tillien

Vel, det er noe med teori og praksis her. I teorien er jeg enig med deg, og jeg ordla meg vel litt upresist. For ja, det gir mening også for meg å si at det isolert sett ikke er etisk riktig å avlive friske hunder, uansett grunn. Men den eieren som evt ikke kan klandres får mer sympati hos meg enn den som kan klandres for uønsket drektighet når de etter forsøk på omplassering avliver valpene. Noe som vel dessverre må bli utgangen enkelte ganger. Det er vel få som er uenig i det du skriver her. Jeg er i alle fall ikke uenig. Men det var for det første ikke der diskusjonen startet med. Den startet med uttalelsen: Hvorpå jeg reagerte på dette med avliving, ikke omplassering. For det andre er ikke det valget du (og Mud, etterhvert) setter opp, avliving mot uheldig omplassering, poenget. Poenget er at jeg mener det er uholdbart å bevisst bedrive avl på en måte som gjør det sannsynlig at man havner i en slik problemstilling overhodet. Slik Mud mener det bør være rom for (hun har bekreftet det nå) og nevner feks AH.

Hørtes ut som en veldig fornuftig fyr Og det konkretiserer enda et nytt lag i denne debatten. Hvor mange hunder blir i verste fall drept ikke fordi hundene ikke virker, men fordi føreren er en dårlig hundetrener som skylder på hunden. Nøyaktig som hobbygolfspilleren som er overbevist at det er køllene som er hemskoen, eller den nyfrelste syklisten som tenker at å oppgradere sykkelen til en som er 30 000,- kroner dyrere og en halvkilo lettere er det som skal til for å løfte syklinga til et nytt nivå. Den strategien er tullete når det kommer til utstyr, men den blir umoralsk, i min bok, når vi snakker om levende vesener.

Ja, jeg var egentlig aldri i tvil om hva du mente Du har omformulert deg litt her ved å presisere at man prøver omplassering først, og at du tenker avliving heller enn uegnede omplasseringshjem. Det høres vel og bra ut, men du slår inn åpne dører. Det er ikke valget mellom minimumseksistens/uegnet hjem på ene siden og avliving på andre siden som er problemet. De aller fleste synes nok avliving er greit i slike tilfeller. Det er det at oppdrettere/utøvere setter seg i en posisjon hvor det er sannsynlig at slike valg må tas, som er problemet. Alt for å oppnå egne drømmer og ambisjoner. For å være lettere tabloid provoserende: Hvor mange hundelik må produseres, sånn cirka, for å vinne Femundsløpet? Hvor mange hundelik skal man tolerere for at føreren skal oppnå drømmen sin? Fint å høre at du selv har et fornuftig hundehold Når det gjelder å forstå at det er forskjellige måter å ha hund på, så er jeg stor tilhenger av det. Av og til blir frontene veldig harde her inne og i hundemiljø generelt og det er mange som kunne trengt en porsjon forståelsesevne. Min grense går i alle fall her. Jeg har ingen respekt for et hundehold hvor det kalkuleres med avlivinger av friske dyr. Avslutningsvis nevner du igjen denne problemstillingen som slettes ikke er noen problemstilling. Det er som sagt ikke der skoen trykker.

Tenkte ikke på abortsprøyte, så det er et godt poeng. Det begrenser nok antall tilfeller jeg også ville synes det var greit å avlive. Så kan man se for seg en del fantasifulle og mer eller mindre usannsynlige scenario hvor det likevel ville vært greit (kidnappet hund, eier som får et illebefinnende, jomfrufødsler, unger som finner ut at de skal bruke plena utenfor huset som driving range og blokka som effektiv ballstopper og smadrer vinduet (selvopplevd!) slik at hunden kunne stikke av (hadde riktignok ikke hund da), hunder som utvikler evne til å være usynlige ...) Bare for å poengtere det: Jeg prøvde ikke å tolke uttalelsene i verste mening eller noe slikt, og selv ved å legge godviljen til når jeg leser på nytt så klarer jeg bare helt ærlig ikke å tolke det slik du gjør. Men vi får sikkert en oppklaring

Jeg sa ikke det var umulig for deg, men for meg ble det det En umulig oppgave ville vært å overbevise meg om at du tolker @Mud rett! Ja, det var andre tider. Og det skjer nok i dag også, dette med knerting av feilfarga valper. Forhåpentligvis mer på bakgrunn av uhell og ikke som avlsstrategi. Jeg har forståelse for at uforutsette ting kan skje enten det er tyvparring eller genetikk som ikke spiller på lag og skaper valper som ingen vil ha. Hadde ikke sett for meg at du trodde det var greit, altså. Jeg tenker mye rart jeg også

Jeg kan umulig tolke det @Mud skrev som annet enn en beskrivelse av hvordan det har vært, at det har gitt stor suksess og at det derfor er og bør være slik fremdeles. Her var utgangspunktet: Og snakker videre om nylige avgjørelser: Og h*n har hatt flere muligheter til å oppklare en evt misforståelse da det burde være åpenbart i det han har sitert at jeg tolket ham som jeg gjorde. Så jeg klarer ikke se det slik som du gjør. Men det kan sikkert @Mud oppklare selv. Er det en misforståelse så blir det jo en helt annen diskusjon som ikke er spesielt relevant for tråden - igjen noe som gjør det vanskelig å tolke det slik du mener. Men jeg blir litt lettet om det er slik

Det er vel veldig få det er snakk om. Og så lenge det er snakk om hundesport, så er det hobby som evt har blitt inntektsgivende. Det er egne ambisjoner som er drivkraften. Ja, men du tar ikke poenget mitt. Jeg mener det er uansvarlig og uetisk å sette seg i en situasjon hvor det er sannsynlig at en hund "ikke blir brukt og bare står der". Og om man havner i den situasjonen så bør selvsagt omplassering være førstevalget. Går ikke det så mener jeg det er din forbannede plikt å gi hunden det den trenger helt til den dør. Det burde ikke være noe å tenke på en gang, og om man ikke visste at man kunne gjøre det med glede så burde man aldri anskaffet seg hund. Det du forfekter er en bruk og kast-mentalitet av levende vesen. Med egenverdi. Jeg har nesten ikke ord for hvor galt jeg synes det er. Klart det er overskudd når ambisøse hundefolk praktiserer bruk og kast. Jeg kjenner mange oppdrettere av brukshunder og ingen som ville vært i nærheten av å avlive en hund på et slikt grunnlag. Jeg har hørt om noen få hundeeiere som har gjort det (fuglehunder) for så å kjøpe ny. Det er mulig dette er mer vanlig i trekkhundmiljøet, det er vel de som sitter på store staller med hunder og hvor det kan være håp om noe inntjening. I så fall har det gått altfor langt. Hvis friske hunders liv er prisen for å få et nasjonalt eller internasjonalt toppspann, så er hele den delen av sporten pill rotten i mine øyne. Om avlen hadde fått lide så stiller jeg meg svært tvilende til at det gjelder normalt gemytt og god helse. Og greie bruksegenskaper. Det må gjelde evt den avlen som trengs for å vinne Finnmarksløpet eller å nå andre personlige ekstreme ambisjoner. I mange tilfeller ser man dessuten at det avles så ekstremt at det påfører rasen helsemessige og mentale problemer, nettopp for å få et fortrinn i en eller annen menneskeskapt aktivitet. Så jeg ser virkelig ikke at du har noe poeng. Mer avl gir ikke nødvendigvis bedre hunder. Rett avl gjør. Angående kompromissløs avl, så får man gjøre det innenfor fornuftige, etiske rammer. I mitt hode betyr det at man tar vare på friske hunder og jeg nekter altså å tro at vi ikke hadde hatt friske og mentalt gode hunder likevel. Det er da slik brorparten av Norges seriøse oppdrettere opererer så vidt jeg vet. Du har åpenbart et helt annet syn på hva et hundeliv er verdt enn meg. Med så diametralt forskjellig innfallsvinkel til problemstillingen så blir vi aldri enige. Hadde det vært opp til meg, så hadde ikke den type avl du beskriver vært tillatt i det store og hele.

Ja, og for meg blir hele den tankegangen veldig fremmed. Men så lenge konsekvensen er forsvarlig omplassering og et påfølgende bra liv for hunden så skal i alle fall ikke jeg mene så altfor mye om de som gjør det slik. Som jeg sa i posten du nevner så er ikke dette sort/hvitt. Ikke når det gjelder omplassering. Jeg mener imidlertid det er sort/hvitt når det gjelder avliving.

Å omplassere er noe helt annet, ja.

Skyt den eller sett en sprøyte. Det gjør ikke store forskjellen. Man har en hobby. Den krever at man tar ansvaret for et levende vesen. Et vesen som til og med etter loven har egenverdi, om man ikke ser det selv. Å avlive et friskt dyr fordi det ikke virker til til hobbyen sin ... vel jeg har nesten ikke ord. Det er som et minimum et uttrykk for at man mener dyr ikke har egenverdi. Det er da fullt mulig å drive selektiv avl selv om man behandler dyr med respekt. Man avler bare ikke på de dyra man ikke mener skal avles på. At det blir dyrere, vel det får man bare ta med i beregningen når man starter opp med hobbyen sin. Man må også ta med i beregningen at man ikke kan ha flere hunder enn man kan håndtere på en god måte. Hvis prisen for slike hobbyer er å avlive ellers friske hunder i sin beste alder, så mener jeg det er hobbyen som ikke har livets rett.

Sagt på den måten der, så håper jeg da virkelig det! Å leie en ellers frisk og grei hund bak loven å skyte den (formodentlig) fordi den ikke får til å gjøre det du ønsker den skal gjøre synes jeg rett og slett er forkastelig.

Ja, det er vanskelige situasjoner! Noe av det skyldes nok at både kjøper og oppdretter ofte ikke har noen ide om det er snakk om næringskjøp eller privatkjøp. Eller kanskje ikke noen av delene. Nettopp fordi det ikke føles naturlig å definere dyr som"ting" - slik de må for å passe inn i eksisterende lovverk. Enkelte ganger må man til retten for å fastslå det ene eller andre før man kan begynne å diskutere det som faktisk var saken. Uansett, om man følger prisippene i forbrukerkjøpsloven så er det jo selger som i utgangspunktet har bevisbyrden. Det vil si at om man klager på en vare, så må selger vise at kjøper har gjort noe galt. Elkjøp bruker elektrikere, oppdrettere må da bruke veterinærer. Undersøkelsen betales av kjøper om reklamasjon ikke blir godkjent. Om man blir enige om å levere valpen tilbake eller å få noe penger refundert har man jo også lignende eksempler på i feks varehandelen. Man tar hjem en TV, oppdager at den har noen fleredøde pixler enn hva som er godkjent. Da kan man jo bli enig med selger om et prisavslag i stedenfor å levere TVen inn. Men det er kjøpers valg. En stor forskjell blir det imidlertid når man vet at Elkjøp har rett til 3 forsøk på reparasjon/omlevering før kjøpet kan heves. Det blir vanskelig med levende vesen. Forliksrådet er vel i utgangspunktet første instans, men det er jo ikke før man evt kommer til Tingretten at man får en skikkelig juridisk behandling av saken.

Svaret på det spørsmålet er opplagt nei. Det er rett å gjøre. Jeg tror skillelinjene i denne debatten går ved spørsmål som må stilles forut for dette. Er det riktig å anskaffe en hund kun for en tiltenkt, spesifik bruk? Er det riktig å sette bruksverdi høyere enn hundens egenverdi? Er det riktig å anskaffe hund for å oppfylle egne ambisjoner - med den følgen at man bytter ut "verktøyet" om det ikke virker? Det er ikke sort/hvitt dette altså, men for meg personlig gir det ubehag å tenke på hunder på den måten. At et dyr mister verdi i eierens øyne om den ikke oppfyller krav til relativt spesialisert ytelse. Så bytter man den ut om den ikke er bra nok, omtrent som golfkøller. Jeg dømmer ikke andre som, innenfor rimelighetens grenser, velger å gjøre det slik, altså, men jeg skjønner ikke hvordan folk klarer å ha et slikt forhold til hundehold. Jeg registrerer bare at de gjør det, og at hundene likevel (om eieren er fornuftig ellers) kan få bra liv. Men det er en hårfin balanse der, på mange måter, når dyr blir verktøy som skal oppfylle menneskelige ambisjoner. Førerhunder og tjenestehunder kan man tenke i samme baner rundt, men i mitt hode så helliger målet noe klarere midlet i slike tilfeller.

Vanskelig, ja. Umulig, nei. Du har jo litt tid på seg, så bare begynn så raskt som mulig så er det vel relativt gode muligheter for at det skal ordne seg. Men du kan neppe være for kresen. Har en liten følelse av at det er utleiere som i utgangspunktet ikke er så kresne angående huset sitt som ikke bryr seg så altfor mye om hund. Om du har bil så gjør det jo sjansen større. Håkøya/Eidkjosen/Kaldfjorden på Kvaløya er grei avstand med bil (dog med et lite rushtidsproblem, men det gjelder jo hele Kvaløya). Og på fastlandet nordover ut til Tønsvika nordover eller Ramfjorden sørover. På Tromsøya har jeg av en eller annen grunn truffet mange med hund som leier i Hamna, men det kan være tilfeldig. Foruten å følge med på/legge ut annonse på finn, så kan du også se på universitetets side for slikt: https://uit.no/tavla/markedsplassen

På høy tid! Så gjenstår det bare å stoppe import av all pels (eller plagg med slikt) fra pelsfarmer og all pels fra uholdbar jakt (saks, feks). Skal man ha pels, sa kan man benytte pels fra feks vill rødrev og mink som tas ut i Norge. Da får man brukt i alle fall noe av disse dyrene som vel stort sett destrueres i dag.

Huff, det hørtes tungt ut! Som barnløs er jeg er vel egentlig den siste som skulle komme med råd her, men så har det seg slik at jeg har en venn som var i en lignende situasjon. Det kan hende at det jeg sier er helt selvsagt for deg og det kan hende at det ikke er aktuelt for deg ... ta det for det det er. NAV har potensielt flere ytelser som kan være aktuelle. Merk at det er betingelser for å utløse disse ytelsene, og størrelsen på dem, så avhengig av hvor spesiell akkurat din situasjon er så er det ikke sikkert det er aktuelt for deg. Min venn fikk overgangsstønad (gjelder i en begrenset periode, 3 år i min venns tilfelle) og støtte til barnepass (barnehage, SFO. Tror dagmamma også gjelder) - han fikk dekket ca 2/3 av kostnadene. Overgangsstønaden gjorde at han, for en periode, kunne redusere stillingsprosenten noe. Han fikk også tilrettelagt turnus - det er selvsagt ikke noe morsomt å be om, og ofte ikke populært heller, men må man så må man. Jeg vet ikke i hvilken grad arbeidsgiver plikter å bidra her, men mitt inntrykk er at i det offentlige så er de i alle fall ofte behjelpelige. Til sist kom han fram til at han måtte kreve barnebidrag. Det satt langt inne for ham i alle fall, men det utgjorde mange tusen i måneden for de to barna, så til syvende og sist var det ikke noen vei utenom. Ikke alle er så heldige å ha den andre forelderen tilgjengelig, riktignok (ukjent, utland eller død). Om man faller innenfor her, så er det snakk om betydelig summer. Faller man utenfor er det kanskje bare irriterende å høre om disse godene. Beklager i så fall det. Lykke til!

Så vidt jeg har skjønt det så er det slik at om det er medfødt (selvsagt) eller noe som har oppstått før levering så skal oppdretter dekke dette. Dyr er definert som ting og man har minst 2 år reklamasjonsrett. Oppstår det noe genetisk betinget innenfor 2 år, så har man krav på reparasjon ( ), omlevering og evt heving av kjøpet. Det er vel også så vidt jeg har skjønt noe diskusjon rundt når man skal legge forbrukerkjøpsloven og når man skal legge kjøpsloven til grunn (hhv næringsvirksomhet og privatkjøp) - har man feks 5 år reklamasjonsrett på en hund dersom forbrukerkjøpsloven gjelder? Det skulle virkelig vært en egen lov som dekker slikt. I dag har jeg en følelse av at loven muligens ville gitt en helt umulig oppgave for oppdrettere om den ble fulgt, mens at slik ting blir gjort i praksis så trekker ofte kjøper det korteste strået. Det trengs virkelig en opprydning helt fra annonsering via kontraktsinngåelse og til evt problemer i ettertid. Hva valpen du nevner angår så er det vel sannsynlig at det var noe galt med den og at kjøper skal ha pengene igjen, men det er vel mulig å pådra seg feks infeksjonssykdom som kan gi sykdom i hjerte og lunger. Hvis det er snakk om det så kan jeg ikke skjønne at oppdretter skal ha noe ansvar. I alle fall om det ikke kan sannsynliggjøres at hunden var frisk ved levering. Kunne forresten vært interessant å vite hva som skjedde om kjøpere av flatnesehunder med respirasjonsproblemer begynte å reklamere på hundene sine, feks.

Det var da åpenbart at noen hadde det ekstremt travelt med å få drept det de kunne drepe, i frykt for at domstolene skulle stoppe hele jakta. Skyt først, tenk etterpå. Ubotelig skade på ulvebestanden eller brudd på norsk lov eller internasjonale forpliktelser (vedtaket, ikke nåværende jakt) er vel bare en bonus. I alle fall det første. Neida, ikke ulovlig fra jegernes side, men det det sier jo litt om motivasjonen til ulvejegerne. Ikke kan man forvente noen som helst slags forståelse eller forsoning fra meningsmotstandere heller, når det foregår på det viset.

Jeg tror veldig mange ikke har et så bevisst forhold til dette som folk her inne har. Har de 2-3 uker så gjør de det de kan og staser på/tror det er nok. Jeg vil tippe at det oftere enn ikke går bra - eller i alle fall greit nok - likevel. At det går seg til på et vis. Jeg vil også tippe at veldig mange hunder har det dårlig alene, men eieren ser det ikke/vil ikke se det - altså hunden fungerer fint i familien ellers. Og så går helt sikker skalaen til en god porsjon hunder som blir nervevrak av hele greia. For ordens skyld, jeg ville aldri gjort det slik! Men du spurte hva folk gjør, og i og med en relativt liten andel av de ... tja ... over 500 000 hundeeierne i Norge er genuint hundeinteressert, så tror jeg det reflekteres i slike ting. Folk på sonen er nok langt over gjennomsnittet opplyst, og langt over gjennomsnittet flinke til å problematisere alt som har med hundehold å gjøre. Det kan nærmest virke som en umenneskelig oppgave å anskaffe en hund. Man skal vel helst gå direkte på hund nummer to (slik at man ikke er uerfaren liksom), man kan til nød ha hjemmekontor - helst ikke jobbe i det hele tatt, man bør bo i enebolig (eller aller helst gård) med direkte utgang til inngjerdet hage, i umiddelbar nærhet av vilt- og bufe-fri variert natur ... ++++ For å sette det litt på spissen Men akkurat når det gjelder dette med valpetiden så er jeg helt sikker på at mange hunder ville hatt det bedre om folk var bedre opplyst. Det dukker jo jevnlig opp spørsmål fra nykommere her også angående om "er 1 uke nok", "hva gjør vi når vi skal til syden 4 uker etter at valpen er i hus" osv ...

Min far er definitivt ikke redd for elg (ja, bildet er tatt så nært som det ser ut som): Men han burde definitivt hatt større respekt for dem. Den gangen var han heldig: Vel, det var en liten digresjon. Leste om den "banden" på Nannestad, og det slo meg om det kan være forskjeller på hvordan man ser på slikt etter hvor man bor i landet. Eller hvor "lettskremt" man er. Elgen over er en av flere som vi ser ukentlig når jeg er hjemme hos min far. Det er bynært. De vandrer også over på andre siden av fjellet (vel, mer som en knaus kanskje, ca 100moh) som er nærmest for sentrum å regne, frekventerer de aller mest populære turområdene, skoleveier og for noen dager siden gikk en av dem helt ninja på en eldre dame som var og luftet hunden sin. Jeg hører ingen seriøse forslag om å ta dem ut. De fleste synes det er noe fint med å ha elgen der, men er selvsagt oppmerksom på mørke kvelder. Nå er det forskjell på elg og ulv, men likevel føler jeg det er en del som overdriver faren ulven utgjør for mennesker. Kanskje er det "kulturelt" - kanskje er det vikarierende argumenter, jeg vet ikke.

Det er jo, som du er inne på, åpenbart at hunden ikke har det topp nå. Sikkert mange som kan si mer om dette enn meg. Men jeg kan i alle fall bekrefte at det til tider kan sette noen begrensinger for utfoldelse ellers i livet, det å leve alene med hund altså. Det må man ta med på kjøpet om man har hund. Du sier ingenting om hvor mye tid du bruker på hunden eller hvor lenge den er alene. Det kan kanskje hjelpe for å kunne gi noen flere råd. Noen tanker basert på der du skriver: Hunden flyttet på hybel til deg. Hvordan planla du den overgangen? Kan du ha hatt det for travelt? Altså at du begynte å forlate hunden for lenge, for tidlig? I sa fall ville jeg gått tilbake til start. Vært hjemme med hunden en uke eller tre og så langsomt tilvenne den at du er borte og at du kommer hjem igjen. Hvis du samtidig blir frustrert (går deg på nervene) når hunden ønsker kontakt, så er ikke det noe godt utgangspunkt for å gi hunden den oppmerksomheten den trenger. Det blir ikke kvalitetstid av sånt. Hunden senser kanskje at du er frustrert? Så ikke bare er den på en helt ny plass, uten de som har tatt vare på den lenge og hvor eier plutselig har begynt å forsvinne i tide og utide og eieren er ikke like entusiastisk som før heller? Hadde jeg vært hund så tror jeg jeg ville blitt stresset i alle fall

En Golden, evt av jaktlinjer, vil fungere utmerket til det du beskriver. Om du i tillegg kunne tenke seg å trene jakt (uansett ambisjoner, men vil fungere også om du har ambisjoner) så er det jo virkelig midt i blinken. Forventer du at hunden skal kunne bære tungt når det gjelder kløv, så vær oppmerksom på at jaktgolden er relativt små og nette. Tisper på rundt 20kg er ikke uvanlig. Det er imidlertid såpass stor forskjell på en Rottweiler og en (jakt)golden at jeg tror du ennå har en liten vei å gå for å finne ut hva du egentlig liker. Og som andre har nevnt, det er masse raser "mellom" Rottweiler og (jakt)golden som sikkert også kunne passe utmerket til ditt bruk. Og som får det utmerket hos deg.

Tror ikke dere skal overvurdere vanskelighetsgraden av dette med mentale oppgaver for hunden. Det er ikke rakettforskning det er snakk om og blir en like naturlig del av det å ha hund som å gå tur. Ofte gjør man det samtidig. Ofte tenker man ikke over at det faktisk er mental trening. Litt søk, litt apport, litt spor, litt lydighetstrening... Altså, hverken labrador eller golden høres ut som dårlige valg ut fra det du beskriver. Staff og corgi kjenner jeg ikke.

Ja, ser det er noe om erstatning for følgekostnader og der kommer avl inn. Det hjelper ikke allverden uansett, da det, som jeg nevnte, jo er urimelig å tenke seg at alle alle lammene har livdyrverdi, feks. Mulig det er tatt høyde for i beregningene? Altså at man bruker noe gjennomsnitt av hvor mange som brukes i videre avl eller noe slik? Men egentlig er dette et sidespor, synes bare det er interessant å finne ut hvordan det henger sammen. Har ikke troen på at det er noe sauebønder generelt evt spekulerer i - tror de er mer glad i dyr enn som så. Og om der var så mye rom for å spekulere i det som tallene kunne tyde på, så hadde det vel muligens vært dørgende stille fra den kanten. Og det er det jo definitivt ikke.

Det gjorde meg egentlig bare mer forvirret, da det ikke stemmer overens med det Nortura kom med i tilsvar til gjennomgangen fra faktisk.no. Verdi som avlsdyr er feks ikke nevnt i loven. Hvilke "biprodukter" er det som er verdt fra dobbelt så mye til 8 ganger så mye som selve slaktet?