Tuvane

Dersom "du tar feil", er det null og niks som skjer, så det er ikke noe farlig å melde inn dersom man MISTENKER eller er BEKYMRET, man må ikke være 100% sikker. Når Mattilsynet får inn en bekymringsmelding, så ser de an alvorlighetsgraden - noen ganger drar Mattilsynet ut direkte, men i veldig mange kjæledyrsaker er det dyrevernnemda som blir sendt ut. Disse foretar et hjemmebesøk hos dyreeier, sjekker ståa, sjekker dyrets hold, pels, tenner, øyne, evt skader, at dyret får mat vann, hører angående lufterutiner, burbruk, aktivisering mm. Dersom dyret blir vanskjøtt, dvs at dyreholdet bryter mot dyrevelferdsloven, så vil Mattilsynet gå videre inn i saken, fatte vedtak/hastevedtak, gi pålegg mm. Dersom det ikke er noen funn, så sender dyrevernnemda en rapport til Mattilsynet. Funnene i rapporten blir registrert i Mattilsynets system, på dyreeier. Deretter blir det skrevet et brev til dyreeier, med hva Dyrevernnemda har observert, samt at Mattilsynet anser dyrets velferd som ivaretatt og avslutter saken. Av og til vil man få veiledning av nemda eller Mattilsynet, f. eks angående burbruk, aktivisering osv, men dette er ikke et vedtak/pålegg, kun veiledning. Dyrevernnemda består forøvrig av vanlige folk med god kunnskap om dyr og med et godt moralsk kompass, og de utfører lekmannsskjønn. Hvorfor skal det sitte langt inne å melde fra dersom noen har det vondt? Det er mye bedre å melde fra for tidlig enn for sent, når det har gått for langt. Man kan melde helt anonymt og det vil aldri kobles til deg på noe vis. Det er IKKE sånn at man setter noen i en vanskelig situasjon - det har de gjort helt selv ved å ikke behandle dyret sitt bra. Og er alt i orden, så skjer det INGENTING, annet enn at man får et brev fra Mattilsynet der det står at saken er avsluttet.

Er jo kåring av beste mot og kamp! Og lydighet som vi gjerne vil ha flere deltagere i!

Synd han er så stor, ellers hadde det vært kult å se dere på motprøven på norsk vinner, da hadde han nok tatt det glatt.

Ser ikke bort i fra at han kommer til å nedlegge noen figuranter, gitt! XD Flink gutt!

Ja, organisert trening etter at hunden har godkjent mentaltest er lønnet. Men man får ikke noen godkjente politihunder uten veldig mye egentrening. Fra hunden blir kjøpt til den mentaltestes foregår all trening på fritiden. Også etter godkjenning må man trene mye på fritiden for å opprettholde nivået på hunden, og dette er igjen ubetalt. Cluet her er jo at den organiserte, betalte treninga er alt for lite trening til at man får en god politihund. Ergo krever det ganske myebruk av fritid. Så det er jo flott at vi har politifolk som bruker av fritiden sin på å trene politihunder. Problemet kommer jo når vi har førere som nødvendigvis ikke har et høyt nok kunnskapsnivå til å trene den hunden de har skaffet seg.

Det jeg har skrevet kommer direkte fra en som jobber i hundetjenesten.

Men hvis ingen kjøper seg hunder for å trene dem opp ville ikke Norge hatt en eneste godkjent tjenestehund. Personlig synes jeg det er riv ruskende galt at privatpersoner skal ta den risikoen det er å måtte kjøpe inn x-antall hunder, og i tillegg åpner det opp for nettopp for farlige situasjoner og uhell. ORGANISERT trening av godkjente hunder er selvsagt betalt, men hvor mye av treningen er organisert? En hund trenger langt mer trening enn det den får på organisert trening for å bli en god politihund. Du skrev tidligere: Den enkelte politimann kjøper hundene selv men politiet trener ikke hundene på fritiden. Politiet har lønnet trening som inngår i arbeidstiden. Det er et vesentlig poeng for da kan man stille krav iflg en som kjenner politiets hundetrening. Fram til hunden er godkjent vil jo treningen skje på fritiden, og det vil si minst et år med ubetalt trening. Og hvis hunden ikke går gjennom mentaltesten har man jobbet et år gratis og forgjeves. Personlig tviler jeg sterkt på at dette er den beste måten å organisere hundetjenesten på; polititjenestemennene som er involvert er involvert som PRIVATPERSONER fram til hunden er godkjent.

Har hatt fire schäfere i hus, tre tisper og en hannhund, og ingen av dem har noen gang vært sutrere, og det er bra, for ellers hadde jeg sannsynligvis blitt ganske sint.

Det er en sannhet med visse modifikasjoner. Fram til hunden har godkjent mentaltest, så trenes hunden på egenhånd. Dvs fra den er kjøpt til den er 12+++ mnd. Og dersom man da ikke har flaks med første hund, må man ha en ny hund, og kanskje enda en ny hund, og kanskje en fjerde hund osv. Så det er rimelig mye kostnader og tid involert i politihunder. Selv etter at hunden har bestått mentalttest og man får betalt for deler av treningen, må man fremdeles bruke mye fritid på å trene (ubetalt). I tillegg er det mange som ikke har stilling i hundetjeneste før de anskaffer hund, og da blir det enda mer fritid involvert.

Vokterhunder på sau er vel ofte oppvokst med saueflokken, sånn at sauen er endel av familien. Det fungerer nok ikke nødvendigvis å sette en voksen vokterhund inn i en saueflokk og tenke at det går bra.

Og det er vel fort der det ryker... Når de a) ikke tenker og b) bitt er førstevalg av atferd, så er det ikke alltid det går så veldig bra. Schäfer og malle er begge gode tjenestehunder, men det er to helt forskjellige typer hund med forskjellig reaksjonsmønster. En god malle i de rette hender er en innmari god hund, men en god malle i feil hender kan fort være ganske farlig. Og det ikke medregnet de dårlige mallene, som det dessverre er endel av. Mitt inntrykk er at det største problemet med polithundene er at hundene er privateide og kjøpes og trenes privat. Hvilken som helst politimann med ambisjoner om å bli hundefører kan kjøpe seg en malle og trene den, for å sette det litt på spissen, og det er ikke alle som har like høyt kunnskapsnivå eller evner å trene en sånn hund. Oppi malleskallen går det fort, innmari fort, og man må alltid ligge et lite sekund foran hunden, ellers blir man veldig fort utmanøvrert og bikkja lærer noe helt annet enn det man planla å lære den.

Min elsker brokkoli, men såvidt jeg har skjønt kan rå brokkoli irritere magen, så han får ikke noe mer enn en busk av gangen. Farlig er det nok ikke, i alle fall.

Jeg skjønner deg veldig godt, og jeg hadde sikkert slitt veldig med avgjørelsen selv. Samtidig synes jeg ikke det er noe hundeliv for en aktiv og glad hund å måtte begrense seg eller operere for "å vare lengst mulig". Derfor synes jeg oppdretters løsning høres veldig grei ut, selv om det kanskje er det som er verst for deg. Hunder viser ikke nødvendigvis hvor vondt de har, og dersom veterinæren mener at hoftenes tilstand medfører konstante smerter, har hunden det da bra, selv om den er glad? Hun bør i alle fall få godt med smertestillende slik at hun ikke går å ha vondt, men smertestillende lindrer jo bare smertene, hoftene vil jo sannsynligvis bare bli verre og verre, og hunden vil bli mer og mer begrenset.

Hva var planen din med denne hunden? Ble hun kjøpt som en kosehund eller konkurransehund? Helt ærlig så hadde jeg nok enten avlivet eller sendt hunden tilbake til oppdretter. Operasjon av begge hofter har jo ingen super prognose for å bli så veldig bra, og dersom dette er en hund du hadde tenkt til å bruke til noe fornuftig, er det i det hele tatt sannsynlig at du får brukt den til noe? Det kan jo kanskje fungere en periode på smertestillende og betennelsesdempende, men hva slags liv er det for en ung hund?

Dersom det er noe man skal drive med jevnlig over lengre tid, så mener jeg at man bør investere i utstyr som passer hunden ordentlig. Man går ikke en ukes tur i fjellet uten fjellsko som passer 100%. Jo mer belastning og jo oftere bruk - jo viktigere er det at utstyret passer hunden best mulig. Min erfaring er at hunden trekker uansett om selen ikke nødvendigvis sitter bra eller ikke, og da kan man fort få belastningsskader, stivheter mm.

Jeg har vel ikke sagt at NKK skal lastes for noe som helst, jeg har bare sagt at de plutselig har begynt å sende tilbake bilder som de tidligere har godkjent. Men for dyreeiernes skyld hadde det jo vært fint om NKK hadde sagt i fra til veterinærene at de har blitt strengere på bildekvaliteten, sånn at folk slapp å dra dobbelt opp til veterinæren. Endel kjører jo langt for å røntge hundene, og for å få ny-røntgingen gratis må man fort tilbake på samme klinikk. Sedering er alltid en risiko, og det er ikke noe jeg vil utsette hunden min for unødvendig. Selv om de aller fleste hunder tåler det bra, er det ikke alle som gjør det. Personlig forventer jeg at en veterinær klarer å ta godkjente bilder på første forsøk, SÅÅÅ vanskelig er det ikke å ta HD-bilder.

Er jo dessverre for de dyreeierne som må dope ned hundene sine flere ganger, og for mange av de som har røntget kun fordi oppdretter ba om det, ender jo opp med å ikke røntge igjen. Så det er rimelig dessverre for meg, jeg synes ikke noe om å måtte dope ned hundene fordi veterinærene ikke klarer å ta tilfredsstillende bilder første gangen. Problemet med de bildene jeg har hørt om har ikke vært at hoftene ikke har vært bra nok, men at bildet har feil utsnitt. En jeg kjenner har måttet dope ned bikkja tre ganger for å få lest av HD/AD-bilder! De første bildene ble ikke godkjent av NKK, andre gangen var bikkja dopet ned og så fungerte ikke røntgenapparatet, og først på tredje forsøk gikk bildene i orden. Når de har klart å lese av bildene i 30 år, og plutselig finner ut at de ikke kan lese av de samme bildene lengre, er det jo litt spesielt. Det har jo ikke vært noe tvil om diagnose, men NKK har ment at bildekvalitet og utsnitt er for dårlig.

Når det samme har skjedd på schäfer så har ikke bildene vært gode nok til å lese av. NKK har sendt tilbake mye bilder i det siste, dessverre...

Med mindre du jobber for under 73 kr i timen, så høres det veldig spesielt ut.

Er litt spesielt at de ikke er sjekket, ja. Veterinæren sjekket alltid kulene på vår gamle schäfer, hun hadde mye fettkuler, og fikk innimellom kuler vi ikke var helt sikre på. Å finne ut om det er en fettkul er normalt ganske lett. Hvis det er ei tispe ville jeg spesielt ha vært bekymret for jursvulster. Fettkuler kan tømmes, men de kommer ofte tilbake igjen, så hvis man vil fjerne de permanent må de fort fjernes kirurgisk.

Å ikke fortelle noe er virkelig ikke det samme som å lyve. Spør derimot oppdretter om hva man jobber med, og man sier at man er i 100% jobb, men egentlig går hjemme av en eller annen grunn, så er det jo løgn. Men hvis oppdretter IKKE spør, og det at man går hjemme ikke har noen påvirkning på hundeholdet, så føler ikke jeg at det er noe man må utbrodere om. Nå er det jo forskjell på oppdrettere og oppdrettere, hos noen "bestiller" du en hund og henter den når den er 8 uker og hører aldri noe igjen, hos andre oppdrettere er man på "intervju" og har mye kontakt både før og etter henting. Jeg fortalte som sagt oppdretter at jeg var syk, helt av meg selv (!), og det er ikke noe jeg planlegger å holde tilbake i fremtiden heller, men jeg har stor forståelse for at det ikke er like lett for alle å utbrodere om seg og sin helse. Og så lenge det ikke har noen påvirkning på hundeholdet, så mener ikke jeg at det spiller så veldig stor rolle om man er hjemme fordi man er syk, fordi man studerer hjemmefra, jobber hjemmefra eller er hjemmeværende husmor. Har man derimot en tilstand som gjør at man ikke nødvendigvis kan ta vare på hunden blir det jo noe annet, men de aller, aller fleste kronikere jeg kjenner til setter hunden absolutt øverst, og ofrer egen helse for hunden om nødvendig.

Det er vel ingen her i tråden som har sagt at man skal lyve om noe som helst?

Enig! Folk har en tendens til å bli fryktelig nysgjerrige og rett og slett frekke, og jeg synes ikke at fremmede folk har så veldig mye å gjøre med meg og min sykdom. Det er noe jeg velger å fortelle om dersom det passer, ikke noe folk fritt kan grave og spørre om etter eget forgodtbefinnende. Jeg har til og med opplevd å bli spurt i detaljer om mageproblemene mine under en middag, fra en person jeg har null tilknytning til. I tillegg er folk veldig opptatt av hvor mye penger man får osv, som om det er noe de har noe med - jeg driver da ikke og går rundt og spør folk hvor mye de tjener sånn ut av det blå. For ikke å snakke om alle de som skal foreslå diverse behandlinger osv som en eller annen bekjent har hatt nytte av, gjerne et eller annet veldig alternativt som ananaskur eller brenneslesuppe. Etter at jeg ble syk har jeg blitt veldig god på å avledningsmanøvre i sosiale sammenhenger, for det er rett og slett nødvendig når all fornuft forsvinner med en gang noen begynner å spørre om sykdom. Jeg har null problemener med å fortelle at jeg er syk, men en eller annen tilfeldig person har ikke noe behov for å vite noe mer enn det. Til oppdretter fortalte jeg at jeg var syk, fordi det var naturlig for meg. Jeg reagerer litt på at det tidligere i tråden ble skrevet at man er uærlig fordi man ønsker å framstå som mer fordelaktig, og det er jeg uenig i - jeg vil tro at mange syke er redd for å bli stigmatisert og sett ned på. Alle som får penger fra NAV er jo late slasker som bare må ta seg sammen og komme i arbeid. Det første året jeg var syk var det ingen bortsett fra mine aller nærmeste som visste det, for jeg synes det var så vanskelig å bli møtt med skepsis og mistro, og ikke minst gravende spørsmål fra folk som ikke har noe med meg eller min sykdom å gjøre.

Nå har vel ikke oppdretter så veldig mye med om du er langtidssykemeldt osv, så dersom du ikke ønsker å fortelle det, så må du jo ikke det. Men for de aller fleste oppdrettere er det jo bare positivt at valpekjøper er mye hjemme med valpen, og jeg har aldri opplevd at det at man er sykmeldt eller ufør har vært noe negativt i så måte. Mange syke har hund, og det er jo også sånn at hund nesten kunne ha vært på blå resept, så positivt er det for helsa, og det tror jeg også at mange oppdrettere er klar over.

Jaro har så mye hår på utstyret sitt at jeg må medgi at jeg ikke bekymrer meg så veldig.