rett og slett må teste. Det å kjøpe puddel "uprøvd" fordi man er allergisk kan fort bli en skuffelse. Det er ikke garantier. Og om du reagerer på puddel like mye som du reagerer på andre hunder, noe mange gjør, så blir begrepet "allergivennlig" et relativt meningsløst begrep for akkurat deg.

Det har jeg da på ingen måte sagt heller! Det er fint om du forholder deg til det jeg skriver, og ikke bare vrir på ting for å kverulere. Det finnes ikke allergifrie hunder, alle produserer allergener. Men en rase er ikke mer allergivennlig enn i den grad den faktisk gir et lettere liv for allergikere. Jeg har gitt deg argumenter for hvorfor puddelen muligens (sannsynligvis, skal man tro forskningen) ikke er mer allergivennlig enn andre raser. At det hele er en myte. Og hvorfor det derfor er meningsløst å påstå at en puddel "trenger å være allergivennlig". Her må du gjerne være uenig og komme med egne argumenter, men der har ingenting med allergivennlig/allergifri å gjøre.

Nei, den trenger ikke være det. Du sier det jo egentlig selv. Det er ingen som helst garanti for at en gitt allergiker fungerer bedre sammen med en gitt puddel enn sammen med hvilken som helst annen hund. Resten blir bare meningsløs semantikk. Man kan kanskje argumentere for at det er større sjanse for å slippe unna allergiplager, i en eller annen grad, med en puddel, men her er ekspertene mildt sagt usikre. For ikke å si at de er uenige i en slik påstand. Hvis det skyldes mer pelsstell og vask, så er det knappest rasen som kan kalles allergivennlig, da skyldes det hva eier gjør med hunden. Man kan vaske andre hunder også dersom det hjelper på allergi. Røyte-argumentet er dessuten behørig avvist i flere vitenskapelige studier, feks i denne fra 2012 (her henvises det også til tidligere forskning) http://www.jacionline.org/article/S0091-6749(12)00793-2/pdf Det er, som også nevnt i artikkelen, heller ikke noe grunnlag for å si at puddelen, eller noen andre såkalte allergivennlige raser, produserer mindre allergener enn andre hunder. I den nevnte artikkelen er faktisk konklusjonen det motsatte. Det man vet er at folk reagerer forskjellig på forskjellige typer allergener, og at hunder (på individnivå) produserer allergener i forskjellige mengder, både totalt sett og type allergen. Så derfor kan man oppleve å tolerere sin egen hund fint, mens man reagerer kraftig på en annen. Eller motsatt. Man må rett og slett bare prøve seg fram.

Jeg har heller ingen erfaring med det foret. Jeg er både enig og uengig med Pringlen over. Kjøttinnholdet er omtrent det samme som feks Eukanuba og Royal Canin - for som mange mener er meget bra. På den annen side så mener mange at 30% kjøtt til en kjøtteter er altfor lite. Personlig tenderer jeg til å tenke det samme, men så lenge hunden er frisk og rask så spiller det liten rolle hva foret heter... Hvorfor henger du deg opp i mais og ønsker for som ikke er tilsatt "typiske allergener" hvis du ikke har en allergihund? Uansett, foret ser rimelig ut, har grei kjøttmengde (sammenlignet med standardfor) og er rasende billig en del plasser (ca 700 for 24kg) så hvis det fungere så hvorfor ikke? Samtidig ser det ut til å inneholde relativt lite proteiner og lite kalorier så man må nok belage seg på å dosere ganske høyt.

Selv om det ofte blir litt diskusjoner når jeg nevner denne type hund (noen tror visst de er eksepsjonelt krevende hunder, somoftest folk som ikke har hatt dem selv), så var i alle fall det første som slo meg at "hei, det er jo min hund!". En Jaktgolden. To unntak fra lista di. Den er ikke allergivennlig, men det trenger ikke en puddel å være heller. Det andre er "middels aktivitetsbehov". De fleste vil nok si at det er en hund med stort aktivitetsbehov. Samtidig så mener jeg det du beskriver av tidsforbruk og aktiviteter veldig greit vil kunne gi en hund med stort aktivitetsbehov det den trenger. Det er ikke bare snakk om hvor mye tid man bruker, men også hva man gjør ut av den tiden. 1-2 timer med tur/mentalt stimulerende trening er mer en nok for de aller fleste hunder. Det fordrer imidlertid at det du beskriver er realistisk at følges opp, om du tre år fra nå finner ut at hundesport ikke var noe gøy og at turene stort sett blir en halvtime, så er det mulig at en puddel har mer å gå på i den retningen. Selv om jeg synes også disse fortjener noe mer. Jaktgolden er i alle fall lærevillige, ekstremt førerorienterte, UTPREGET happy-go-lucky-holdning, snille mot folk og dyr og det eneste den kunne finne på med en inntrenger var å kose den i hjel, altså lite eller ingen bjeffing. Hva en mellomstor hund er kan jo kanskje diskuteres, men tispene i kullet til min er 21-23 kg. God mentalitet vil alle ha, men det er ikke rasespesifikt. Først og fremst er det et oppdretteransvar - selv om alle kull kan få sine sorte får. Så for å sikre god mentalitet ville jeg gått oppdretter nærmere i sømmene og undersøkt grundig.