tillien

Jeg vet ikke hva «jaktgoldenfolket» tenker, men for min del synes jeg det bør være rom for et relativt vidt fargespekter. Men i dag er majoriteten rett og slett hvite, eller «kremfarget» - som om det høres noe bedre ut. Det er meningsløst at dette har blitt standarden i en rase hvor fargen er beskrevet i navnet. Når det er sagt, så er vel eneste grunnen til at jeg «hakker» litt på hvite goldener at man opplever, feks i raseklubben, nærmest avsky mot jaktgoldener. Blant annet grunnet farge. Og med beskjeder som at det ikke kan kalles en golden og at det bare er en «trend». Og så vet man at hunden jeg har er mye nærmere det rasen var tenkt å være både i form, farge og funksjonsområde enn hva mange av de nye er. Det blir en absurd opplevelse. Personlig synes jeg de hvite kan være helskjønne jeg, så lenge de ligner på en retriever i lynne. Jeg registrerer og har full respekt for at du observerer det du gjør, og at du drar de konklusjonene som du gjør, bare så det er sagt. Det er bare veldig vanskelig å forholde seg til det når jeg ikke har sett det selv og egentlig ikke aner hvilke kriterier som ligger til grunn for analysene dine. At hunden «jumper» istedenfor å «trave» blir veldig vagt, spesielt uten kontekst, og jeg klarer ikke se hvilken anatomisk defekt som skulle framkalle noe slikt. Eller at det i det hele tatt er sannsynliggjort at hundens valg (i den grad det er et valg) om å «jumpe» ikke er funksjonelt (igjen, kontekst) eller at det skulle føre til skade. Men det krever vel mer oppklaring og diskusjon enn hva som er fornuftig å bruke plass på i denne tråden - vi beveger oss vel allerede et lite steinkast utenfor trådens tema. Men absolutt interessant! Og igjen, og kanskje enda viktigere, så har jeg altså ikke hørt noen som plages med skader på sine jaktgoldener grunnet det som rett og slett må karakteriseres som abnormal anatomi. Vi er selvsagt enige at slike individer ikke enngang skal ha Good på utstilling, men jeg klarer bare ikke å følge deg i din påstand om at dette er et generelt problem for jaktlinjene, slik du skriver her: Bevares, Golden, inkludert jaktgolden, har sitt å stri med, så som så mange raser har. Jeg kjenner meg bare overhodet ikke igjen i generaliseringen din om at de for en stor del består av anatomisk lite funksjonelle hunder. Ikke i nærheten en gang.

Jeg mener at det de aller fleste gjør feil med gjærbakst er tiden! Jo mer tid man bruker, jo bedre blir den. Å bruke temperert vann er ofte litt «hit and miss» - det kan bli greit, men det kan også bli for varmt. I alle tilfeller er det en måte å bruke kortere tid, og enzymene som jobber med deigen får ikke tid til å gjøre jobben sin. Enkelt sagt. Nei, kaldt vann. Alltid. Fersk gjær, og lite av den. Ikke mer enn en kvart pakke på en stor brøddeig (2kg mel). Elte i maskin i minst 15 min på lav hastighet. Heves til dobbel størrelse, tildekket og lunt. Men absolutt ikke varmt - som på komfyren eller varmekabler. Den er ferdig når den er ferdig! Det kan ta halvannen time, det kan ta 3 timer. Bak ut, hev til dobbel størrelse igjen. Stek. For lite vann (eller for mye mel, alt etter hvordan man ser det) er også en gjenganger. Deigen skal absolutt ikke føles som plastelina, men være myk og god. Bruker alltid mer vann enn oppskriften sier, kanskje rundt 10%. Dette funker, bestandig. Men har forståelse for at det ikke alltid passer Et alternativ er å gjøre den første hevingen i kjøleskapet over natten. Det er enda bedre.

Ja, det var jeg som ikke skulle diskutere dette da Som jeg skrev, farge har neppe noe med saken å gjøre. Og som jeg skrev, bygning har antakeligvis noe med det å gjøre. Med bygning tenker jeg mest på størrelse og proposjoner (mer langbente og kvadratiske) og benstruktur. At noen jaktgolden ikke henger sammen eksteriørt i en så stor grad at de ikke beveger seg normalt og at noen plages med mye skader kan sikkert stemme, men at dette beskriver jaktgolden generelt?? Det er dårlig bygde varianter av alle raser, og de bør selvsagt ikke få good heller. Jeg har imidlertid hverken sett eller hørt om slike jaktgolden-individer før og det er en lang, lang vei fra at noen på et eller annet grunnlag (selvlært, helgekurs, dommerkurs, doktorgrad i bevegelsesanalyse og biomekanikk?) «synser» noe om at en hund «henger sammen eksteriørt» eller ikke, til å relatere dette til bevegelsesproblemer og dernest at disse funksjonelle problemene skal føre til skade. Men OK, la oss si at det er hold i en slik hypotese. Hvorfor brukes ikke evt den samme synsingen om individer som får tyngre og tyngre kropp, på en lengre og lengre rygg, med kortere og kortere ben og flott dandert med en fluffy pels som suger til seg rusk, rask og fukt? Nei, jeg kjøper det rett og slett ikke. Det må være et stort innslag av hvilke idealer som har utviklet seg for rasen, idealer som slettes ikke i første rekke er basert på funksjonalitet. Hverken funksjonalitet realtert til skaderisiko eller funksjonalitet relatert til bruksområde.

Kjenner det rykker i fryktelig mange diskusjonsføtter her, hvorav de fleste vel egentlig sporer av tråden. Så skal la det ligge (Ikke vondt ment altså!) Men ja, de mørke goldene (som definitivt ikke er mørkerøde, men dyp gyllen - slik Golden var i begynnelsen (ooops, klarte ikke dy meg likevel )) kan absolutt stilles ut, de er renrasede Golden Retrievere, men det krever ofte litt velvilje (evt sunn fornuft, alt etter ståsted) fra dommerne om de skal belønnes med Good. Noen får Very Good også. Tror forøvrig ikke det er fargen som er problemet, det er vel mer bygning. Du vet, man kan jo ikke ha noe av at en jakthund skal ha pels og kropp egnet for formålet eller at den minner om opphavet . Men har man ambisjoner innenfor utstilling så kjøper man definitivt ikke en Golden av jaktlinjer.

Imponerende at de klarte å berge det der. Var jo fullstendig bombardert av spam. Det var canis jeg brukte før jeg ble «tvunget» over hit. Husker det var noen harde tak der også, men kanskje ikke like ille som der kan være her? Mener det var det som var grunnen til at jeg valgte å registrere meg hos Canis og rett og slett overså Hundesonen - etter en del lesing som gjest. Ekstremt rart å lese poster fra perioden da jeg bestemte meg for å anskaffe hund, til valget på rase falt og etterhvert de første dagene med valp i huset. Det har skjedd enomt mye, ja. Føler fremdeles at jeg famler i blinde regelmessig og anser meg selv som nybegynner, men at jeg for bare halvannet år siden +/- var nærmest helt blank er nesten ikke til å tro. Det føles som en evighet siden! Det lå mye bra info på canis så godt den blir tilgjengelig igjen. Det skal vel imidlertid både tid og innsats til for å løfte aktiviteten der inn til gamle høyder, om i det hele tatt mulig. Det første de må gjøre er å portere til en fornuftig forumløsning. Noe som lukter 2017 og ikke 2007. Avhengig av hva de bruker i dag kan det være er aldri så lite mareritt. Been there, done that i jobbsammenheng med en gammel røykesluttside som het slutta.no. Grøss.

Det er absolutt en mulighet. Det, og det at hunden jo utvilsomt har vært plaget med kreft over en periode, noe som i seg selv kan føre til fatigue. Huff, ja. Jeg føler virkelig med deg. Jeg har ikke opplevd det samme selv, men jeg har en liten en på halvannet år som jeg har blitt så fryktelig glad i at bare tanken på at jeg skal miste henne en gang er nesten ikke til å holde ut. Selv av naturlige årsaker når hun blir gammel. En situasjon som det du og Midas har vært gjennom orker jeg nesten ikke å tenke på en gang. Ord blir fattige i slike situasjoner, men vil i alle fall si at det ikke er noen som helst grunn til at du skal bebreide deg selv på noe slags vis. Det ble som det ble og det er ingenting du kunne gjort med kreften han hadde i hodet. Du har vel gjort mer enn de aller, aller fleste hundeeiere ville gjort med tanke på undersøkelser. Det at veterinæren fant noe uventet med hjertet endrer overhodet ikke på det at du har gjort det som var mulig å gjøre - så det må du bare prøve å se bort i fra.

Fryktelig trist å høre historien om Midas. Nå er ikke jeg utdannet innen dyrehelse, men mennesker vet jeg litt om og når det kommer til stykket så er vi ikke så forskjellige. Symptomer som slitenhet, liten utholdenhet osv kan komme fra en rekke sykdommer, også langt framskredet kreft. Ofte er det vel imidlertid hjertet man tenker på først - og det gjør i alle fall jeg når du forteller om disse symptomene hos Midas. Samtidig er det jo gjort en UL-undersøkelse som viser normal hjertefunksjon, og skal man stole på denne undersøkelsen (jeg aner ingenting om hvor gode disse undersøkelsene er på en hund, eller hvor gode veterinærer er til å gjennomføre eller tolke dem), så er det jo sannsynlig at problemet ligger et annet sted. Jeg prøver også å vri hodet mitt alt jeg kan, men kommer ikke opp med noe som kunne ligne på at «det ene hjertekammeret lå utenfor hjertet», men det er egentlig underordnet. Så nevner du etterhvert veldig klassiske symptomer på at et eller annet er galt i sentralnervesystemet, og spesielt hjernen. Epilepsi, lammelser i ansiktet og det som kan tyde på hodesmerter. Det er liten tvil om at noe var veldig galt i hjernen hans, og med flere tidligere svulster så er det jo veldig nærliggende å tro at det var spredning til hjernen. Hans tid var nok derfor over nå uavhengig av om han eventuelt skulle ha utviklet eller for den saks skyld vært født med en hjertefeil.

Det står altså så mye rart om kropp og helse på nett. Dette (siste setning) stemmer heldigvis ikke. Det skulle virkelig tatt seg ut! Tettheten til muskelvev er 1.06g/ml. Tettheten til fettvev er ca 0.9g/ml. Forholdet blir da veldig grovt 4 til 5 og ikke 1 til 4.

Hvor kjøper retrieverjaktfolket dummyer? Type standard 500g. Da tenker jeg på nettbutikker... det er bare sporadisk å oppdrive i Nordens Paris - og da til en ganske skammelig pris. Jeg finner jo en del butikker når jeg søker, men jeg har ingen erfaringer med disse. Dessuten leter jeg enda etter noen som selger slikt og har gratis frakt, om så over en gitt sum. Hvis det finnes. Lurer også på om det er noen kvalitetsforskjeller på dummyer? Til nå har jeg bare brukt fra Firedog, og de virket da greie nok tror jeg. Til sist: Hunden min ønsker seg slike til jul sier hun. Hun er lettere irritert på matfar som trodde hun skulle klare å finne de to vi hadde i en meter med løssnø, og at han overvurderte sine egne evner til å se hvor de landet for å evt berge situasjonen. Ikke lærte han av første katastrofen heller. Jeg ser for meg at enkelte av de som kunne funnet på å kjøpe dem hadde syntes det var skikkelig stas om det var navn på dem. Er det noe i veien for å gjøre det? Tenker da om de fremdeles kan brukes under prøve når den tid kommer.

Nevermind. Finleste litt og det var jo varebil du var ute etter

Jeg var litt i samme situasjon som dere for drøyt halvannet år siden. Skulle ha en hund og jeg jakter litt rype på høsten. Tanken var at jeg skulle ha en relativt aktiv brukshund som kunne være med på det meste. Nå var det flere tankespor jeg fulgte i prosessen, men et av de var stående fuglehund. Hovedgrunnen til at jeg valgte det bort var at det skal en god del og riktig trening til for å få en god fuglehund. Og for min del var jeg redd for at jeg skulle føle frustrasjon og skuffelse om vi ikke fikk det til. Jeg trives godt med støkkjakt og har ingen krav til effektiv jakt. Får jeg en rype eller fire i løpet av jakta er jeg fornøyd. Dessuten, selv om jeg synes mange av fuglehundene er flotte (spesielt setterne, men bortsett fra dem også breton) så tenkte jeg blant annet litt på dette med viltinteresse og det å kunne gå med hunden løs. Noe som hos en del individer kan være en utfordring. Så da var spørsmålene: Ønsket jeg det «presset» (min egen opplevelse, din kan være helt annerledes - jeg er litt rar) samt å forplikte meg til det arbeidet det innebar å trene hunden til en god fuglehund? Og ønsket jeg den «bagasjen» (igjen, min opplevelse - andre kan se på det som uproblematisk) som kan komme med en del fuglehunder? Dette sett i lys av min relativt beskjedne jaktaktivitet på 4-5 dagsturer hver høst. Jeg skulle jo først og fremst ha hund resten av året. Svaret ble nei for min del. Så jeg tok et skritt tilbake (med tanke på rypejakt) og valgte jaktgolden. En hund som fint kan være med på jakt og som med noe trening kan gjøre en viktig del av jakten (berge byttet). Men om jeg feiler i treningen og vi ikke får det til, så ødelegger det ikke jakten på samme måte som en stående fuglehund som ikke virker. Og det er jo en vesentlig mindre avansert og mer overkommelig øvelse å trene en hund til å apportere det som i 99% av tilfellene er en enkelt fugl, sammenlignet med søk, stand, reise fugl, holde igjen og apportere. Her er det selvsagt relevant at jeg ikke hadde noen erfaring med seriøs hundetrening fra tidligere. Angrer jeg? Overhodet ikke. Noe har selvsagt å gjøre med at jeg er blitt fryktelig glad i hunden og det er vanskelig å tenke seg at jeg skulle ha valgt henne bort. Så ser jeg at jeg trener såpass mye og såpass strukturert med hunden at jeg fint hadde klart å trene en fuglehund. Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje kunne blitt lettere, da det er et vesentlig større miljø å støtte seg på enn de få som driver med retrieverjakt her hvor jeg bor (igjen, jeg er nybegynner). Men det hadde ikke endret på dette med at jeg ville føle et (selvpåført) press for å få det til - og jeg har tendens til å synes ting blir kjedelige under slike forutsetninger. Med en annen motivasjon for hundeholdet, om jeg var ekstremt fascinert av jakt med fuglehund, så ville helt sikkert kabalen blitt lagt noe annerledes. Dette er på ingen måte noen anbefaling i ene eller andre retningen. Det er bare slik jeg tenkte, kanskje kan erfaringen være til hjelp når deres tanker skal sorteres. Og på mange måter blir vel fuglehund mot golden et lignende valg som fuglehund mot cocker slik jeg forstår deres situasjon. Lykke til!

Ikke så relevant for tråden egentlig, og bare av nysgjerrighet, stemmer dette? Da jeg jobbet på hjerte/lunge-avd for mange herrens år siden og/eller gjennom fyioterpeututdanningen, så mener jeg man brukte myokarditt om betennelse i hjertemuskelen? Og at kardiomyopati rett og slett var - som du er inne på - sykdom/forandringer i hjertet, uansett årsak? Og så vidt jeg husker så var dillatert kardiomyopati (stor og svak hjertemuskel) medfødt og uten sammenheng med noen betennelse?

Det har allerede skjedd. Flere av sakene Barnas Trygghet har oversendt politiet har blitt henlagt. Per definisjon uskyldig. Uthengt av Barnas Trygghet. Om man legger rettstatens prinsipper til grunn. Kilde: https://www.nrk.no/norge/_barnas-trygghet_-vil-endre-kontroversielle-videometoder-i-pedofilijakten-1.13810532 Som et apropos til hvor lite sort/hvitt slike saker er og hvor problematisk det kan være når amatører på hevntokt leker politi, dommer og bøddel. Se spesielt siste avsnitt (fra samme artikkel, min uthevning): Det går selvsagt an å argumentere for at denne prisen må vi tåle. Der er jeg imidlertid uenig og vi snakker i så fall om et helt nytt samfunn, på tvers av alle moderne rettsprinsipper.

Nesten livsfarlig å uttale seg mot strømmen i slike saker, men her klarer jeg bare ikke å holde munn. Bare så det er sagt: Overgrep mot barn i alle mulige varianter er kvalmende og fullstendig uakseptabelt. Det må føre til strenge straffer. Jeg føler imidlertid nesten (ja, nesten - ikke like mye bare for å presisere det) like stort ubehag over at voksne folk slipper alle rettsprinsipper og mener at borgervern i ymse varianter er greit. At for noen, utvalgte forbrytelser (litt etter egne preferanser) så driter man i alt vår egen og Europeiske rettstater er bygd på. Det viser en sjokkerende historieløshet og mangel på forståelse for hvordan og hvorfor vi har kommet så langt som samfunn som vi faktisk har. Og i forlengelsen av det, så sjokkerer det meg at voksne folk omtaler andre mennesker i vendinger som fratar dem all menneskeverd, alt rettsvern. Dette er ikke et spørsmål om hva jeg personlig kunne kommet til å gjort dersom jeg oppdaget at noen gjorde noe forferdelig mot noen jeg er glad i. Jeg ser for meg scenario der jeg kunne blitt drapsmann. Uten å angre. Men jeg ser også at jeg måtte ta min straff etterpå om det ikke dreide seg om ren affekt og berettiget harme. Det er noe helt annet når personer, noen på bakgrunn av personlige erfaringer og sinne knyttet til dette (forferdelig trist, men likevel et elendig utgangspunkt for å bedrive justis) organiserer seg og på en systematisk måte er både politi, domstol og den som gjennomfører straff. Det undergraver hele vårt rettsvesen og til syvende og sist vårt demokrati og vår kultur. Jeg ser at det er strømninger i samfunnet som trekker i den retningen på flere måter - stadig større innslag av hevnmotiv når det kommer til straff, stadig strengere straffer, «ingen straff er streng nok» - og det skremmer meg. Jeg tror ikke det fører noe godt sted om man gir slipp på prinsippet om at selv den verste forbryter skal kunne sone sin straff og rehabiliteres. Med menneskeverdet i behold. Hadde Barnas Trygget samlet informasjon og gitt det til politiet så hadde det vært bedre. Å stå å trakassere lovbryteren (og samtidig faktisk si at det er en deilig følelse - igjen et elendig utgangspunkt for å bedrive justis) med kamera på slep og å slippe disse videoene på nettet etterpå er i min bok fullstendig uakseptabelt. Og det er ikke helt problemfritt at de i det hele tatt er en aktør. En uregulert - eller i alle fall selvregulert - aktør. Som med sitt engasjement kan framprovosere handlinger som gjerningsmannen ellers ikke ville begått. Men om man allerede har avskrevet alle rettsprinsipper for disse menneskene så er det muligens for mye forlangt å gå inn i såpass tunge etiske betrakninger. Vi lever i et demokrati. Den eneste fornuftige måten å endre noe man ikke liker er å involvere seg i demokratiet. Selv om det tar tid. Som et minimum så stemmer man, eller så kan man involvere seg partipolitisk. Om ikke annet som lobbyist. Det er der man må starte om man ønsker mer penger til å etterforske og forebygge overgrep mot barn (noe jeg støtter), gjøre flere etterforskningsmetoder tilgjengelige for politiet og øke fengselsstraffene (kanskje), innføre kjølhaling, pisking, skikkelig god, gammeldags gapestokk, steining eller andre finurlige former for dødstraff. Og ja, det er faktisk mulig å føle med forbrytere. Selv om de har gjort uhyrlige ting. Behandlingen gjerningsmannen fikk i programmet gjorde meg uvel. Det var vondt å se på. Et menneske er ikke bare definert av den faenskapen han eller hun har utført. Det er levende mennesker av kjøtt og blod, tanker og følelser som alle oss andre. Med venner, slekt, kone og barn som er glade i personen. Med en barndom bak seg hvor det enda ikke var forutbestemt at ting skulle gå så galt (eller kanskje, veldig mange overgriper er offer for overgrep selv). Og i mange tilfeller muligheter for en velfungerende framtid. Å ta inn over seg det betyr ikke på noen måte at man ikke føler med ofrene - like mye eller gjerne mer. Det går faktisk an å ha to «tanker» i hodet på en gang. Men ja, det blir dobbelt så vondt og dobbelt så komplisert å forholde seg til. Alt er enkelere i sort/hvitt. Selv min mor, som har opplevd ubeskrivelige overgrep som barn, ser alt dette. Jeg skjønner ikke hvorfor så mange ikke ser det.

Man reager hverken på pels eller underull. Det er ikke hårene som er problemet. Allergenene finnes i spytt, flass og urin (og sikkert andre ting hunder evt utsondrer). Disse finner man naturlig nok igjen i hundens pels, evt i lag med andre allergener så som pollen eller husstøvmidd. Det er mildt sagt omstridt om det går an å beskrive enkelte raser som allergivennlige. I alle fall har man ikke klart å finne klare forskjeller i allergenproduksjon mellom forskjellige raser. Man har heller ikke funnet forskjeller i allergennivå i hjem med såkalte allergivennlige raser og andre raser. Det man finner er store individuelle forskjeller i allergenproduksjonen mellom forskjellige individer. I snitt vet man også at større hunder produserer mer allergener enn små hunder og at hudproblemer øker mengden allergener. Så hvorfor rapporterer flere om at de tåler rase x og ikke rase y? Hvorfor rapporterer tilsynelatende mange at de såkalte allergivennlige hundene faktisk er allergivennlige? Forskerne vet ikke, og da skal ikke jeg late som jeg gjør det heller, men vi har diskutert det litt her:

Noe kan du vel lese ut av den forrige tråden din hvor det ble diskutert de to hovedtypene av golden retriever. Kort oppsummert er en golden en glad, aktiv hund som stort sett er glad i alt av folk ok andre hunder. Noen ganger litt i overkant, noe som nok kan bli forsterket av at de kanskje er verdens søtest valper og alt og alle kommer springende bort til dem med et stort «åååååååå!». Det er søtt i begynnelsen, men kan bli slitsom etterhvert om man ikke kommer det i forkjøpet. Det er en sosial hund som vil være med der det skjer, så ikke forvent at den er fornøyd med å bli henvist til en krok for å bli tatt fram ved behov. Nysgjerrige. Litt avhengig av linjer, sikkert, så er nysgjerrigheten kombinert med stor interesse for spor/lukter en kime til frustrasjon ved båndtrening. Det er myke hunder som må ha en myk oppdragelse. Jeg opplever tispene som enklere enn hannene i unghundperioden i alle fall. Krever/fortjener en del aktivitet for hode og hjerne uansett linjer mener nå jeg, men du trenger ikke på noen måte være toppidrettsutøver eller Lars Monsen. Noen steder kan man få inntrykk av at de såkalte «show-linjene» nærmest er for sofahunder å regne. Det er de ikke. Det skal de ikke være. Kan være veldig glad i mat, og siden HD er en utfordring hos rasen så er det en dårlig ide å la dem legge på seg. Noe man ofte ser. Selvsagt flere gode grunner til at de ikke skal legge på seg, riktignok. De elsker å bære rundt på ting, og gjør det med en veldig myk munn (som seg hør og bør for en apporterende hund). Kan også elske å gnage på ... ja det meste den finner. Normalt sett ikke noe problem å plukke av det inne, men ute så er visst det meste lov. De elsker normalt sett vann. Merk at søle og gjørme også defineres som vann av en Golden Retriever. Hundene er ofte aktive ute, men med en veldig god avknapp inne. De er såpass førerorienterte og tar lydighetstrening såpass godt at med god inkallingstrening og sunn fornuft så kan ofte de gå løse på tur. Og ja, lettlærte og trives med å lære/trene. Med positive metoder, selvsagt. Har en kommentar når det gjelder tråden enna linket til. Det står en del erfaringer der, men etterhvert skjærer tråden ut i en merkelig diskusjon som nærmest kan leses som at goldener er livsfarlige. Spesielt for veterinærer, ser det ut til. Som alle andre raser, spesielt populære raser, vil det være en del dårlige individer. At det har blitt større innslag av dårlig avl med den økende populariteten kan nok sikkert stemme. Men det mener jeg bestemt ikke er betegnende for rasen. Jeg har aldri hørt lignende historier, og de fire veterinærene jeg har spurt om det har nærmest begynt å le. Moralen er at du MÅ som med alle raser gjøre hjemmeleksa di. Finn en seriøs oppdretter med mentaltestede foreldre. Snakk med eiere av søsken og annen slekt. Av helsemessige problemer man kan støte på så er vel allergier/hudproblemer det jeg ville vært mest oppmerksom på. Mage kan også være affisert av allergi. Kreft er et kjent problem, det skyldes gener fra opphavet til rasen, men snittalderen for Golden er vel sånn midt på treet. Igjen, så er nøkkelen å finne en god oppdretter som tar helse på alvor.

Jeg var også kattemenneske før jeg fikk min første valp for halvannet år siden. Vi hadde riktignok hund i familien da jeg var barn og etterhvert tenåring, men hunden var på ingen måte mitt ansvar. Jeg likte hund, men var katten som var «min». Nå har jeg alltid vært glad i hunder (dog noe raseavhengig, i motsetning til katter hvor jeg liker nør sagt alle), men jeg hadde faktisk egentlig tenkt gå til anskaffelse av katt og så ble det altså hund isteden. Det startet med at jeg var usikker på om jeg turte å slippe en katt ut her hvor jeg bor, hvordan naboene ville takle en katt i gangen, fantasifulle planer om kattetrapp opp på verandaen og litt slikt, men det viktigste ble etterhvert at jeg ønsket meg noe som krevde mer enn en katt. Noe som på en mer effektiv måte kunne gi struktur i hverdagen. Og jeg fikk som bestillt og vel så det. Forskjellen på en katt og en hund er enorm. Spesielt åpenbart blir det når man, som meg, er alene. Hunden er 100% avhengig av deg. En katt er så uendelig mye mer selvstendig og trives ofte i lange perioder i en krok (eller hvor den måtte finne det for godt å slenge seg ned en gitt dag) helt for seg selv. Katten går på do selv, den lufter seg selv (om man har slik katteluke så slipper man til og med å åpne døra) og selv om det er ulovlig (noe jeg støtter) så klarer de seg fint alene hjemme en helg også. Med hunden så har du maks en arbeidsdag - om alt går fint. Så hva trenger man som hundeeier? Sikkert mange meninger om det, men jeg får si min. Først og fremst (nok) tid og en god dose tålmodighet. Dernest at man ikke har kort lunte og sinnemestringsproblemer. Så må man ha økonomi til mat av grei kvalitet, forsikring, veterinærutgifter, utstyr og aller helst også til kurs (minimum valpekurs om man er ny). Vi snakker nok fort 1000-1500 kroner i måneden i snitt, noe avhengig av størrelsen på hunden. Vesentlig mer om uforutsette helseutgifter skulle dukke opp. Man må også være innstilt på at hunden er førsteprioritet etter at den kommer inn i livet. Hvis man feks før man får valp begynner å stresse med hvordan man skal komme seg til syden noen uker etter valpen er i hus (har sett flere som «sliter» med dette), så anbefaler jeg heller en kaktus. Man må faktisk holde muligheten åpen for at slike ferier ikke er mulig de neste 10-15 årene. De aller fleste får det nok til, men om en slik tanke gjør deg småsvett så henviser jeg igjen til kaktusen. Se på det som en test Så mener jeg man bør ha interesse for og evne til å sette seg inn i et minimum kunnskap rundt hundehelse, hundetrening og generelt hundehold. Og kritisk nok sans til å ikke automatisk spise alt en tulling synser om på et hundeforum Lykke til!

Kan ikke si meg enig her. Artikkelen er relevant i et blad for bønder fordi den beskriver et alvorlig problem - at elgen spiser opp kornet. Så gjengir de en bonde eller tos tanker om at det skyldes ulven for deretter å ta inn en forskers syn på saken. Ganske balansert synes jeg.

Hah! Det ante meg! Det er ulv i Bodø! Hva annet er det som får elg til å gå løs på MAT midt i boligfelt - spesielt min fars hekk og ripsbusker ... ? Generelt er vel elgen et anorektisk dyr, som trekker mot isbreer og berggrunn og helst sulter ihjel av seg selv... Jaja. For å bli litt mer seriøs så er jo dette bare nok et eksempel på hvordan folk ikke evner å legge fra seg egen tro og holdninger når verdens «mysterier» skal beskrives og tolkes. Ulvedebatten er egentlig en såpass seriøs verdidebatt at det er synd enkelte ødelegger den med idiotiske utsagn som dette. Det vil også være fordummende av de av oss, inkludert meg selv, som ønsker å bevare ulven å bruke slike debattanters idiotiske utsagn for å undergrave ulvemotstanderenes mer seriøse bekymringer. Selv om fristelsen er veldig stor når frukten henges så lavt som dette...

Selv om argumentene mot å la valper få gå i trapper ikke høres helt tatt ut av lufta ut, så har jeg ikke sett noe forskning på det der, bare synsing. En skal selvsagt passe på å ikke overbelaste et valpeskjelett i utvikling. Men for det første er det forskjell på å gå opp og ned i trapper (ned er mest belastende), for det andre er det forskjell på å rase opp og ned en trapp som «lek» og det å kontrollert gå opp og ned en trapp ved behov. Dessuten er det forskjell på trapper (lengde, underlag, størrelse og høyde på trinn) - her var trappen så glatt at jeg valgte å bære valpen ned de første månedene. Og da vi var på juleferie hvor det var en trapp innomhus som hun begynte å rase opp og ned i fordi det var så gøy, så sa jeg stopp. Jeg kan ikke skjønne at det å gå ned (eller opp) en trapp i kontrollerte former noen ganger om dagen skal være noe problem. I alle fall ikke så lenge trappen er trygg, feks at det ikke er mulig å falle ned mellom trinnene eller noe. Jeg ville tvert i mot tenkt at det er fin eksentrisk trening å gå rolig ned en trapp - det gir ikke noe støt til leddene og det utvikler stabiliserende muskulatur i spesielt skuldrene. Men skal innrømme at dette også bare er synsing. Kort oppsummert: Bruk en posjon sunt bondevett, så går det bra.

Om jeg var i tvil før den siste posten (hvilket jeg egentlig ikke var) så kan jeg nå ikke skjønne annet enn at en hund vil ha det fint hos deg og at du har det fint med hunder. Det at du i det hele tatt reflekterer så grundig over din situasjon sier meg at du er bedre rustet til å ha hund enn en stor andel av landets hundeeiere. Det er nok veldig mange som burde gått en slik runde med seg selv før de får seg hund... Det blir fort snakk om alt man bevisst og aktivt må «gi» hunden i form av aktiviteter, da ofte med mer eller mindre seriøs, strukturert trening og drøye fjell, jogge eller sykkelturer, men man skal ikke undervurdere det at det aller viktigste for hunden (vel, de fleste hunder i alle fall) er å få være i lag med eieren sin. Få oppmerksomhet, kos, kanskje litt enkel lek eller små oppgaver i det daglige. Og om du er hjemmeværende, så er det mye mer av dette «daglige», og så vil du kunne gi hunden noe som de fleste andre ikke kan: Et liv uten kjedelige arbeidsdager alene hjemme. Det oppveier nok en god del for det du eventuelt føler du ikke får gjort ellers. Som alle andre som kjøper hund så må jo selvsagt du også passe på å finne en rase som passer. Finn en hund som tåler roligere dager, ikke er altfor dyr i drift - ikke altfor stor (mindre mat) og av en rase uten mange rasetypiske helseproblemer (pusteproblemer, tannproblemer, patellaluksasjoner, allergier). Det finnes aldri garantier, men noen raser har jo større sjanse for tidlig i livsløpet å utvikle behandlingstrengende helseproblemer enn andre... Ønsker deg virkelig lykke til! PS Kjenner jeg blir mildt sagt forbannet når jeg leser historien din med NAV! Skjønner jeg deg rett at du da er registrert som 62.5% ufør istedenfor 100%? Håper du en gang finner styrke til å ta den kampen, men skjønner veldig godt hvor hardt det er å kjempe mot systemet når man ligger nede. Og av og til føles det vel kanskje bedre å bare gi etter heller enn å risikere å få et nytt negativt, ulogisk vedtak begått av et inkompetent apparat. Det er virkelig sant at man må være sterk og frisk for å kunne være syk i møte med deler av hjelpeapparatet. Uansett, lykke til der også.

Huffda! Da lar vi den ligge

Hvis du har hund som du vet du klarer å ta vare på i dag, så kan jeg ikke skjønne annet enn at helsen din ikke burde være noen hindring. Personlig får jeg mer negative tanker når det gjelder økonomien, men der har man jo forskjellig toleranse og vaner. Om du ser at du har minst en tusenlapp i måneden til å bruke på hund, så burde det vel gå greit. Men du er vel avhengig av å ha en relativt småspist hund, og ha slingringsmon nok til at du kan kjøpe tilpasset fôr dersom rimeligere standardfôr ikke går overens med hunden. Kanskje ikke rette plassen å ta det på, men klarer ikke å unngå å stille spørsmålstegn ved det beløpet du nevner. Jeg trodde eneste «langvarig økonomisk bistand» som man får innvilget i Norge var uføretrygd (i allefall når man snakker om resten av livet), og minstesatsen der er så vidt jeg husker på ca 2.5 G for enslige, noe lavere om du er samboende/gift. Det skulle gi en utbetaling på drøye 15 000,- kroner. Men her kan det selvsagt være noe jeg ikke helt skjønner med akkurat din situasjon. Du trenger ikke svare på det her, men kanskje det kan gi deg en grunn til å undersøke litt. Evt kan du sende meg en PM.

Mulig det var henne du hintet litt til, men har du sjekket med hun uti Malangen (Mestervik)? Det er jo en del som drar ut dit og de jeg har hørt om har da vært greit fornøyd. HD og AD røntgen var i alle fall en tusenlapp billigere der da jeg sjekket... Når det er sagt så blir jeg ikke å ta røntgen der, litt pga av usikkerheten, men det er jo en engangshendelse. Tror imidlertid jeg hadde tenkt meg om og i alle fall undersøkt ekstra nøye om det var snakk om slike ugifter som det du beskriver...

Jeg fikk min første hund for et drøyt år siden. Alene. Det har gått veldig fint, så fint at jeg allerede nå har begynt å fortvile over at hun ikke alltid vil være her. Sånn er det når man er en melankoliker som alltid tar sorgene på forskudd ... Jeg har en såkalt aktiv rase, men hun er ekstremt tilpassningsdyktig og tålte fint tre-fire dager med veldig lite aktivitet den gangen jeg var syk. Jeg merket faktisk ikke noe på henne i det hele tatt - før vi kom oss skikkelig ut på tur igjen. Da kom det en slags reaksjon hvor hun var helt vill en halvtimes tid. Det jeg av og til synes er litt tungt er at det blir litt intenst innimellom. Hun er ekstremt kontaktsøkende og på alerten hele tiden. Hun følger etter meg over alt. Og når vi er sammen 24-7 (hjemmekontor) så kan det av og til bli litt mye. Først og fremst siden det trigger dårlig samvittighet hos meg når hun sitter og ser håpefullt på meg. Men jeg har nå valgt å gjøre det slik. Det morsomme er at hvis jeg forsøker å overse henne bevisst, så blir hun sittende håpefullt å se på meg, men hvis jeg blir oppslukt av noe og glemmer henne så forsvinner hun og finner på noe selv. Som regel soving på plassen sin. Hun merker altså forskjell. Men jeg merker at når jeg er hos gamlingene på ferie, så er det av og til godt med den avlastingen det gir når hun ikke er så fokusert på meg hele tiden. Og det er ikke til å stikke under stol at enkelte dager så hopper jeg ikke akkurat ut av godstolen i gledesrus over å få gå tur med henne. Det hadde vært godt å kunne få noen andre til å ta den turen de få gangene i måneden det bare føles som et pliktløp. Til sist så har mitt sosiale liv fått seg en smell etter at jeg fikk henne. Det er ikke alle som ønsker at jeg har med hund, og når det ikke skyldes annet enn at de har frykt for hundehår og ser for seg at hun skal ramponere de nye fine husene deres, så blir det dårlig med besøk fra min side. Tenkte det skulle gå greit, men det knyter seg fullstendig i magen om jeg har henne liggende i bilen i flere timer. Noen ganger så passer det seg rett og slett ikke å ha henne med, type festlige lag med masse forskjellige folk som kan være alt fra redde til allergiske, og i slike tilfeller blir det bare en kort gjesteopptreden på en time eller to fra min side. Når det er sagt, så er det jo, selv om man er alene, ikke umulig å skaffe hundepass. Jeg har bare ikke alliert meg med noen ennå, og man må jo finne noen som man stoler på. Kanskje spesielt siden hun er en såpass livlig hund at hun ikke passer for alle.