Helianthus

Tusen takk for tips! Gilabb har jeg ikke tenkt på (og nesten ikke hørt om heller, faktisk), så de skal jeg sjekke ut nærmere Det ligger litt unna, men Drammen hundepark ligger jo helt på "feil" side for meg, så jeg bruker jo en halvtime dit også. Da begynner forskjellene å bli veldig små i kjøretid. Skal sjekke Nordbys også.. de vet jeg også lite om

Jeg er litt usikker på om det er valpekurs vi trenger, siden valpen vil være 6 mnd når vi starter og strengt tatt burde ha vært igjennom alt som foregår på valpekurset innen den tid. Det frister litt med grunnferdighetskurs eller lignende ..

Det er ikke alle som gir tydelig beskjed når de vil ut. Luft henne ofte, så slipper du forhåpentligvis unna de fleste uhell.

Ja, få henne skikkelig husrein først, og så vil du oppdage at hun blir litt fortvilet og begynner å si fra når hun må ut, om enn med bittesmå signaler.

Mer turer i naturen ville jeg for en vorsteh kalle et rikere liv.

@ Katten og hunden er mer et logistikk utfordring som jeg ser noen løsninger som kan fungere. Den er ikke det største problemet. det største er at Niri ikke kan holde kjef når han står ute når han vet at jeg er i nærheten. Naboen han har fått godbiter av kan også gå forbi han uten en lyd når jeg ikke er hjemme. Altså en god grunn til å lage lyd men nei

Selv om katten ikke er problemet .. eller egentlig skjønner jeg ikke helt problemet, bortsett fra at hunden bjeffer når den står bundet ute Men for å få ting til å bedre seg mellom katten og hunden så er grinder en mulighet når man har åpen løsning. Jeg har iallfall god erfaring med å la katten ha et trygt sted hvor hunden ikke kan følge etter, men at de allikevel kan se hverandre. Og måltider i nærheten av hverandre er bonding på høyt plan :-)

Når det gjelder bjeffing ute så må du enten ignorere det, eller la være å ha hunden bundet ute. Kjøttbein ol. som varer litt, kan også være en måte å holde hunden opptatt (og være berikende ), men det er jo begrenset hvor ofte man kan gi hunden bein...

Vi må på valpekurs! Finnes det noen anbefalte valpekurs for meg som bor nord i Vestfold, nærmere bestemt Sande? Jeg har ikke satt noen grense for hvor langt jeg er villig til å kjøre .. det viktigste er å finne et bra kurs :-)

Du fikk med deg at jeg har et i den bredden som kan selges, innvendig bredde er 50cm

Lurte på type bur og pris

Jeg har sendt deg melding, @SiriEveline :-) For mange timer siden .. nesten!

Har dobbeltbur på 45 bredt til kelpien og 55 til corgien (100 totalt). også har jeg 100 dypt. og 70 høyt. Men jeg har touran varebil.

Blir 45 cm i knappeste laget til kelpien? Kunne det vært 42,5 cm bredt istedet? Jeg fant et som jeg likte målene på unntatt bredden, som er kun 42,5. Ville heller hatt 50 cm ... Er det forresten inner- eller yttermål du oppgir over?

..Hun ble 5år her hos meg, før jeg valgte å avlive henne. Det valget tok jeg først og fremt basert på hvordan hunden hadde det. Den siste tiden prøvde vi clomicalm, i tillegg til trening. Null effekt.

Vet at mange hadde avlivd henne kanskje allerede som 1-2år. Og det er kanskje det jeg burde gjort. ..

Det er nettopp dette, vet du, at man prøver og prøver (med alle berg-og-dalbanefølelsene dette medfører), veksler mellom å lure på om det er noe vits og å tenke at dette SKAL vi få til .. og så ender der med avlivning allikevel :-( Sånn sett så burde man kanskje vært litt mer beinhard. Men når du prøver i fem år så vet du iallfall at du har gjort det du kunne

Jeg var mye mer der at "alt skal reddes" før. Nå er jeg mer der at livet er for kort til å kaste bort på møkkabikkjer. Når det er sagt så mener jeg at hundene fortjener en skikkelig sjanse og at man virkelig prøver ALT før man gir opp. Men jeg har sett for mange hundehold som har blitt ødelagt av hunder som overhodet ikke fungerer, verken i hverdagen eller trening. Hunder som ikke kan gå rundt kvartalet uten at fråden står, og som er umulig å få inn i en bil (uten at han går i forsvar). Sånne hunder er det vanskelig å forsvare ...

Men, det er også viktig å tenke på at en hund som er en møkkabikkje ett sted, kan bli verdens beste hvis man bare finner det rette hjemmet. For ikke så lenge siden omplasserte vi hunden vår (han var på ingen måte noen møkkabikkje, altså!) fordi han ikke taklet unger som løp ut og inn og hit og dit. Vi prøvde å finne det perfekte hjemme i over et år, av og på, og fant det til slutt. Der er han verdens beste og har et mye bedre liv enn vi kunne gi ham.

Jeg tenker så det knaker Det er egentlig litt i bredeste laget, men du må gjerne legge ut bilde så jeg får se hvordan det er

Du kan jo kjøpe brukt? Da kan man få dyre bur til lav pris Se på facebook eller finn.

Jeg har trålet facebook og finn uten å finne rett størrelse, men er selvsagt åpen for å kjøpe brukt

Jeg prøver å finne ut ideell størrelse .. h65b50 og dybde inntil 80 cm. Høres passe ut?

@ : og der bestemte jeg meg for å droppe de fancy aluburene :-( Uff! Hvilke mål bruker du til din AK, forresten?

....og da tenker jeg - hva er viktigst, at det ser pent ut eller at hunden har det mest mulig komfortabelt

Hehe .. jeg er enig i det! Men mener du at hunden har det mer komfortabelt i et Kelabur? I tilfelle hvorfor?

"Alle" snakker om variocage og hercules som de tryggeste burene. Er dette synsing eller er det faktisk testet hvordan de ulike burene oppfører seg i kollisjoner?

Takk for forslaget, @Belgerpia Skal jeg være helt ærlig så synes jeg de aluminiumsburene er så mye finere, men jeg er enig i at de gir mindre for pengene (og dessuten tar de så stor plass fordi stengene er så kraftige).

Som overskriften sier: jeg er ute etter et bilbur av bra kvalitet uten at det koster skjorta? Fortrinnsvis et i aluminium. Hunden blir ca 50 cm i mankehøyde og 16 kg.

Her er en liste med bur til salgs på finn sortert på pris. Har du noen favoritter?

Guri så fin han er, og for et nydelig blikk Håper han får leve lenge, for det er ingen tvil om at han har glede av livet og livet glede av han :-)

Tusen takk for svar og link. Nå har jeg lest en del om det, og noe passer jo mens andre ting passer ikke. Så en del filmer og det ser ut som disse kollapsene gjerne tar litt tid. Dette skjedde på få sekunder og var like fort over. Men det kan kanskje komme i forskjellige grader og er absolutt noe som kanskje bør sjekkes - sånne tester er vel sikkert ikke så vanskelige å ta. Ser heller ikke helt at det kan ha noen sammenheng med pesing mer på et generelt grunnlag, som jeg leser (eller forstår, er ikke såå stødig engelsk). Takk igjen

Jeg har også lurt på om det var EIC min gamle hund (kelpie) hadde, men der fikk jeg heller ikke symptomene til å stemme. Hun segnet om for så lite og så raskt, og var like raskt oppe igjen, og "anfallene" hadde en klar sammenheng med halsbåndet. Jeg tror noen antydet innsvevring i blodårer eller noe sånt, og jeg synes det iallfall høres logisk at årsaken hadde noe med blod til hjernen å gjøre. Hadde det vært nå så hadde jeg nok insistert på EKG.

"Å holde sammen hele livet bare fordi man er gift, og kanskje krangler mye, mye uro, misstrivsel osv, er nesten værre, enn å ha et barn utenfor ekteskap/saboerskap."

Hun skriver at det er nesten værre å være i et dårlig forhold enn barn utenfor ekteskap. Om det er "nesten værre" så må det jo være bedre?

Hundesonen .. forumet der man absolutt ikke må legge godviljen til når man leser det andre skriver

Jeg gjorde den tabben og lot Ozu hilse på hunder i bånd som valp. Dette fordi jeg da ikke kjente så mange med hund og gjorde det som en slags nød-sosialisering. Og jeg betaler prisen for det enda, med utagering (som dog har blitt mye bedre). Nå er hilsing i bånd helt uaktuelt.

Så med neste valp skal jeg være enda mer nazi på det.

Hvorfor mener du at båndhilsing har skylda for utagering? Hadde han dårlige erfaringer?

Jeg har igrunnen de samme tankene selv, at

1) Null hilsing forhåpentligvis lærer hunden at det ikke er noe vits å bli ellevill av glede, og

2) Null hilsing gir ingen dårlige erfaringer med andre hunder i bånd.

Men jeg opplever at hundeeiere generelt vil at hundene skal hilse, og det er vanskelig å si nei når hundene tydelig vil hilse på hverandre. Fornuftsmessig så skjønner jeg at det er lurt å la være, da ;-)

En slags form for luftrørkollaps?

Ja, og laryngeal paralysis, om det ikke er det samme. Jeg fant to ulike tilstander på engelsk, LP og collapsed trachea. Jeg er dessverre så dårlig anatomi at jeg ikke vet forskjell, men innbiller meg at trachea er luftrør, mens larynx er strupehode?

Edit: Men egentlig ville jeg ha sjekket hjerte og blodomløp (?) nærmere aller først... men dette er en skikkelig lekmanns (eller -kvinnes) oppfatning.

Er luftrøret og/eller strupehodet sjekket?

Jeg kjenner igjen "anfallene" du beskriver når han får på båndet. Jeg hadde en hund som begynte med dette etter en narkose (uten at jeg kan si sikkert at narkosen var årsaken). Jeg fant aldri ut hva det var, men det holdt på som verst en varm sommer og hun sluttet med det da jeg begynte med sele istedet for halsbånd. Hun trengte ikke stramme halsbåndet for å besvime, det holdt at det var på og at hun konsentrerte seg bittelitt (så en katt, krysset en vei, osv). Men som sagt så ga anfallene seg med sele.

Hun peste aldri spesielt mye. Hjertet ble sjekket, hun fikk medisiner mot epilepsi (??!! prøve og feile-veterinær) uten at det hjalp - tvert imot. Det var i det hele tatt ingen tegn til at noe var galt, bortsett fra anfallene. Min teori var mangel på oksygen eller noe.

Som en digresjon så kan pasienter med hjertearytmier (?) ha lignende symptomer.

Håper du finner ut av dette! Det høres ikke noe koselig ut for verken deg eller hunden :-(

Hva er deres tanker om hilsing i bånd? Spiller alderen noen rolle? Lar dere valpen hilse frem til en viss alder feks ca 16 uker, første kjønnsmodning, ett år, bestandig?

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

Enig! Jeg har aldri følt meg bundet på hender og føtter av ekteskapet, men ungene derimot ... ;-)

Og sånn ellers så synes jeg ikke det ene kommer naturlig før det andre. Unger er den største forpliktelsen, og er (for meg) et naturlig resultat av å ha lyst til å ønske å dele resten av livet med en person. Men vi giftet oss ikke før andremann var et halvt .. rett og slett fordi det tok oss så lang tid å få ut fingern

.. tegn til aggresjon, svarer hun med samme mynt momentant, og angriper. Hun er jo en kamphund av rase, og veldig sterk, så det er skumle greier når hun først reagerer. Jeg er selv blitt nervøs når vi møter nye hunder, og vet at hun fanger opp dette. Nå er jeg nesten redd for at det kommer til å "gå galt" snart, med det mener jeg at hun virkelig skader en annen hund.

Du skriver at du ikke vil miste henne, hva mener du? Staff som angriper andre hunder er ikke akkurat sjeldent, det ligger godt forankret i de.

Det du gjør er å unngå å la henne treffe fremmede hunder. Gå tur sammen med de hun kjenner fra før. Og skal dere bli kjent med en ny hund så tar du det gradvis med turer i bånd i lag inntil dere ser at dette vil gå fint.

Vår staffetispe på 2 år er også ei kruttønne (noe som kanskje ikke er helt uvanlig for rasen å være). Hun var superomgjengelig med ALT av hunder frem til hun var 1,5 år. Vi har vært veeeldig nøye med sosialisering og hadde et håp om å bevare hennes omgjengelighet. Men etter 3. løpetid og et par episoder med konflikter med andre tisper, har hun nå blitt en sinna dame. Hun går veldig fint sammen med foreldrene mine og svigers sine tisper, som hun har vokst opp med, men 90 % av fremmede tisper vi møter skal dø! Hannhunder har det aldri vært noe problem med, men vi lar henne nå bare leke og være løs sammen med en 4-5 hannhunder vi kjenner godt. Altså hun får BARE være sammen med 6-7 andre hunder. Hilse på fremmede hunder, uansett kjønn, er en NEI-REGEL...!

Hun har i tillegg utagert en del i bånd ved passering av fremmede hunder og dette har vi jobbet masse med, går passeringskurs en dag i uken. Det hjelper en del, men møter hun utvalgte tisper i nabolaget er det full bitching... Hun er også litt usikker, men også VELDIG dominant. Knurrer sjelden, går bare rett på hvis hun får lyst og sjansen, dessverre!

En kjip side av staffen, men etter samtaler med diverse hundetrenere og erfarne hundefolk, lite man får gjort noe med. Har de først fått smaken på å sloss skjer det ofte noe med dem. Vi har valgt å forsone oss med at vi ikke har en hundepark-hund. Hun fungerer heldigvis godt med hunder hun kjenner og som vi stoler på. Utover dette er det lurt å fokusere på hundens selvtillit og atferd ved passering, dette er jo noe hunden bør mestre for at hundeholdet ikke skal bli helt pyton. Jobb masse med passering og sørg for at du og hunden din SAMMEN blir selvsikre i den situasjonen igjen :-)

Utover denne samkjønnsaggresjonen og stridslysten for dyr generelt, er de jo verdens nyyyydeligste vesner! Sååå menneskeglade, lekne klovner, som du aldri vil kjede deg i lag med.. Bortsett fra den ene kjipe egenskapen er straffen virkelig den perfekte hund!!

Det var litt satt på spissen du ;-)

Ja, det kan du kanskje si, men jeg baserte jo spørsmålene i stor grad på det du skrev, samt et par andre innlegg. Jeg håper virkelig at dere som har sånne hunder har full kontroll ... Nå ble jo spørsmålene mine besvart av @Teserere med at jeg leser det som er skrevet om staff for bokstavelig, så da har vel staffene det mest i kjeften ;-)