tillien

Ja, jeg sendte en litt lenger versjon av det jeg skrev over. Uten at jeg tror det hjelper. Men må bare si noe når ting ikke henger sammen. Hadde de sagt «jadda, ser ikke helt bra ut det der, men vi driter nå egentlig i det» så hadde jeg ikke blitt like frustrert. Oppgitt, ja, men ikke så frustrert.

Jeg kunne egentlig ikke bry meg mindre om trender. Ikke på et bevisst plan i alle fall. Det er imidlertid ikke til å unngå at man blir påvirket av det som skjer rundt en. Det er jo en grunn til at jeg smiler litt og tenker «herregud» når jeg ser bilder fra et 70-tallshjem med brunt, gult grønt og rødt i salig blanding. Ikke noe «less is more» der. Eller hvorfor jeg blir lett uvel av 80/90-tallets furupaneler til sånn midt på veggen (hvem kom på det liksom??). Så det som skjer rundt meg påvirker uunngåelig meg også, men jeg har aldri i livet følt at noe må byttes fordi det ikke er «trendy» lenger. Men generelt blir jeg kvalm av fasade. Jeg blir uvel av overstriglede hjem og når «eksperter» forteller folk hvordan det skal se ut nå. Og at enkelte av en eller annen grunn biter på og driver med konstant «forbedring». Jeg synes det er noe utrolig befriende med å komme inn i et hjem med lett slitt vinylgulv, to helt forskjellige godt brukte lenestoler - fordi de kjøpte det han og hun syntes var best å sitte i - og en sofa som overhodet ikke matcher. Fordi den var best å sitte i. Et robust spisebord som skulle vare evig - på tross av barnas iherdige og synlige forsøk på å ødelegge det et tiår tidligere. I motsetning til den gangen jeg ble jaget ut av en sofa fordi jeg måtte jo skjønne at den ikke var til å sitte i! Det sier faktisk noe om folk og hva de synes er viktig i livet - selv om det på ingen måte sier alt.

Jeg måtte sende en begymringsmelding til NKK. De takket for meldingen og etter litt tomsnakk så kunne de, som forventet, melde at «reglene var fulgt for begge kullene». Det er meg en gåte hvordan deres eget regelverk kan tolkes slik, hvor det står eksplisitt: 1. Tispen må være 18 måneder 2. Tispeeier skal hindre tjuvparing 3. Det skal avles på funksjonelt friske hunder (som en hanne med D-hofter med store forkalkninger?) 4. For polygenetiske sykdommer skal det avles med en indeks over gjennomsnittet for rasen (som 170 for kombinasjonen???) En ting er nå å se gjennom fingrene med ting eller å i realiteten ikke ha skikkelige sanksjoner (siden de ønsker flest mulig valper registrert, blant annet), men å påstå at regelverket er fulgt? Jeg vet NKK gjør mye bra, og jeg skjønner det er mange hensyn å ta, men nesten hver eneste gang de eller de underlagte raseklubbene uttaler seg om noe som helst, så skjønner jeg ingenting.

Nei, hva skal man si? Hvordan flyselskapet, eller mer sannsynlig det aktuelle crewet, fant ut at dette var en god idé er umulig å forstå. Men ikke i ville hel**te om jeg hadde funnet meg i det som eier! Og å ikke se til hunden flere timer?? Dog, det ville jo krevd et snev av fornuft - no som var utelukket i det øyeblikket hunden i det hele tatt ble pakket inn i bagasjehylla ... Nei, verden er full av merkverdige folk. Tror vi sier skylddeling jeg.

Bortskjemt? Ja! Det er syv - 7 - minutters forskjell Men det er jo lov å være skuffet selv om man er bortskjemt! Bare man børster det av seg innen rimelig tid og ikke gjør det til hovedtema en hyggekveld med gode venner. Spesielt om vennene er de som sitter og banner tre kvarter i bilkø hver morgen

Som @Smartingen er inne på så er dette med «krevende» et veldig lite entydig begrep og slik det blir brukt er det i mine øyne et veldig lite nyttig begrep. I forlengelsen av det, også «nybegynnerhund». Når jeg tenker på krevende hund så tenker jeg først og fremst på hunder hvor man har liten feilmargin før det kan bli en farlig hund for mennesker eller andre dyr, eller som på andre måter utvikler over middels plagsom adferd om man ikke er veldig nøye på sosialisering og trening på rett måte i ung alder. Av typen som man ikke blir kvitt så lett senere i livet - en salgs utviklingsforstyrrelse. Noe som en erfaren eier er bedre rustet til å takle. Eller en del skarpere, spesielt store raser som krever en kyndig fører for å ikke havne i kjedelige situasjoner. Jeg vet egentlig ikke hvor mange raser det gjelder - man kan vel snakke om de egentlig er godt skrudd sammen om det er så lett å trå feil. Veldig ofte når folk snakker om krevende raser, så snakker man om raser som «krever» mye aktivitet eller mental trening. Jeg skjønner ærlig talt ikke det kriteriet. Selvsagt må man bevisstgjøre folk på at noen raser trenger at du bruker mer tid på hunden enn andre, men så lenge det er snakk om tid og ikke kunnskap så blir det litt meningsløst å kalle hunden for så krevende at den ikke passer for nybegynnere. Krevende = vanskelig, ikke tidkrevende, i mitt hode. At noe er tidkrevende utelukker på ingen måte nybegynnere slik jeg ser det. Jeg har ikke veldig inngående kjennskap til gjeterhunder, men en normalt skrudd sammen BC feks, som vel ofte blir nevnt som krevende, er vel ikke en vanskelig (det jeg vil kalle krevende) hund. Den trenger sitt av hodebry og fysisk fostring, men ellers så er det vel ikke så mye? Jada, de lærer raskt og de kan lære seg uvaner, men med et ellers normalt hundehold så får det vel ikke sånn uten videre galt liksom? Så ikke les deg blind på disse anbefalingene, men vær realistisk (ikke ønsketenkning for de dagene alt er rosenrødt) på hva du har å tilby en hund (hele dens levetid) og hva du ønsker forventer og tolererer av egenskaper i en hund så kommer du langt. Er du usikker, så gå et knepp ned.

En stk hund og 40 trange kvadratmeter siden det er to soverom og et, relativt sett, litt for stort bad som fører til liten daglig oppholdsflate. Har overhodet ikke tenkt tanken på at det er for lite - hun gjør jo ikke mye inne uansett. Litt småhektisk med flere enn en gjest feks når hele folket pluss hund er i arbeid med matlaging på en veldig liten flate, men det hadde det kanskje blitt uansett - hun vil være der det skjer. Kunne uten problem hatt en hund til. Der er det hodet mitt samt evt bil som streiker, ikke boforholdene.

Herregud, hvordan kunne jeg glemme Canada??? Er liksom ikke et land man har på radaren så ofte - stille og fredelige som de er. Kanskje fordi jeg forbinder det med vinter, men Vancouver skal være ganske temperert.

Da fikk jeg svar. De var ærlige på C og D-hofter og tidligere kull, men noe registreringsnummer fikk jeg ikke. Forsøkte seg på at «det var en frisk valp i forrige kull så det er ikke alltid en sammenheng ...». Ellers svært sparsommelig med opplysninger. Jeg klarte ikke å dy meg og måtte komme med en lekse om at det var tullete, useriøst og at de burde skamme seg over å ha produsert TO kull av en slik kombo. Samt litt info om hva som venter valpeeiere og valper framover av mulige problemer og smerter. Uten at jeg tror det hjelper på noen som helst måte.

Vel, da er vi uenige om sannsynligheten, for jeg mener absolutt ikke at den er på et nivå som gjør det irrelevant. Spesielt om man legger til grunn at jeg og de fleste som ønsker ulv i Norge mener bestanden må være betydelig større. Dessuten var det en generell kommentar til at noen mente alt denne eksperten sa var galt - noe som visstnok blant annet uttalelsen om handikappede skulle indikere - og jeg argumenterte hvorfor jeg mente det ikke var det. I den forbindelse ble det også nevnt forskjeller i andelen villmark i Danmark og Norge - siden Danmark var utgangspunktet for ekspertens uttalelser. Isteden for å imøtegå argumentene mine for hvorfor uttalelsen kanskje ikke var så full av feil, så velger du altså å endre fokus fra å kalle hele ekspertuttalelsen for tull, til å påstå at det er snakk om «mikrosannsynlighet» og ergo en irrelevant diskusjon. Enda det er ingenting i det jeg skriver som tilsier at jeg mener det er snakk om «mikrosannsynlighet» og absolutt ikke en irrelevant diskusjon. Den absurde analogien om innvandrere og meteorer oppi det hele gjør det hele enda mer uforståelig.

Mye jobb og som førstegangs hundeeier ble det mange unødvendige bekymringer og noen fornuftige bekymringer. De unødvendige bekymringene skapte mest stress. Bekymringer jeg hadde skapt meg lenge før hun var i hus: Skulle bli husren fortest mulig, skulle gå pent i bånd - hva ville folk tenke om hun ikke gjorde det?, måtte passe på at ikke hun ødela hus og hjem eller bil, måtte passe på å ikke gå for mye tur (ref Rugaas sitt elendige 5 minutter pr måned). Den dagen jeg sluttet å stresse med de tingene, spesielt det med å bli husren, så ble valpetiden mye mer koselig. Da kunne jeg sove hele natta, litt tiss og en liten brun gavepakke på gulvet om morgenen tok 78 sekunder å fjerne og hunden ble husren innen 5 måneder uansett. Turene ble også mye triveligere når jeg slapp å få en frustrert og stressa hund som aldri kom av flekken (jeg skulle jo visstnok stoppe og gå andre vegen hver gang hun dro) og som jeg med god samvittighet lot hoppe rundt i lyngen så lenge hun eller jeg gadd - i hennes tempo. Jeg brukte nok 2-4 uker å skjønne at «alt jeg trodde var feil». De tingene jeg ikke hadde forutsett var tyngre. Bilkjøring tok det et par måneder før vi fikk på plass. Jeg fikk den eneste bilsyke valpen i kullet, og bor sånn til at vi er avhengig av å kjøre bil for alt fra veterinær til trening og dyrebutikk. Hvor vanskelig hundetrening kunne være var også en frustrasjon. Mye gikk veldig fint, men oppdaget feks raskt at apporttrening (som var avgjørende med tanke på bruken) overhodet ikke gikk etter «boka», fremdeles noen utfordringer der (med generalisering), men har begynt å lære hvilke knapper jeg skal trykke på. Og så det at hun var så usannsynlig glad i folk og andre hunder. Jeg føler jeg gjorde mye rett og i alle fall bra nok i begynnelsen, men akkurat der klarte jeg ikke å finne balansen. Og det sliter jeg med den dag i dag uten at jeg vet om det ville blitt veldig annerledes uansett. Alt i alt var det en veldig intens periode med en ekstremt aktiv og kontaktsøkende valp, men du verden det var mye latter, glede og fine øyeblikk. Aller mest det. Og det er det fremdeles.

Angående den eksperten fra Kanada. Er det veldig oppsiktsvekkende det han sier da? Ekte ekspert eller ei? At ulv kan begynne å vise opportunistisk adferd når den lever tett på mennesker høres da overhodet ikke veldig usannsynlig ut. At den er et rovdyr som kan drepe mennesker, og da selvsagt med større sjanse for å drepe små barn og svekkede folk (om noen ikke skjønte hvorfor han nevnte handikappede). De er mindre (barn), de kan være mindre oppmerksomme, mindre egnet til å flykte, skremme eller gjøre motstand om de blir angrepet. Det er predatoradferd, de går ikke på de sterkeste. Barn kan vel fort reagere på verst tenkelige måte til og med, løpe skrikende avgårde. Men han sier «før eller siden», så der trengs det utdyping. Og så er jo ikke konklusjonen hans om utrydding noe man trenger å være enig i. Det høres brutalt ut, men om noen blir drept av ulv så er ikke det noe godt argument for å utrydde den. Det drepes mennesker av elg, veps, kyr, hest og hunder i alle fall, her i landet og det er ikke noen som tenker at vi må utrydde noen av dem. Og så er det vel enorm forskjell på Danmark og Norge når det gjelder arealer å boltre seg i (se på kartet, det de har av «vill» natur i Danmark er jo på størrelse av en middels stor norsk skolegård), tilgang til vilt og evt sau. Jeg er for ulv i norsk natur, og jeg har liten tro på at de blir en gjeng som foretrekker smaken av små barn og folk med krykker med det første her i landet. Men at tilstedeværelse av ulv før eller siden vil føre til at noen blir drept og at det er større sannsynlighet for at det er et barn eller noen som er bevegelsesshemmet enn Lars Monsen, det sier seg jo selv. Å tro at ulven innerst inne er en sky toy puddel som aldri vil utgjøre noen fare er å lure seg selv.

Ja, da var det den jeg regnet med det var ... melding sendt, så får vi se ... Spurte etter registreringsnummer for foreldrene, uten det så har jeg jo ingenting å diskutere egentlig. Som vi alltid kommer tilbake til, gjennom forskjellige veier, så MÅ noe gjøres med lovverket når det gjelder salg av dyr. Lovpålagt registrering av alle hunder er en plass å starte. Da tvinger man, om ikke annet, kjøpere inn i dogweb for å sjekke at de er registrert og da er veien kortere til at de får med seg viktig info. Det skal ikke gå an å holde på sånn - i alle fall ikke for å tjene penger på det. Nå er det jo muligheter for at det går bra med flere av valpene, men lotto er det. Og så kan jo HD være bare toppen av isfjellet - mye annet som kan være galt her.

Hjelpes, for en historie! Det som er tristest oppi det hele er at ingen forbrukerrettigheter i verden kan hjelpe på den sorgen og fortvilelsen de nye eierne føler når hunden må avlives i en alder av 3 år grunnet E-hofter. For ikke å snakke om det de helt uskyldige valpene må oppleve av smerter og nedsatt livskvalitet. Jeg blir så eitrende forbanna at jeg begynte å vurdere å kontakte «oppdretter», men det ville jo vært litt trasig om det ikke var den Finn-annonsen jeg regner med det var. At de finner kjøpere, som de etter alt og dømme lurer, forbauser meg ikke. Det er så mange uvitende folk der ute, sånn er det bare. De vet ikke at de er uvitende en gang - og da er det vanskelig å tenke seg at de skal undersøke skikkelig. De skjønner ikke at det er noe som burde undersøkes. Legg evt til de som undersøker ved å spørre oppdretter, og er godtroende og stoler på tullpreiket de kommer med, så fyller man nok kvoten på 10 ganske kjapt. Det er jo ingen som forstår hvilken russisk rulett der er å kjøpe hund fra et slikt kull, som ville gjort det. Det er jo å kjøpe seg tragedie.

Vel, først vil jeg si hva jeg tenker det ikke nødvendigvis er: Iver, arbeidslyst, virrete, full fart, hoppende (hilsing), dra i båndet, nysgjerrighet, masse energi (legger seg ikke ned sånn uten videre på tur, feks) ... Har et inntrykk av mange som uttaler seg om enkelte raser tolker slikt som stress, mens det vel heller er slik at det er han/hun som blir stressa av slike hunder Jeg skal utbodere litt hva jeg mener, for det ble nok litt enkelt. Stress er ikke nødvendigvis noe negativt. Man må snakke om positivt og negativt stress. Positivt stress er noe som styrker, negativt er noe som skader. Enten vi snakker om påvirkning på muskler og ledd, eller som her, psykisk påvirkning. En hund kan bli veldig «høy» på noe den liker å gjøre, og det er en slags stressreaksjon. Det er imidlertid positivt stress så lenge hunden er skrudd slik sammen at den klarer å koble av når det er nok eller når påvirkningen er over (om det er lek, trening, tur eller hva det måtte være). Og da minst like viktig at eieren ser at nok er nok og legger til rette for at hunden får koblet av. Hvis du har trent to timer agility en ettermiddag, og hunden peser resten av kvelden og ikke finner ro - da er der for mye. Gjenta dagen etterpå, og så enda en dag så går det som kunne vært en positiv greie over i noe negativt. Negativt stress. Hunden går konstant med stresshormoner i kroppen og det er skadelig både for kropp og psyke. Det siste poenget tror jeg relativt ofte (hvor ofte vet jeg ikke, eller hva som er vanligst av for mye eller for lite stimuli) er vel så stort problem for hunder med mye motor, enn det at de får for lite aktivitet. Det at eierne ikke setter begrensninger. Enten fordi de er totalt uvitende, fordi de er feilinformerte (hunden er rastløs, du har en høyenergihund ... pøs på med mer aktivitet) eller fordi egne ambisjoner setter skylappene på for hundens behov (mange hunder med mye motor sier ikke stopp selv, de jobber til de stuper, men signalene er der). Positivt stress kan også være opplevelser som er negative i utgangspunktet. Er hunden skeptisk til noe feks, så vil det å utsette den for slikt gjennom forsiktig tilvenning gjøre hunden sterkere. Går man for raskt fram vil det bli negativt stress, en nedbryting og i beste fall må man kanskje gå tilbake til start. Alene-hjemmetrening er et eksempel på noe slik. Holder man seg innenfor rammene av hundens tåleevne (positivt stress) så trener man opp hunden til å tåle mer av det samme. Overdriver man (for lenge, for raskt) så skaper man negativt stress og man kan i verste fall skape en seperasjonsangst som man aldri får bukt med. Poenget mitt er at hvis en høyenergihund er ... ja ... høyenergisk ... så er den det fordi den er en høyenergihund. Ikke fordi den er stressa. Om hunden ikke er skrudd riktig sammen (uten avknapp) eller om eier ikke setter begrensninger, så kan det føre til at det går over i negativt stress, en skadelig stressrespons, og det er først da jeg vil kalle en hund for stressa. Så kan selvsagt slikt negativt stress føre til adferd som minner om det en høyenergihund gjør, men det er en forskjell: Den er kanskje mer rastløs enn full av energi, mer på vakt enn nysgjerrig - det kan se likt ut, men det er forskjellige ting. Så det gjelder å holde tunga rett i munnen.

Det måtte være en plass hvor Norsk eller Engelsk ble forstått av nær sagt alle (orker ikke tanken på å måtte lære meg et nytt språk flytende!) og et klima uten vinter, men heller ikke ekstremt varme sommere. En kultur som ikke er helt fremmed og er også viktig. Kan godt være litt annerledes, men ikke helt Japan liksom. Og så bør det være er land der ting er på stell liksom. At busser kommer når de skal og man ikke må bestikke noen for å få en legetime på en måte ... Jeg har lekt med tanken før, og noen fortalte med at Malta kanskje kunne passe. Men når jeg leste litt, så er jeg redd det kan bli for varmt om sommeren. Mulig det er lokale forskjeller der. Malta er dessuten et veldig greit sted å flytte til som Europeisk borger, blant annet med pensjon når den tid kommer. En plass jeg virkelig kunne tenkt med å bo etter å ha vært der er Hobart, Tasmania. Etter å nesten ha omkommet av varme i Sydney i november/desember så var det en fantastisk lettelse å komme til Hobart. Det lå rundt 20-25 grader og med en deilig ishavsbris fra sør (hadde man sett langt nok så kunne man sett beint til Antarktis). Sjeldent eller aldri under null grader om vinteren - lå vel ofte på 10-15 grader ble jeg fortalt. Byen var akkurat passe stor (200 000) og hyggelig og det er masse, spennende urørt natur på øya. Men det måtte blitt på kysten der, lenger inn på Tasmania bikket der raskt 35 grader. Ulempen er at det er langt unna «hjem» og at Australia vel raskt er noe vanskeligere å flytte til. Har også tenkt litt på Sverige. Litt sørover. Oppfyller vel kanskje ikke kravene perfekt når det gjelder klima, men kunne vært ørlite spennende (en stund i alle fall) og med veldig lav risiko på alle måter. England burde kanskje vært i kikkerten. Er vel grei temperatur enkelte steder og alt det andre stemmer jo også. Jeg har bare er så utrolig negativt syn på folka der (vet at jeg sannsynligvis tar feil, men vanskelig å ønske seg dit før man har fått gjort noe med fordommene), pompøse, grå og kjedelige eller konstant øldrikkende fotballfans. Og jeg HATER fotball, spesielt alt som har med engelsk fotball å gjøre. Og et inntrykk av dølle landsbyer med kjedelig (dog pen) natur og stor grad av innavl eller i beste fall veldig mange landsbyorginaler. Og så er det vel nesten ikke farger der, bortsett fra de grønne åkrene som produserer bygg til de øldrikkende fotballidiotene. Tror ikke alle de krim- og dramaseriene det landet spyr ut gjør allverdens for imaget deres Wales, Skottland, Irland ... litt det samme kanskje, men har vel kanskje alltid hatt et litt sånn romantisk syn på Wales, så kanskje ... Så Malta, Australia (Hobart) eller Sverige (Syd) pr nå.

Det er mange som tror at å a «blande» hunder er litt som å blande farger. Man tar en dæsj gult og en dæsj blått og havner opp med grønt. Men i hundeblandingsverdenen kan det være slik at blander man gult og blått så havner man opp med rosa. Eller et par rosa, en gul, to blå, tre sorte og to grønne ... Men så er det slik at om man blander to hunder som er relativt like fra før, altså samme rase, så blir det mer som å blande farger. Grønt og grønt blir grønt. Eller i alle fall større sannsynlighet for grønt. Så når du spør: Når vi tar en dæsj Cocker og en dæsj Aussie - hvor mye aktivitet trenger den da og hvor familivennlige er de? Så er det er spørmål som er helt umulig å besvare. Dette gjelder både på generelt grunnlag og om man hadde visst mer om foreldredyrene (som er like viktig). Så det er ikke for å være vanskelige folk sier det de sier. De sier bare at å blande to forskjellige raser gir uforutsigbare resultater, mens når to av samme rase får et kull så er det vesentlig mer forutsigbart. Skulle man tippe noe som helst, så er det eneste jeg kan tenke meg som relativt sikkert at det vil bli en relativt aktiv hund. Det er en jakthund og en gjeterhund - begge aktive hunder. Ellers så vil det være lotto om den vil bli mest jakthund, mest gjeterhund eller en salig blanding som er noe vanskelig å se hvordan vil arte seg. Selv om det finnes skrekkeksempler på blandingshunder, så er mitt inntrykk at de fleste blir greie nok hunder, om foreldrene er greie hunder. Men det fordrer at du ikke har spesifikke krav til hunden på forhånd (feks om aktivitetsnivå og familievennlighet) - du må ta den som den er, for det er ingen som kan si noe om sannsynligheten for at den blir sånn eller sånn. Når det gjelder blandingen du etterspør så ser jeg etter et raskt google-søk at det nevnes at sosialisering er veldig viktig og at man kan ende opp med en variant som ikke er altfor glade i barn. Her inne er det stort sett folk som er langt over gjennomsnittlig interessert i hund. De har sett mange hunder og mange eiere og en god del kombinasjoner av hund og eier som går galt. Et rødt flagg er når noen nevner at lav pris og fordi de finnes i nabolaget er grunnlaget for valg av hund. Det virker litt for tilfeldig, og litt lotto. Uten at det nødvendigvis gjelder deg - det kan være ting vi ikke vet om prosessen din. Alle gode råd om valg av hund går på at man vet hva man kan tilby en hund og at man vet hvilken hund man får. Og med tanke på at det er en hund man skal leve med i 10-15 år så bør det ikke være avgjørende om hunden koster 8000,- eller 12000. Blir pris avgjørende så kan det gå ut over de viktigste tingene man bør tenke på før man kjøper hund. Det blir en forsvinnende liten del av det man må ut med totalt uansett, og det kan til og med i lengden spare deg for både penger og bekymringer om man handler en rase man vet hva kommer med av krav og egenskaper, fra en god oppdretter som man vet tar helse på alvor og følger opp valpene som de skal.

Thrillere kan absolutt være bra, selv om det er fryktlelig lenge siden jeg har blitt særlig begeistret. Type Nattsvermeren og The Usual Suspects noen år senere. Man har vel sett så mye etterhvert at man ser hva som kommer? Og ikke minst så må det være en historie som er troverdig, med troverdige mennesker som tar troverdige valg: Typisk ikke «Hey, let’s split up!» eller endeløse monologer før man knerter den livsfarlige galningen som akkurat holdt på å drepe sønnen din - for å sikre at skurken kommer seg unna og man kan holde på en halvtime til. Noen som skjer altfor ofte. Tror sist jeg ble helt fengslet av noe thriller-aktig, så var det serie og ikke film: Første sesongen av 24. Skrekk og grøssere har jeg aldri skjønt bæra av. Kan nok være at jeg har hoppet litt i stolen ved et par anledninger i yngre år (The Ring, The Grudge) - men nå ... Det er visst et endeløst marked for slike filmer, ofte av veldig laber kvalitet, og jeg skjønner det ikke! Dette er vel også den type film hvor det konstrueres flest mulige kunstige situasjoner (hovedpersonene tar idiotiske valg kun for å kunne skape en kjempeskummel situasjon) og da blir jeg bare irritert. Og så har det vært et par filmer jeg bare måtte skru av fordi de var så ubehagelige ... ikke spennende, ikke morsomme, ikke ble man skremt ... bare ekkel og spekulative. Det ene var en av disse SAW-filmene, den andre het «Funny Games».

Trist at det har gått så langt noen føler slikt må til for å ha det bra med seg selv. Akkurat her gjelder det pengeforbruket, det er jo ikke snakk om noe inngrep sånn sett. Men jeg synes også at det er trist at det blir normalisert - spesielt når det kommer til mer irreversible ting. Jeg kjøper ikke den «noen bruker penger på ferie, andre på vipper og pupper»-argumentasjonen. Jeg ser jo at det går i den retningen, at flere og flere bruker «hvis de føler seg bedre, så hvorfor ikke?»-argumentet også. For det første så er det vel svært mye som tyder på at mange ikke føler seg bedre. For det andre så blir det er slags våpenkappløp som ingen vinner på. Man tar det et hakk videre, skiller seg ut, får muligens mer oppmerksomhet. Kanskje fra menn, men i enda større grad fra kvinner. Etterhvert så blir det imidlertid normalt, både for individet (man blir vant med det) og fordi «alle» gjør det samme. Så må man ta det enda et skritt videre. Det stopper aldri. Det er bortkastede penger og energi. Det merkelige er at jeg kjenner absolutt ingen menn som foretrekker den plastic-fantastic-looken framfor moderat hverdagssminke. Og jeg har ikke sett en eneste jente (eller mann for den saks skyld) som har blitt penere av å sprøyte ting inn i ansiktet sitt. Det samme gjelder ansiktskirurgi. Jeg har sett mange som rett og slett blir stygge, eller i beste fall ser rare ut. De der andeleppene som bloggere og C-kjendiser og sikkert mange, unge disipler av disse går rundt med er rett og slett dritstygt. Det ser ut som en practical joke! Skal man være brutalt ærlig, så er det nok noen pupper som har fått seg et løft (pun intended) av kirurgi, men kun så lenge det ser naturlig ut. Men når det kommer til stykket så er det ingen normal mann som noen gang har tenkt «hei, det der gidder jeg ikke» første gang han fikk se dama han var begeistret for uten BH. Så det er menigsløst pengesløseri og helserisiko det også. Skulle ønske jeg kunne si at «helt uten sminke» alltid er vakrest, men her har nok årtier allerede gjort sitt til hva man forventer å se - selv om de absolutt vakreste menneskene (for det er jo tross alt noen som er eksepsjonelt vakre uten at det betyr så mye) gjerne er minst like vakre uten sminke som med. Hadde alle kvinner sluttet med sminke så hadde det nok gått litt tid og så hadde mannehjernen tilpasset seg 100% Men det er uansett noe ganske annet å bruke diskret sminke (som bare justerer farger og trekk innenfor en normalvariasjon - altså noe naturen kunne ha skapt) og det å se fullstendig unaturlig ut. Når det bikker over i det unaturlige, når mimikk hemmes, når normale trekk utviskes, så tror jeg hjernen reagerer instinktivt negativt på det. Det oppfattes ikke som attraktivt rent evolusjonsmessig. Så om ikke grensen går ved å være sminkefri, så går den i alle fall der. Nei, jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jenter holder på på det viset. I anledning kvinnedagen så får jeg slå et slag for at kvinner må være snillere med hverandre også (uten å undervurdere andre deler av kvinnekampen, altså!) Av og til er kvinner sine egne verste fiende. Har dere sett forskjellen på når en dame endrer profilbilde på facebook og når en mann gjør det? Dame: Flere titalls kommentarer fra nære og fjerne venninner i form av «wow», «herregud du er vakker», «Nydelig» og så kommer det gjerne en som forsøker å virke litt mer balansert som sier «Flott både på innsida og på utsida!». Mann: Kanskje to kommentarer fra kompiser som sier noe som «Ser du har arvet vikene til din far :D» og «Tror du du kommer deg gjennom sikkerhetskontrollen med det skjegget der? :p». Det er sikkert velment, men det er et bilde på hvordan damer hauser hverandre opp og at det våpenkappløpet som er startet kanskje like mye er rettet mot andre kvinner som mot menn. Hvor mange er de? Jeg vet ikke. Det blir lett at man husker det man husker det man reagerer på og glemmer den store overvekten som faktisk ikke var sånn. Men at det er en trend i samfunnet hvor fiksing og ekstrem pengebruk på utseende blir normalisert er jeg overbevist om. Det er vel ikke mange som tar det like langt ut som disse nebbdyrbloggerne, heldigvis, men det ekstreme fokuset på alt du må gjøre for å se bra nok ut starter jo lenge før det. Det er ikke få småjenter (slutten av barneskolen) som ser ut som små wannabe nebbdyrbloggere, mangler bare nebbet. Og for hver som overdriver eller tat skrittet helt ut, så er det nok mange som føler seg usikker og mindre verdt fordi de ikke gjør det.

Jeg har aldri prøvd med Netflix! Men ja, det er forskjeller både på VPN-tilbyder og strømmetjeneste. Og kombinasjonen av de to. Selv om VPN er lovlig, så er det jo ikke noe strømmetjenestene setter pris på. Noen av dem gjør vel det de kan for å identifisere tilkoblinger fra VPN og blokkerer disse - det har de vel gjerne opplyst om at de kommer til å gjøre i brukeravtalen slik at de har sitt på det tørre. Men det er jo mange tilbydere, og mange IP-adresser som skal holdes styr på så det er alltid en vei rundt om man søker. Og så er det jo noen strømmetjenester som ikke lar deg bruke en norsk konto i et annet land (vel, du får brukt den, men får norsk utvalg) og da må man feks åpne en amerikansk konto ved å bruke amerikansk VISA-kort osv. Litt mer omstendelig og for akkurat Netflix vet jeg ikke hvordan ståa er nå og om de har klart å tette smutthullene.

VPN funker fint mot slikt Koster noen tiere i måneden. Jeg bruker det når det er noe jeg vil se på SVT Play, feks.

Ahh ... ja hvis den skal være toseter i tillegg så begynner det å bli vanskelig

Hvis kassebil ikke er aktuelt og heller ikke Touran (og da også lignende biler fra andre produsenter, feks S-max/Galaxy), så er det vel stasjonsvogns som er svaret? Mercedes E-klasse, VW Passat og Skoda Superb er jo det som gjelder da. Forrige generasjon E-klasse lå vel på 700L, bare 50 liter bak en Touran med 5 seter. Nå ligger de vel alle tre rundt 650L, og det er mye altså! Det blir jo rundt 100L mindre en type Touran, men likevel så holder det for de aller, aller fleste. Og mye bedre biler å kjøre.

Jon English smeltet nok en del pikehjerter ja Det var så merkelig, for sist jeg følte trang til å se serien, så var det første som dukket opp når jeg åpnet nettleseren for å søke etter den at han døde akkurat den dagen. Det er ganske nøyaktig to år siden. Den siste sesongen av Twin Peaks har jeg ikke våget å se enda. Er så redd for å bli skuffet. Fra det jeg hører så er kvaliteten høy, men det fortsetter visstnok i det litt vel sære sporet og da må jeg være i rette «humøret» før jeg setter i gang.

Huff, jeg ser altfor mye på slikt! Ikke fortell det til noen, men en gang så jeg 4 sesonger av Desperate Houswives på under en uke! Uka etter ble det en lignende runde med ...host...mumle...G*ss*p G*rl...kremt... Min maskulinitet fikk seg en skikkelig trøkk ... Best av de for tiden best kjente: GoT, Breaking Bad, Dexter (noe fallende kvalitet), True Blood. Akkurat nå: The Americans - utrolig velspilt nervedrama om russiske spioner i USA under den kalde krigen. Heimebane - dette skulle jeg i alle fall ikke se. John Carew liksom, og Ane Dahl Torp som åpenbart har øvd veldig godt på å snakke trønder, men feik og teit høres det jo nødvendigvis ut likevel. Så ble jeg nå sittende der da på søndag - og ble skikkelig revet med. Gode gamle og skjulte juveler: Twin Peaks - Ingen over og ingen ved siden (inntil GoT). Serien som først tok spillefilmkvalitet over i serieformatet. Nå skal det sies at det ble temmelig sært, nesten usebart, etterhvert - men det tilgir jeg. Seinfeld - jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har sett hele serien, men hva komiserier angår så er ingen i nærheten. Synes den tåler tidens tann usedvanlig bra. Solsidan - skrekkelig, skrekkelig morsomt til tider. Riget - fryktelig ekkel dansk serie, fantastisk kvalitet fra Lars von Trier Äkta människor - utrolig bra svensk serie fra en verden hvor menneskene har skapt «huboter» - roboter som ser ut som og oppfører seg som mennesker. Humor, drama, spenning og en liten dæsj filosofi. Man må ikke falle for fristelsen å tro at den amerikanske remaken med samme engelske tittel (Real Humans) er en god erstatning. Brukte å ligge på Netflix, kommer sikkert tilbake. Against the Wind - Eller «Mot alle vindar» som det het på NRK på 80-tallet. Drama om undertrykkelse, vennskap og kjærlighet blant britiske straffanger som ble sendt til Australia. Er egentlig usikker på kvaliteten på denne, men må bare ta den fram med en sånn 7 års mellomrom av en eller annen grunn. Kanskje er det nostalgien som spiller meg et puss. Dead Like Me - en underfundig og til tider litt sår serie om en jente som får en jobb å gjøre på jorda etter at hun er død. Lå på Netflix tidligere i alle fall. Fringe - kvasivitenskap, tidsreiser og multiple dimensjoner, alt som gjør at en scifiserie må kollapse. Med det funker utrolig bra her synes jeg. Som så ofte ellers kan nesten en serie handle om hva som helst bare karakterene og skuespillerene er bra. Her er det spesielt Anna Torv som hovedperson som bare er utrolig god. Six Feet Under - fantastisk HBO-drama om en familie som driver et begravelsesbyrå. Hører hjemme i absolutt øverste liga. The Good Wife - litt sånn klassisk law firm/rettsalsdrama, som LA Law fra i gamle dager, bare med kvalitet i alle ledd. Spin-off’en The Good Fight var også overraskende bra. Banshee - brutalt og voldelig krimdrama fra skaperene av True Blood. Skjønner ikke at denne ikke har fått mer oppmerksomhet. Fantastisk bra, og gir seg før det blir utvannet suppe av det. Battlestar Galactica - veldig fengslende scifi-drama. Og jeg liker normalt sett ikke scifi. Firefly - merkverdig, fengende westernsciencefiction med fantastiske Nathan Fillion. Tror dette må være serien som færrest skjønner bæret av hvorfor ble kansellert etter kun en sesong. Guilty pleasures Buffy the Vampire Slayer - OK, så var jeg nok litt over middels begeistret for Sarah Michelle Gellar, men har sett serien i nyere tid også og koser meg glugg ihjel. Litt vaklende start, men etterhvert setter mytologien, rollene og skuespillerprestasjonene seg temmelig bra. Angel - Spin-off fra Buffy OK da ... Desperate Housewives - Synes faktisk den var veldig bra. Fin blanding av spenning, drama og litt humor. Bra karakterer. Legend of the Seeker - B/C-preget fanatsyserie med middels budsjett, endimensjonal historie, sprikende skuespillerprestasjoner og til tider ufrivillig morsom. Men jeg koser meg av en eller annen grunn med den. Kunne sikkert kommet på noen flere, det er så mange serier som starter lovende og så kollapser blant annet. Feks var jo både Heroes og LOST helt fantastisk et par sesonger hver. Men dette får holde.