-
Innholdsteller
1,043 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
1
Innholdstype
Profiler
Forum
Blogger
Articles
Alt skrevet av Lene_S
-
Selv blander jeg meg lite inn hvordan andre oppdrar ungene sine. Har mine meninger, selvsagt, men om en unge får lov til ditt eller datt hjemme, eller andre sånne trivielle ting som ikke påvirker meg på noe vis, det holder jeg nesa mi unna. Det er når oppdragelsen, eller mangel på sådann, går utover andre, jeg kan finne på å involvere meg. Helt enig i at kjeft har lite for seg, men dessverre er kjefting en del av livet. Vi alle mister besinnelsen fra tid til annen, også når unger er involverte, og de færreste har faktisk vondt av det. Noen er kanskje skjørere enn andre, men da er det faktisk foreldrenes ansvar å sørge for at ungen aldri komme i en slik situasjon at den risikerer kjeft av andre. Hvis jeg nå engang skulle miste besinnelsen og kjefte på en fremmed unge, jeg ser for meg situasjoner der det kan skje, så vil jeg reagere i affekt, og ikke ofre en kalori på om ungen tåler det eller ei. For de aller fleste gjør det. Flaut for dem, helt sikkert, men det må de faktisk bare tåle. Selvsagt, for min del i hvert fall, så er ungens alder viktig her. En 3-4 åring er ikke ute på egenhånd, og da er lista høyere. Snørrunger på 7-8 og oppover har jeg færre skrupler med å gi en overhøvling om jeg skulle mene det var nødvendig. Ikke fordi jeg mener at kjefting er mer pedagogisk når unga er eldre, men fordi unger i den alderen, som allerede oppfører seg som drittunger, bryr seg mer om hva som er flaut enn å høre etter.
-
Jeg snakker altså ikke om å kjefte på unger, men å gi dem en irettesettelse. Et eksempel fra dyrebutkken: En guttunge står å slår på akvariene. Gutten er vel 5-6 år, og står alene. Jeg vet ikke hvem foreldra er, eller om de i det hele tatt er i butikken. Jeg går bort til gutten, og, fordi jeg aldri, i kraft av flere år i barnehager og mange år yngre søsken, aldri har sett poenget med å dille med unger, sier rolig, men bestemt "Du får ikke slå på akvariene, for da blir fiskene redde". Gutten responderer med å vræle. En dame komme ilende til, og gir meg huden full for å ha traumatisert den stakkars engelen hennes. Uten å spørre om hva som har skjedd, det eneste hun reagerer på er at ungen leker brannsirene. Det er slike ting jeg sikter til. Foreldre som automatisk går ut fra av de små djevlene er engler i alle sammenhenger, og ikke evner å se at unga deres kan gjør noe galt. Beklager, men det gidder ikke jeg å ta hensyn til. Jeg kjefter aldri på unger, jeg brøler aldri, og hever stemmen svært, svært sjelden. Men jeg tar meg friheten å irettesette når foreldre enten ikke er til stede eller overser. Kunne fortalt side opp og side ned fra min søsters jobb på SFO, men kan begrense det til mora som trua med både avis og skolesjef fordi søster var så freidig å gi snørrunge først advarsel om konsekvens, og når den ikke ble respektert, gjennomførte konsekvensen. Sånne foreldre er det alt for mange av, og selv om det ikke er min jobb å oppdra andres unger, så er det min fordømte rett å sette grenser for meg og mine, spesielt når foreldra selv ikke gjør det. Og når jeg først gjør det, så gjør jeg det skikkelig, med forklaringer og det hele. De foreldre som måtte ha et problem med det, vel... les historien under Moralen er: I køen i en butikk, driver en guttunge å tupper en eldre dame i leggen. Damen ber moren om å få guttunge til å slutte, hvorpå mor svarer at de praktiserer fri barneoppdragelse. Bak mor og barn står en ung mann. Han åpner melkekartongen han har i handlevogna si, og heller den over huet på mor. Som jo snur seg, passe forbanna. Den ungen mannen svarer da: Mine foreldre praktiserte også fri barneoppdragelse!
-
Det går også an å sende klage til DNV, de er opptatt av rykte og fremferd, og har retningslinjer for slike ting. Verdt et forsøk i hvert fall
-
Ah, kanskje jeg kan få noe nye ideer her. Repertoaret er ikke så voldsomt ennå. Ayla kan gi labb og high five med begge labber, ten (som er opp på to og en labb på hver av mine hender), opp på to, rundt (med klokka), snurre (mot klokka), oppå (forbeina opp noe), sitt, ligg, stå i kjapp rekkefølge, hopp, finne leke jeg har gjemt under t-skjorta, og til sist en vi kaller juletre, der jeg sitter på gulvet mens hun går rundt meg og avslutter med sitt
-
Ære være deg for det! Dessverre så er det langt fra alle foreldre nå for tiden som takler at andre irettesetter de små englene deres. Jeg jobbet i dyrebutikk, og fikk så hatten passa av foreldre flere ganger når jeg snakket rolig og behersket, om enn bestemt, til de små gullklumpene, og ba dem om å slutte å banke på akvarier, fôre hamstere med pommes frites, eller putte fingra inn til fuglene. Samme foreldre hadde forøvrig gjerne null skrupler med å la ungen bli igjen alene i dyrebutikken mens de selv koste seg med lørdagshandelen. Foreldre er rare dyr, spør du meg
-
Nå har ikke jeg vært på Sonen så lenge, men her om dagen deiset jeg over et innlegg som jeg lo så tårene sprutet av, nemlig dette: http://hundesonen.no/topic/43596-en-engel-med-bæsj-på-vingene/
- 31 replies
-
- 11
-
Sånne ting gjør mange katter helt uten at noe bevisst har lært dem det. Men katter er noen fantastiske trenere, de overgår alt vi mennesker klarer med bikkjene våre
-
Du må gjerne synes det er både lame og excuses, men i mitt hodet er det helt gyldige grunner til å ikke rydde mer i naturen enn absolutt nødvendig. Det er noe som heter livssyklus her i verden, og det som kommer ut av en skapning, er mat og livsgrunnlag for en annen. I min verden er de eneste grunnene for å plukke opp etter bikkja at noen kan trå i det eller at det ligger midt i glaninga. Når de grunnene faller bort, hva står igjen da, mener du?
-
En annen ting er jo hvor mye det faktisk er mulig å avle på dette her. Selvfølgelig, innen raser er det jo enkelte typer intelligens som det er større forekomst av. F.eks. BC går jo for å ha god hukommelse, men det betyr ikke at alle BCer kan lære navna på alle lekene sine. Det går mer på individuelle forskjeller, og hvor mye av dette kan man styre i avl? I min familie er det i hvert fall ikke noe som går igjen over hele fjøla, vi har ulike fordelinger alle sammen.
-
Sånn av ren nysgjerrighet: Hva konkret tenker du på når du sier intelligens? Intellekt er jo så mangt, og det er mange former for intelligens. Dette er et tema som jeg har blitt veldig interessert i i det siste, dette med at intelligens er så sammensatt, og at det med dyr er klin umulig å si at en hund er mer intelligent enn en annen. De har bare ulike type intelligens. Noen hunder er jo intelligente når det kommer til hukommelse, men de kan slite med å løse problemer selvstendig. Andre kan være supersmarte på problemløsning, men husker dårlig. Atter andre kan ha høy sosial intelligens, god oppfattelse av rom og tid osv, men mangler noen av de første. Derfor lurer jeg på hvilken type intelligens du er ute etter. Kan hende du får noe svar dersom du presiserer hvilken type intelligens du er ute etter
-
Ah, da skjønner jeg. Litt treigt for det, tydeligvis. Men joda, jeg bruker det. Og har også en skarp "uh-uh" (lært av Victoria Stilwell), som jeg bruker for for å nå inn når hun har hengt seg opp, eler når "kutt ut" ikke funker. Har dog aldri tenkt på det som en omvendt klikker, det var smart. Skal prøve å bli mer bevisst på når jeg bruker korreksjonslydene, og finne en passende konsekvens. Er ikke så glad i å putte henne i bur som straff, for henne er det virkelig en straff, men det kan være en mulighet å bruke nå. Det holder vel med noen få minutter der inne, hunder har jo ikke det helt store tidsbegrepet. Et par oppfølgingsspørsmål: Med klikker så måtte vi jo lære inn hva klikk betydde. Må vi det med dette også? Eller skal vi bare bestemme at fra nå så er konsekvensen sånn og sånn? Og skal hun få en sjanse til å stoppe seg selv etter korreksjonslyden, eller skal konsekvensen komme uansett? Tenker kanskje mest på i starten, sånn at overgangen ikke blir for stor. Joda, skjønner det. Og det er i grunn merkelig at dette skal være så vanskelig for meg, for jeg er kontrollfreak til tusen. Jeg kan dog fint brøle til Ayla, men skal innrømme at det da gjerne kommer hele regler av typen "Nå må du kutte ut det greiene der! Det er ikke din business hva kattene driver med!" Jeg føler det blir litt overveldende å takle alle problemene på en gang, både for meg og henne egentlig. Mulig det er mest meg (oss) det går på, men det er jo viktig at vi er så komfortable som mulig med reglene og håndhevingen av disse. Derfor har jeg bestemt at vi begynner med problemet rundt mating. Valgte dette fordi det er knyttet til bestemte tider og handlinger, og dermed mest forutsigbart. Føler det er greit å begynne "enkelt", slik at også vi på to bein kan komme inn i den litt mer strukturerte sonen. Ikke for at vi ikke har struktur på andre ting, men det etablerte mønstre som nå går av seg selv, hvis dere forstår. Jeg har allerede begynt. Ny regel ved måltider er nå som følger: Ayla får mat sist, det har hun alltid gjort, og er ferdig først. Før hun får servert sin egen, er hun mest opptatt av å få mat, så da plager hun lite. Det er når hun er ferdig problemene begynner. Og fra nå skal hun ut av kjøkkenet når hun er ferdig. Ute av kjøkkenet er en kommando hun har respondert på lenge, så den er allerede etablert. Utfordringen er å få henne til å forstå at hun skal bli ute til hun får et værsågod, som er hennes gjør-som-du-vil-ord. Jeg implementerte dette til middag i dag, og allerede nå ved kveldsmat så jeg bedring. Hun prøvde å gå inn igjen et par ganger, men etter et par korreksjoner, ble hun stående med forbeina på dørstokken. Hvis vi kan få dette til å funke, så er det veldig bra, og en løsning vi alle kan leve med, uten å måtte ty til bur eller andre fysiske hindringer. Vi vil jobbe med dette noen dager før vi begynner å dra inn andre nye ting, så jeg vil fortsatt ha innspill her i forhold til jaging av kattene. Takker så langt, for gode forslag som har satt i gang tankekverna mi nok til å komme opp med nye ideer
-
Nei, det spiller jo forsåvidt ingen rolle, jeg bare nevnte det egentlig. Mulig jeg har misforstått noe her, men etter det jeg har lært, så er timing alfa og omega når det kommer til straff. En time-out er jo en negativ straff. Og for at straff skal ha noen effekt, så MÅ straffen komme mens ugangen står på, ikke sant? Og det er akkurat det vi har slitt med i forhold til jagingen av kattene, for som regel har katta løpt ut luka og Ayla er superfornøyd med seg selv før vi rekker å komme oss til etter. Vi har rett og slett ikke sjans mot farten til katt og bikkje rundt hjørnene her Vi slet også med timingen da vi prøvde dette i forhold til problemet rundt matingen. I det vi beveget oss for å plukke opp bikkjedyret, så avbrøt hun selv og trakk seg. Da følte vi at vinduet for straff var lukket allerede. Mulig jeg tar feil her, som sagt, men det er slik jeg har forstått teorien bak straff.
-
Vi bruker en "kutt ut" kommando, som er en generelle stopp-det-du-driver-med (valgte det fremfor nei, som man bruker mye i dagligspråket, for å unngå forvirring), og den sitter ganske greit i mange tilfeller. Også i tilfeller der hun plager kattene, så funker det dersom jeg legger på dypt, nærmest brummende og knurrende tonefall. Men jeg vil ikke bruke opp det våpenet, så for at hun ikke skal bli vant til det, og effekten tynnes ut, så sparer jeg det til det virkelig er nødvendig å bryte fokuset hennes. Time-out i bur har vi prøvd tidligere, og følte at det ikke fungerte. Ei heller trivdes vi med bruk av bur på den måten. Hvordan klarer du det? Tro meg, jeg har prøvd, både i disse sammenhengene og i forhold til varsling på diverse lyder ute, men jeg klarer rett og slett ikke å forutse når ting kommer til å skje. Lyder ute har vil likevel klart å få litt bedre, for da holder hun på lenge nok til at vi rekker flytte fokuset, så nå holder hun i hvert fall ikke å like leng som før. Men med kattene, så er som regel katta ute av luka før jeg rekker å flytte rompa engang. Det går så fort, og det er ikke snakk om at Ayla girer seg oppover, hun er i 100 før jeg har oppfatta at noe skjedde engang.
-
Tusen takk for et godt og detaljert svar For å ta det siste først, så er jeg selvfølgelig både stolt og glad for at Ayla kan oppføre seg ute blant folk, spesielt med tanke på hvor dårlig rykte chi har. Og det har nok hele tiden vært det viktigste for oss. Vi har hele tiden snakka om at om vi måtte velge mellom en som kunne oppføre seg ute og en som kunne oppføre seg inne, så hadde vi valgt det første. Men du har nok rett i at størrelsen hennes har spilt en rolle for at vi har latt det skure og gå frem til nå. Altså, vi har hele tiden sett det, men har liksom gått med et håp om at kattene skal ta igjen, og/eller at Ayla skulle vokse det av seg, at det var en valpegreie. Hadde nok lagt inn større innsats om hun kunne spise opp kattene Jeg ser poenget med det du beskriver som løsning, selv om det egentlig byr meg i mot. Og jeg vil gjerne prøve det, men jeg sliter litt med det praktiske. Når hun ligger ved siden av meg i sofaen så er det jo greit, da kan hun greit ha slips, men da får jeg som oftest stoppet henne før hun kommer helt inn i jaktmodus (skal selvfølgelig legge på det fokusskiftet med belønning som du beskriver). Problemer er når hun eller jeg befinne oss andre steder. Ayla legger seg ofte i en saunabenk vi har bak sofaen, for der vet hun at ingen forstyrrer henne. Likevel bykser hun frem når kattene lager lyd. Noen ganger legger hun seg i senga for å få fred, og da kan også det samme skje. Kona jobber skift, og sover ofte andre tider enn meg. Da hender det at Ayla ligger inne hos henne, og så plutselig starter full kakofoni mens hun spinner rundt hjørnene. I tillegg så hender det jo at selv en profesjonell sofasliter som meg har andre ting å drive med, og ikke sitter ved siden av bikkja på sofaen. Det er i disse tilfellene jeg ikke skjønne hvordan jeg kan løse det. Jeg kan jo ikke vekke bikkja for å ta henne med meg når jeg vimser rundt, og langline virker litt overkill, i tillegg til å ende med å bli såpass lang at hensikten blir borte. Mener altså ikke å virke vrang her, jeg vil veldig gjerne løse problemet, og er villig til å jobbe med det, jeg bare forstår ikke hvordan jeg skal løse de ulike utfordringene rent praktisk
-
*klaske panne* Vi kan selvfølgelig binde henne fast til kjøkkendøra. Hvis vi bruker tissebåndet (korte båndet som vi bruker i hagen), så rekker hun ikke frem til noen av kattene. Bør vi da sette henne der først når hun blir plagsom, som en negativ straff (er ikke aktiv motstander av det), eller bør vi sette henne der like gjerne først som sist? Hvilken metode vil hun mest sannsynlig lære av? Har vært inne på tanken om bånd inne tidligere, men forkastet det. Er liksom et eller annet ved det jeg ikke liker, om frihetsberøvelse, Av samme grunn har vi ikke trent inn "på plass og bli der". Mulig jeg er litt hippie, men jeg er ikke så fan av å frata verken folk eller dyr friheten til å flytte seg etter behov, spesielt hjemme. Bare sånn at jeg ikke fremstår som en sånn småhundeier som jeg selv hater: Ute blant folk vet hun å oppføre seg. Seneste i går fikk jeg kommentaren "Pleier ikke chihuahuaer å gneldre?". Ah, det hørtes smart ut. Sånn akkurat hvordan gjør jeg det? Type teskje trinn-for-trinn-forklaring er å foretrekke
-
Jeg trenger noen tips. Vi har altså 9 katter, og den lille loppa, Ayla. Jeg føler meg i grunn litt snytt, for jeg har alltid lært at i hus med hund(er) og katt(er), så styrer katt(ene). Vel, ikke her i gården, Ayla holder hoff med hele pusegjengen, riktignok i litt varierende grad. Det verste er at hun skal blande seg i alt kattene gjør: 1: Om noe klorer på noe, så er hun sladrende lillesøster, og kjefter på dem. Stort sett greit, langt mindre kloring på forbudte områder etter at Ayla kom. Feilen ligger her i at hun selvfølgelig ikke skjønner forskjell på sofa og klorestokk, og kjefter lykkelig uansett. 2: Har noen av kattene en diskusjon, eller krangler, slik katter jo gjerne gjør innimellom, så settes kjeftetøyet igang for fulle mugger, inkludert jaging ut katteluka for de fleste. 3: Et par får ofte heller ikke lov å gå på stuegulvet, og blir kjefta opp i høyden eller ut luka. Det samme gjelder sofaen innimellom, og senga vår, som hun får ligge i. 4: Hun prøver, ofte med hell, å jage kattene bort fra matskålene deres under måltider. Hun jokker til og med på den nest yngste frøkna, Copy, når Copy skal gå til kjøkkenet når de er mat. Copy er føyelig og naiv, og i grunn bare finner seg i det. Vi hadde, muligens naivt, sett for oss at kattene skulle sette grenser, og gitt jyplingen en på tygga når hun ypper. Og det hender noen av de eldste gjør det, de som er 12, 11, 9, 9 og 8 år, og det har funka til en viss grad i enkelte situasjoner. Hun prøver likevel å jage dem fra matskåler, senga om natta (dagtid er greit), og ved kloring. De yngre kattene, de som er mindre enn 1 år eldre enn henne, har langt høyere toleransegrense for hva de tåler fra bikkjedyret, og de er som regel innblandet i situasjoner beskrevet i punkt 2, samt det med å få gå på stuegulvet. Dette er de verste situasjonene, for de er så uforutsigbare. Så fort en katt freser, eller bare legger inn litt tempo i skritta, så går Ayla fra 0 til 100 på tideler. Hun våkner, og evt hopper ned fra der hun ligger, og løper etter mens hun bjeffer, knurrer og snerrer. Halen er opp, stram og dirrende, og hun får ofte ståpels. I noen tilfeller virker det om hun skal forsvare noen. F.eks. har vi en ertekrok ved navn Lynx, som er av de yngre, og han elsker å erte fletta av frøken Ophelia, som er 11, sær og usikker (en hittekatt). Som oftest blir det bare masse skrål og bråk, men det hender det blir et realt basketak som ender i vegg-til-vegg teppe av pels (høres verre ut enn det er, ingen blir skadet). Uansett virker det som om Ayla sa "ta" Lynx, som egentlig hele tiden har vært hennes store helt. Når det gjelder reaksjonen på kloring, så var vi grunn bare glade til. Deilig å slippe oppklort sofa. Tar det med likevel, det henger sammen, regner jeg med. Problemet rundt mating har vi prøvd ulike ting for å fikse. Vi forsøkte å fjern henne helt fra situasjonen. Var vi begge hjemme, så kunne den ene sperre veien til kjøkkenet med kroppen, mens den andre styrte matingen. Var jeg alene, så funka det dårlig, for jeg måtte stadig reise meg for å fjerne matskåler etterhvert som kattene ble ferdige. I en periode ble hun derfor satt i bur (i et annet rom) hver gang hun prøvde seg. Jeg merka ikke noe bedring, og fant også ganske fort ut at jeg ikke var komfortabel med burbruk i den sammenhengen. Siden det har det i grunn gått på å passe på som en hauk, men drittungen er sleip, og stjeler/prøver å jage/bjeffe bort kattene så fort jeg ser en annen vei. Å bruke bånd eller lignende hadde helt sikkert funka om man har bare en eller to katter, men når det sitter ni stk rundt på kjøkkenet, og de også mer enn gjerne stjeler at hverandres ubevoktede skåler (gjerne mat de helst ikke for helsas skyld skal ha), så er det vrient. Når det gjelder situasjoner 2 og 3, så har vi liksom aldri helt visst hva vi skulle gjøre. Ja, vi stopper henne så fort vi klarer, men da er "skaden" allerede skjedd, for vi er mye treigere enn både bikkje og katte, og katta er ute av luka. Prøver hun seg på sofaen eller senga, så får hun streng beskjed om å pelle seg ned selv, noe hun lyder. Det har funka til en viss grad, det skje ikke så ofte lenger, men skaden har skjedd, her også, for ingen av kattene ligger i senga om natta lenger. Jeg vet vi burde ha tatt tak i dette tidligere, og at vi helt sikkert har gjort noe feil. Vi vet bare ikke hva, bortsett fra å tro at katten ville gi loppa de to tette hun fortjener. Vi hadde vel også en godt innarbeidet filosofi når det gjaldt kattene, som gikk ut på at "så lenge det ikke flyter blod, så ordner de opp bedre uten vår innblanding". Denne funker da altså ikke med Aylas innblanding. Vi vet heller ikke hva vi kan gjøre for å få henne til å blande seg ut at kattenes gjøren og laden, og tar i mot alle tips med takk og bukk. Setter også pris på at det ikke fokuseres for mye på hva vi kunne, burde og skulle ha gjort, de får vi ikke gjort noe med
-
Jeg har også klikkertrent et par katter, men det begynner å bli et kvarter siden. Hun jeg har trent mest med, der sitter i hvert fall enkelte ting fortsatt. Å gi labb falt veldig naturlig for henne, og det bruker hun fortsatt for å tigge. Ellers trente vi high five (en naturlig forlengelse av labb), gå rundt og sitt. Og så hadde vi et par ting som vi begynte på, men som aldri helt satt. Husker dog ikke helt hva det var. Tips: Hoppe oppå ting, hoppe gjennom f.eks. en badmintonracket du har fjernet nettingen på, krype under ting, gå på to, gå rundt deg. Det var det jeg kom på i farten som er ting som er naturlige for puser. Lykke til!
-
Må bare fortelle om min svigermormor, som dessverre er borte nå. Men dama var det fres i. Der hun bodde, var det en mann som alltid gikk forbi med hund, dette var et boligstrøk. Bikkja hadde fast driteplass nøyaktig midt under postkassa til mormor, og eieren lot det konsekvent ligge. Mormor ble til slutt så drittlei, så hun satte seg ute og venta. Da mannen kom, og bikkja dreit, så sa den gamle kjerringa: Hvis ikke du begynner å plukke opp etter bikkja di, så følge jeg etter deg og driter på trappa di!
- 82 replies
-
- 10
-
Det var da veldig så påståelig man kunne være uten å (sannsynligvis) ha sett nevnte autovern. Nei, man ser ikke noe under der, for der er det gress, tenk. Jeg sliter med å finne igjen bæsjen til Ayla de gangen hun bommer, og bæsjer litt foran autovernet i stedet for under, for det er så smått, og det er mye gress. Hvis folk går på leiting etter noe å irritere seg over, og flyr rundt med pinne for å vippe gresset unna, for deretter å kunne sette finger'n i været og si "Aha, DER er den!", vel, da mister ikke jeg nattesøvnen i hvert fall. Jeg har vel ikke sagt at grøft er greit, punktum? Jeg ser selvfølgelig an, og ligger der sånn til at man må regne med at folk tråkker der, så plukker jeg. Jeg plukker selvfølgelig også opp der klipper plenen, av hensyn til plenklipper. Ser ut til at jeg må frem med detaljskjea igjen her, siden det tydeligvis ikke er mulig å gi meg såpass kreditt at jeg vet hva jeg gjør. Altså, Ayla har noen steder hun bæsjer oftest. 1: Aller mest er i hagen hjemme, og den kan andre bare blande seg helt ut av. 2: I det høyet gresset rett nedi veien her, men i huset ved siden av bor det en ungen på under 2 år, så der plukker jeg stort sett opp, med mindre Ayla er så grei at hun legger dritten langt inn i vilnisset der ungen ikke kommer til likevel. 3: Langs grusveien nedenfor huset her. Der går kanten, "grøfta" om du vil, oppover i en voll, før det går en bratt skråning ned til et jorde. Oppå den vollen, som er 20-30 cm bred, står det enkelte trær, og en hel masse busker og høyt gress. Hvis noen på død og liv må oppå den vollen, så er sjansen stor for at de sklir ned på jordet likevel. Her lar jeg ting ligge. 4: Under autovernet langs den ene hovedgata her. Lite plass og høyt gress, lar det ligge. Dersom Ayla bommer, og dritten ikke havner under autovernet, så plukker jeg opp. 5: En gang innimellom bæsjer Ayla langs turveien gjennom skogen. Hun plasserer det godt ute av veien, og jeg tenker at der ute i naturen får det bli, til mat og glede for andre skapninger. Dette er de stedene hun vanligvis bæsjer, og de gangene hun viker fra dette, så bruker jeg fornuften. Er det der folk tråkker, så plukker jeg opp. Er det steder der bare spesielt interesserte og kverulanter ville finne på å sette beina sine, så blir møkka liggende. Jeg gidder helt ærlig ikke å bruke en plastpose for at ett menneske kanskje kommer til å trampe der, en eller annen gang, og ikke forventer å bli møkkete under skosålene. Stort sett så regner jeg med (kanskje feilaktig) at folk er fornuftige nok til å ikke kave rundt i busker uten klær og sko for anledninga, og en realistisk innstilling. Mulig det er forskjell på by og landet her, hva vet jeg, men de fleste rundt her aksepterer greit at man risikerer det meste hvis man tråkker utenfor veiene/stiene, og legger opp løpet deretter. Ser flere andre har nevnt det i denne tråden, at man ikke plukker opp alt når man bor på landet. Interessant spørsmål, i grunn...
-
Jeg tar bare Ayla med ut i hagen når vi står opp. Kan vel ikke kalles "morratur", egentlig. Jeg er ufør og B-menneske, og Ayla er B-hund, så det blir fort både tolv og ett før vi står opp. Hva hun gjør varierer, noen ganger den ene, noen ganger det andre, eller begge deler. Så spiser hun frokost, og sover to timer til før vi evt går ut. Når vi går tur varierer ut fra vær, temperatur og lyst.
-
Akkurat det jeg tenkte, og. Hvis man har 50-70-100 kuer ruslende rundt på et digert område, så er det vel ikke bare-bare å telle dem. Tilsyn er da vel ikke det samme som å telle? Når én ku forsvinner blant mange, så må det telles for å oppdage det, med mindre akkurat den kua er veldig spesiell. Forøvrig artig at det som diskuteres her er definisjonen på "jakt" Morsomt å se hva folk klarer å vri ut av en artikkel, dette hadde ikke jeg fantasi nok til å forutse i hvert fall
-
Nå skrev jeg vel aldri at jeg ikke har noe ansvar i det. Jeg skrev at man må regne med at unger får alt mulig på seg, inkludert bæsj av ymse slag. Hvis man ikke er forberedt på det, burde man ikke ha unger, rett og slett Jeg kan altså ikke for mitt bare liv huske at jeg, eller noen jeg kjenner, noen gang ble fulle av bæsj. Vi fløy rundt overalt, inkludert skauen, alene, fra vi var 4-5 år gamle, og hadde nok ikke det helt store ønsket om å klæsje med bæsj, selv i den alderen. Mindre unger bør jo uansett ikke være uten oppsyn, og alderen på når unger får gå ute alene øker. De fleste 6-7-åring synes bæsj er ekkelt selv, og klarer stort sett å holde seg unna. Unger i den alderen som synes sånt er morsomt bør ikke reke rundt i grøftekanter og skau på egenhånd. Det er langt verre ting enn bæsj å finne der. Jeg tar min del av ansvaret ved å plukke opp der alle går, og så får foreldre passe på unga sine utenfor allfarvei. Enkelte her får det til å høres ut som om jeg lar bikkja drite på trappa til barnehagen og lar det ligge. Jeg tror dette er et spørsmål som avhenger av mange faktorer. Størrelse på dritten er jo en ting, hvor man bor og oppholder seg er en annen. Her jeg bor er det ikke noe problem å velge slik jeg gjør, men jeg hadde helt sikkert hatt større opplukkingsradius om jeg hadde hatt større hund, bodd på mer befolket plass osv. Det er ikke det at jeg ikke gidder, eller vil ta hensyn, det er det at jeg ikke ser poeng i å rydde opp noe som i utgangspunktet faktisk hører naturen til, dersom det ikke er strengt nødvendig. Og jeg ser ikke nødvendigheten av å plukke opp bæsj under et autovern eller en busk.
-
Det er ikke bare i hagen vår ting blir borte. Jeg går jo turer, og ser meg rundt. Jeg irriterer meg støtt over bæsjer som ligger midt i gangveien eller langs veien, men ser at de forsvinner rimelig kjapt. Kanskje ikke like fort som i hagen vår, men de ligger ikke der i månedsvis. De blir gradvis mindre og tørrere, og forsvinner i løpet av ei ukes tid, med mindre det er monsterdritter. Nei, og derfor hadde jeg plukket opp dersom Ayla bæsjet på fortauet eller stien, men det gjør hun altså ikke. Hun liker å gå ut av veien. Jeg håper ikke den var mynta på meg? For jeg er helt enig med deg. Bæsj skal vekk, uansett størrelse, der folk tråkker, eller det synes godt. ----- Det er flere som skriver at de ikke plukker opp etter sine som stapper stumpen inn i busker. Likevel er det bare jeg som får pes for det. Merkelig.
-
Så flott at du har funnet nytt hjem til pusen! Jeg har selv flyttet en eldre katt. Hun trivdes ikke etter at vi flyttet, og vi valgte å flytte henne til søstra mi. Det fungerte veldig fint. Synes ChristinB svarer veldig bra her, omtrent akkurat det samme som jeg ville ha skrevet. Det eneste jeg vil føye til er ang kattekassa. Selv om katten er forholdsvis liten, og størrelsesmessig kan bruke vanlig innelukket do, så er det langt fra alle som like det. En del føler seg innestengt, og en del skjønner ikke/liker ikke luka inn i doen. Hvis svigermor egentlig helst vil ha en lukket do, så er det bare å kjøpe det, og så evt fjerne luke eller topp dersom pus ikke vil bruke det. Dog vil jeg si at sjansen nok er litt større for at en kasse-novise aksepterer en åpen løsning Kan forresten også tipse om at sele og bånd kan være lurt før katten slippes ut alene, særlig hvis den aldri har flyttet før, og man ikke vet hvor knyttet den er til sitt gamle hjemsted. En katts hjem er der den får mat, så for å styrke båndet dens til det nye hjemmet, så kan det lønne seg å skjemme den bort litt de ukene den må være inne. Klumpesand er foretrukket av både katter og eiere her i gården (den på Felleskjøpet er helt dugandes).