simira

Det har da vært mye framheiing av programmene til Maren her synes jeg? Nettopp på grunn av at det i hovedsak presenterer positiv trening som løsninger på vanlige problemer. Uten at folk nødvendigvis er enige i alt og hvordan det gjøres. Jeg har også vært på mange passeringskurs og lignende, uten å noen gang ha blitt bedt om å sette hunden i situasjoner som "viser hva som bor i dem". Selvfølgelig skjer det feilberegninger, men alle mine instruktører ville ha stoppet enkelte av disse situasjonene lenge før det ble så ille som vises. Men, det skal være underholdning også, og man kan gjøre mye med klipping, så det blir jo lite helhet i ting for oss som vet litt mer om hva som skjer "bak skjermen" ift. både adferd og trening.

Ja, ikke det som er lenket til over, men transportburene deres. Burde jeg kanskje spesifisert.

Ja, det er definitivt planen min også. Pause når vi ikke har gamlingene lengre, og ta på oss hundepass, og så fortsette med det når vi får hund. Så kan jeg føle på det om helsa tillater det å få en til igjen.

Det kommer ganske mye an på hundene og hundeholdet ditt. Men det er helt klart mer arbeid med to. Om man skal ha det er det en stor fordel at den første er voksen og trygg i utgangspunktet. Særlig om man får valp har førstemann en tendens til å falle litt tilbake til valpetakter og man må jobbe med begge parallellt. Så er det såklart pass, frakt (én er greit på offkom, to kan være mer utfordrende), og kostnader. Og om du får to hunder med ulike behov så er det veldig krevende. Det er veldig greit om man kan ta med begge på de samme turene og treningene. Hvis den ene trenger mer tur enn den andre, tilrettelegging eller helsemessig oppfølging blir det mer enn dobbelt opp med arbeid. Det å jobbe med enkelte problemstillinger kan også kompliseres av å ha to hunder sammen. Du kan ikke uten videre gi dem tyggeting for å slappe av når de er alene, eller for eksempel jobbe med å trene på kontakt eller passeringsproblematikk på tur uten å forholde deg til begge. Når det er sagt er det mye godt selskap i to. Jeg tenker mye på om vi kommer til å ha én eller to i fremtiden, og det vil nok avhenge både av individ og størrelse. De to vi har nå krever litt mer enn jeg har å gi, men siden de begge to er godt gamle er ikke omplassering aktuelt. Tanken på å ha bare én hund og fokusere på den er deilig, men de har det godt sammen når de er to også.

Det er normalt, men det krever en jobb å bli kvitt det. Du finner en del tråder på forumet om lignende problemer. For det første må du kutte helt ut hilsing i bånd overhodet. Jobb masse med kontakt, og gjør det du trenger for å få kontakt med hunden i passeringer. Hold avstand, gå i bue rundt, snu, gå en annen vei, eller få hunden til å sitte (så den ser mot den andre hundern OG deg) mens du fôrer den med godbiter. Søk litt på passering og les gjennom forumet for trening så finner du garantert flere tråder om lignende problem. Løsningen er mye den samme enten hunden er aggressiv, redd eller bare vil leke.

Bilburet er ikke trygt til noe annet enn å sørge for at hunden holder seg på plass. I en kollisjon vil den ikke beskytte hunden, og mest sannsynlig splintre. Hvis du skal ha bilbur som beskytter hunden i en kollisjon bør det være aliminium eller stål, og ikke sammenleggbart. Som flybur funker det utmerket.

Det handler jo litt om skadepotensiale da. Når det er sagt, ut fra det som er kommet fra i media (som må tas med fire klyper salt og vel det, såklart), så tror jeg hunden hadde fungert helt fint hos en ny eier. Så kan eieren ta straffen for skaden hunden har gjort i deres hender. Jeg tror på ingen måte hunden er farlig. Men at den tilbake hos eier kan skade igjen - definitivt.

Hm, det er igrunn en tvetydig formulering. Altså, de må jo lære seg å håndtere det, for all del. Men de må også lære at hunden ikke har behov for å hilse på masse andre hunder. Hun eieren til Joey var jo fullstendig overrasket over det. Én ting er å tenke at den søte lille valpen din trenger å "sosialiseres" mest mulig, men en voksen hund som prøver å spise alle han ser? Når jeg sier at hunden ikke må hilse på andre er det altså i betydningen "hunden har ikke behov for å hilse på andre hunder", ikke "hunden må aldri få muligheten til å hilse på andre hunder" (selv om de selvfølgelig bør skjermes for det i enkelte tilfeller).

Jeg tror både Odin og Joey kan bli fine hunder med litt arbeid. Det krever nok en del, men fullt gjørbart, de er egentlig veldig fine og arbeidssomme hunder, så hvis eierene får fokus så blir det bra. Det som nesten skremmer meg litt er at eierene til de to er redde for at de skal bite noen slik at de blir avlivet - for de er redde for å miste hunden! Jeg tenker at om jeg hadde en hund som potensielt kunne bite noen så tenker jeg 1) har hunden det faktisk ok? og 2) vil jeg ha ansvaret for en slik hund? Nå har jeg jo ikke vært i den situasjonen, men har hatt en hund på 10 kg som har vært rimelig aggressiv mot andre hunder. Jeg har sagt til meg selv at jeg orker ikke en slik hund igjen. Og selv hvor glad jeg er i hundene så hadde jeg ikke orket å ha ansvaret for en hund som kan skade andre mennesker. Det tjener hverken hunden eller menneskene rundt meg, eller meg for den del. Og flere av disse bor i Oslo eller tettbygde strøk... Takk og lov at Odins eier er flink til å ta ham unna, det er jo det eneste riktige å gjøre der. Hovedvekten av problemene her er vel "som vanlig", motivasjon av tungmotiverte hunder (de små og den største, sånn i hovedsak), og fokus og ansvar fra hundeeierene, og lære at hundene ikke MÅ hilse på andre hunder. Mye løst. Og så må man bare jobbe og jobbe for å bytte ut uvaner med nye vaner. Det er mye "morsom" håndtering her, heldigvis lite som ikke lar seg fikse tenker jeg.

Hvis hun trenger å gå opp i vekt så gir du henne mer mat. Veiledning på boks o.l. er nettopp veiledende. Mine får langt under anbefalt mengde for å holde seg slanke. Overvekt på en eldre hund er derimot ikke veldig bra, siden de får mer slitasje av det. Siden hun er vant til fri tilgang ville jeg startet med minst tre ganger om dagen, og så kanskje gått ned til to etterhvert. Når kan du tilpasse litt selv, men jeg ville hatt en times tid mellom mat og tur. Mat etter tur skal gå helt fint. Du oppdager fort hvor mye det funker å variere. Våre hunder er ganske masete når vi står opp (de er vant til at det første vi gjør er å fôre de) og i fire-tiden, men samtidig gir de seg hvis de skjønner at det ikke er mat å få. Hvorfor skal hun gå tilbake til tørrfôr? Hvis hun har fordøyelsesproblemer i den alderen er det jo greit å holde på fôret hun fungerer på. Isåfall ville jeg endret gradvis. Våre får tørt om morgenen og rått til middag, en lignende kombinasjon kan jo kanskje fungere?

Helt klart, men usikker på om jeg venter til alle episodene er ute. Greier sikkert ikke å holde meg unna om det blir diskusjon her.

Gratulerer! Jeg er både misunnelig og imponert over de som jobber med redningshunder, det er MYE jobb og SÅ nødvendig!

Det er forskjell på "enkel" og "ukomplisert". Ukompliserte hunder for meg er whippet (mynder generelt), basenji, huskyer mm. De er enkle og greie hunder som sjelden lager bråk, vil være med eier, og ikke all verdens opptatte av verden rundt. MEN, felles for dem er at de har en del jaktinstinkt og dermed sjelden eller aldri kan gå løse, og er heller ikke de enkleste å motivere til mer kompliserte ting som strukturert lydighetstrening og lignende. Grov generalisering her altså, og det finnes ærlige unntak. De går i kategorien sære og ikke nødvendigvis førerorienterte, som var kommentert uønsket i startinnlegget. Mer førerorienterte hunder er enklere fordi de er lettere å lære ting, men det er også en tosidig greie. De lærer like godt unoter som lydighet. Dansk/svensk gårdshund kan være et godt valg. De har også ganske mye energi, og varsler gjerne når de mener du bør vite at noen går forbi, men er lettlærte og generelt greie og sosiale hunder. Litt avhengig av hva du foretrekker av pels så er de jo lettstelte (dvs, trenger overhodet ikke pelsstell, mine har ikke badet på flere år), men de røyter korte hår overalt. De kan også ha en del jaktinstinkt, og det er ikke en selvfølge å ha de løse i naturen, men de holder seg gjerne i nærheten av flokken så lenge de ikke blir trigget av jakt.

Det er forskjell på stress og energi, men mye energi kan fort slå ut i stress om de ikke får brukt den. Flere av de roligste og greieste hundene jeg vet om er sheltier, men ja, de kan være gneldrete stressbomber om man har de til pynt. Kortklippet bichon kan kanskje være et alternativ? Også utrolig enkle og greie hunder hvis de blir behandlet som det.

Hvis du takler litt lyd og energi kan sheltie, japansk spisshund, schipperke (MYE lyd) være aktuelle for eksempel?

Springer spaniel. Så enkle at de er kjedelige. Pelsstell, men ikke så mye som de andre spanielene. Eller langhårscollie.

Det er forståelig, men det krever tid, trening og masse tålmodighet å komme dit. Og hvis du skal være konsekvent nok med å jobbe med å ikke trekke så kan du ikke gjøre det hele turen, det er for mye både for hunden og sannsynligvis deg. Det er for mye å kreve av en valp at den skal gå "pent" eller i slakt bånd en hel tur. Og bruk av verktøy som antitrekksele, grime og lignende bør være verktøy i bruk korte perioder av gangen, for å ikke feilbelaste hunden, og ikke minst gi frihet til å røre på kroppen. Jo mer konsekvent og tydelig forskjell du kan gjøre på å gå pent og kunne sose som hun vil, jo enklere og fortere vil hun forstå forskjellen og greie det. En klassisk metode er å veksle mellom sele og halsbånd, og klipse båndet over på halsbåndet i korte perioder av gangen på tur, for å jobbe med at da SKAL de gå pent i slakt bånd. Vi har brukt to ulike seler (Ruffwear for sosing og Rogz H-sele for gå pent/ikke trekk) på ridgebacken, og det har fungert utmerket. Han vet han ikke får trekke i den ene selen, men trekker så mye han vil i den andre. Det gjør det mye lettere å være konsekvent for eier, og mye lettere for hunden å forstå en forskjell. Med trening vil hunden stort sett greie å ta på kommando når de får trekke og når de skal gå pent, så lenge man lærer det inn.

Da ville jeg heller hatt en sele som hun kan trekke i, og bruke magebelte og strikkbånd. Og så bruke enten halsbånd eller en annen type sele når du trener konkret på å gå med slakt bånd. Da ville jeg jobbet mye med kontakt, og med å bytte retning ofte (ja, det kan se rart ut) og belønne all frivillig kontakt med deg på tur. Stopp og vent er ofte frustrerende og funker ikke alltid for hunder som er mye i bevegelse i ulike retninger. Og tar veldig lang tid hvis du faktisk skal noe sted.

Vi bruker frontfeste som en ekstra trygghet for kontroll på hunden når det er tette forhold (by, mye hunder rundt e.l.), koblet sammen med halsbåndet for stabilitet. Det fungerer fint. Men frontfestet/antitrekk er kun et verktøy i treningen, og om hunden drar konstant/mye ville jeg heller brukt en trekksele, og så jobbet med å gå med slakt bånd ved siden av, for å ikke få skjevbelastning på kroppen.

Den amerikanske kennelklubben er etter min mening ingen god kilde. Hundehold i USA er veldig ulikt og veldig varierende i forhold til Norge, der har de hunder som "ikke trenger å gå tur". Når man googler bør man definitivt være kildekritisk og ikke ta alt du får opp som god fisk, enten det gjelder hundehold, vaksinering eller andre ting. 3 timer tur sier også veldig lite om innholdet. En valp yngre enn din kan fint være på tur i tre timer, så lenge distansen ikke er så lang, og den får vase og snuse i eget tempo. Terreng og underlag spiller også en rolle. Hvis hunden din er vant til en times tur i tilsvarende terreng tenker jeg at jeg ville tatt en god pause etter en time, og kanskje igjen etter en time hvis det er behov. Forhåpentligvis kjenner du hunden godt nok til å se når den egentlig er sliten (selv om den løper og herjer...) eller overtrøtt. Det er også god trening å lære at man kan stoppe opp og være i ro på tur, selv om han kanskje ikke legger seg ned med det første.

Ruffwear er definitivt god, Hurtta (de som kalles Y-sele) har også ok seler med ring på brystet som funker. Hvis du ikke har egen kløv kan du jo vurdere å kjøpe Ruffwear selen med avtagbare kløvvesker. Den er ikke noe særlig på langturer om du skal pakke en del i dem, men fint for å la hunden bare jobbe litt ekstra. Ruffwear Front Range er en av mine favoritter, vi har den til ridgebacken og den sitter godt på de fleste hunder pga. justerbarheten. Vi har også hatt Ruffwear Palisades pack med avtagbare vesker, men solgte den siden vi knapt brukte den. Ellers har vi også Rogz H-sele til begge, de har ring på brystet som man kan feste båndet i, selv om den ikke er laget for det spesifikt.

Så lenge det er tilpasset hennes tempo og hun får gode pauser ser jeg ikke noe problem med det. Litt avhengig av hvordan turene deres er synes jeg nesten de daglige turene er knapt allerede, men det kommer jo litt an på hunden. Hvor har du 20-minutters regelen fra?

Jeg vil først påpeke at det er forskjell på jaktinstinkt og jakt egenskaper hos hund. Fuglehunder, retrievere og andre jakthunder bør absolutt kunne gå løse på fjellet og i naturen ellers når det ikke er båndtvang- det er en del av jobben deres. Hunder med høyt jaktinstinkt, som husky, terriere, pinschere, mynder og andre derimot, kan være vanskelig å kontrolere om jaktinstinktet tar over. Når det gjelder vann er det ikke nødvendigvis å en fordel å ha en hund som er glad i vann, jeg vet om retrievere som aldri kan være løse i nærheten av vann... Springer spaniel har pelsstell, men mindre enn andre spanieler, og også mindre plaget med ørebetennelser og sånt. Glad i vann. Cocker har mer pels og litt helse-issues, men det lar seg gjøre å finne en frisk en med litt research. Portugisisk vannhund, eller puddel, begge er røytefrie raser som krever litt pelsstell, og som er vannhunder. Dansk/svensk gårdshund, papillon/phalene som du jo nevner, kan være fine til lydighet, agility og tur. Ikke nødvendigvis spesielt glade i vann, men mindre og enklere å håndtere, fine hunder. Gårdshunden kan ha en del jaktinstinkt og krever litt jobb for å få en god innkalling, men holder seg helst i nærheten på tur. Schapendoes og tibetansk terrier, begge røytefrie og aktive/morsomme hunder av middels størrelse. De kan ha litt egne meninger og er nok ikke like enkle som spaniel, vannhund eller retriever, men liker å være med på det som skjer. Det er igrunn ganske mange muligheter med alternativene deres. De fleste raser kan være med på ski- og fjelltur, agility og lydighet. Ambisjonsnivået i konkurranser har såklart litt å si. Hunder som er avlet for å jobbe med fører (jakt- og gjeterhunder) er generelt enklere å trene enn selskapshunder og raser som er avlet for å jobbe selvstendig, enten det er med jakt, løping, vakt/vokt.

All den tid det er en lovpålagt aldersgrense på 16 så er det ikke opp til hver enkelt, det er litt av poenget. Du kan heller ikke låne bort bilen din til 17-åringen, eller mopeden til 10-åringen, for den del. Selv om de har kjørt hjemme på tunet, mekket bil siden de kunne gå og har sin egen traktor. Ja, det er forskjell på barn og ungdommer, noen er modne, andre er mindre modne. Felles for de alle er at uansett hvor modne de oppleves så er det fortsatt mye som skal utvikles både i hjerne og kropp, som gjør de jevnt over mindre egnet for den type ansvar enn voksne flest. Det er alltid unntak, og for all del, det finnes mange barn som tidvis har mer fornuft enn voksne på ulike temaer, men det er likevel en generell likhet i intellektuell og fysiologisk utvikling hos mennesker. Det skjer ikke noe magisk når de tipper den alderen heller - utover at de ikke lengre bryter loven ved å kjøre bil/lufte hund/kjøpe alkohol/whatnot, men i all hovedsak skal de ha nådd et punkt i utviklingen der de regnes for mer egnet til å ha det ansvaret.

Hvis det meste hun gjør med hunden består i å terpe 20 minutter fot hver dag og kjefter når unghunden ikke fikser det så tenker jeg det er et dårlig grunnlag for å bygge et godt forhold. Får du hunden lydig nok vil den nok høre på andre enn deg også, men ikke like bra som om de gjør jobben selv. Så hvis hun ønsker et bedre forhold til hunden så tenker jeg eneste løsningen å legge mer arbeid i det, mer godbiter og mindre kjeft.