simira

Helt enig! Jeg bestilte faktisk flybillett, ringte og booket med hund, og brukte to dager på å få de til å finne ut at de likevel ikke kunne frakte oss. Hvis det hadde vært så enkelt ville sannsynligvis de andre flyselskapene tilbudt det også, siden folk jo sparer flere tusen på det.

På grunn av importreglene fra UK så må hunden sendes gjennom et fraktselskap. Du får den ikke med på egen flybillett, slik som man ellers kan. Vi prøvde dette med akkurat Widerøe fra Newcastle i fjor, hvor de og vi endte med å innse at det ikke går i forhold til reglene.

Uansett hvor du flyr fra er det samme opplegget med innlevering noen timer før avgang, hund i lasterommet, osv. Dette er på grunn av regler for import av dyr, papirkontroller, osv. Men klart, dersom oppdretter bor der oppe går det an å sjekke om noen av fraktselskapene tar dyr derfra, så blir det litt enklere.

Det er mange selskaper i England som sørger for transport av dyr. Jeg ville heller brukt et av dem enn SAS Cargo (selv om det i praksis alltid er SAS Cargo som tar dem imot på OSL). Vi har veldig god erfaring med PetairUK. Flere av disse selskapene tilbyr tjenester som henting i hjemmet med transport til flyplassen, de sørger for å lufte og eventuelt fôre hunden før avgang (vann får de såkart alltid) og følger hunden og oppdaterer hele veien til den er trygt på flyet. Ellers tar det et par-tre dager (25 kjøretimer fra Oslo til Oxford, tror jeg det var) å kjøre rundt. Eventuelt kan man også leie bil eller få noen man kjenner der borte til å kjøre til Brüssel og fly derfra, da får man valpen i kabinen om den er liten nok.

Det er potensielt dødelig å krysse bilvei. Eller kjøre bil, buss, eller fly, for den del. Faktisk er det ganske sikkert dødelig å leve!

VERDENS mest farlige hund? Eller USA? Det var en ny bittstatistikk derfra for litt siden, såvidt jeg leste et sted.

Hvilke nettlesere bruker dere? Og hvilket oppsett/utseende på forumet? Jeg har ikke hatt det, og det høres ut som spam. Bruker Opera med standardutseende.

Det er forskjell på motivasjon og konsentrasjon, men det har en sammenheng. Som nevnt tidligere i tråden er det mange ting som spiller inn, alt fra rase, alder, til fører, belønning og omgivelser. Konsentrasjon er også en treningssak, etter min mening.

Dette var noe av det som ble vanskelig for meg med Kovu, og som gjorde at vi vurderte omplassering. Han veier nå noen og førti kilo, og vil fortsatt leke med alle hunder han ser. Vi har jobbet MYE med båndtrening, og så lenge det ikke er andre hunder i nærheten er han en engel å håndtere. Etterhvert går en del passeringer greit også, han ser på dem, trekker litt i deres generelle retning, men lar seg overtale til å gå videre. Og så er det de hundene han bare MÅ bort til... Hvis Kovu overrasker meg har jeg ikke sjangs i verden. Jeg har gått på snørra et par ganger (heter det BARE to ganger, når man har så stor hund? ). Men jeg mener også at det er eiers plikt å ha kontroll på hunden, derfor jobbet vi en periode med grime da han var som verst. Men så lenge han har en sele jeg kan holde godt fast i så greier jeg fysisk å holde ham igjen, selv om det da tar all min konsentrasjon. Planen er at i løpet av et års tid skal han gå like pent forbi alle hunder som han gjør med alt annet.

Tror Nonstop-selen vil fungere helt fint. Den er ikke spesielt stiv, og passer godt til en hund som er litt langt i kroppen. Kjenner mange som er fornøyd med den, i tillegg til at vi selv bruker den på ridgebacken (de finnes ikke små nok til dsgen).

Ingen erfaring, men den er jo en slektning av min egen. Thaien er noe mindre enn rhodesian, og mer urhund. Jeg mener å ha lest at den er skarpere som vakthund, har mer jaktinnstinkt, og er veldig en hund som "eier seg selv". Hvordan man kombinerer det med de stedene det står "meget lojal familiehund" vet jeg ikke, men regner med de sikter på at det er en vakthund som passer på seg og sine. Uten at jeg kan forklare helt hvorfor, så tenker jeg en litt stor, skarpere basenji. En norsk kennel drev avl på både rhodesian og thai en stund, men sluttet, angivelig på grunn av gemyttproblemer/dårlig avlsgrunnlag (Kamba anatulinda). I Sverige finner du noen ytterst få oppdrettere, blant annet en jeg var i kontakt med for noen år siden som hadde et uhellskull mellom sin basenji og thai (drev seriøst oppdrett av begge raser).

Det kommer jo helt an på hundene. Hittil har vi hatt de atskilt med en barnegrind øverst i trappa, Kovu er nede og Odin oppe i hver sin gang. Nå som Kovu har vokst til litt tror jeg det hadde gått helt fint, og på hytta har de vært alene sammen, men jeg er som deg, og har de gjerne adskilt heller for mye enn for lite. Odin er litt eiesyk og overreagerer litt, hvis de starter å leke som eskalerer litt og Odin føler seg utilpass så kan det smelle. Kovu har respekt for ham og greier seg oftest med å svare med et par bjeff, men jeg ser ingen grunn til å ta sjansen.

Det er visstnok forskjell på dem i kvalitet og passform. Vi kjøpet 100 led-nøkkelringer i ulike farger fra DealXtreme i forfjor, så våre ser ut som juletrær når vi har funnet dem fram. Utover det prøver jeg å kjøpe bånd, seler og halsbånd med refleks når de trenger nytt. Kovu har sele med refleks, mens Odin har halsbånd og bånd med refleks. I tillegg har vi Clas-vester til hele gjengen, to- og firbente.Syr såklart også på refleks når jeg syr dekken (which reminds me, må sy dekken til Kovu FØR snøen kommer).

Jeg tenkte også doberman eller kanskje rottis. Kanskje også amerikansk bulldog, men tror det varierer litt hvor lettrente de er.

Argumentene jeg har hørt for unge hannhunder er at man ser på linjer, foreldre og søsken, og dermed også ser potensialet i hunden. Alle hunder forandrer seg såklart med alderen, men at dette ikke er vesentlig for alderen. I de fleste raser ser jeg ingen grunn til å bruke hannhundene før de er MINST 2år. Jeg skjønner ikke hvorfor oppdrettere har det så travelt. Om det er pengene det står på kan de vel bruke en hannhund som har vokst seg til på akkurat det kullet da!

Som med så mye annet er jo dette er skjønnssak. Personlig synes jeg 8-10 timer 5 dager i uka er for mye alene. Men hvis alt annet er bra i hundeholdet så går jo det og. Det gjelder jo for mange, kanskje de fleste hundeeiere i dag. Nå er jeg bare delvis arbeidsfør og jobber tre dager i uka, 7 timer fra jeg drar hjemmefra til jeg er hjemme igjen. Men både jeg og gubben kan ha med en hund på jobb, og begge hundene har stort sett en "jobbdag" i løpet av uka. For meg vil det spille en rolle hvorvidt jeg får lov til å ha med hund i valg av jobb. Men det er jo lett sagt når man har et yrke hvor man stort sett ender opp på et kontor og ikke har kundekontakt.

Stuttgart er jo en av de kjente byene for akkurat det. Har en kusine som kan si mye bra om det ihvertfall!

Da er det vel på tide å fortelle litt! Jeg har skrevet en lang blogg på engelsk her, for de som er spesielt interesserte: http://simira.blogspot.com/2011/10/one-week-in-vallebona.html Det var en herlig uke med mye riding og mye pasta! Gården ligger langt ute på den toscanske landsbygda, 6 km unna nærmeste sivilisasjon (med unntak av et hotell og et par restauranter i nærmeste veikryss!). Det var varm lunsj og middag såklart, og to typer pasta til forrett foran hvert måltid! Gjorde ikke meg noe, jeg er (fortsatt) glad i pasta, og det var mye god mat. Jeg var jo litt spent på hvordan jeg skulle tåle ridinga siden jeg ikke har ridd regelmessig på 10 år, men hadde særdeles lite såre og ømme muskler i løpet av hele uka. Sengene var ikke de beste, og det var (valgfritt) tidlig opp om morningen, så jeg merket det mest på at jeg ble sliten i kroppen av for dårlig hvile i forhold til mye fysisk ute-aktivitet. Man kunne ri opp til fire timer daglig, to timer morgen og to timer om ettermiddagen. Da enten en ridetime + kort tur, eller en lengre tur på to timer (man kunne ri enten bare en ridetime eller en times tur også, men det ble sjelden til). Jeg startet med to timer første dagen, tre timer den neste, og så fire. Det ble vel 15 timer i løpet av uka totalt, siden jeg hadde en fridag i Firenze og bare red én time en dag vi hadde regn og tordenvær. Jeg ble tildelt en maremma-hest (Italiensk rase, veldig "normalt utseende") kalt Molly, blant de eksotiske navnene Ursala, Malvasia, Fulminae, Carambola m.fl. Første dagen lærte vi start, stopp og sving, før jeg ble sendt ut på tur med en guide, bare vi to, siden det var en barnefamilie som skulle ha litt mer basic rideinstruksjon. Siden vi var bare to fikk jeg litt guiding og et par gode galopper allerede på første turen. Jeg tenkte å ta det pent, så red bare to timer den dagen. De neste fire dagene hadde jeg først en ridetime på morgenen (pluss tur et par av dagene) og langtur på ettermiddagene. Timene var kjempemorsomme, og vi jobbet mye med forskjellige typer vendinger i forskjellig tempo. Det var mye som å lære å ri på nytt, selv om mange av de samme prinsippene er like i klassisk og western (jeg har alltid slitt med å se opp og frem...). Turene gikk gjennom skoger, olivenlunder og vingårder, forbi en herregård eller to, og ingen tur uten en god galopp eller tre. Alle hestene var utrolig veltrente, lydhøre for uerfarne ryttere, veldig trygge, uten å ha den typisk sløve skolehest-holdninga. De bruker mye tid på å trene opp og vedlikeholde hestene der. Molly var veldig passe til meg, hun lyttet når jeg gjorde ting riktig, og gjorde det helt klart når jeg gjorde ting feil. Noen bilder: Meg og Molly in action Oliventre. Vi kunne plukke oliven fra hesteryggen på de fleste turene våre. Denne fine vindmølla stod ikke langt unna gården: Tok en halv dag i Firenze også såklart, og hilste blant annet på denne karen, David: Og denne karen, som jeg ikke vet navnet på. Men han så ut som blanding av dachs og dp eller noe sånt: Ponte Vecchio, en gammel bro som er bebygget av smykkebutikker. Kjøpte ingenting, jeg fikk litt overload... Denne duden var å se flere stedet: Stallen var halvparten spiltau og halvparten bokser. Alle hestene med unntak av én var greie inne. Typisk dag var morgenstell og påsaling (samtidig med morgenfôringen! Jeg reagerte litt på det første dagen, men hestene var tydelig vant til det, og hadde ikke noe problem med å bli stelt mens de spiste. Så stod de med slakk sal mens vi spiste frokost før morgenøkta. Så stod de inne igjen fortsatt påsalet, mens vi spiste lunsj før ettermiddagsøkta.). Alle hestene gikk ute i store paddocker etter siste økta og til neste morgen, i grupper på 2-5 hester. Store fine bokser, som alle hadde vinduer ut, men de var lukket nå på høsten og vinteren: Moly klar for tur. Mye hjemmelagede grimer og martingaler her: Meg og Molly på et utkikkspunkt ved en gammel kirke: Den dagen jeg skulle dra var jeg nede ved stallen og så på at de andre red ut. Jeg var en av to eller tre som brukte hjelm (med unntak av barna, da var det påbudt). For min del føles det like rart å ri eller sykle uten hjelm som å kjøre uten sele. Man gjør det liksom bare ikke. Litt flere hester, Biagio og PrimaVera gikk sammen ute: Mere bilder for de som vil se her: http://www.simira.net/gallery/Reise/2011-10-22-Vallebona/index.html

Har brukt omvendt lokking på ridgebacken. Stå-kommando i det jeg stopper, fram med godbiten og bevege meg baklengs bort fra ham med godbiten synlig. Han tok det relativt kjapt (for en ridgeback).

Det er da forskjell på masing og å snakke til hunden. Om du gjentar kommando eller hunden ikke gjør som den skal får du trekk, også i rally. Jeg er tidvis dårlig til å forklare ting, så jeg skjønner at dette kom feil ut. JEG trives med å kunne kommunisere og oppmuntre hunden med hele meg, både når vi trener, går tur, leker og konkurrerer. Det er også denne kontakten rallydommer ser etter. Det betyr ikke at man må gå å skravle konstant gjennom banen eller leke klovn etter hver øvelse. Et eksempel er også at jeg alltid har brukt mye kroppsspråk med hundene, og det er i hverdagen litt tilfeldig om jeg bruker muntlig eller bevegelseskommando til hundene på en del ting. For meg blir det anstrengt og unaturlig å skulle stå helt stivt og kommandere hunden, og for min del vil det antageligvis innebære en del jobb å fjerne kroppsspråket som jeg ellers bruker aktivt med hundene.

Mitt inntrykk er at dette avles bort på mange raser. Det er jo ofte et trekk som det ikke er bruk for lengre, og man vil heller ha en sosial hund enn en usikker hund (som noen ganger er det uheldige resultatet av feiltolkninger av denne typen beskrivelser). Jeg har jo selv en rr som er oversosial, og kjenner en god del hunder av raser som skal være reserverte, som slett ikke er det.

Vi er på passeringskurs med Kovu, og ridgebacker er jo ikke de enkleste å motivere. Det er en annen rr på kurset, og han går best på smør! Andre tips var ostepop...

Jeg vil vel si at det kommer litt an på situasjonen, hva som er årsaken, hvor gammel er hunden, hva har de prøvd og ikke prøvd. Noen hunder er notoriske på å tygge i stykker, og noen mennesker har ikke råd til å bytte ut alt inventar og vegger for at man ikke skal kunne bruke hjelpemidler i treningen. Når det er sagt så ville jeg (og har) benyttet bur lenge før munnkurv var et alternativ. Men jeg gidder ikke å dømme eiere på det lille som kommer fram i slike annonser uansett.

Samme erfaring her. Har jo truffet en del dp i pinscherklubben og på treff etterhvert, og selv om jeg kjenner flere røde enn b/t så er begge representert på statistikken over problematisk adferd (og like mange ikke).

Kjenner ikke til spesielt gode på munn, men kan gjerne anbefale Grorud dyreklinikk og Sinsen dyreklinikk. Hvis du søker på "veterinær Oslo" eller noe sånt så er det et par-tre tråder om lignende anbefalinger her.