tillien

Beskrivelsen du gir av problemene er litt vanskelig å få tak på. Når begynte problemene? Kom de gradvis eller snikende? Hva mener du med at han våkner og har vondt? Beveger han seg i det hele tatt først eller våkner han av at han har vondt? Hvor lenge hyler hunden når det først blir slik? Er hunden i stand til å bevege seg? Hvordan ser det evt ut? Hvordan kommer han seg på do, feks? Siden du sier han ligger hele dagen... Er problemet blitt verre siden det startet, eller er det omtrent samme frekvens og intensitet? Har medisinen virket? Siden det tydeligvis mistenkes noe i skjelettet, hvilken rase er det og har valpen vokst i normalt tempo? Tenker spesielt på om den har spist mye og vokst raskt. Nå er det veldig vanskelig å mene noe om hvor mye som er «nok» for en valp man ikke har sett og vet lite om, men i utgangspunktet ville jeg tenkt at jeg ville strukket meg ganske langt for å finne ut hva problemet er før man tenker avliving. Det kan jo være noe harmløst eller forbigående. Jeg skjønner at du er i gang med den prosessen, og jeg ville fortsatt til jeg fikk et klart svar. Et klart svar kan også være at «dette finner vi ikke ut av». Det er sikkert mulig å sette diagnosen «HD» på en 4 måneder gammel valp i ekstreme tilfeller, men siden skjelettet ikke er ferdigutviklet så høres det mer ut som at veterinær ganske enkelt ikke kan sette noen pr nå. Altså at det ikke er noen ekstrem feilutvikling å se i hofteleddet per nå, men kanskje nok til at man begynner å lure. At noe slikt skulle gi slike smerter på en 4 måneder gammel valp høres imidlertid merkelig ut. Løse knær er heller ikke uvanlig på valper, men det gjør jo først og fremst vondt dersom kneskjellet går ut av ledd (patellaluksasjon). Det er mulig at et kneskjell går ut av ledd og popper tilbake senere - noe som kunne være forenelig med smerter som kommer og går, men jeg skulle tro at en god veterinær ville klart å fange opp det. Uansett, det blir bare synsing fra min side, så det er bra du tar turen til en ortoped. Ønsker egentlig ikke å legge meg opp i noe det virker som du ikke vil snakke om, men du bør sørge for at du har dokumentasjon på at du har forsøkt å få kontakt med oppdretter. For det bør være gode muligheter for å sende regningen for alt dette dit, men da bør du jo kunne vise til at du har fortalt om problemet først slik at oppdretter har fått muligheten til å si sitt.

Hvis hunden tåler det veganske fôret du har kjøpt, så er det vel bare å la det bli spist opp på et eller annet vis - enten alene eller ved å blande i. Orker ikke å ha noen velfunderte meninger om vegansk fôr til hunder akkurat nå, bortsett fra at jeg har tenkt litt som deg, men en pose skader jo overhodet ikke. Er det det Specific-fôret på laks og ris du bruker? Og hva betaler du for det? Ser det ligger hos dyrekassa til rett under tusenlappen for 12 kg, noe som er dyrt, men ikke hinsides. Så kjøp nå i alle fall stor pose om du ikke allerede gjør det - masse å spare på det. Fish4dogs har flere varianter med kun fisk som animalsk proteinkilde, men det er jo noen vegetabilske proteinkilder i tillegg. Noen av variantene er vel litt billigere enn specific. Ellers så synes jeg det Robur-foret Simira nevnte så lovende ut. Ellers så er jo kylling/kalkun normalt sett godt tolerert og lettfordøyelig, og det er masse rimelige fôr basert på det, så dersom det var svin/lam/storfe som egentlig var problemet så kan det jo være verdt å teste ut. Men ville la hunden få stabilisert magen skikkelig en tid på det allergifôret først, og introduser annet fôr veldig gradvis.

I de fleste (mange, i alle fall) kurs så bygger jo det man trener på på det man gjorde tidligere/momentene er deler av noe som skal kjedes sammen senere, så om man skal gjøre det så må man i alle fall bytte slik at begge hundene får prøvd seg i hver øvelse. Hvilket høres ut som mye bortkastet tid (det tar jo gjerne litt tid bytte hund - noe avhengig av hvor man er og hvor hunden må vente) lite effektiv læring, stress og fare for at ingen av hundene lærer noen ting. Fra en litt «egoistisk» synsvinkel (etter erfaringer med lignende fra flere andre kurs), så ville jeg dessuten tippet at du fort fikk relativt mye tid med instruktør - mer enn om du bare hadde en hund. Noe som er fryktelig irriterende for andre som, i verste fall, har betalt tusenvis av kroner for samme kurset. Det er imidlertid først og fremst instruktørenes ansvar.

Haha! Leste det flere ganger og tenkte først det hadde rablet for deg Men så leste jeg en gang til og så sto det jo ikke "fantastisk" i det hele tatt... ?

Sansa har ikke vist tegn på sykdomsutvikling, og har sluttet å blø (som forventet 3 uker etter løpetiden startet). Var hos veterinæren i dag for å få klarhet i hva som egentlig skjedde på fredag, og ikke minst hva vi gjør nå. Vet ikke om jeg ble så mye klokere om hva som skjedde, men veterinæren sa at hen ble stresset av at det kunne bli veldig mye verre veldig fort og at det snart var helg. Jeg får det ikke til å gå opp. For det første var det åpenbart en åpen livmorbetennelse (om det var noen), og livmoren er fremdeles åpen grunnet løpetiden - så jeg ville jo sett om det kom puss ut. Faren for en akutt forverring - type lukket livmorbetennelse - var jo ikke der. For det andre var hen klar på - når jeg spurte om jeg nå gikk med en potensiell tikkende bombe - at det normalt sett blir veldig klart at hunden er syk lenge før det blir veldig farlig. Mer enn nok tid til å evt kontakte veterinærvakt når man vet at noe kan være i gjære og ikke venter for å se om det går over slik man ofte gjør. For det tredje sa hen at vi ikke trengte å ta hverken UL eller blodprøver i dag fordi hunden virket helt frisk - men det gjorde jo hunden på fredag også og da var løsningen operasjon! For det fjerde så forklarte ingenting av dette hvorfor jeg måtte be om at tempen og blodprøver ble tatt fredag. Veterinær ville operere før dette ble tatt, men når de først ble tatt så var plutselig faren over. Jeg skjønner det bare ikke. Men greit nok. Hen unnskyldte seg og vi hadde en hyggelig prat og jeg orket ikke å pushe hardere på det jeg ikke fikk til å gå opp. Og Sansa er etter alt å dømme frisk, det er det viktigste. Må imidlertid være oppmerksom i ukene framover og ta kontakt med veterinær ved mistanke om at noe er galt (dårlig matlyst, slapp, drikker mye, slikker seg bak, pesing, feber).

Har sett flere slike forespørsler ang golden på Facebook-grupper for rasen. Med mye positiv respons og avtaler om møte. Ser det er minst en stor gruppe for samojed (Samojed Norway), så du kan jo prøve der?

Ja, jeg synes generelt veterinærer er fryktelig raske med å foreslå både kirurgi og medikamentell behandling. Det er derfor jeg er ekstra skeptisk nå. Den første (av to ganger) hun fikk tømt analkjertlene fikk jeg beskjed om at vi bare kunne fjerne dem. Det er heller ikke et inngrep uten fare for komplikasjoner. Og to ganger jeg nærmest i en bisetning har nevnt at hun kanskje klør litt, så har de konstatert «det er nok allergi» og ville sette henne på allergimedisin - uten i det hele tatt å ha tatt på hunden og undersøkt henne. Så man blir litt skeptisk. Og ja, jeg synes det er rart at de snakker om å fjerne livmor omtrent som om det er å fjerne en liten føflekk. Foruten at det er et stort inngrep i seg selv så kan det ha både fysiske og psykiske bivirkninger.

Har ingen problemer med å kastrere dersom det er den beste løsningen. Vil bare det beste for hunden. Og ja, det ser ut som om det er relativt unisont at kastrasjon er den beste løsningen nærmest uansett åpen/lukket, fordi det bare vil bli verre ved neste løpetid og fordi medikamentell behandling ikke er uten risiko. Jeg sitter imidlertid med en «følelse» (fra det jeg har lest så langt, men det kan) at en mildere åpen variant, tidlig i forløpet, er relativt uproblematisk å behandle medikamentelt. Da savner jeg en diskusjon rundt hvorfor man ikke skal gjøre det og se hva som skjer neste gang. For kastrasjon er hverken et ufarlig inngrep i seg selv eller uten bivirkninger på sikt. Jeg kommer ikke til å gå i mot veterinærens anbefaling uansett hva det blir til, men jeg sliter veldig når de ikke kan forklare sine valg på en overbevisende måte. I dette tilfellet sliter jeg aller mest med hvordan man i det hele tatt kan vurdere kastrasjon på en «nja, kanskje, muligens er det noe rart her»-UL. Det kan selvsagt skyldes manglende alternative diagnostiske metoder, men da må jo det kommuniseres. Og det er jo flere differensialdiagnoser til livmorbetennelse som i alle fall burde nevnes/undersøkes når det kommer et åpenbart atypisk tilfelle (for ung tispe, for tidlig i løpetidforløpet). Kan godt hende veterinæren har tenkt på alt dette og har gode forklaringer på alt, men det må jo sies. Hvis ikke blir jeg bare veldig skeptisk til veterinærens vurderingsevne, motiver og potensielt kunnskap. Ble nok tatt såpass på senga at jeg mistet litt munn og mæle, men er bedre forberedt nå. Så vi får se i morgen.

Joda, det var svar på i alle fall noe av det jeg spurte om, sikkert bare jeg som har formulert meg diffust Ja, det er jo lukket livmorbetennelse man er spesielt redd for. Det jeg synes var så rart her var at det gikk fra full alarm med ønske om umiddelbar operasjon til ingen behandling og «ta kontakt om det er noe»... Synes feks det hadde vært veldig fornuftig med en kontroll over helgen, evt med røntgen dersom det er bedre enn UL, eller få en annen veterinær til å se på UL også. Men jeg blir å ta kontakt for en kontroll, må bare vurdere om jeg skal gjøre det et annet sted (og evt hvordan det påvirker forsikringen, kom jeg til å tenke på)

Sansa er fremdeles relativt ung (nærmer seg 4) og er helt mot slutten av løpetida (3 uker i dag). Livmorbetennelse er vanligst hos eldre tisper og den kommer normalt en tid etter løpetid. Jeg tok kontakt med veterinær torsdag grunnet at jeg synes det som kom ut i tispetrusa var litt suspekt (luktet litt og seigere enn det jeg syntes å huske var tilfellet sist). Fikk time i går, fredag. Hunden virker frisk og rask. Spiser godt, drikker normalt, herjer og leker som hun bruker. Litt «latere» innendørs enn hun bruker (kan finne på å ikke følge meg rundt i huset), men ikke påfallende med tanke på at hun har løpetid. Palpasjon gav ingen svar/smerter. Utstryk viste ganske mye bakterier. Da ble det ultralyd. Der var veterinær veldig usikker, det kunne være noe med livmora, kanskje, muligens. Siden det gikk mot helg forsto jeg det slik at hun mente operasjon var sikrest. Jeg ble litt paff over at veterinær mente man skulle gjøre et så stort inngrep basert på en svært usikker ultralyd og at «det var snart helg». Men spurte og gravde litt og da ble det målt temperatur og tatt flere blodprøver. Normal temperatur, helt fine blodprøver (fikk ikke med meg hvilke det var bortsett fra CRP). Ble da bedt om å kontakt på mandag hvis det utviklet seg negativt, evt vetvakt i helga. Har fulgt temperatur gjennom helgen og den er helt fin. Hunden er i fin form. Det ser ut til at hun har sluttet helt å blø, som forventet med tanke på løpetidens lengde. Og jeg sitter med vekselvis to ekle følelser: 1. At hunden er en tikkende bombe som plutselig vil få kraftige symptomer og 2. At om jeg ikke hadde presset litt på så hadde de røsket ut livmora på mildt sakt svakt grunnlag (slik jeg forsto det), kanskje på en «frisk» hund. Er det noen andre som har opplevd noe slikt? Bakterier under/mot slutten av løpetid ... og var det så evt livmorbetennelse/utviklet det seg til en eller bare en vaginitt eller noe slikt? Andre tanker?

Jeg aner ikke hvem hun er, så jeg har ingen grunn til å tro noe annet. Kronikken hennes synes jeg imidlertid altså ikke var så fantastisk.

I en kronikk i Dagbladet uttaler hundepsykolog Tess Erngren at straff ikke bør forekomme, men at hva som oppleves som straff er individuelt. Det er det vanskelig å være uenig i. Det er synd at hun ikke tar en skikkelig diskusjon rundt dette, men bare rett ut sier at: «Utviklingen, forskningen og metodene er på plass. Nå må bare kunnskapen nå ut til alle og enhver. Her er NRK og SVT åpenbart ikke helt oppdatert.». Foruten diskusjonen om de aktuelle hundene faktisk var redde og om tiltakene opplevdes som straff i de tilfellene (uten at jeg skal eller kan konkludere), så sitter man igjen med det inntrykket at hele programmet var en voldsorgie. Hvilket det jo ikke var. Uansett hva man mener om de aktuelle situasjonene, så var det i all hovedsak belønningsbasert trening som foregikk. Hun starter med å si at hundeeiere har blitt fortvilet og forvirret av diskusjonen. Da skulle man tro at målet hennes var å oppklare. Det gjør hun ikke.

Ja, forsikringsselskaper er ofte utsugere. Noe sier meg imidlertid at vi ikke helt får den riktige forklaringen her. At hundens alder på hund skulle påvirke bilforsikringen kan umulig stemme. Da blir jo konseptet totalkunde helt meningsløst. Om det er slik så er i alle fall Gjensidige strøket for evig og alltid. Uansett, bra han skiftet! Det avhenger av så mye. Kjørelengde, bilmodell, bosted, kasko, kasko+ feks. Men det er enorme forskjeller fra selskap til selskap. Med fri kjørelengde varierte tilbudene fra ca 17 000 til over 50 000 (før bonus) da jeg kjøpte bil sist. Og det var 25 000 mellom billigste og nest billigste.

Ja, helt enig. Det blir både individuelt og muligens situasjonsavhengig.

Ja, det kan godt hende. Da blir spørsmålet om tramping i bakken oppleves som straff i de situasjonene. Det kan også hende. Poenget mitt var ikke å diskutere hvor skoen trykker hos disse hundene, til det har jeg altfor lite erfaring til å kunne bidra. Poenget var at det er nyanser i dette som forsvinner i den offentlige debatten og at det kan føre til at man tillegger folk holdninger de ikke har.

Har sett siste episode. Jeg står ved opplevelsen at dette formatet fungerte dårligere enn det forrige. Det ble mye repetisjon og bare korte glimt av hundene. En hund per episode ville vært bedre. Men fin og tidvis interessant underholdning likevel. Når det gjelder diskusjonen rundt kritikk som har oppstått, så føler jeg nok en gang, som så ofte i offentlige diskusjoner (i media), at man tidvis snakker litt forbi hverandre og ikke er nok tydelige på å rydde opp i avgjørende poeng i diskusjonen. Kritikere har sagt at man brukte straff på redde hunder, med overlegg. De som har forsvart programmet har snakket om grenser og gitt noen syrlige og klart karikerte stikk til hva positiv hundetrening er. Det som man hopper over er avgjørende faktorer. Var hunden redd, var det fryktutløst? Var et tramp i bakken og strengt nei ment som straff, eller var intensjonen distraksjon? Og opplevde hunden det som straff? Hvis treneren mener nei på alle tre, så er jo ikke intensjonen å bedrive straffebasert trening. Da kan man evt kritisere evnen til å lese hunden. Hvis treneren mente ja på alle tre, så er det en helt annen historie. Om jeg hadde sett en hund i dette programmet som var redd og ble straffet for det, så hadde jeg også selvsagt reagert. Jeg ser det bare ikke. Det betyr på ingen måte at jeg ikke kan ta feil, men det er en annen diskusjon. Poenget er at selv om man ikke er kritisk til programmet så betyr ikke det at man mener det er ok å bruke positiv straff i slike situasjoner. Når det er sagt så likte jeg ikke hoderøskingen av Anton og et par småting til. En eventuell effekt av dette ut mot publikum ser jeg ikke noen stor fare for. Jeg ser NAS påstår noe slikt, men jeg har forsket altfor mye på adferdsendring og rapportering av slikt til at jeg tar det for god fisk. Og tenker at metoder i alle slike program kan misforstås og brukes feil - man lærer ikke hundetrening gjennom et underholdningsprogram. Positiv trening kan ha bivirkninger det også, feks at man belønner noe annet enn man tror man belønner, eller det kan misforstås helt og bli den grenseløse oppdragelsen kritikerne feilaktig hevder det er. Og da blir diskusjonen om hvorvidt man skal ha slike programmer som underholdning i det hele tatt. Jeg tror effekten er minimal og at den evt lett kompenseres for ved at folk blir interesserte i å lære mer gjennom kurs eller ved å kontakte en personlig hundetrener.

Bjørn P. Kaltenborn, hundeinstruktør og seniorforsker, Norsk institutt for naturforskning har klart svar til NAS, og gir full støtte til Maren i en kronikk i Dagbladet i dag. https://www.dagbladet.no/kultur/kritikken-mot-maren-er-feilslatt/72112010#_ga=2.81362324.2035152579.1581354655-276910304.1577744245

Skal jeg gi noe så må poenget være at det tar litt tid å spise. Små hudruller og pinglete griseører forsvinner på et minutt. Dentastix? 5 sekunder. Problemet er at hun gnager så intenst at vi må opp i størrelse for at det ikke bare forsvinner nærmest umiddelbart. Og så er det en del vi har prøvd som jeg etterhvert har blitt skeptisk til (mye produsert i Kina med usikker matsikkerhet) eller direkte redd for. Kjøpte et stort serranognageben til jul, og det var selve benet som skulle til pers, ikke kjøttet - det resulterte i knusktørr betongavføring og nesten forstoppelse enda vi fikk avbrutt tidlig. For ikke å snakke om hva jeg må gjøre for å få henne vekk fra slikt - hun spiser til det er tomt og er det godt og nytt nok kan det ikke byttes i noe som helst - jeg må kle på meg og dra ut og selv da er hun i tvil. Og fortvilet når hun ikke finner det når vi kommer tilbake. Ergo blir det ikke så ofte lenger av sånn skikkelig «tygg». Et par ganger i måneden? Dekker tyggebehovet med nylonbein. Hun elsker dem. Og så elsker hun fôrkuler (eller godbiter alt etter som) i en sånn liten ball med hull i som hun må rulle rundt for å få dem ut - det kan enkelte ganger ta forbløffende lang tid Og Markies passer forbløffende godt inn i hullene på ymse Kong Extreme-leker, det tar også litt tid å få gjort kål på. Noe slikt får hun daglig.

Min hadde mye rart for seg på tur det første året. Jeg prøvde mye rart (inkludert et par episoder jeg ikke er stolt over da jeg mistet besinnelsen, dog kun med stemme). Til slutt resignerte jeg og jeg fortsatte bare å ignorere. Om hun hang i buksebena mine slik at jeg ikke kunne gå videre, så satte jeg meg ned. Enten med hodet gjemt i fanget eller fordypet over mobilen min. Vi gikk videre når hun sluttet. Jeg mener det virket. Men hvor mye som var grunnet dette og hvor mye som var at hun modnet, det aner jeg ikke. Så har du en måte å ignorere på en å bare forsøke å stå i ro? (Og ja, jeg satte meg ned på det viset både på fortau og i gågate ). Å sprøyte vann på hunden høres uskyldig ut, lager hverken skader eller smerter, men skal det fungere så må det jo oppleves som ubehagelig. Altså positiv straff. Du påfører hunden ubehag, og hunden vet jo at det er du som gjør det. Noe som ikke bygger tillit. Og siden du ikke aner hvorfor hunden gjør som den gjør, så vet du egentlig ikke hva du straffer, noe som ikke er helt bra. Behøver det å gå fullstendig galt? Nei, og sannsynligvis ikke, men jeg ville ikke tatt sjansen. Og jeg ønsker uansett ikke at hunden skal oppleve meg som en som påfører ubehag på den måten.

Nei, vet du hva. Blandingshunder eller deres eiere blir da virkelig ikke tatt dårlig i mot her inne. Det er mange med fine blandinger her, de bidrar og får hjelp som alle andre. Uansett om de er kjøpt som «designerhund» eller resultat av uhell og tilfeldigheter. Det er en helt annen sak at folk advarer mot å gå til innkjøp av bevisste paringer av det som av de aller fleste, godt begrunnet, ser på som useriøs avl. Eller når folk forteller at de bevisst har tenkt å bedrive slik avl. Man kan selvsagt argumentere i mot, men det er i bakgrunn av både hunders og hundeeieres ve og vel. Man kan selvsagt risikere at folk som leser tråder om de to sistnevnte tema får et inntrykk av at blandingshunder som helhet er uglesett, men det er jo ikke slik. Det er usunn avl og det å støtte en kynisk «industri» av blandingsavl som er uglesett. Ikke den enkelte hund, blanding eller ei. Kanskje kan vi bli flinkere til å poengtere akkurat det slik at folk ikke misforstår, men jeg tror det er helt andre grunner til at det snakkes relativt lite om blandingshunder her inne. Grunnen er at svært mange kommer hit fordi de ønsker råd om kjøp av hund. Da er det rasehund det diskuteres, fordi det ofte er meningsløst å diskutere forventede egenskaper hos blandingshunder. Ellers er det jo masse tråder som handler om hund rett og slett. Trening, utfordringer, helse og mat. Kunnskap som er like relevant uansett rase eller «rase». Da kan du ikke ha lest mye her inne. Det er mye fokus på og kritikk av dårlig raseavl og hvordan både NKK og myndighetene ikke griper inn. Spesielt når det kommer til kortsnuteproblematikk. Men hverken dét eller annen useriøs avl kommer opp i annenhver tråd. Det er ingen som har sagt at det er enkelt med renrasede hunder. Tvert i mot så er det problematisk. Det betyr imidlertid ikke at det er noen bedre idé å blande to renrasede hunder litt sånn på måfå. Eller at en hvilken som helst slik blanding blir friskere enn opphavet. Og hvor man mener at avkommet definitivt kommer til å få gitte egenskaper. At de fleste sliter med helse eller gemytt her inne er en påstand uten noe som helst belegg. At de som sliter blir ekstra synlige er en annens sak, fordi det er jo slikt man spør om her inne. Skulle du hatt et poeng måtte du uansett godtgjort at blandingshunder generelt er mindre problematiske. Hvilket du ikke kan. Det er riktignok noe forskning som viser lavere risiko for en del sykdommer hos blandingshunder, men forskninger er for det første noe problematisk (blandingshunder er et heterogent begrep) og igjen er det ikke et argument for å slippe alle prinsipper om god avl. Det er evt et argument for å bedrive systematiske avlsprosjekter hvor man kan vurdere å krysse inn andre raser. Ellers er det flott at du har funnet en hund som passer deg og er frisk. At en tidligere syk rasehund og en nå, ettersigende, frisk blandingshund er et argument for å droppe raseavl er imidlertid selvsagt tull. Du snakker om stråmenn og så setter du opp en gigantisk en selv. At folk mener det de mener grunnet at de verner om businessen sin. Dette på tross av at du har fått mange argumenter for hvorfor tilfeldig blandingsavl er ansett som useriøst, argumenter som du rett og slett ikke forholder deg til. Det er dessuten, meg bekjent, relativt få oppdrettere som henger her inne, så stråmannen din blir stående veldig alene. Det er ingen grunn til å forsvare blandingshunder, som sagt flere ganger. Det er individer like mye verdt som andre hunder og trenger ikke noe forsvar. Det du skal forsvare er hvorfor man skal ta en renraset staff og en renraset rottweiler og blande dem. Hvorfor? Hva er målet? Du skal også evt forsvare hvorfor man kan bedrive denne type avl uten noen som helst forarbeid enn å bedyre at «hunden min er frisk», eller hvorfor noen tror at de kan fortelle deg hvilken hund du får. Joda, siden det er en del likhetstrekk vil en staff og en rottis være enkelere å mene noe om enn en staff og en whippet, med det er uansett langt fra en stabil «rase».

Rasene kan være så fantastiske de bare vil, det betyr ikke at det er en god idé å blande dem. Har du stamtavle på din SBT og Rottweileren og har du inngående kjennskap til både opphavet og nær slekt for begge (helse og mentalitet)? Hvordan vet du at hundene er «friske»? Har du gjort alle tester som er anbefalt av de respektive raseklubbene (HD og AD røntgen, gentesting, øyeundersøkelser mm)? Er hundene mentaltestet? Og om alt dette er på stell (hvilket jeg av en eller annen grunn betviler) så er det fremdeles en elendig idé. Hvorfor ikke gjøre et skikkelig forarbeid med tanke på din egen hund og deretter, dersom forarbeidet viser at det er en god idè, lete etter en passende partner? Bidra til gode hunder i en etablert rase istedenfor å produsere blandingshunder som du i liten grad kan forutse resultatet av? Du lager ikke en ny rase på den måten, du lager blandingshunder med usikkert resultat. Det er ingen rase som heter Staffie Bullweiler. For ordens skyld: Jeg har ikke noe i mot blandingshunder, jeg kjenner mange nydelige blandingshunder og alle blandingshunder er like mye verdt som alle andre hunder. Jeg kunne fint hatt en selv dersom det dukket opp en som trengte et hjem. Jeg kunne imidlertid aldri kjøpt en valp av noen som med viten og vilje bedrev blandingsavl. Vi trenger ikke slik avl, det er useriøst.

https://www.facebook.com/groups/407252162709061/

Du kommer nok neppe til å få særlig respons på det spørsmålet her inne, i alle fall ikke på den måten du ønsker. Det er ikke personlig ment, bare en følge av at det er veldig mange her inne som er opptatt av god avl. Og blandingsavl av denne typen er ikke ansett som god avl av noen egentlig. Og det er ikke snakk om en rase på noen som helst måte. Det er en blandingshund. Hvorfor? Fordi det er ikke slik at når man blander to raser så (fra siden du refererer til): "The Staffie Bullweiler inherits all of the best traits of both breeds." Det er dessverre ikke slik det fungerer. Du kan overhodet ikke vite hvilke egenskaper som føres videre fra hver rase eller individ. Du kan få noe som ligner mest på staff eller mest på rottweiler, en rottweiler med staffmentalitet, motsatt eller hva som helst i mellom. Du kan få de mest uønskede egenskapene fra hver eller de beste. Eller hva som helst i mellom. Det tar generasjoner med god, systematisk avl på avkom av avkom av avkom osv av en slik mix før man får noe som ligner en stabil og noen lunde forutsigbar "rase". I tillegg kommer det at siden slik avl er uglesett så er det oftest ikke de mest seriøse oppdrettere som holder på med slikt. Det kan gi seg utslag i at det avles på dårlige individer mentalt eller helsemessig, at man ikke har noen som helst oversikt over linjene med tanke på det samme og at det loves mye mer enn noen kan gjøre med slik blandingsavl (som i sitatet over). Og da blir situasjonen enda verre. For akkurat den blandingen du nevner kan det bokstavelig talt få fatale følger. Det er to raser med stort skadepotensial, og bare tanken på en litt dårlig staffmentalitet i en diger rottweilerkropp, som kan være et resultat, gir meg dårlig nattesøvn. Hvis du liker disse rasene så ville jeg heller undersøkt nøye etter gode oppdrettere av disse og valgt en av dem. Det er et mye tryggere valg først og fremst for deg og et hyggelig liv med hund, men muligens også for hundene og kanskje til og med omgivelsene. Om du likevel skulle ende opp med en slik blanding, så ikke bli skremt vekk herfra selv om mottakelsen kanskje ikke blir slik du håper på akkurat nå. Folk er glade i hunder uansett rase eller type blanding og vil gjerne hjelpe om det skulle være noe.

Du har virkelig tenkt godt gjennom dette, det er veldig bra. Var nok litt i samme båten for noen år siden, og kjenner meg igjen i måten å angripe «problemet» på. Grundig, analytisk og likevel med masse ubesvarte spørsmål og rom for masse tvil Men det er der man må starte. Det jeg tidvis glemte litt i den prosessen var å møte hunder! Og tenke gjennom de jeg hadde møtt før. Hvilke gjorde inntrykk? Hva likte jeg ved dem? Hvem gjorde meg mest glad? Du er jo inne på det, at du må møte rasene. Det er ikke alle som er like «selektiv» i sine rasepreferanser - hund er hund liksom og det er det jo mye sant i. Men det er ganske stor forskjell på en del raser og i alle fall grupper av raser når det kommer til hvordan de ter seg. Når du har vurdert spaniels, whippet, terrier - veldig forskjellige raser - så sier det meg at du kanskje kan komme nærmere en konklusjon ved å møte dem. Og snakke med eiere. Når det er sagt så synes jeg welsh spaniel høres ut som et valg som kunne passe deg godt. Jeg tror imidlertid konsensusen er at engelsk springer spaniel er et tryggere valg for tiden. Flere oppdrettere å velge i og mindre problemer med gemytt. Det er vel relativt like hunder, så man gjør det kanskje enklere for seg selv dersom man leter etter gode hunder og oppdrettere i begge leirene. Dessuten kan kanskje cocker spaniel også være et alternativ, mye likt der også. Og, om man vil utvide horisonten ytterligere, så har man retrieverne (i første rekke flat, golden og labrador) som er lignende typer hunder, dog noe større. Jeg har aldri eid en spaniel, men drister meg likevel til å svare på dette med mental trening. Dette er noe som høres veldig mystisk ut for nye hundeeiere, men det er ikke veldig krevende og det er ingen gullstandard man må følge. Det er i all hovedsak snakk om at hunden får brukt sansene sine og hodet sitt - noe som de ellers slipper når de lever trygge liv med mat servert noen ganger om dagen. Søke etter ting/mat, følge spor, apportere. Det kan være så enkelt som å kaste noen godbiter ut over et område eller så avansert som eliteklassen i jaktprøver. Eller alt i mellom. Skal man ikke konkurrere med hunden så står man veldig fritt til å finne på øvelser selv, men kanskje får man gode idéer ved å se litt til spanieljakt feks. Og selv om man ikke har noen som helst tanker om å konkurrere, så kan et introkurs i jakt, spor, nesearbeid eller lignende være morsomt, inspirerende og nyttig for å kunne finne på ting i lag med hunden i årene framover. Det er jo ellers mental trening i ting som lydighetstrening/innlæring av nye ting og utforsking av nye miljøer også, og i det å la hunden få utforske litt når dere går tur og at den ikke forventes å bare gå pent 20 cm fra foten din og med nesen rett fram hele turen. Og å måtte jobbe for å få i seg mat, Kong eller andre leker fyllt med noe hunden liker og som den må jobbe for å få it. Så hvor mye og ofte blir litt vanskelig å gi svar på. Det er nok oftest noe man gjør uten å tenke så mye på etterhvert. Men jeg tenker at hunden bør få brukt seg til litt slikt daglig, enten det er 5 minutter godbitsøk som del av en tur eller en egen tur i skogen/parken for å leke/trene apport eller spor en liten time. Ellers, når det gjelder spørsmål om valg av oppdretter og slikt, så er det skrevet en del om det i andre tråder. Her er hva jeg tenker om saken (fra en annen tråd, du får erstatte «retriever» med «spaniel»):

Patellaluksasjon kan være alt fra mildt til alvorlig, engangshendelse til kronisk og kan være medfødt, som følge av traume/skade eller indirekte grunnet sykdom. Så uten å vite mer er det umulig å si noe om akkurat din hund, men dersom luksasjonen skyldes at noe har utviklet seg feil i kneleddet så kan det vokse seg til når det er snakk om en valp. Det er ikke helt uvanlig at valper kan være litt «løse» i kneet. Om det er en luksasjon som har skjedd så er det i alle fall viktig at man er sikker på at kneskjellet er på plass slik det skal, at det ikke står i en kronisk feilstilling når det skal vokse seg til. Men det regner jeg med veterinær har kontroll på og at du får veiledning om hva du må være oppmerksom på framover.