simira

Hva skal mattilsynet gjøre? Så lenge hundene har tak over hodet og tilgang til mat og vann er det veldig lite de har myndighet til.

Jeg ser ikke at andre gjeterhundraser er noe mer aktuelt enn jaktretriever. Da ser man jo retrieverene like mye som bruksaussie eller ulike belgere i høye LP-klasser. Kanskje malinois, men noe sier meg at det ikke er aktuelt heller...

Mye av det trådstarter skriver gir inntrykk av at dere ikke har noe særlig erfaring med omgang av hund? Beklager hvis jeg tar feil. De aller fleste hunder/raser kan lære å være alene hjemme. Noen sliter med med separasjonsangst enn andre, det kan være lurt å sjekke det, men ellers er det gjørbart med de fleste. Når det gjelder allergi så vil jeg si det kommer an på hvor allergiske dere er. Dere må regne med at det blir verre med en hund i hus, uansett tiltak. Det er riktig som det står over om allergi, men det er også typisk at noen reagerer mindre på enkelte hunder enn andre. Men dette er individuelt, og med fire allergikere så vil nok noen bli berørt. Hvis allergiproblemet ikke er så stort at dere vil ta risikoen håper jeg likevel at dere er åpne om det til eier av hunden dere kjøper, i tilfelle det ikke går. Jeg mener at alle hunder bør ha minimum en times tur hver dag. En dansk/svensk gårdshund har MYE energi, og vil ikke være fornøyd med det, den må også få nok mental aktivisering og mer fysisk aktivitet for å være fornøyd. Alle hunder SKAL være sikret så de ikke kan jage vilt, hvis dere skal ha den løs i hagen må dere sette opp gjerde overalt hvor den kan komme over eller under. Eventuelt sette opp en løpestreng. Selv om det ikke er påvist noe stor forskjell i allergener på såkalte allergivennlige raser så er det en faktor i at de børstes og bades mer, altså blir man kvitt mye allergener mer kontrollert. Jeg vil ikke anbefale en glatthåret hund som dansk/svensk gårdshund, her er det korte, stive hår OVERALT (dere kan godt få komme å hilse på om dere bor i Oslo-området). Jeg tenker umiddelbart at om dere skal ha en hund ville jeg sett på dvergpuddel eller bichon havanaise. Det er lyd i dem, og det er pelsstell, men med skikkelig oppdragelse er de fine hunder, de er lette å trene og med på det meste.

Anbefaler deg generelt å bruke "Spørsmål og tilbakemelding til administrasjonen" for slike ting, men det står synlig i profilen din. Du må bare velge taben der det står "About me".

Positive ja. Begge er flinke og har mye erfaring med ulike type hund. De har instruktørutdanning fra Lundqvist som @LØJnevner. De bruker korreksjon som et ledd i treningen sin (ihvertfall for noen år siden, men stadig mindre), det har ikke disse to tatt med seg videre. Bruker Hilde Iren som fysio for hundene, super dame!

Jeg svarer, siden jeg ikke har konkret erfaring med noen av dem. Inntrykket mitt er vel litt som nevnt over. Stor variasjon i jaktretrieverene om de får til noe, eller er bare stress og vims. Det henger nok også til dels sammen med fører og håndtering, men jeg møter de jo stort sett i miljøer med aktive treningsfolk. Noen tar championater før hunden er tre, andre greier ikke helt å lande hunden i det hele tatt. Men hvis det står mellom toller og jaktgolden så er det nok sistnevnte som har best kapasitet og potensiale for de høyere lp-klassene. Selv om jeg tror border collie gjør det mye enklere slik ting er i dag, dessverre.

Jeg ser ikke problemet. Jeg driver med slektsforskning, og det er mye morsomme navn å finne bakover i tid også. I tillegg til overlappingen av kulturer som vi har i vår tid og ikke minst fokus på identitet og kjønnskategorier så kan det jo bli mye "rart". Så lenge navnet ikke er til skade for ungen tenker jeg det må være helt greit. Unngå Quisling, liksom. Muligens fordi jeg også driver med rollespill, men jeg synes ikke de fleste av navnene oppgitt i artikkelen var spesielt rare.

Her er det helt klart like store forskjeller på veterinærer som folk flest. Noen ser anledningen til å øke profitten, og er mindre nøye med hvem det går ut over. Samtidig kan vi i dag behandle mye mer enn før. Og det er så vanskelig å være den som tar avgjørelsen om at din beste venn skal dø, og mange enkelttilfeller å vurdere. I prinsippet vil jeg si at operasjon på en hund over 10 år bør vurderes ganske nøye før det er aktuelt. Samtidig har jeg en frisk og spretten 15-åring som neppe ville hatt noe problem med å tåle en operasjon. Om det hadde vært snakk om et par års rehabilitering, nei, men for å fjerne en kul med potensielt lite komplikasjoner, absolutt. Dette er bare et eksempel, men det er vanskelig å gi noen sterke retningslinjer fordi raser og situasjoner også er så forskjellige. Og som med alt annet, noen går for langt, andre gjør for lite, for sent. Hvilket minner meg på at vi skulle vært hos dyrlegen en tur igjen snart...

Jeg stusser litt på at du bruker vokting og dominans her. Dominans på en hund under året er veldig uvanlig, og jeg mistenker at adferden hans kanskje er misforstått? Hvis dere har hatt problemer med jokking er for eksempel dette oftere et tegn på stress enn dominans, og selv om kastrering kan hjelpe vil det ikke nødvendigvis fjerne det underliggende problemet. Hvis hunden har vært så ille adferdsmessig at kastrering var siste løsning så må dere uansett jobbe med utfordringene, de forsvinner ikke ut med ballene. Jeg vet heller ikke hva du legger i "småsur", men hvis du mener at han trekker seg unna så kan det være forsterket usikkerhet, som er en vanlig bivirkning på kastrering av allerede usikre hunder. Det er vanskelig å si hva som er hva uten å vite mer om dere og hunden, men jeg mistenker at dere har fått dårlige råd, og nå må leve med det. Hvis dere ikke har erfaring med å bygge opp selvtillit og trene hund selv anbefaler jeg at dere tar kontakt med en adferdsekspert (nafs.no har en oversikt) som kan hjelpe dere med hunden.

Det er vel generelt frarådet å parre på to løpetider etter hverandre, med mindre tispa gikk tom eller hadde bare én eller to valper. 6 år gammel og to kull så ville jeg latt henne få en pause, men jeg har ingen erfaring selv.

Dette høres ut som en svært dårlig kontrakt og noe dere burde ligget langt unna i utgangspunktet. Dersom en kontrakt, fôrvert eller kjøp, inneholder urimelige vilkår, så bør det ringe noen varselbjeller. Ulempen med fôrvertskontrakt er at oppdretter fortsatt eier hunden. Her stiller dere dessverre veldig svakt. Kontrakten høres urimelig ut, så i beste fall tror jeg dere kan kreve enten hunden eller prisen dere har betalt for den tilbake. I verste fall må dere gi slipp på hunden og ta med dere lærdommen. Snakk med en advokat om hvilke muligheter dere har, og tilby evt. oppdretter å kjøpe ut hunden (tilsvarende valpepris minus det dere har betalt allerede). Jeg ville nok sørget for å få eierskap til den i alle tilfelle, dere ønsker ikke å eie hunden sammen med en urimelig oppdretter.

Så heldig du er @QUEST, som aldri har hatt behov for det. Selv har jeg bare hatt to hunder, en som definitivt hadde hatt behov for å lære å slappe av, og en som aldri har trengt å lære det. Hunder er forskjellige. Og ja, førstemann er en stresset type i utgangspunktet og har nok en genetisk svakhet der, men det er det lite å gjøre med på det punktet hunden er i hus. Rotrening og passivisering er heller ikke det samme etter min mening. Man kan fint lære en hund å slappe av uten å ta fra den sitt naturlige aktivitetsnivå. Det er både folk, hunder og andre dyr som trenger hjelp til å lære seg å roe ned i ulike situasjoner, eller rett og slett generelt. Mens for andre ligger det helt naturlig. Hvis du begynner å begrense hundens aktivitetsnivå for din egen del snakker vi om noe helt annet.

Jeg anbefaler deg å lese litt om hundespråk. Og sørge for å finne et par-tre voksne, trygge hunder som hunden din kan løpe løs med. Hvis hunden 9 mnd gammel ikke har vært løs og fått leke og utfolde seg sammen med andre hunder risikerer du store problemer senere, dette er viktig for hundens språk og kommunikasjon med andre hunder. Hilsing i kort bånd er som oftest uhensiktsmessig siden hundene ikke får brukt språket sitt ordentlig. Jeg forstår ikke helt hva du mener problemet er. Han blir ivrig i møter og dere jobber med passeringer, er det altså at han henger i båndet når dere møter andre? Isåfall trenger dere passeringstrening også, det finner du mange gode tråder om her inne. Mine tanker og meninger om sosialisering av valper og unghunder: Hilsing i bånd på fremmede hunder er en uting og unødvendig. Hundene får ikke brukt språket sitt ordentlig, og det kan være en kilde til frustrasjon og konflikt, og senere passeringsproblemer. Hunder trenger ikke å hilse på alt og alle, på samme måte som du neppe hilser på alle fremmede du møter på tur. Det eneste du gjør er å øke hundens forventning og frustrasjon når dere møter andre på tur, og risikerer større problemer med passering, kanskje også aggresjon etterhvert. Egenerfaring, dessverre. De bør få regelmessig sosialisering med andre hunder, da trygge hunder som man kjenner og vet både er vaksinerte og ikke vil skade eller skremme hunden din på noen måte. Hilsing og lek med andre hunder bør skje løs, på trygge (gjerne inngjerdede) områder der hundene fritt kan få kommunisere og bruke språket sitt. Sett deg også inn i dempende signaler og hundespråk så du kan lese når du bør bryte av leken eller ikke. Veldig mange tror mye om hundespråk som ikke stemmer, og tolker hundens signaler på usikkerhet eller ukomfort som underkastelse eller trass, for eksempel. Unge hunder trenger ofte litt hjelp til å lære når det er nok. Ikke la hundene herje i timesvis, men bryt av i mellom og ta pauser og slappe av. Han bør også lære å være sammen med andre hunder og fortsatt ha fokus på deg. Valpekurs er bra for dette, men er åpenbart problematisk for tiden. Gå tur i bånd sammen med andre hunder uten at hundene får hilse, dra på trening i den lokale hundeklubben og stå på avstand og se på. Generelt anbefaler jeg å jobbe mye med kontakt mellom deg og hunden, og at han skal se på deg. Hvis dere ikke har gått valpekurs anbefaler jeg å finne et kurs, eller om det ikke går for tiden, en instruktør som kan gi dere et par timer og veilede dere.

Du vil ikke at en valp skal aktivisere seg selv. Det er kjempebra at han henvender seg til deg i stedet for å ødelegge ting inne! Først og fremst må du jo sørge for at han får nok aktivitet, både på tur, og litt hodebry, gjerne triksetrening eller noe slikt, i løpet av dagen. Og så må du lære ham å slalle av når det ikke skjer noe, det krever også litt arbeid. Søk og les om rotrening på nett og inne på forumet her for tips. Det å lære hunden å legge seg på plassen sin og slappe av er utrolig verdifullt!

Lykke til! Karantene eller ikke hadde ikke gjort så stor forskjell her. Eller litt akkurat i dag, siden vi har vært i skogen med nevøen. Men ellers er det bare oss og bikkjene og tur og kos. Deilig det, og deilig med vårvær!

En kjøpekontrakt kan ikke ha vilkår som er strengere enn loven, så dette er ikke lovlig. Og heller ingen måte å håndheve på. Når det er sagt ville jeg ligget unna en oppdretter som det, og også en blanding som det. Størrelse og utseende er ikke alt, og her har de blandet en forholdsvis frisk, stille rase som er avlet for løping, med en selskapshund som er avlet for vakt, med mye lyd og ikke minst, en del helseproblemer. Selv om foreldrene er friske og fine betyr ikke det at de ikke bærer gener for de arvelige sykdommene. Det du om søsken og besteforeldrene, og foreldres søsken, til pommen er røntget fri for AD, er fri for patella, øyesykdommer og allergi? Som er noen av de vanligste problemene på rasen? Hvorfor ikke bare kjøpe en mittelspitz som er en litt større pomeranian...?

Fylt margbein eller kong funker her. Gjenbrukes og fylles med Vom. Jeg ville uansett også jobbet med å dempe stresset på andre måter, siden tyggeting ikke nødvendigvis alltid er en mulighet. Og at det kanskje ikke alltid vil hjelpe. Hilsen fortsatt stressa, 15 år gammel.

Mon tro om ikke Siddis hundeskole har organiserte valpetreff? Men det er muligens ikke lov nå pga. korona.

Jeg ville ligget langt unna alle former for mini-varianter av raser. Det er nok lite av dem i Norge, men typisk amerikanerene som avler frem mindre individer på grunn av popularitet. Det er ikke alltid at helsestatus er viktig i denne avlen, og det å avle på små individer, eventuelt dverg-forekomster, kan være skadelig for hundene i det lange løp. Ta en titt på finsk lapphund? De bjeffer en del, men mer under aktivitet enn når de er alene hjemme. Belgisk eller australsk gjeterhund kan kanskje også være noe, men de er ikke like enkle som retrieverene. Etter min mening bør ikke hunder være så mye alene hjemme som fulle arbeidsdager fem dager i uka, men det er vanskelig å unngå for mange. Om du må trene uten hunden ville jeg ordnet med hundelufter den dagen, eller trent i helgen når du ellers har mye tid med hunden. Når du er alene med hund må du også tenke over ting som handling, helseavtaler og sosiale sammenkomster, det skjer mye som hunden ikke nødvendigvis kan være med på, og da er det ekstra viktig at du prioriterer den når du ikke er på jobb. De fleste hunder som er trygge alene hjemme tåler en lengre dag i ny og ne, men så regelmessig som ukentlig ville jeg droppet det. Hvis du googler raser får du opp rasestandard som oppgir høyre og ofte vekt. Husky varierer veldig i størrelsen, også avhengig av om du mener sibirsk (større) eller alaskan (veldig variabel pga. ulike blandingsforhold). Men generelt er de mindre enn golden. De kan også være gode turkamerater og fine og enkle hunder, men de er ikke veldig enkle å trene, og kan heller ikke være løse, som oftest, pga. høyt jaktinstinkt og lite førerfokus.

Du har toller retriever som er mindre, men den er igjen også mindre sosial, mer krevende å trene, og har litt variabelt gemytt. Du skrev at du ville ha medium til kanskje stor hund, derfor tenkte jeg retriever. Det finnes mange større raser. Men golden varierer også en del i størrelse, og det kan være stor forskjell på hannhund og tispe, ja. Labrador er nok hakket mindre, men ifølge rasebeskrivelsen er det ikke så stor forskjell, golden ser antageligvis bare større ut pga. mer pels. Ta en titt på engelsk springer spaniel? De er mye roligere enn de tradisjonelle fuglehundene, men likevel allsidige og aktive turkamerater. De krever litt pelsstell, men ikke så mye som de mindre spanielene. Av de mindre fuglehundene har du jo også kleiner munsterländer. Jeg kan ikke så mye om den, men tror den er ganske aktiv og ikke nødvendigvis veldig enkel å trene.

Begge er absolutt gode turkamerater (de aller fleste hunder er det). Men om du er vant til fuglehunder og har muligheten for å jakte med de så tenker jeg jo at setter eller breton er like gode valg. Retrieverene er kanskje mer opptatte av deg, og har ikke så stor radius når de er løse på tur.

Breton er en rase som enda er avlet mye for jakt, så da ville jeg nok heller valgt en setter, selv om de også kanskje er bedre jakthunder enn turkamerater. Det er ikke store forskjeller på golden og labrador, det er nok mer smak og behag når det gjelder pels for eksempel, og så er golden gjerne litt større. I hodet mitt er labrador litt mer sporty og badeglad, men du får det i golden også. Det beste er nok å prøve å møte noen individer av hver rase og se hva som tiltaler deg mest.

Har du noen preferanser med tanke på pels, mengde og stell? Hva med lyd? Retrieverene generelt tenker jeg kunne være et godt valg. Golden eller labrador? De røyter en del, men er som oftest glad i å være ute i all slags vær, forholdsvis enkle å trene, ikke noe nevneverdig pelsstell. Går overens med hunder og folk flest, og har ikke noen kjente problemer med separasjonsangst.

Hva mener du med at han støter hunder og eiere vekk? Hvordan er adferden hans når dere møter andre? Hvordan er Barney sosialisert til nå? Har han vært noe sammen med andre hunder, i fri lek eller tur i bånd? Hundeparker er generelt ofte steder hvor det samles mange som ikke tenker over hva hundene deres trenger eller ikke, og ikke leser hundene og hvilke hensyn som bør tas. Det er ikke noe problem om det er noen få hunder og man avklarer på forhånd at de er greie, men for en hund som er utrygg er det mye bedre å være sammen med én eller to trygge, voksne hunder.

Jeg ville ikke vært så bekymret for rang, men jeg vil anbefale at førstemann er voksen både i hode og kropp. Det gjør det så mye enklere! Det er såklart individuelt, men med cocker ville jeg ventet minst tre år. Min (gårdshund) var fire da vi fikk nummer to, og det var veldig deilig å ha en hund som var trygg alene hjemme og ellers visste hva som er forventet i ulike situasjoner. Om førstemann er "for ung" risikerer du at den blir valp igjen og at det går et par trinn tilbake på hverdagslydigheten, og du sitter plutselig med to "valper" å oppdra. Ikke bokstavelig talt selvfølgelig, men det er stor forskjell på å ha en voksen hund som hjelper til med oppdragelsen og ikke! Det er den eneste tingen jeg er litt lei for med tanke på at vi har bestemt oss for en liten hundepause mellom de to vi har nå og ny hund, at vi ikke får den hjelpen. Men det er som du sier veldig flott å ha to når man har mulighet til det, de har godt selskap i hverandre (stort sett), og det er fint å se samholdet.