-
Innholdsteller
1,043 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
1
Innholdstype
Profiler
Forum
Blogger
Articles
Alt skrevet av Lene_S
-
Altså, hvis folk her jeg bor ikke har noe problem med hvordan jeg løser dette, hvorfor i svarte skal du? Har du ikke bedre ting å irritere deg over? Det er kjipt med en hund som spiser bæsj, uansett om det er sånn eller slik bæsj. Og i de fleste tilfeller så får man gjort lite med tilgangen. Jeg har full sympati med deg og bæsjespisinga, i og med at Ayla også har den hobbyen, men det er da like plagsomt uansett art bæsjen kommer fra. At du trakk hund i det lotteriet er jo tilfeldig, problemet hadde vært like stort om bikkja de spiste kattedritt eller rådyrlort. Forskjellen er at nå kan du legge skylda på alle som ikke ser poenget med å rydde i naturen, det kan ikke jeg Mine 9 nåværende, og alle tidligere, katter må være spesielle, siden de ikke klarer å grave i hardstampa jord. Det er forøvrig ikke bare ute som er et problem når man da altså har et stk kattedrittspisende bikkje med 9 katter. Det hjelper fint lite at katten graver bæsjen ned i kattekassene, for det er såre enkelt for loppa å grave det opp igjen. Jaha, da må du gjerne informere meg om hvem som kommer og stjeler Aylas bæsj, siden du har langt bedre oversikt over den enn jeg har. Den BLIR faktisk borte i løpet av et par dager, hvorfor i all verden skulle jeg sitte og fantasere frem noe sånt?
-
Selvfølgelig kan det sammenlignes, bæsj er like ekkelt uansett om det kommer fra en grevling eller en hund. Jeg ville nok plukka opp oftere hvis bikkjedyret var større, ja. Da hadde hun ikke klart å plassere det slik hun ofte gjør nå. Kan ikke du være så snill og komme hit og informere rådyrene vi har her, for de har tydeligvis ikke gått samme skole som deg? De lorter over hele tomta vår. Det samme gjør grevling, hare og diverse andre skapninger som måtte finne det for godt å stikke innom. Katter graver forøvrig ikke alltid ned. Ofte graver de bare gress eller løv over, fordi bakken er for hardt til å grave i. EDIT: Er ikke nødvendigvis så enkelt å unngå kumøkk når man bor på landet. Det var senest i går at jeg oppdaget at dette var snacks for Ayla. Vi har en turvei gjennom skauen her, og det er jorder i begge ender. I løpet av de siste dagene hadde de blitt spredd en haug med kumøkk på det ene jordet, og traktoren hadde tydeligvis dekka fulle, for resten av turveien var strødd med kumøkk. Ayla var helt besatt. Irriterende, selvfølgelig, å måtte danse ballett rundt rukene som lå strødd, men helt greit. Bor man på landet, så må man bare regne med sånt. Som sagt, du skal lete godt for å klare å irritere deg over det Ayla legger igjen. Selv når jeg står to meter unna og skal plukke det opp, så sliter jeg ofte med å finne det igjen. Åh ja, lå oss nå endelig overreagere, da blir alt mye morsommere / sarkasme. Har aldri, og da mener jeg aldri, hørt om at en unge har kommet stinkende hjem full av bikkjedritt, så hvor vanlig er det? Selvfølgelig, fullt mulig at folka her jeg bor er litt mer realistiske i forhold til hva man kan treffe på i naturen, all den tid det er et lite sted med mye skau. Når jeg gjør klar pose for å plukke opp etter Ayla, så får jeg stadig spørsmål fra folk som ikke har hund, men gjerne unger, om hvorfor jeg gidder å plukke opp det lille som ligger halvmeteren fra veien. Jeg plukker opp der folk normalt går, er det så fordømt vanskelig å få inn i knollen da? Hvis folk insistere på å bevege seg i terreng, så får de bare leve med at der er det ikke rydda for alt som kommer ut av dyr. Selvfølgelig har du bæsj under skoa, det har alle, er ikke til å unngå dessverre. Noen tråkker i noe, som tråkker det videre bortover, som noen andre tråkker i, og så kommer du. Er ikke alt som synes ----- Jeg burde visst at jeg ikke kunne ta noe så enkelt som dette engang, det er jo fankern ikke nyanser hos folk her, jo.
-
Vi bor i skogkanten, mulig det hjelper, men det forsvinner veldig fort her. Er visst ikke bare bikkjer som liker bæsj som middag tydeligvis Vi har, som sagt, stort sett naturtomt, ganske stor en, og det er her Ayla bæsjer. Vi har også 9 katter, og de skal jo også ha ut litt innimellom. Ayla sine kabler er omtrent på størrelse med kattenes. Vi gidder ikke å fly rundt mellom blåbærbusker, lupiner og høyt gress og plukke dritt. Ser på det som gjødsel (og mat for de som tydeligvis like det). Vi har opptråkka stier rundt i hagen, og Ayla går ut av dem og over i vilnisset for å gjøre sitt. Kan ikke skjønne hvorfor det skulle plage noen? Bæsj finnes overalt, hele tiden, og ALLE har bæsj under skoa
-
Mens jeg har en hund som synes kattedritt, rådyrlort og kumøkk er som ribbe og surkål for meg. Føler liksom at det blir litt feil å utstyre katter, rådyr og kuer med bæsjeposer, og be dem plukke opp etter seg selv Det er jo mest tilfeldig hvilke bæsjer som er nam for hver enkelt bikkje, det er yuck uansett. #1: Hmm, er ikke så sikker på at så veldig mange andre bikkjer går der Ayla klarer å trøkke stumpen inn. Altså, for å detaljfortelle; hun rygger rompa inn under autovernet langs veien her nede, et autovern som er så lavt at Ayla fint klarer å få forlabbene opp på kanten på det høyeste. Åpningen under er stort sett lavere enn henne. Husk at hun er en chihuahua Det er kun en hund her som jeg vet om som er mindre enn henne, og det er Aylas bestevenninne. Jeg har vaska bæsj av mye rart, som katter som driter på seg av skrekk, bikkje som har tråkka i egen dritt ved et uhell osv. Ikke noe hyggelig jobb, men sånt man må regne med når man har dyr. #2: Ungen din risikerer å bli innsmurt med bæsj når han krabber rundt, det er bare sånn det er. Hunder er ikke de eneste dyra i verden. Jeg kan ikke huske dette var noe problem da jeg var unge, tror foreldra mine regna med at jeg var full at alt mulig når jeg kom hjem fra leking i skauen og nabolaget. Jeg har tatt et bevisst valg basert på et ønske om å bruke minst mulig plast av miljøhensyn. Det hjelper at bikkja driter smått, da kan jeg la mer ligge igjen. Det er jo biologisk materiale, det brytes kjapt ned. Det ser jeg hele tiden. Ayla bæsjer i hagen hjemme, og det plukker vi ikke opp (har mest naturtomt). Det blir borte i løpet av et par dager. Jeg synes derfor at det blir for dumt å bruke plast over en lav sko bare fordi folk er naive nok til å tro at hundebæsj er det eneste de risikerer å få på seg hvis de på død og liv bare MÅ krabbe inn under autovernet Ayla bæsja unger dagen før. Det handler ikke om at jeg er lat, jeg har alltid poser med, og jeg plukker opp der folk tråkker normalt. Jeg selv antar og forventer å bli møkkete når jeg velger å tråkke utenfor allfarvei. Velger jeg å gå utenom stien, så regner jeg med å vasse rundt i all verdens dritt. Da er det faktisk jeg som velger å gå i naturens dass, og må leve med konsekvensene.
-
Helt enig, det der var lite taktisk. Hadde de latt saken bli stående slik den sto etter forliket, så ville de fremstått som som fornuftige og ansvarsfulle. I stedet fremstår nå i hvert fall denne eks-samboeren som rimelig nedsnødd. Hunden stakk av, og da er det jo begrenset hva vedkommende kan få med seg av hendelsesforløpet. Eieren virker hakket mer reflektert, men det er unødvendig å påpeke at hunden aldri ville angrepet uten grunn. Ingen hunder gjør det, de har alltid en grunn. Om den grunnen er akseptert eller forstått av oss mennesker, er en annen sak, men grunn, det har de alltid
-
Spørsmålet har sikkert vært tatt opp før, men jeg jeg spør likevel: Plukker du opp bæsjen til bikkja, uansett hvor bikkja driter? Jeg bestemt meg tidlig for at jeg ikke ville plukke opp for enhver pris, for å spare plast (jada, vet om biobag). Som hovedregel plukker jeg derfor bare opp etter Ayla der folk normalt tråkker. Ayla bæsjer alltid utenfor veien, men hun har ikke helt forstått at folk gårdsplasser ikke teller som "ute av veien". Og der plukker jeg selvfølgelig opp. Ofte bruker hun grøfta, og hun foretrekker å rygge rompa inn under noe, f.eks. autovern eller busker. Der velger jeg å ikke plukke opp, for hvis folk av en eller annen dust grunn plutselig skulle kave rundt sånne steder, så får de bare finne seg i bli møkkete. Jeg plukker heller ikke opp i skogen. Hvis Ayla noen gang skulle finne på å bæsje midt i stien, så finner jeg en pinne eller noe, og dytter det ut av veien. Utenfor stiene er fritt villt, tenker jeg, der driter alt mulig annet også. Turveier gjennom skogen like så, der plukker jeg heller ikke opp så lenge møkka havner i veikanten. Jeg selv regner i hvert fall med at det er sannsynlig å få søl under skoa i utmark, og aksepterer det. Jeg tar nok også størrelse med i beregninga her. Det er jo smått det som kommer ut av loppa, og jeg sliter ofte med å finne igjen bæsjen mellom gresstuster, selv når jeg står og ser på. Da tenker jeg at de skal lete godt de som er ute etter å sutre over estetikken En innrømmelse til slutt: Jeg plukker konsekvent ikke opp de gangen Ayla bæsjer i gårdsplassen til en viss nabo. Det har sin enkle forklaring i at nevnte nabo trua med å skyte en av kattene våre for et par år sida, fordi katta jakter fugl. Fyren var til og med så freidig at han fulgte opp med "jeg håper ikke dette går ut over naboskap og vennskap". Ja jøss, du truer et av mine familiemedlemmer på livet, let's be best friends Som tidligere nevnt, så plukker jeg opp der folk tråkker, folk som truer dyr regnes ikke som folk i min bok, og må derfor regne med å tråkke i velfortjent bæsj
-
Kul fyr! Og for en vakker hund <3
-
Som de fleste nevner, så er de fleste brokk uproblematiske. Men vi opplevde det motsatte. Ayla hadde et ganske lite brokk, omtrent 1 cm i diameter. Vi skulle verken avle eller stille ut, så det gjorde ikke noe for oss. Jeg la meg kjapt til vanen om å massere/dytte lett på brokket hver dag. Fikk tips om dette, både for å holde et øye med det, og for å holde åpningen liten. En onsdags ettermiddag da hun var nesten 6 mnd, kjente jeg at brokket var blitt veldig utstikkende og hardt. Da jeg tittet nærmere, var det helt svart. Ringte veterinær, og fikk beskjed om å komme dagen etter. Og dagen etter det ble hun hasteoperert for nekrose, hun hadde dødd om vi ventet til over helgen. Så selv et lite brokk kan slå seg vrangt. Jeg sier ikke at man skal stå over en valp med navlebrokk, for det er ikke vanlig det som skjedde med Ayla. Men det er lurt å legge til seg vanen med å ta på brokket hver dag for å kunne oppdage det i tide dersom man er blant de uheldige. Bortsett fra det, er det ikke noe å bekymre seg over. Du burde dog kreve avslag i prisen. Det fikk vi, det var automatikk hos vår oppdretter.
-
Takk, det var det jeg prøvde å få frem. Det er lett å lulle seg inn i en tanke om at hunder ikke skal drepe hverandre, men alle med øyer i huet ser jo at det ikke er klinkende klart og åpenbart at en pomeranien er samme art som en grand danois. Det hadde ikke vært opplagt for oss heller, men de aller fleste av oss lærer det på et eller annet tidspunkt i oppveksten. Og når det ikke er åpenbart for oss, hvordan skal det være åpenbart for dem? For meg hadde det vært veldig logisk og forståelig om en større hund med jakt-for-å-drepe-instinkter hadde knerta loppa mi. Helt ******, selvfølgelig, men dønn forståelig om noen ikke hadde lært den at lopper-i-bånd også er hunder. Og da hadde ikke min samvittighet latt meg straffe den hunden for det, for at den gjorde det den var skapt for. Må også legge til at dersom det hadde vært min hund som gjorde dette, så hadde jeg heller ikke avlivet den. Men jeg hadde gått noen runder med meg selv, og sterkt vurdert å omplassere den. Det hadde vært helt klart at jeg hadde feilet alvorlig et sted, og valget for meg ville gått på om jeg følte jeg var i stand til å være ansvarlig for en sånn type hund, eller om den burde være hos noe som kan dette langt bedre enn meg. Antakelig hadde jeg valgt det siste. Ikke for å kaste ansvaret over på noen andre, men fordi jeg ville følt at jeg ikke var det verdig.
-
Flott at sånne historier også kommer frem Staff er jo en rase som ofte blir dratt med i dragsuget sammen med pit/amstaff, og mange synes det ser skumle ut. Helt knall at man kan få frem hva som egentlig bor i rasen. En staffoppdretter fortalte meg at han en gang ville teste hvor skumle hundene hans egentlig var med fremmede, og sende en fra jobben sin, som aldri hadde møtt hundene, for å ta dem med på tur. Bikkjene var overbegeistret, og fulgte villige med, de
-
Synes det høres ut som om både den eldre damen og eieren av schæferen er fornuftige mennesker, som klarer å tenke nyanser i en stressende, vond og ubehagelig situasjon. Eksempel til etterfølgelse, mener jeg, fremfor full lynsjemobbstemning. *tommel opp*
-
Dyr dreper dyr, inkludert artsfrender, så enkelt er det faktisk. Hunder er rovdyr, og de dreper. Å tro noe annet er naivt. Og artsfrend? Ja, teknisk sett er jo en tibbe i slekt med en schæfer, men det er langt fra sikkert at schæferen ser det. Blir det ikke terpet opp og i mente på å generalisere bikkjas syn på hva en hund er for noe under sosialiseringa? Altså at hunden lærer at også de som ikke ligner den selv også er hunder? Dessverre er ikke alle eiere like flinke til dette. Jeg synes i det hele tatt at vi krever mer enn nok av tilpasning fra dyrenes side for å passe inn i våre liv. I mitt hodet er det blodig urettferdig å straffe dem for at de minner oss på at de faktisk er dyr. Jeg har forøvrig full forståelse for at eieren av tibben er fortvilet. Hadde dette skjedd Ayla, hadde jeg blitt helt knust, men det hadde ikke hjulpet meg en dritt at enda en hund ble drept, snarere tvert i mot. Men det er meg, jeg kan ikke bestemme hva andre skal føle.
-
Åh, guri, det må jo ha vært grusomt! Egoisten i meg må innrømme at tankene mine gikk direkte til Ayla, og helt ****** det hadde vært om det hadde skjedd henne. Jeg er dog ikke så sikker på om jeg hadde begjært hunden avlivet, men jeg hadde forlangt at hunden ble omplassert til noen som hadde bedre kontroll. Jeg klarer ikke å straffe dyr for at de er oppfører seg som dyr, det blir urettferdig i mitt hode.
-
Katter er vanedyr, og ekstremt flinke til å trene oss mennesker. Har vært borti diverse katter som har sultestreika når de ikke får det de vil. Kan jo nevne en kattunge, som hadde lært av sin mor at tørrfôr var noe herk, og at våtfôr var det eneste man kunne leve på. Da ungen kom til oss, nekta han å spise tørrfôr. Vi satte hardt mot hardt, og i fjorten dager spise han bare akkurat nok til å stille den verste sulten. Så løsna det, og katten spiste plutselig ALT. Vel, med unntak av banan og popcorn. Ellers gikk alt av grønt, godteri og andre ting katter vanligvis ikke spiser ned på høykant. Selv om katter er noen sta jævler, så er de fullt utstyrte med overlevelsesinstinkter. Ingen katt sulter seg selv i hjel, forutsatt at den ellers er frisk. De er verdensmestere i trass, og det eneste som nytter er å trasse tilbake Nå høres det jo ikke ut som om tørrfôret er det største problemet, og ettersom jeg forstår, så har ikke katten vom stående fremme. Da er det jo en smal sak å holde bikkjekreket vekk. Det er din jobb å beskytte kattens mat fra bikkja, for begges del. Og det lar seg jo enkelt løse med en fysisk sperre, som f.eks. bånd, som du nevner. Valpefôr er forøvrig ikke magrere enn voksenfôr. En hund i vekst trenger mer proteiner og fett enn en utvokst, og bør derfor få et fôr tilpasset dette. Så selv om valpen nå er lubben, så bør du gå over til valpefôr. Vekten vil regulere seg selv etterhvert dersom du er flink til å passe på fôrmengden som går inn.
-
Vi har et stk bikkje, av rasen matvrak og tjuvradd, og 9 stk katter, med ulike fôrbehov. Dette løses veldig enkelt ved å servere mat tre ganger per dag. Alle har sine faste plasser, og alle kattene har fått beskjed om at de ikke bor i en restaurant; er de ikke hjemme når maten serveres, så får de vente til neste måltid. Dette er faktisk veldig enkelt, og det blir fort en vane. Vi hadde disse rutinene også før bikkjedyret kom, så det var jo null stress å få henne inn i faste matrutiner. Er forøvrig helt enig med HeleneFS. Det er faktisk ikke naturlig for en katt å gå og småspise hele dagen. Spesielt en innekatt vil da kjapt kunne få et vektproblem, for de er ikke så flinke til å regulere inntaket som folk ofte tror. En innekatt spiser også ofte når den kjeder seg. Det er jo ikke bra for valpen å småspise kattemat. Mitt tips er altså å servere faste måltider til både katt og hund. Vi valgte å gi kattene mat først, og så til Ayla når de var ferdige, for å vise henne at også kattene står over henne på matrangstigen. Etterhvert som vi fant ut at den beskjeden ikke gikk inn likevel, så har de fått mat samtidig, dog Ayla sist. Ayla er freidig, og tar ikke fem øre for å jage kattene bort fra skålene sine, dvs kun enkelte, et par har hun respekt for, i hvert fall noen ganger I starten, når hun prøvde seg på stjeling, ble hun lempa ut av kjøkkenet, og jeg satte meg i døråpningen så hun ikke kom inn, samtidig som at hun ikke ble helt isolert. Hun prøver seg fortsatt, fordi de dumme kattene ikke gidder å lappe til henne, men hun har i hvert fall lært å lyde kommandoen "ut av kjøkkenet". Du må finne den metoden som funker for deg for å holde bikka vekk når katta spiser, være seg sperring, bånd eller holding. Uansett tror jeg valpens vekt vil stabilisere seg selv når matinntaket kommer ned på det den skal ha. Forøvrig bra å høre at du også fôrer pus med rått. Lykke til, fra en som virkelig vet hvordan det kan være med matglad og frekk bikkje sammen med katt(er)
-
Stikkordet i sitatet fra loven her er jo "åpenbart", det kan vi vel være enige om? Da blir det jo et spørsmål om hvor åpenbart det egentlig er, for det er jo veldig subjektivt. Hvorvidt det er åpenbart avhenger av vedkommendes kunnskaper og erfaring, og det kan gå begge veier. For en person med over gjennomsnittet erfaring kan det være like åpenbart at et dyr ikke nødvendigvis er så skadet som det en person med mindre erfaring ville tro. F.eks. vil jeg, med min erfaring (jfr to tidligere nevnte historier), ikke automatisk gå ut i fra at en katt som er lam i bakparten ikke kan leve videre, fordi jeg har opplevd begge utfall av en sånn skade. Mens det for en person som kun hadde opplevd den første katten, eller aldri vært borti det tidligere, kanskje ville vært åpenbart at en katt med lammelser i bakparten ikke bør leve. Poenget her er at det som er åpenbart for en person, basert på sine erfaringer/kunnskaper, ikke er åpenbart for en annen, med andre erfaringer. Da blir resultatet helt tilfeldig, helt avhengig av hvilke erfaringer personen som treffer på dyret har, og det er jo ikke slik det bør være, at et dyrs liv og helse blir rein bingo. Derfor mener jeg at førsteprioritet bør alltid være å søke profesjonell assistanse, dersom dette er mulig og forsvarlig. Det fjerner noe av tilfeldighetene. Uansett hvor åpenbar situasjonen måtte ha vært for politimannen i denne saken, så er han fortsatt underlagt loven. Og metoden han brukte er ikke lovlig. Det er det ingen som helst tvil om, da den både bryter med forskriften om avliving av hund og katt, og dyrevelferdslovens krav om umiddelbart bevissthetstap. Det er ikke et definisjonsspørsmål, all den tid også politiet vedgår at flere slag måtte til. Jeg har ikke uttalt meg om bildet, fordi jeg, som deg, vet at bilder kan lyve. Men det bildet ikke kan lyve om er hvilken stilling katten oppholder seg i. En slik sittestilling er ikke mulig for en katt med alvorlige skader i ekstremiteter eller ryggrad, basert på mine erfaringer med slike skader. Jeg kan også si, basert på erfaring, at det tilsynelatende fraværet av blod rundt kattens snuteparti peker vekk fra hjerneskade. Jeg sier ikke at det ikke likevel er mulig, jeg bare sier at det er et veldig vanlig tegn på hodeskade. Jeg har forøvrig aldri lent meg på drosjesjåførens gjengivelse her, har vel knapt nevnt vedkommende, så å påstå at jeg forguder han er vel noe drøyt. Men det er ikke til å stikke under en stol at det han og andre vitner så sår tvil om det tidligere nevnte stikkordet "åpenbart". Jeg undrer meg forøvrig også over hvorfor drosjesjåføren ikke kontaktet veterinær, det er, som sagt, det som er mest naturlig for meg. Jeg håper at han naivt nok trodde at politiet ville hjelpe han med å få katten til veterinær, slik min kone forsøkte da hun kontaktet politiet.
-
Helt klart, mange holder liv i dyrene sine fordi de ikke orker å ta valget de egentlig burde ta. Mine meninger er, og har alltid vært, at a) å ta det vanskelige valget er en del av å være dyreeier, og klarer man ikke det, er man ikke sitt ansvar verdig, og b) det er bedre å avlive litt for tidlig enn litt for seint. Det er altså, for å presisere, ikke det faktum at katten ble avlivet jeg reagerer på. Det er det at nødavlivning med en ulovlig metode (jfr både dyrevelferdsloven og forskrift om temaet, det er ikke lov å slå ihjel katter over 8 dager gamle) ble brukt som førstvalg. Førstevalg bør og skal være profesjonell hjelp, og politiet er ikke det hva gjelder veterinærmedisinsk kompetanse. Er man derimot langt unna slik assistanse, så blir det en vurderingsak, og da må man ta de valgene man føler er riktige der og da. Synes du virkelig det er riktig av man skal gripe til nødavlivning uten å forsøke veterinær først? Kan forøvrig fortelle om en opplevelse min kone hadde. Hun kjøre lastebil, og var langt ute i gokk da en katt ble påkjørt rett foran henne. Hun stoppet, og så med en gang at katten var alvorlig skadet. Hun var ikke kjent på stedet, så hun ringte politiet for hjelp, og fikk beskjed om at det ikke var deres business, de hadde ikke tid til sånne bagateller. Klokka var forøvrig 5 om morran. Fortvilet prøvde kona å lete seg frem til en veterinær på telefonen, men hadde bestemt seg for at dersom hun ikke fant noen innen minutter, så måtte hun nødavlive katten. I løpet av disse korte minuttene døde katten på fanget hennes. Forresten, hvor ser du at hodet på katten er deformert? Det ser ikke jeg på bildet som er lagt ut, og jeg har sett min andel av skadde katter.
-
Det er for meg helt ubegripelig at den kjolen kan oppfattes som noe annet enn blå og sort .Altså, jeg forstår vitenskapen her, men jeg får den ikke til å bli noe annet enn blå. Kanskje det er fordi jeg er ekstremt bedagelig, hva vet jeg
-
Nå var det aldri snakk om at katta skulle holdes i livet til over helga bare på rein trass. Jeg er selvfølgelig enig i at et dyr ikke skal lide unødig, men det er faktisk ikke sånn at dyr ikke tåler å ha det litt vondt en halvtime, dersom de kan bli bedre etterpå. Eller mener du at man skal avlive dyr så fort de får litt auau? Alle kjæledyr lider i løpet av livet, det kan man ikke hindre. De blir skadet og syke, akkurat som oss, og det er ingenting i dyrevelferdsloven som sier at de skal avlives så fort de ikke er 100% friske. Faktisk sier loven det motsatte, at de har egenverd, og at deres liv skal behandles deretter, inkludert medisinsk behandling ved behov.
-
Jeg er faktisk ganske så kynisk av meg når det kommer til dyr og avliving. Kommer jeg over skadde dyr i naturen, f.eks. fugler, så klasker jeg en stein i huet på dem fremfor å la dem lide seg til døde. Jeg har sågar knekt nakken på en liten tamrotteunge, som ble skambitt under introduksjon med en voksen hann. Ungen pumpeblødde, og instinktene kicka inn, så jeg knakk nakken med bare henda. Det er det jævligste jeg har gjort noen gang, jeg foretrekker å ha noe i mellom. Jeg avliver vanligvis med en murstein som er tre-fire ganger større enn dyret som skal avlives. Jeg innser dog mine begrensninger, og vet at jeg ikke kan garantere riktig treff på et dyr som er større enn ei rotte. Selvfølgelig, hadde situasjonen krevd det, hadde jeg prøvd, men da skulle det vært siste utvei. Hadde vi ikke fått tak i veterinær i det tilfellet jeg beskrev, så hadde vi nok også avlivet på stedet, men veterinær er førsteprioritet. Det er slik jeg vil at andre skal tenke når det gjelder mine katter. Prøve først, deretter gi opp EDIT: Kan forøvrig fortelle om en annen katt. Han ble også påkjørt, og var lam i bakparten. Hadde du funnet han, så hadde han altså vært dø nå. I stedet lever han nå i beste velgående, 8 år senere. Riktignok uten hale, for den måtte amputeres, men lammelsen gikk over av seg selv.
-
Selvfølgelig kan adrenalin gjøre mye, og alle med litt kunnskap om katt vet også at maling ikke nødvendigvis er positivt. Men disse tingene betyr ikke at katten nødvendigvis er døende, eller burde bli drept på stedet. Det er mye som kan fikses. For en del år siden var vi ute og leita etter en av våre katter, da vi fant en kattefrøken som åpenbart hadde blitt påkjørt. Hun levde og beveget seg. Purret til og med, og var veldig kosete. Men hele bakparten var lam, og tiss og bæsj bare rant ut av henne. Skulle vi bare ha knerta henne i knollen? Nei, selvfølgelig ikke, det mener jeg alle fornuftige mennesker med et snev av fornuft forstår. Vi kunne umulig vite om lammelsen var forbigående, evt en skade som kunne fikses. Vi ringte veterinæren, selv om dette var langt utpå kvelden, som ba oss komme hjem til henne med katten. Katten ble avlivet, for skadene var for store, men poenget her er at vi ikke kunne vite hvor store de faktisk var. Om de kunne rettes på.
-
Nettopp! Disse døde momentant, for det er som regel det som faktisk skjer hvis hodet er et puslespill. Pusen i denne saken levde videre, og klarte til og med å bevege seg etter den hadde fått et slag av politiet.
-
Hva fankern vet du om det? Men rett skal være rett, du skriver "helt andre forutsetning", ikke "mindre forutsetninger". Derfor velger jeg å tolke ditt usaklige innspill her dithen at drosjesjåfører som tilbringer dagen på rævva har minst like gode forutsetninger som en politimann som tilbringer dagen med å fly rundt og leke cowboy...
-
Tuvane og Helianthus svarte omtrent det jeg ville ha svart.
-
En veldig viktig vesensforskjell her er at en katt mest sannsynligvis har en eier, som sitter med førsteretten til å velge hvorvidt katten skal behandles eller ei, med mindre det altså er åpenbart ikke håp, noe det basert på vitneuttalelser ikke var i dette tilfellet. Det skilles mellom eide og ikke eide dyr i lovverket