tillien

Hmm... Jeg finner det ikke er det ikke på min. Ser det er kommet på resten av slekta ... Rart.

Stemmer det virkelig at Golden ikke har indeks?

Acana Classic Dog Praire Poultry. 829,- for 17kg - ca 48,80 kr/kg. Hun er 22kg og får 250g daglig. Altså ca 12,20kr pr dag, 370,- pr mnd, 4450,- pr år. Ser jo det blir penger av det, men synes det er rimelig for et fôr av OK kvalitet.

Ja, det kan være veldig vanskelig å finne oppdretter det klaffer med, spesielt om man ikke bor på det sentrale Østlandet og primært ønsker å kjøpe relativt lokalt. Noe som det er gode grunner til å gjøre - lettere å stikke innom for en prat/sjekke forholdene og kortere reise med valpen, blant annet. Jeg hadde det kravet selv, og her oppe i nord er det enda lengre mellom oppdretterne. Det ble veldig vanskelig, men hadde fryktelig flaks så det ordnet seg. Poenget mitt er: se så langt hjemmefra som dere kan! Det kan gjøre alt veldig mye enklere. Og det er en fare for at man begynner å se gjennom fingrene på en del ting om man har få valg. Man har jo så lyst på den hunden! Med 4-5 timer i bil så er dere jo langt nede på Østlandet (om Trondheim er utgangspunktet) og det er jo der folk bor Selv Oslo er vel innen rekkevidde med bil på en veldig slitsom dag. Men klart, blir det bomtur så er det bittert. Enig i at valpelista til retrieverklubben er et godt utgangspunkt. Akkurat nå er det bare et eneste kull der av en eller annen grunn. Det er jo ikke automatikk i at kull havner der, oppdretterne må betale, så om de vet de får solgt via andre kanaler er det ikke sikkert de gidder å sette seg opp der (?) Et alternativ er å gå inn på oppdretterlista. De som er oppført der skal i prinsippet følge klubbens krav til avl. Der finner du kontaktinfo så får du bare høre rundt. En del har hjemmesider, og da er det jo enkelt å sjekke. Et tips kan være å også søke på kennelnavnet i facebook da noen oppdrettere som ikke har egen nettside kan ha en fb-side/gruppe. Til sist er det nok ingen dum ide å kontakte retrieverklubben sin avdeling der du bor. Det er vel en for Nord-Trøndelag og en for Trondheim og omegn i alle fall. De er helt sikkert behjelpelige med å gi deg tips om oppdretter. Vil anbefale å møte opp på en klubbkveld og snakke med litt forskjelige folk, så er du ikke bare prisgitt den som evt svarer deg på epost eller telefon. En del lokale avdelinger har dessuten egen fb-side hvor du også kan spørre. Lykke til!

Potesokker!

Morsomt når soniser skal ilegge andre folk motiver. Spesielt uten å kjenne hverken personen eller hunden. Feks kunne man jo, som djevelens advokat, om følgende ... ... sagt at det høres ut som en måte å slippe å forholde seg til en hund som velger å forsøke å jobbe for maten sin (masing kan kanskje ses på som det), evt som har et behov for å være med flokken sin. Og hunden din oppfatter det vel helt sikkert som fullstendig rimelig, uten frustrasjon, når den blir straffet ved å bli plassert i bur om den ikke gjør som du forventer av den. Bur er vel forøvrig noe man tyr til når man ikke orker å oppdra hunden sin. Jada, hunder gjør det som lønner seg. Men normaltistanden til en hund er jo ikke å gå rundt å bjeffe eller være rabiat inne. Noe må jo ha skjedd for å starte en slik uvane. Noe må ha skjedd for at dette lønner seg for hunden. Jeg tenker altså at mengder med krav og restriksjoner - som i mine øyne først og fremst er til for å bedre eierens små irritasjoner over å ha et dyr i hus - med den følgen at hunden får begrensede måter å avreagere naturlig på, kan være med på å bikke en hund over i mer destruktiv eller uønsket adferd. Som så må begrenses med nye regler. Jeg har også sett eksempler på hunder som har så mange regler og begrensninger at de blir nærmest helt apatiske. Fullstendig uten i initiativ. Typisk er at det er hunder som helst ikke skal ses annet enn til høstjakta (neida, tenker overhodet ikke på deg). Så det er et spektrum her, så får hver og en finne det som passer i sitt liv og hva man har tro på når det gjelder oppdragelse av hund. Jeg har færre regler enn dere, men de jeg har overholdes absolutt. Jeg er selvsagt også konsekvent og rettferdig (forsøksvis) og råder over alt av mat og leker. Jeg har sikkert teoretisk sett flere grenser enn hva jeg har behov for å håndheve, rett og slett fordi grensene aldri har blitt pushet. Feks herjing inne eller biting eller andre angrep på inventar og løsøre eller renning til ytterdøra ved besøk har aldri forekommet og jeg har ikke hatt noen grunn til å definere de grensene Jeg har heller ingen grunn til å finne "unnskyldninger" for å ikke oppdra hunden min, jeg har all interesse av å ha en hund som fungerer på best mulig måte i mitt liv. I det ligger også å føle seg vel med de grensene man setter. Akkurat som man setter forskjellige grenser for hva som er tillat, så har man grenser for hva man mener er rettferdig. Jeg ville feks tenkt på det som urettferdig om hunden skulle holde seg unna når jeg har besøk, eller å sette den i bur fordi den ikke går langt nok unna når jeg spiser middag. Du har andre grenser, og det funker sikkert for deg og dine hunder og så lenge det gjør det så har ikke jeg noe behov for å mene noe om de valgene du tar.

Jeg har en tanke om at jo mer jeg modererer hundens naturlige adferd (om det blir rett begrep i denne sammenhengen, miljøet er jo ofte unaturlig), jo mer frustrert blir hunden og jo større krav settes det til eier å få tatt dette ut i andre former. Veldig mye av det du nevner over tillater jeg av den grunn. Vil hun vandre rundt, så får hun det. Vil hun bruke tid på å følge meg rundt for å se hva som skjer, så får hun det. Vil hun stå å tigge/stirre så får hun det - hun har ikke erfart at det hjelper. Felles for alle disse tingene er at hun går lei - alltid innenfor rimelig tid. Hvorfor skulle hun ikke få lov til å vandre rundt om hun er litt rastløs? Å kommandere henne på plass gjør kanskje at jeg evt slutter å irritere meg over det (hvilket jeg ikke gjør uansett), men rastløsheten forsvinner jo ikke ved at hun må legge seg ned. Jeg har ingen tro på tvangsroing og den salgs, det dekker evt bare over et problem. Mennesker gjør jo også det. Vi vandrer rundt litt om vi er rastløse, vi maser på folk om oppmerksomhet i ny og ne - så lenge det skjer i sømmelige former og ikke blir altoppslukende aktiviteter så er det normalt. I motsatt fall tenker jeg at noe er galt. Noe av det samme gjelder det å få i bånd. Når jeg er ute er det stort sett pga henne. Det er hennes tur. Det er en hund med masse instinkter. At hun skal trippe pent ved siden av meg er fint for meg, men helt meningsløst for henne. Hun får av "sikkerhetsgrunner" ikke legge seg skikkelig i selen å dra, men at hun strammer litt hit og dit for å vise meg hva hun må undersøke, det er helt greit. Så kan hun selvsagt gå fot om det skulle kreves, feks ved passering av folk, hunder eller biler osv. Hun får slikke meg, når hun hilser, det betyr åpenbart mye for henne, men jeg har nok vært litt reservert slik at det nå mere blir et par smask på hvert øre. Et greit kompromiss, kanskje. Og sikkerhet er vel årsaken til de fleste grensene jeg har sett. Bord og benker og alt som ligger på dem er fullstendig forbudt. Egentlig alt som ligger rundt, inkludert poser med mat, feks. Mat spises kun på kommando. Dette i håp om at dem dagen det jeg er uoppmerksom og glemmer noe giftig eller skadelig der, så er hun så hjernevasket at hun ikke tar det. Eller at hun plutselig spiser en sko en dag som setter seg fast i magen. Ut av ytterdører og bildører er også kun på kommando. En hund på vift er en risiko både for hund, andre dyr og mennesker og en hund som i et uoppmerksomt øyeblikk stuper ut i veien kan fort bli kjøttdeig. Hopping på fremmede kan også skape uheldige situasjoner, spesielt med barn og det jobber vi hardt med (men ikke helt i mål). Bjeffing for oppmerksomhet tålererer jeg ikke, og det ble fort plukket av henne. Her er det også noe med nabofreden. Det samme gjelder bjeffing av utålmodighet, feks under trening med andre hunder. Det går jo bare ikke. Tiden vil vise om jeg har valgt rett innfallsvinkel, hun er min første hund. So far so good. Hun er krevende (ikke vanskelig i gemyttet eller noe slikt, men mer jobb enn om jeg skulle hatt en hund som lå i en krok når vi ikke var på tur), men samtidig veldig harmonisk, snill og går og legger seg når hun er sliten. Aldri noe piping, peser ufattelig sjeldent, bjeffer kun hver fullmåne. Hun regulerer ting på en måte som virker hensiktsmessig for seg, selv om det ikke alltid er 100% ideelt for meg. Men vi er to, så kompromisser må inngås.

Helt ærlig, på meg virker det som om du har fordypet deg så mye i alle helseproblemene hos en del raser at du ikke ser helheten. Og at du muligens glemmer at det er en del du kan gjøre selv, med litt detektivarbeid, for å finne en oppdretter som har friskest mulig individer. Og at du fokuserer på små deler av rasers personlighet, men glemmer helheten. Og glemmer at dette ikke er som å krysse av i bokser for å bestille en eller annen custom vare på internet. Litt vel problemfokusert altså. Litt som hundeverdens svar på Seinfeld og co Det er da så mange raser å velge mellom. Spesielt i kategorien relativt enkel og omgjengelig hund. Med helse man kan forvente av en hund. Med gemytt som ... eh ... ja, en hund. Med store individuelle forskjeller og muligheter til å påvirke noe hvordan de blir til slutt. Om du ikke finner en som passer, og mener at det ikke er dine forventninger eller oppfatninger som er litt feiljustert, så tror jeg jeg ville vurdert muligheten for at du kanskje egentlig ikke liker hunder

For meg ville det vært mer snakk om at jeg forteller hvordan ting skal være enn at jeg spør og graver om alt mulig. Fysisk avstraffelse på noe vis skal ikke skje. Selv slik som ikke påfører smerte, men er ment for å "dominere" hunden. Kjefting, smelling eller annet egnet for å "skremme hunden til vett" er ikke heller ikke tillatt. Bur bruker hun kun i bilen, hun skal ikke være i bur ellers. Mat morgen og kveld, vent en time etter mat før aktivitet. Og så videre, noe avhengig av hva som er viktigst for deg og ditt hundehold... Men vær spesifikk på det viktige. Ikke anta at de tenker likt. Jamfør den butikkhistorien over. På ferie hos min far opplevde jeg feks at han hermet etter meg og tok hunden løs i hagen for morgenens tisserunde. Det hadde ikke falt meg inn at han trodde han hadde kontroll på henne. Det gikk greit, siden jeg oppdaget det før noen situasjon kunne oppstått. Så for min del ville jeg feks presisert for evt passere at hun aldri skal utenfor døren uten et "værsågod" (inkludert bildør) og der skal hun uten unntak være i bånd. Uansett, ved å fortelle hvordan du vil ha det og noen spørrende "høres det greit ut for dere ...?", eller "er det noe dere er vant med fra før ...?" så vil jeg tro du i de fleste tilfeller merker veldig greit om dere er på bølgelengde, og om dere ikke var det i utgangspunktet, om de skjønner tegninga. Gjerne med litt forklaring om de stusser på noe.

Som noen andre er inne på så gis det alltid trekk for bagasjeromsplass i tester av hybridene da batteriene jo er nødt til å ligge en plass. Men spørsmålet er jo egentlig ikke om det finnes en versjon med større bagasjerom, spørsmålet er om bagasjerommet er stort nok for deg. I et normalt prissjikt så er det vel Passat, Outlander, Kia Niro og Kia Optima stasjonsvogn som muligens har stort nok bagasjerom for hund. Jeg kjøpte en Audi A3 e-tron rett før jeg bestemte at jeg skulle ha hund og den blir i alle fall aaaaaltfor liten. Men den hadde nok blitt for liten i vanlig versjon også. Men teknologien fungerer alldeles ypperlig. Det er nøyaktig samme drivlinja som står i Passaten. Men Passaten blir egentlig temmelig dyr synes jeg. Skulle jeg handlet på nytt så hadde jeg tatt en veldig nøye titt på Kia Optima stasjonsvogn. Godt priset og bedre elektrisk rekkevidde enn alle andre hybrider. Kjenner forøvrig flere med Outlander og de er godt fornøyd. Det begynner jo å komme en del elbiler, men det er vel bare Tesla som har plass nok til to hunder bak, muligens. Baklukene er jo så skrå, men det er mye plass så det finnes sikkert løsninger. Det finnes noen varebiler, men rekkevidden blir såpass kort at jeg ville tenkt meg nøye om i alle fall. Audi e-tron kommer, men den blir vel temmelig dyr den også, som Tesla.

Veldig mye er nevnt over, men jeg har en ting til som jeg ville sjekket. Det er om foreldrene er merittert i en eller annen form for hundesport. Det finner du også i Dogweb. Eller om bruksegenskaper kan dokumenteres på annet vis. Behøver overhodet ikke være på elitenivå og heller ikke førstepremier men det er linjer som ikke har drevet med slikt på flere generasjoner, noe som jeg synes er trist med tanke på hva golden retirever egentlig skal være. Dette blir nok av mange ikke sett på som så kritisk som en del andre ting, men for meg er det et tegn på at oppdrettere tar rasen og rasens historie på alvor. Altså et gedigent kvalitetstegn i min bok. Dessverre er det langt mellom disse. Andre kvalitetstegn: Foreldrene bør være mentaltestet. Sjekk annet avkom fra foreldrene for mentaltester. Samt foreldrenes søsken. Spør oppdretter dersom det ikke ligger i dogweb. Sjekk hvor mange av kennelens avkom som er røntget for HD og AD. At resultatene bør være greie er nå så, men det at oppdretter har kunder som følger opp dette, altså at andelen røntgede er stor, sier meg noe om at oppdretter følger opp og at oppdretter har såpass fornøyde "kunder" at de gidder å bruke 2-3000 kroner på slike tester. Sist, men ikke minst, hold deg unna valpefabrikker. Personlig ville jeg styrt unna de som har noe mer enn et par kull i året, selv om det sikkert her finnes unntak. Vær obs om de holder på med flere raser også - der er jo antall kull totalt som teller. Spesielt om det er snakk om å ha flere kull samtidig. Igjen, sikkert unntak her også. Lykke til!

Det første som slo meg var at, nei jeg har da ikke vært i Trondheim med hunden min! Etter studietid i Trondheim i forrige årtusen så er liksom Charlottenlund Trondheim i mitt hode Men så kom jeg på at vi har jo Charlottenlund her også, det er hundepark der, jeg er der innimellom, jeg traff en med en jaktlabbe der i høst/vinter og vi diskuterte litt ståa i den lokale retrieverjaktgruppa. Og var vel ganske enige. Så det kan nok stemme veldig bra ja

Jeg har en "jaktgolden". Blir 2 år i slutten av mai. Først og fremst er hun en venn i tykt og tynt. Drar meg opp og ut hver eneste dag. Gir meg noe annet å tenke på når tankene går mot mørke steder. Tur blir det hver dag. Hver eneste dag i halvannet år. Av varierende lengde. Har hatt som et absolutt minimum at hovedturen skal være 40 minutter. Løs i skog og mark. Det er for de dagene da været ikke spiller på vårt lag. Da snakker vi kombinasjon av vinter, mørketid, uvær og/eller holke over alt - slik som det er ute her nå. Normalt blir det en time eller halvannen på vanlige dager. Vår, sommer, høst, godvær eller fisketur utløser betydelig mer utetid flere dager i uken. Vi trener retrieverjakt, litt nesten hver dag, mest på egen hånd grunnet et lite og lite aktivt miljø her. Ikke til forkleinelse for noen der altså (om noen av dem skulle lese her! ), det er kjempehyggelige folk. Primus motor flyttet for et års tid siden, så det tar vel litt tid før ting setter seg igjen. Har som mål stille i BK retrieverjakt før høsten kommer. Hvis jeg tør. Er ikke noe konkurransemenneske, men greit å ha et mål å styre treningen etter. Det er gøy både for meg og henne å mestre nye ting selv kun på egen hånd. Vi har også snust litt på smeller, men ser ikke helt for meg at vi tar det videre. I alle fall ikke konkurranse, men videregående kurs hadde vært fint - da får jeg litt flere verktøy å jobbe med for vår hobbytrening. Igjen er vel manglende treningsmiljø noe av grunnen. I alle fall et som jeg føler for å nærme meg. Vi får se. Drømmen blir med den ene hunden jeg har. Ser ikke for meg å ha flere. Hundeholdet er kjempefint som det er, men vesentlig bedre økonomi kunne gjort ting bedre. I alle fall enklere. Først og fremst til ny bil. Kjøpte splitter ny bil rett før jeg bestemte at jeg skulle ha hund, og å bytte er ekstremt kostbart. Den veien økonomien har tatt siste måneder så er jeg ikke sikker på om jeg hadde fått nytt lån heller - så våger ikke selge. Bilen var drømmebilen (innenfor realistiske og relativt fornuftige mål), men den blir for liten til å ha noe normalt hundebur i. Så en enkel stasjonsvogn hadde gjort seg. Dernest et lite hus på en stor, flat tomt. Litt på landet, men nært en by. Da skulle det blitt hundegård som hun kunne løpe rundt i. Og hvis helsen hennes og noen greie meritter skulle gi rom for det, så skal man ikke se bort i fra at det kom til å løpe rundt en bøling med goldennøster der etterhvert. Og så skulle jeg ønske at aktiviteten og innholdet i klubben tok seg opp. Med en "trener" som tok tak og hjalp nybegynnere som meg med å stake ut kursen. Litt struktur og entusiasme. Og gjerne en god porsjon med andre nybegynnere også. Og flere menn - er det en ting jeg synes kan være litt tungt så er det å hele tiden være eneste hanen i hønsegården overalt. Man føler liksom at man kommer og forstyrrer jenteklubben litt. Det ser litt mørkt ut akkurat det, men har i alle fall som mål å bruke gruppa mer for hva den er verdt i år. Engasjere meg litt mer. Man får kanskje ikke så mye uten å gi litt. Vi får se på det også.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor alt det viktige og interessante rundt norsk ulv og ulvejakt har blitt redusert til en pissekonkurranse om hvilken side som har de mest ekstreme, farlige, sexfikserte og generelt idiotiske tilhengerene? For det første så er det vel bevist ut over enhver rimelig tvil at det er hjernedøde ekstremister på begge sidene. For det andre så vet dere jo inderlig godt at dere aldri blir enige og at spørsmålet uansett ikke kan besvares ved å kaste ut tilfeldige presseoppslag og mer eller mindre ubekreftede historier fra ymse sosiale nettverk. Sist, men ikke minst, så er det jo ikke slik at den siden med de verste folka automatisk taper den viktige samfunns- og verdidebatten som ulvesaken egentlig utgjør. Så det er helt meningsløst. Nå er det jo selvsagt fritt fram for alle hva man skal bruke tid og energi på her inne (vel, innenfor admins grenser), men jeg synes det er dumt at en så viktig debatt blir så usaklig.

Jeg er enig i at det har gått for langt, og sannsynligvis ikke bare hos the usual suspects. Jeg tror imidlertid kanskje ikke ståa er så ille hos de fleste raser som man kan få inntrykk av. Men det blir jo, uten skikkelig statistikk, bare synsing. Mange alvorlige problemer hos en del raser er imidlertid ikke av nyere dato. Det ligger hardkodet i rasens DNA grunnet den flaskehalsen som oppsto da rasen ble skapt. Blant annet er noen av retrievernes kreftproblematikk et slikt problem, så vidt jeg har lest. Svingende popularitet gjennom århundrene kan skape ytterligere flaskehalser og ytterligere krøll. Det er vanskelig å løpe fra opphavet sitt. Så igjen, statistikk hadde vært uvurderlig. Likeså mer kunnskap om rasenes genetikk. Hva er gamle problemer, hva er skapt av dagens avl? Da kan man virkelig begynne å rydde opp i det som ikke er overtydelig også. Man kan kanskje spørre seg om alle disse rasene vi har er hensiktsmessig. Det er relativt små nyanseforskjeller på en del nært beslektede raser. Selv om eierne gjerne vil påstå noe annet. Tenk om man kunne slå noen sammen igjen?Uten at jeg tror det vil skje noe i den retningen eller vet hvilke raser det evt ville gi en genetisk gevinst for i det hele tatt. Men hva med en Joint Strike Retriever eller en Ultimate UK Spaniel

Ja. Det er helt klart raser jeg vil holde meg unna, men jeg har ikke hatt noen grunn til å undersøke nok til å vite nøyaktig hvilke det er, eller hvor grensene mine får. Ville aldri kjøpt raser hvor respirasjon, tenner eller annen anatomi er så abnorm at det gir store sjanser for problemer. Grensen er i alle fall passert ved feks fransk bulldog. Og hadde det vært en rase hvor det var 50/50, uansett hvilken oppdretter man valgte, for å alvorlige sykdommer, så hadde jeg holdt meg unna. Jo tidligere sykdommen debuterer og jo mer kronisk den er jo mindre sjanse for at jeg ville gått for rasen. Om det er en sykdom som kan oppstå akutt og gir en hurtig død, så er sjansen noe større Kreft er litt vanskeligere. Om ikke pattedyr dør av noe annet, så dør de gjerne av kreft. De som blir gamle dør oftest med kreft i kroppen, selv om de dør av noe annet. Det kommer før eller senere. Gitt at sykdomsforløpet er noen lunde (i tid og plager før død) det samme, så er det muligens ikke så nøye om hunden blir 8 eller 13 år. Men nå vet ikke jeg om det er slik og raser som i stor grad kan utvikle kreft vesentlig tidligere enn selv en kort forventet levealder vil jeg aldri kunne kjøpe. Ellers er det jo et vell av sykdommer i alt fra øyne, hjerte, nevrologi ... Det er så mye at om man graver seg ned i det så får man til slutt følelsen av at det er russisk rulett å kjøpe hund. Det må ikke bli slik heller. Mentalt så vil jeg alltid holde meg unna raser som generelt ikke er trygge. Hundene må ha det bra. Saarloos er vel muligens en rase som generelt ikke er helt trygg om jeg har skjønt det rett. Hos en del andre raser er det vel mer et spørsmål om å finne riktige linjer og oppdretter. Og hos en del raser så er vel en del psykiske egenskaper som blir sett på mer som en feature heller enn en bug. Feks en del raser hvor samkjønnsagressjon er vanlig. Jeg kunne ikke hatt en slik hund, og definerer det i utgangspunktet som et mentalitetsproblem. Det hadde i alle fall vært utrolig nyttig med et skikkelig døds og sykdomsregister for hunder. Selv om man vet en del, så vet man virkelig ikke nok. Og leser man, eller hører rundt angående, annen mer uformell informasjon (feks her på sonen), så er det jo til slutt ikke en eneste rase som ikke er blitt altfor populær (et begrep jeg ikke udelt stiller meg bak), er blitt for liten (genpool) eller bare generelt er sprekksjuke av allergier eller mentale problemer. I beste fall. Det blir mye synsing av slikt, og jeg husker hvor umulig det var å orientere seg som ny, potensiell hundekjøper for et par-tre år siden. Det var faktsik så ille at jeg ved et par-tre runder årene før jeg endelig bestemte meg, hadde besluttet at hund, det skulle jeg aldri ha.

Svaret er vel enten whippet eller mellompuddel, er det ikke ? (Det var en spøk, de blir bare flittig anbefalt for tiden!) Hvorfor tenker hun jakthund dersom hun, om jeg tolker rett, ikke skal jakte eller trene noe som bruker en jakthunds instinkter på et eller annet vis? Det samme kan man spørre angående trekkhund? Hva er det som skal trekkes? Hvor langt og hvor ofte? Jeg kan selvsagt ta feil, men jeg får en følelse av at hun ønsker seg en aktiv, allsidig turhund som kan være med på det meste, og derfor tenkt at trekkhunder og jakthunder (hva nå det enn er - det er jo et enormt spenn fra en Jack Russell terrier til en setter, feks) måtte passe bra til slik bruk. Evt kombinert med at hun har møtt noen slike som hun har likt. Hvis det er slik og at hun ikke nødvendigvis er så altfor interessert i de spesialiserte egenskapene trekk og jakt (i en eller annen form) så mener jeg horisonten med fordel kan utvides. Gordon setter høres ikke ut som noen god match i alle fall. Det er en utpreget fuglehund og bør strengt tatt få utløp for noe av disse driftene. Om ikke ved praktisk jakt, så i alle fall jakttrening, spor eller lignende. Vorsteh blir jo avlet både for trekk og jakt, om det finnes noen gode komboer aner jeg ikke. Ellers synes jeg stort sett AH er fine hunder å ha med å gjøre. Men som alltid, finn riktig oppdretter. Det kan være tilfeldig, men jeg har truffet på tre forskjellige unge par som har slitt ganske mye med sine AHer, da de ikke har vært sosialisert overhodet av oppdretter. De har vokst opp i hundegården. Så det ville jeg i alle fall vært oppmerksom på. SH kjenner jeg egentlig ikke (bortsett fra at de er veldig fine), men Malamute er vel i alle fall kanskje ikke en hund for noen som eksplisitt sier at de ønsker det enkelt. Ellers er jeg stort sett av den oppfatning at førstegangseiere kan kjøpe den hunden som de ønsker, om de har gjort hjemmeleksa si og er ærlige med hva de kan gi hunden. Forøvrig, ingen av polarhundrasene er noe å ha løse i skogen. Det er båndhunder. Om hun egentlig ikke, som jeg antydet først, er avhengig av trekkegenskapene til polarhundene og ikke har tenkt å gå på jakt - så tenker jeg det er mange andre hunder som også kan passe bra. Retrievere, spaniels og kanskje noen av gjeterhundene, feks. Der vil det være lettere å oppfylle to av de andre ønskene som blir nevnt: en "enkel" hund for førstegangseier og det å kunne ha hunden løs. Polarhundpelsen ryker, dog. Det første som slo meg var egentlig labrador, men flat eller golden (fra passe aktive linjer) også passe. Labrador er i alle fall sterke, robuste hunder med en god pels for de fleste formål. Snille, relativt ukomplekse hunder som er med på alt. Engelsk springer spaniel blir litt i samme leia, om den ikke blir for liten da. Ellers er det ikke tvil om at noen av polarhundene også kunne passe greit uansett, men med mer å passe på med tanke på jaktinnstinkt. Du kan vel sikkert fortelle henne mer om samojed, men slik jeg kjenner dem så er de kanskje ikke spesielt aktive sammenlignet med resten av polarhundene? Jeg ville uansett holdt meg langt unna rene jakthunder, som sagt.

Det har jo vært mye snakk om BC og at det kan være for mye hund for en gjennomsnittlig hundeeier, så jeg synes det er rart den holder stand. Jeg ser ulemper med avl som eksploderer, men det er vel generelt et vesentlig større problem at rasene blir små. Jeg vil tro at det kan bli flere dårlige hunder under slike popularitetsbølger, kanskje også større andel dårlige hunder, men det vil forbause meg veldig mye om ikke antallet gode hunder også stiger markant. Og altså antallet seriøse oppdrettere. Noe som er positivt. Gode oppdrettere er gode oppdrettere uansett, og det hopper jo ikke dårlige gener over på disse linjene så lenge man fortsetter god avl.

Tror jeg har problemer med å skille utseende fra gemytt. For jeg ser at de jeg liker minst av gemytt er også de jeg synes ser minst pene ut. Bullehunder og mastiffer har jeg problemer med å skjønne at folk vil ha i hus hverken på den ene eller andre måten En del terriere like så, men der tror jeg mest det er gemytt som påvirker for en del av dem er da ganske pene. Men jack russel skjønner jeg ingenting av. Men så var det en gang jeg ble ovverrasket da jeg satt og slappet av på tur og en liten JRT plutselig sto og kikket søtt på meg og jeg smeltet litt likevel. Er sikker på at det kunne skjedd med alle raser egentlig, så mener ikke så altfor alvorlig det jeg skriver altså ) Shar Pei er nevnt, men jeg tviler vel egentlig på at det er en hund - det samme med Chow Chow. En del av de største, siklende hundene med mye hud synes jeg heller ikke noen særlig om. Berner sennen i normalt hold er dog innafor. Jeg liker hunder som ser ut som hund . Litt som ulven anatomisk. Atletiske uten å se veldig muskuløse ut. Fra kort til middels lang pels. Polarhunder, en del retrievere, schæfer, belgere, doberman, dalmatiner og en hel haug med andre hunder. Men måtte jeg velge et par kun basert på utseende så tror jeg det blir sibirsk husky og, noe mer eksotisk, saarloos wolfhond. Og så kom jeg på gordon setter også.

Det er jeg enig i. Sånn tror jeg det er for de fleste. Det er i alle fall ingen her som har sagt noe annet.

Dette har vært en lang og kompleks debatt som du nå koker ned til "Hunder er familiemedlemmer for meg, ergo er alle som ikke har samme synet som meg uegnet som hundeeiere". Det er nok en stråmann, fordi det er det ingen som har påstått så vidt jeg har fått med meg. Og her går du over i whataboutisme og gjør debatten egentlig helt meningsløs. Og igjen en grov forenkling av problemstillingen. Den er fremdeles ikke "å avlive en frisk hund som ikke finner egnet hjem". Jeg skal gi meg der, for nå står vi helt fast.

Generelt så er det jo akkurat slikt man "dømmer" folk på. Forskjeller i etikk og moral. Hvis man ikke kan ta, til dels sterke, standpunkt når man diskuterer etikk og moral så har man jo plutselig et normløst samfunn. Alt er greit. Jasså, så du banker hunden din du? Jaja - jeg gjør det ikke, men så lenge det fungerer for deg så skal ikke jeg dømme deg! Aha - du ribber og koker altså kyllingene dine levende fordi du synes det hever smaken? Høres vondt ut - men hvis du liker det sånn så! For å ta noen overtydlige eksempler. Og min grense går altså ved oppdrettere eller eiere som i større skala, på et planlagt vis tar høyde for at de må drepe en del friske hunder for å nå sine mål. Jeg "dømmer" dem altså ikke fordi de "ikke har hunder først og fremst som familiemedlem" mens jeg har det, jeg "dømmer" dem fordi de dreper friske dyr av ekstremt egoistiske grunner. Jeg kan være kritisk til de som ser på hunden mer som et verktøy enn som et familiemedlem og jeg mener det er et antikvarisk syn på dyrs verdi, men så lenge hundene får bra liv ellers (feks gjennom fornuftig oplassering) så har jeg sagt at jeg ikke mener så altfor mye om akkurat det. På generell basis så vil jeg også presisere at det er stor forskjell på å dømme et helt menneske nord og ned, og det å fordømme handlingene deres. Personlig forsøker jeg å gjøre det sistnevnte så ofte som mulig, og det er i alle fall det jeg snakker om når det er snakk om å "dømme" noen i denne saken. Ellers så setter du nok en gang opp stråmannen om at det bare er hunder og katter som har egenverdi, på tross av at folk har sagt til deg at slik er det ikke. Men dette er et hundeforum, hva kaninfolket holder på med er forsåvidt interessant, bare ikke her. Det må ikke være slik at man skal rope opp om all urett som begås mot alle andre dyr hver gang man peker på et enkelt problem. Hadde jeg, eller noen andre i denne diskusjonen, vært storoppdrettere av kaniner og satte andre standarder for dette oppdrettet, så hadde det muligens vært relevant.

Du setter opp et par små stråmenn her, men jeg tror jeg skjønner hvor du vil. Og det er en fryktelig vanskelig diskusjon. Uttaler man seg så kan standpunktet angripes uansett, og man blir tvunget til å slå retrett enten til en ekstrem veganer-variant (type ikke kjøre bil eller tog en gang fordi dyr blir drept - finnes sikkert et begrep for det også) eller en sånn mennesket er naturens hersker-posisjon hvor alt som gagner mennesket er good stuff. Alt i mellom er veldig vanskelig å argumentere logisk konsistent for. For min egen del setter jeg som et minimum et klart skille mellom dyr (uansett dyr, ikke bare hunder og katter) som jeg personlig påtar meg ansvaret for og de jeg ikke har påtatt meg ansvaret for. Men jeg sliter ellers med å rettferdiggjøre at jeg spiser kjøtt og tenker på det hver eneste dag. For de dyra har også egenverdi og ja, jeg synes det er etisk betenkelig på mange plan, i varierende grad (avhengig av type kjøtt, hvordan det er produsert, om det er snakk om kjøtt fra bærekraftig jakt, om det er vill- eller oppdrettsfisk osv). Neida, det hjelper ikke de dyra som må dø for at jeg skal spise de at jeg "tenker på det", men det er nå en start. Og når jeg tenker på de dyra andre slakter for meg, hvorfor skal jeg ikke tenke på de 80+ reinsdyra som ble meid ned sist jeg tok tog? Eller den rypa jeg drepte med bilen i sommer? Bør jeg droppe tog og bil også? Og så har man det gående helt til man innser at det at jeg eksisterer i det hele og store nødvendigvis må påvirke dyr negativt, sannsynligvis drepe dem. Kanskje spiste jeg noe bær fra naturen som akkurat ville vært nok for at en ekstra fugl kunne overleve vinteren... Så ja, det blir fort veldig vanskelig

Jeg har ikke uttalt meg spesielt negativt om omplassering. Jeg har vel sagt at om det gjøres på en fornuftig måte, så skal ikke jeg mene for mye om akkurat de som gjør det. Jeg har også sagt at det ikke er sort/hvitt. Eksempelet til Pringlen var vel et eksempel hvor jeg i alle fall ville tenkt at det var forståelig med omplassering. Siden kjøperen ble lurt. Men skulle man kjøpe en eller to til og fremdeles ikke klarer å finne en fornuftig oppdretter, så bør man kanskje gå i seg selv. Jeg har ingen problemer med at folk har andre bruksbehov enn det jeg har. Så lenge det ikke involverer drap av friske hunder. Jeg har en utpreget brukshund selv, fra en oppdretter som aldri i verden uten videre ville godtatt avliving av en ellers frisk hund som ikke fungerte etter ønske. Hverken for sin egen del eller om kjøpere skulle ønske det. Omplassering er en helt annen sak, og kan være nødvendig av så mange forskjellige årsaker.

Jada, er fullstendig klar over det. Og historien din ender akkurat som jeg liker det. Hunden blir hverken avlivet eller omplassert. Den beholder selvsagt eieren selv