Lene_S

Dette blir flisespikkeri. For det første er aper er så mangt, ikke bare sjimpanser og gorillaer. Lavere primater, som lemurer, er også aper, og de har løpetid, altså kun en begrenset periode i løpet av året. For det andre, har også store primater begrensede perioder de kan befruktes i, akkurat som oss mennesker.

Nå var jo ikke poenget å gjennomgå alle mulige settinger av løpetid. Det er et faktum at løpetid er til for å legge forholdene til rette for paring. Ergo er paring en naturlig følge av løpetiden. At det finnes unntak basert på strenge sosiale regler innad i en flokk, utelukker ikke at paring er selve poenget med løpetid. Det vises jo tydelig i de tilfellene der båndet innad i flokken ikke er sterkt nok til å holde instinktene nede, og noen av de laverestående hunnene også parer seg. Dette skjer hos ulv, andre hundedyr og ulike aper, av de jeg vet om. Uansett, poenget mitt var at selv om løpetid er naturlig, så betyr ikke det at det er problemfritt eller rett og slett ugunstig. Det var derfor jeg trakk frem ilder, hvor alle hunner som ikke skal pare MÅ kastreres for å overleve. Når vi mennesker tar på oss ansvaret for dyr, er ikke hva som er naturlig eller ei lenger et argument, for situasjonen vi presser dyrene inn i er så langt unna naturlig som det går an å komme.

Nei, så absolutt ikke, jeg ville aldri finne på å operere min hund fordi andre ikke oppdrar sine. Det hadde overhodet ingenting med min avgjørelse om kastrering å gjøre. Det du siterte handlet om hannhunders stress når tisper i nærheten har løpetid, noe som jo kan skje titt og ofte i områder med mange hunder. Det dreide som om mine spørsmål ang hvorvidt hannhunder kanskje hadde hadde det bedre med å slippe dette stresset knyttet til hormoner. Du påpeker din erfaring, og det er veldig bra, men du må huske på at den gjennomsnittlige hundeeieren verken har så lang erfaring eller like stor interesse. For de fleste er hverdagslydighet mer enn nok, og de har verken tid eller interesse for å trene og terpe på større utfordringer. Spesielt ikke når det finne andre, og enklere løsninger. Mener du, og andre her, at disse ikke er egnet som hundeeiere? Skal det være sånn at kun de som har mulighet og interesse av å legge ned timevis med trening hver uke kan skaffe seg hund? Det er ihvertfall ikke sunt for avlssiden, vil jeg påstå, da blir genpoolen veldig snever, for da er det ikke mange hunder som trenger å bli født hvert år. Jeg er helt enig i at kastrering ikke erstatter vanlig trening eller mosjon. Mange erfarer jo til og med at problematferd kan bli verre, eller i hvert fall ikke bedre, etter kastrering. Men hormonelle problemer kan faktisk være så store at normal hverdagstrening ikke er nok, og da er kastrering et mulig alternativ. Personlig vil jeg våge å påstå at å ville forebygge sykdommer med høy forekomst og potensiell dødelighet er en langt bedre grunn til å kastrere enn å ikke gidde å trene normalt med bikkja, slik mine naboer har gjort med hannen sin. Når det er sagt, når de nå en gang har denne hunden, og ikke gidder å trene lydighet med han overhodet, kun lar han vimse rundt og gå tur med seg selv, så var det bedre han ble kastrert. Nå stikker han i hverfall ikke like langt, og han står ikke i fare for å antaste en stakars løpetispe som måtte komme forbi på tur Nok et elendig argument. Det er helt naturlig for oss jenter å ha mensen, likevel bli mange så syke at de ikke fungerer. Det er helt naturlig for ildere å ha løpetid også, men får de ikke paret seg, dør de! Det er helt naturlig for ville dyr å ha løpetid, men i vår kunstige setting, er det ikke lenger like naturlig. En naturlig følge av løpetid er paring, noe som kun skjer en brøkdel av gangene.

Nei, hannkatter har ikke løpetid, det var da hele poenget mitt. Likevel kastreres innehannkatter. Spørsmålet mitt var om det ble sett på som like galt av folk her som kastrering av hannhunder. Argumentet med formeringskontroll er borte, akkurat som på hunder. Likevel finnes det ikke en veterinær i hele landet som ville nekte å kastrere den hannkatten som bare er inne, selv om loven strengt tatt er den samme som for hunder. Igjen da, argumentet om at hannen du vil bruke er kastrerte er ikke brukandes. Det er jo en grunn til at de er kastrerte, eller hur? Enten er de snippa fordi de har medisinske eller atferdsmessige problemer, hvilket vil gjøre dem uegna i avl uansett, om man er seriøs. Eller så er det kastrerte fordi eieren ikke er interessert i å ha en avlshann i huset, hvilket vil gjøre hannen utilgjengelig for deg. Jeg tok dette valget med min rasekatthann. Han kunne helt fint avles på, men oppdretter hadde valgt den andre hannen til videre avl. Dessverre måtte den andre avlives pga coronavirus, som er uhelbredelig. Min katt var da allerede kastrert, heldigvis, for da slapp jeg å ta stilling til hvorvidt han kunne brukes eller ei. Vi hadde nok likevel måtte skuffe oppdretter, for vi var ikke interesserte i å ha en intakt hannkatt. Det var vårt valg, og selv om vi hadde syntes det var trist for oppdretteren, så er det vi som skal leve med han. Vi, som vanlige katteeiere, har ingen forpliktelse for å bidra i avl, annet enn med helseopplysninger. Det samme gjelder hos hund. Dine valpekjøpere, evt andre hundeeiere, er ikke forpliktet til å rette sitt hundehold etter din avl. Vil de ikke, så er det ikke en dritt du får gjort med det, uansett hvor intakt hannen måtte være. Er dette så fryktelig vanskelig å skjønne? Ja, jeg ser det kan være frustrerende for deg som oppdretter, men det er bare sånn det er, og du har ingen rett til å forvente eller forlange at de innretter sitt hundehold etter dine ønsker.

Er det noen her som har prøvd Dognition? Jeg kjøpte full pakke til Ayla (og meg) da hun hadde bursdag i april. Dognition er et program basert på hvordan hunder tenker rent kognitivt, og intensjonen bak er todelt. Den ene lære hver enkelt hundeeier hunden sin bedre å kjenne, og forskerne får masse statistikk å kose seg med. Det er ledet av Brian Hare, og har tilknyttet seg mange eksperter, bl.a. Victoria Stilwell og Nina Ottosson. Man kan kjøpe enten kun vurdering, eller vurdering og medlemskap i et år. Vurderingen er lagt opp i fem avdelinger: Empathy, Communication, Cunning, Memory og Reasoning. Innenfor hver avdeling er det flere spill. Det som er det fine med disse spillene er at det ikke finnes rett og feil, de er laget kun for å kunne vurdere hvilken løsning hunden velger. Etter hver avdeling får man en vurdering av hvordan har tenker i de ulike situasjonene. Og når alle avdelingene er unnagjort, blir hunden plassert i en av 9 utarbeidede typene. Min Ayla ble en Stargazer, noe som bl.a. betyr at hun benytter seg av strategier som hovedsaklig er basert på hennes egne oppfatninger, fremfor å ta min mening med i beregningen. Hvis man betaler for fullt medlemskap, får man også nye spill hver måned i et år. Disse spillene er lagt opp etter samme mønster som i vurderingen, og går dypere inn i strategiene hunden bruker. Man får også tilgang til en ny aktivitet hver måned. Denne aktiviteten er laget spesielt for den typen hund man har, slik at aktiviteten spiller på styrkene til akkurat den hunden, samt utfordrer hunden. I tillegg kan man stille spørsmål til ekspertene, den er mange interessante artikler og blogginnlegg, og man kan studere statistikkene som er samlet inn. Når prisen for fullt medlemskap for en hund er $79 (man får rabatter på flere hunder), så skjønner jeg at det kan virke dyrt for mange. Og jeg syntes det selv. Men nå synes jeg faktisk at det er verdt pengene. Jeg lærte utrolig mye om Ayla, og hvordan hun forholder seg til ulike problemstillinger. Jeg er over gjennomsnittet interessert i etologi, så jeg bruker faktisk en del tid på å observere dyr, men mye at det jeg har lært hittil med Dognition er ting jeg tidligere har observert, men ikke sett eller forstått viktigheten eller betydningen av. Jeg har rett og slett fått en helt annen forståelse av hvordan hjernen til Ayla fungerer, og det er nyttig. Jeg kan bruke det i trening, like og mentale aktiviteter for å gjøre opplevelsen bedre for oss begge. Ola Hundeeier gidder nok ikke å bruke penger på dette, selv om han så absolutt er den som hadde trengt det mest. For andre som meg, som synes atferd og tankeganger er spennende, og som vil lære bikkja å kjenne på en annen måte, så er dette absolutt å anbefale.

Ja, eller nei, alt etter som hvordan du ser det, i og med at jeg presiserte hanner. Nå har i hvertfall jeg presisert rasekattavl, som jo er det som overhodet er sammenlignbart med hundeavl. Huskatter er en helt annen greie, som ikke har noe relevans i forhold til hunder. Men prøver du det med å hevde at katteoppdrettere ikke er opptatt av å vite hva man har til en oppdretter, så vil du få så hatten passer. De er akkurat like opptatt av det som hundeoppdrettere. Likevel fungerer det helt fint i forhold til kastrering. Jeg har i hvertfall aldri hørt om oppdrettere som hevder at kjøperes valg om kastrering ødelegger noe som helst for dem og deres oppdrett. Hva gjør hundene så spesielle, hvorfor skal de være i særstilling? Jeg spør helt oppriktig her, for jeg er ingen hundeekspert, og vil gjerne lære. Det må jo være noe jeg ikke har fått med meg som gjør at hunder trenger spesielle hensyn kontra andre arter.

Det er jo fantastisk at du klarte å høre hva som skjedde her nede i Hølen de siste tre ukene helt opp til Tromsø. Imponerende! Nei, seriøst, du har ingenting med å mene noe om hvorvidt jeg overdriver, all den tid du mest sannsynligvis ikke var til stedet. Når jeg sier at alle hannbikkjene rundt her var sterkt påvirket av løpetispa, så mener jeg faktisk det. To av bikkjene i gata ovenfor sto og gaula i munnen på hverandre da løpetispa hadde stådager (har aldri hørt dem sånn ellers). En tredje nekta å gå lenger enn til trappa til løpetispa, og ensa ikke Ayla engang når de møttes, selv om de elsker å leke til vanlig. En fjerde stakk av hjemmefra når vi tilfeldigvis gikk forbi med den løpske frøkna. Shall I go on? Du må gjerne mene at det ikke er normalt, men sånn var det nå en gang. Sammenligner du virkelig å påføre dyret smerte kun for å tilføre smerte med det å foreta en forebyggende operasjon? Det er da vitterlig stor forskjell på det. Nå slapp jeg å ta stilling til akkurat den biten, da Ayla måtte hasteopereres likevel, men med alle de dyrene jeg har kastrert opp gjennom tida, så har det sjelden vært noe stort problem. Med Ayla hadde vi store problemer med å holde henne i ro. Og hun er en pyse når det gjelder smerter, hun skviker for den minste lille ting, så det kan ikke være veldig vondt etterpå for hun viste ingen tegn på å ha det vondt etter at narkosen var helt ute. Jeg tror faktisk hele prosessen var verre for meg enn for henne. Dessuten, dyr er ikke laget av glass, de tåler å ha det litt vondt. Når sjansen for å få en sykdom er så stor som 50%, noe som er MYE, så mener jeg at det helt klart at litt ubehag en dag var verdt det for bortimot fjerne muligheten for at hun får den sykdommen som er aller vanligst, og helt fjerne muligheten for andre vanlige sykdommer. Slik prioriterte jeg, og slik vil nok fortsette å prioritere så lenge gevinsten er så stor.

Jeg skjønner at det kan bli et problem når det gjelder hannen, men samtidig så ser jeg også gode argumenter for kastrere en kar, hvis jeg nå noen gang ender med en hannhund (noe jeg tviler på). Nå har jeg aldri vært gutt sjøl, men jeg har observert noen hannhunder. Ayla sin bestevenninne er akkurat ferdig med løpetid nå, og det påvirka alle hannbikkjene i hele området (er stor overvekt av hanner her). De sto og ulte ute, de klarte ikke å fokusere på noen ting, og ble døve over hele fjøla. Det kan umulig være spesielt morsomt for disse gutta. I et område med mange hunder, og mange tisper, vil det jo omtrent til enhver tid være en løpetispe i nærheten. Det må jo bli veldig mye stress for hannbikkjene da, eller? De har jo kroppen fulle av instinkter som de blir nektet å bruke, flesteparten av dem hele livet. Vil det da ikke være bedre å slippe alt dette maset for de stakars guttene? ----- I katteverden kastreres også rasekatthanner som ikke skal brukes i avl, selv om de kun holdes inne, uten at noen fordømmer det, snarere tvert i mot. Hva mener sonen-folket om det? Er det også galt? Hvorfor, hvorfor ikke? Og ikke ikke drassende med at "man ikke skal sammenligne hund og katt", for tilværelsen til en raseren innekatt er veldig lik en hunds, og det samme er driftene det handler om når det gjelder hanner. Fordeler og bakdeler er også nogenlunde like.

Men, som jeg har prøvd å påpeke flere ganger, så betyr ikke en intakt hund at den automatisk er tilgjengelig for avl. Hvis "alle" intakte tisper som egnet seg skulle gå inn i avl, ville det medføre andre problemer. Langt fra alle hundeeiere egner seg for å ta vare på hele kull med valper. Den gjennomsnittlige hundeeieren har ikke kunnskaper, erfaring eller interesse av den store jobben som følger med et valpekull, og man ville da fått en en haug med usosialiserte, dårlig miljøtrente valper i hendene på nye middelmådig interesserte hundeeiere. Det er jo ikke noen ønskesituasjon. Da vil jeg si det er bedre at folk som ikke er interesserte i å avle kastrerer. Og siden rasesnobberiet regjerer her på Sonen (ikke myntet på noen spesifikke personer), vil jeg jo tro at dersom flere av de gjennomsnittlige hundeeierene kastrerte, ville det føre til langt mindre uhellskull, som ofte er blanding med den kjekke unge herren av en annen rase oppi veien --> stormende jubel på Sonen Hehe, jeg begynner å skjønne dette. Er nå moro å diskutere læll Og Ayla har fått sin del i dag, hun, nå sover hun søtt <3

Selvfølgelig ser man lenger enn foreldredyra, og poengene dine ang tapt informasjon om ulike problemer hos kastrerte dyr er legitime, for all del. Men det påvirker ikke genpoolen, fordi de som blir kastrerte uansett ikke ville bli brukt i avl.. De klarer jo på et vis å opprettholde avl i USA, selv om 90% av hundene er kastrerte. Jeg snakker ikke om hvorvidt man vet ditt eller datt om bikkja, for det er uinteressant i denne sammenhengen. Det spiller ingen trille om man vet om bikkja hadde egna seg i avl eller ei, for guess what, det er lov å ikke avle på egna bikkjer. Spesielt når det gjelder tisper er det et stort spørsmål om man vil la bikkja gå i avl eller ei. Det er et stort ansvar å ha valper, et ansvar jeg ikke føler meg klar for, om jeg noen gang føler det, eller får lyst. Ergo, Ayla ville ALDRI bli brukt i avl, samme hvor "perfekt" hun måtte ha vist seg å være. Og jeg er nok ikke alene om å bestemme meg for å ikke avle på bikkja åkke som. Hvilken rolle spiller det da for deg om min hund, som aldri, aldri, aldri skal få valper, blir kastrert? Det påvirker ikke genpoolen en tøddel.

Ja, jeg skjønner hva folk prøver på. Det jeg ikke skjønner er hvordan det kan påvirke den genetiske variasjonen. For jeg vil jo tippe at de som tar det samme valget som meg, også gjør det med samme utgangspunkt som meg, nemlig at de ikke vil/skal/kan avle på bikkja. Den vil ikke bli avlet på uansett hvor intakt den måtte være. Ergo, genetikken taper ingenting. At genpoolen er alt for liten innenfor alt for mange raser, er et helt annet spørsmål, og et som skal tas på alvor, men jeg tror faktisk ikke det faktum at bikkjer som ikke skal avles på uansett blir kastrerte påvirker dette i særlig stor grad.

Nå har jeg en rase som kan bli dobbelt så gammel da, men det er vel heller ikke av betydning? Hvis ikke du klarer å se en forskjell på å forebygge sykdommer med høy forekomst og som er potensielt dødelige, og å bruke "smårusk" som knekt hale som unnskyld for at man vil at bikkja skal se tøff ut, da har ikke vi noe å diskutere.

Vel, ikke i følge denne: Igjen, og jeg kan nesten ikke tro at jeg må poengtere det enda en gang: Det var ikke faren for livmorbetennelse alene som gjorde at jeg tok dette valget, men en samlet vurdering av alle fordeler og bakdeler. Skriver jeg virkelig så uforståelig at dette poenget ramler så til de grader ut? Og jeg har heller ikke sagt et pip om rutinemessig kastrering. Jeg har kun uttalt meg om mitt eget valg, og argumentert for hvorfor jeg tok det valget. Spørsmålet om hvilke avlsdyr man kan velge i hvis de fleste blir kastrerte blir for fjernt. Uansett hvor intakt Ayla hadde vært, og uansett hvor egnet hun måtte ha vært, så ville hun aldri blitt avlet på. Akkurat som at jeg kastrerte den av mine katter som er rasekatt. Samme hvor fin han er, og han er et prakteksemplar i følge oppdretter, så skulle han aldri brukes i valg. Mitt dyr, mitt valg. All den tid man ikke kan tvinge folk til å bruke dyrene sine i avl, intakte eller "perfekte", så er spørsmålet ditt irrelevant.

Har jeg noe stede gitt uttrykk for at jeg tror kastrering garanterer en frisk hund og et langt liv? I så fall beklager jeg, for jeg forstår selvfølgelig at det er en haug med andre ting som kan ramme Ayla. Men jeg vet 100% sikkert at hun verken vil få kreft i livmor og/eller eggstokk, eller livmorbetennelse. Har forøvrig hatt en katt som nesten døde av lukket livmorbetennelse, før kastrering av hunnkatter ble vanlig, så mulig det har påvirket meg til å være ekstra redd for dette. På denne siden står dette. Selv om det fortsatt er jurkreft, så er det skremmende: Her står dette: Ang livmorbetennelse: Nå er ikke jeg ekspert, men vil anta at det er nogenlunde likt for Norge? Og innbilt svangerskap: Sunn fornuft tilsier jo dermed at over halvparten av alle tisper vil få et eller flere av disse problemene. For jeg regner med at det ikke er sånn at de 40% som får innbilt også for alt det andre, og dermed kansellerer ut andre tisper. Var dette gode nok kilder? Slike tall skremte meg nok i hvertfall

Sorry, jeg trodde du sikta til sammenligninga med brystkreft. Jeg har ikke de sidene for hånden, det er snart 2 år siden jeg kastrerte Ayla. Jeg husker bare at jeg hang meg opp i at det var så mange som fikk problemer knyttet til løpetid. Mulig jeg kan finne igjen noe, men det får bli senere, for nå kom akkurat den ene katta hjem fra dyrlegen

Jeg er absolutt ikke en av dem som hermer etter hva de driver med i USA, for dyrehold der borte langt under det jeg kaller god dyrevelferd (generelt snakket, selvfølgelig). Om noe, var det at amerikanere anbefaler kastrering helt ukritisk en argument MOT å kastrere jenta mi. Takker for link. Skummel lesning. Den hadde kanskje påvirket meg dersom den hadde kommet før jeg kastrerte Ayla, jeg vet ikke. Hadde måtte lese mer Jeg ville, som sagt, helt glatt og uten diskusjon, operert meg selv for å hindre f.eks. brystkreft dersom jeg visste at jeg hadde stor sjanse for å utvikle det. Det er langt lavere risiko å operere på en frisk kropp enn en syk en. Jeg vil ikke si det er _stor_ risiko med narkose på hund, selvfølgelig alt etter hva man kaller stort. En viss risiko er det selvfølgelig, men den er minimal når det ikke finnes andre forhold som påvirker narkosen. For meg var den bittelille risikoen verdt det for å forebygge. Jeg er enig i at det er mye som kan gjøres i avlen, og ikke bare når det gjelder dette. Jurkreft er veldig utbredt hos mange arter, og ytre ting påvirker også risikoen. Jeg vet ikke hvor mye man kan senke risikoen gjennom avl. Fra denne siden: Dette leste jeg under mine undersøkelser, og det synes jeg var ekstremt skummelt. Jeg vil bare ha det på det rene at jeg overhodet ikke har uttalt meg om andres valg ang kastrering. Det er ikke opp til meg å dømme andres valg, og respekterer fullt ut at du har andre prioriteringer enn meg når det gjelder preventive inngrep. Det er et valg som baserer seg på å veie fordeler og ulemper opp mot hverandre, og vi alle vekter de ulike faktorene ulikt. Det eneste jeg ber om at den samme respekten tilbake for mitt valg og mine prioritering. Jeg ville som sagt bare belyse at en slikt valgt kan være mer gjennomtenkt enn det som kom frem av diskusjonen her. Om man er enig i konklusjonen eller ei, det er opp til hver enkelt, men jeg synes det er like feil at jeg blir dømt for å ville hindre at bikkja mi får visse sykdommer, som du synes det er å bli sett ned på for å beholde dine inntakte. Min mening om ditt valg: Dine hunder, din samvittighet Vær så vennlig å ikke snakk til meg som om jeg er en uvitende tulling som handlet på impuls. Hvis ikke du klarer å skjønne det ut fra innlegget jeg skrev, så gjorde jeg mye research før jeg tok valget. Og som enhver som har gått ut av ungdomskolen, så vet jeg utmerket godt at hormoner har sine funksjoner. Jeg vet også at hormoner har ulike funksjoner, og at mange av disse funksjonene er irrelvante i dagens dyrehold. Jeg vet i tillegg at det faktum at et hormon har en funksjon, gjør det ikke automatisk til en positiv funksjon. Mange hormoner har negativ virkning på kroppen, alt etter situasjonen man er i. Og for en hund uten mulighet til å få utløp for formeringshormonene sine, så er de kun en belastning. Nå regnes det av den gjengse nordmann at det er helt utmerket dyrevelferd å gjøre akkurat dette på katter, nemlig å legge i narkose og røske ut friske organer på friske dyr. Det eneste argumentet folk har for dette er formeringsbegrensning. Men forklar meg da hvorfor det også anbefales å kastrere innekatter som ikke skal avles på? De kan sammenlignes med hundenes situasjon på dette punktet. Jo, et av det sterkeste argumentene er nettopp for å "slippe hormonstyret". Nå har jo katter oftere løpetid enn hunder, men like fullt, det er store krefter i kroppen når hormonene raser. Og du, fantastisk at du kun trekker frem hormonstress-argumentet, når det kun var et av mange, som samlet ble vurdert før jeg kom frem til en konklusjon. Jeg linket til en side lenger opp, med et quote. Jeg ble heller ikke anbefalt kastrering av tispa mi uoppfordret, bare så det er sagt. Men da jeg undersøkte dette, så snakket jeg med flere veterinærer, som alle sa ja til å kastrere Ayla på mitt grunnlag. En av veterinærene jeg snakket med var på Jeløya dyreklinikk, som er et stort dyresykehus med mange spesialister og stor kompetanse. De var prinsippielt for å kastrere som forbygging, forutsatt at man er godt opplyst om mulige bivirkninger. Som de fleste andre dyrleger, mente de forøvrig at kastrering ikke skal brukes som erstatning for trening, men det gjaldt jo hovedsaklig hanner. Må forøvrig nevne at i forarbeidene til dyrevelferdsloven ble omgang mellom hunder av samme kjønn trukket frem som et grunn til å kastrere. Jeg har mange ganger opplevd å bli rop til av andre hundeeiere på tur, med spørsmål om jeg har tispe eller hann, og jeg synes det er fantastisk for hundene at jeg kan si at min er kastrert, så det spiller ingen rolle. Ayla har fått mange venner på denne måten, venner hun aldri hadde hatt hvis hun var intakt. ----- Føler jeg igjen må påpeke at jeg ikke uttaler meg på vegne av andre enn meg selv. Jeg synes det er en uting at så fort man uttaler seg om sine egne valg, tolker folk det dithen at man automatisk fordømmer og ser negativt på dem som velger det motsatte. Så for å klargjøre: Jeg mener overhodet ingenting, verken den ene eller den andre veien, om andre folk valg hva kastrering av hund gjelder. Det er meg knekkende likegyldig. Alle må leve med sine valg, enten man tar det ene eller det andre. Og jeg tok mitt ut fra mine prioriteringer, ingen andres. Så kutt ut å ta alt som ikke er personlig så fordømt fornærmende!

Hvorfor er ikke det et godt argument? I følge det jeg leste da jeg gjorde mine undersøkelser, vil over halvparten av tispene få (medisinske) problemer knyttet til løpetid og/eller kreft i de berørte organene. Jeg, personlig, ville f.eks. gjort som Angelina Jolie, og operert bort puppa mine dersom jeg fant ut at jeg hadde 25% sjanse for å få brystkreft. Du ville ikke det? Nei, loven sier altså ingenting om medisinske årsaker bak en kastrering. Den nevner derimot dyrevelferd. Det er jo et tolkningsspørsmål hvorvidt kastrering som forebygging går inn under dette, et spørsmål mattilsynet og vet-foreningen er uenige om. Vi vet jo alle hvilken enorm kompetanse MT sitter på når det gjelder kjæledyr Jeg velger altså å støtte DNVs vurdering her.

Ser denne tråden er litt gammel, men er at det nesten utelukkende diskuteres kastrering av hannhunder, og vil derfor bidra med mine tanker om kastrering av tisper. Eller, rettere sagt, kastrering av min egen tispe. Hun ble nemlig kastrert som 6 mnd gammel. Nå kunne jeg selvfølgelig bare skyldt på at navlebrokket hennes slo seg vrangt og hun måtte hasteopereres, hvorpå jeg ba dyrlegen om å fjerne et par andre ting samtidig, noe som for så vidt stemmer, men jeg hadde allerede bestemt med for at hun skulle kastreres. Riktignok etter å ha hatt en løpetid, som var det veterinærer jeg snakket med anbefalte. Hvorfor tok jeg dette valget? Vel, det er veldig sammensatt, men veldig overlagt og gjennomtenkt. Jeg er nok farget av at jeg har katter (9 stk i skrivende stund), så tanken om kastrering av naturlig for meg. Jeg har tenkt nøye gjennom kastrering som prinsipp for lenge siden, og mener som hovedregel at dyr som ikke skal brukes i avl bør slippe hormonstress. Ja, jeg kastrerer selvfølgelig kattene for at de ikke skal formere seg, men gjennom årenes løp har også andre fordeler blitt viktige for meg. Den første er helsegevinsten. Den andre går på atferd. Det er jo bivirkninger også, det er klart, men jeg vil hevde at de negative konsekvensene, som overvekt og urinveisproblemer, er mindre alvorlig og kan forebygges, i motsetning til det som ved kastrering aldri kan oppstå, som livmorbetennelse og kreft i de reproduktive organene. Risikoen for jurkreft går også kraftig ned. Av atferdsmessige konsekvenser, så vil jeg trekke frem omgjengelighet som den største gevinsten. Kattene kommer bedre overens. Om det skulle være interessant for noen, så har jeg hatt gnagere i mange år. Prinsippet om kastrering er overført der, da hovedsakelig til tamrottene. De er sosiale dyr, og ved å kastrere hannene, kan de bo sammen på kryss av kjønnene, noe de trives veldig godt med. Vi velger å ikke kastrere hunnrotter. Det er fordi risikoen ved operasjon er langt større for jentene. Vi har ikke merket atferdsmessige utfordringer knyttet til løpetid. Helsemessig ville disse fått de samme fordelene av kastrering som katter og hunder, men fordi rotter enten får kreft likevel, eller dør av andre årsaker før de rekker å få kreft, så anser vi ikke risikoen som verdt det. Kan også nevne at hamstere kastrerer vi ikke overhodet, av den enkle grunn at hamstere er veldig vanskelig å beregne narkose for, slik at risikoen er veldig høy. Dette var da bakgrunnen jeg hadde i hodet da jeg vurderte kastrering av Ayla. Jeg undersøkte på nettet, og snakket med veterinærer. For meg var narkose det eneste argumentet som virkelig talte i mot. Alle andre mulige bivirkninger så jeg på som relativt ubetydelige satt opp mot at hun aldri vil få kreft i de organene som forsvant, eller livmorbetennelse. Jeg ble skremt av hvor stor sannsynlighet hun hadde for å få disse sykdommene. At risikoen for å få jurkreft gikk ned fra 20-25% (litt ulike tall her og der) til 4% ved å kastrere henne mellom 1. og 2. løpetid, var en stor bonus. Siden hun likevel ble kastrert før 1. løpetid, er risikoen nå 0,5%. Jeg leste også om hvor mange som opplever ulike problemer knyttet til løpetiden, med stress og innbilte graviditeter. Jeg ønsket rett og slett ikke at hun skulle måtte slite med hormoner og instinkter hun ikke ville få utløp for. Min beslutning om å kastrere tispa mi hadde altså ingenting med hensyn til meg å gjøre. Det handlet overhodet ikke om at jeg var for lat til å passe ekstra på bikkja 3 uker x2 i året, for det hadde vært null problemet. Når argumentet om risiko med operasjon forsvant med at hun måtte hasteopereres likevel, var det for meg en enkel beslutning å be veterinæren om å ta ut livmor og eggstokker også. Det var for øvrig ikke noe problem, alle veterinærene jeg snakket med da jeg undersøkte kastrering mente at kastrering på det grunnlaget jeg presenterte var innafor lovverket. Det samme mener vet-foreningen, som hevder at lovverket kan tolkes dithen at sykdommene kastrering forebygger går inn under dyrevelferd. Vi har ikke opplevd noen negative bivirkninger av kastreringen. Inkontinens har vi ikke sett noe til, Ayla har partyblære av høy klasse, men det kan selvfølgelig dukke opp senere. Hun er ikke lat eller inaktiv, tvert i mot. Hun går flere mil hver uke, og kan slite ut fire andre hunder på rad. Bestevenninnen hennes, som er en intakt chi, er langt daffere. Hun har lett for å legge på seg, men det hadde hun nok som chihuahua hatt likevel. Hun har fin pels, og røyter ikke mer enn andre. Mulig vi har vært heldige, men vi har ikke opplevd noen problemer knyttet til det at hun er kastrert. Tvert i mot. Rent sosialt er det en drøm for henne (og meg, innrømmer det) at hun ikke er intakt. Hun kommer overens med alle, inkludert alle de tispene som ikke liker andre tisper. Vi begge slipper å måtte ta hensyn til om de vi treffer er hunner eller hanner. Tidligere nente bestevenninne hadde for øvrig ikke vært venninne i det hele tatt om Ayla hadde vært intakt, for hun liker ikke andre tisper. Jeg ville fortelle dette for å vise at kastrering ikke alltid er et enten-eller spørsmål. Da tenker jeg at er det ikke et medisinsk problem inne i bildet, så er eieren lat og ikke gidder å trene, slik gjengs oppfatning ser ut til å være "her på bruket". Det finnes faktisk flere mulige grunner, og gode argumenter.

Det gjelder ikke i hele Follo. Vi har ikke noen sånn begrensning her i Vestby

Klart jeg husker Leah, Juliane. Så lenge som du masa og gnåla om den chihuahuaen du ønska deg, er det jo umulig å glemme resultatet Hun bor hos Linn-Tove nå, sant? Ayla kan være litt usikker i enkelte situasjoner, spesielt når det er mørkt, men jeg er veldig nøye med å la henne løse problemer og ting som setter henne ut selv. Jeg har aldri løftet henne opp i sånne sammenhenger. Jeg tar bare tiden til hjelp, og lar henne nærme seg i eget tempo, eller venter til hun finner veien rundt hindringer selv. Hun har dog et enormt ego, og innbiller seg at hun er universets senter. Hun liker ikke å bli oversett, eller det hun oppfatter som å bli oversett, hvis noen er så freidige å f.eks. snakke med sin egen hund, eller koser med noen andre. Da brauter hun seg i mellom, og fordi hun er så liten og søt, så lar folk henne få lov. Selv om jeg prøver å be pent om at folk ikke belønner henne for å masingen, men jeg skjønner jo at de fleste ikke klarer å la være når de får henne midt i trynet, showende for alle penga. Det er stort sett de med hund selv som skjønner tegninga, men selv de sliter med å ignorere den lille loppa. Ergo får dyret stadig bekreftet at hun faktisk er universets senter, og fortsetter med det som lønner seg selvfølgelig. Hun finnes i hvertfall ikke usikker rundt folk, og elsker å hilse på nye mennesker. Det, sammen med showingen, har gjort henne ganske populær her i Hølen. Jeg får stadig høre fra folk at de blir glade av å møte henne, for hun er så gjennomlykkelig (stolt mamma da ).

Takker for innspill, folkens At hun kan har lært seg å utnytte / bruke signalene for egen vinning, har jeg ikke tenkt på, men det er langt fra umulig. Hunder er jo små sniker som fort lærer hva som lønner seg, så hvorfor skulle de ikke også se den sammenhengen? Virker logisk på meg i hvertfall Det rare er jo at hun langt fra gjør sånn overfor alle. Selv andre folk hun kjenner like godt som de tre nevnte, blir ikke krøpet for. Ei heller nye mennesker hun møter på sin vei, de får som regel happy-happy-hilsen. TR = Turid Rugaas, regner jeg med? Jeg skjønner hva du mener med å blir FOR oppmerksom på signaler fra bikkja. Det er fullt mulig Ayla har følt det sånn, selv om jeg mest har observert av interesse og fascinasjon, mer enn bekymring. Selv om det er litt kjipt at hun ser så kuet ut, så er det ikke noe som har plaget meg veldig. Hun oppsøker meg på eget initiativ, og har det gøy med meg ellers, så jeg har i grunn bare tenkt at hun viser respekt og avfunnet meg med at hun bare er sånn. At jeg tar det opp nå, kommer av at dattera nede i veien nevnte at hun synes det var vondt, selv om hun vet at Ayla ikke har noen grunn til å krype sånn for henne. Jeg kan prøve å få filmet det en dag. Jeg tror ikke hun er kuet, for det har hun overhodet ingen grunn til. Hun virker ikke kuet i andre situasjoner. F.eks. når vi går tur, og hun går løs, så danser hun avgårde med halen hevet og er så lykkelig. Og når vi leker, gir hun ikke etter, og lekeknurrer til meg når vi har drakamp. Jeg innbiller meg at en kuet hund ikke ville gjøre dette. Forøvrig så trener vi kun positivt, klikker og godbiter / leker med triks, kun godbiter med hverdagslydighet. Hun får dessuten varierte aktiviteter i tillegg til turer. Hun leker med andre hunder nesten 4-5 ganger i uka, har begynt å bære kløv (), vi trener spor og har masse IQ-leker. Hun viser ikke tegnene på å være kuet under noen av disse aktivitetene. Jeg tror ikke hun er ute etter å bli plukket opp på fanget og susset på. Altså, hun nusser gjerne folk i timesvis, men hun liker ikke å sitte på fanget, og det respekteres stort sett, bortsett fra når det er nødvendig for å sjekke noe, eller hun må holdes i ro. Hun er heller en hurramegrundt-bikkje. Jeg pleier å kalle henne for sirkushunden min, for hun tilbringer omtrent like mye tid på to bein som på fire Nå er ikke jeg noen ekspert heller, men jeg fikk en fin bok til bursdagen min i forrige uke. Den heter "Hundens språk og atferd", gitt ut av Canis. På en side der står det om avstandssøkende atferder, og det vises bilder av bl.a. ører bakover, kryping med halen og hodet senket, ser til siden, i tillegg til de du nevner om stirring og flekking av tenner. Nå vil jeg si at det virker litt forvirrende å putte både stirring og kikking til siden i samme kategori, de virker motstridende på meg, men jeg er, som sagt, ingen ekspert. Argh, jeg ønsker meg en slik boks som Petter Smart laget en gang, en boks som kan oversette mellom folk og dyr

Når det gjelder meg, så må jeg nok innrømme å ha syndet en del. Det har vært etter filosofien "noen ganger må man gjøre ting man ikke nødvendigvis liker, kan like gjerne bli vant til det". Hun har hatt mye øyeproblemer, helt fra hun var liten, og går nå på program for allergivaksinering, og det har vært mye styr og "tvang" i forbindelse med det. Derfor følte jeg at jeg måtte bare lære henne at jeg måtte overse signalene hennes, men at hun måtte akseptere det. Øyeproblemene begynte da hun var et drøyt halvår, og omtrent samtidig begynte hun å yppe veldig, knurret og og glefset hvis noen prøvde å flytte henne vekk fra spesielt senga eller sofaen. Etter råd fra andre hundefolk, tok jeg tak i det ved å fullføre flytting av henne, selv om hun glefset etter meg (vi har vært nøye med bitehemming, så hun har aldri bitt), samt lærte henne at det var visse tider hun ikke fikk være i sofaen, som når vi spiser. Dette løste greit problemet, men når det sammenfalt med alt som skjedde med øyene hennes, så kan det nok kanskje ha blitt en stor overgang. Når skal det også sies at Ayla hele tiden har brukt dempende signaler på en måte som for meg er veldig forvirrende. Mulig hun gjør det helt riktig, for selv om jeg har lest en del, så er jeg langt fra ekspert, men jeg skjønner ofte ikke helt sammenhengen. For hun demper akkurat like mye om hun oppsøker meg, som omvendt. Hun kommer stadig bort til meg, være seg på gulvet eller på sofaen, dytter huet under hånda mi, samtidig som hun ser sideveis, gjesper og sleiker seg rundt munnen. Dette forvirrer meg, for demping er jo avstandssøkende, så hvorfor da oppsøke meg? De tre andre så får disse signalene servert har aldri løftet opp Ayla. De setter seg ned, og lar henne komme til dem. Hun ser superlykkelig ut til hun er en halvmeter fra. Hun går helt inntil dem, og kryper under hendene deres, med halen ned og øra bakover. Kan også nevne at om disse personene prøver å kose med noen andre, f.eks. den beste hundevenninna hennes, så switcher hun rett over i blidgjøringsmodus, og hopper opp for å sleike dem i ansiktet.

Jeg har en chihuahuatispe på halvannet år, Ayla. Hun er kastrert. Hun viser stadig atferd jeg ikke helt skjønner hvorfor hun viser, og som jeg håper noen kan hjelpe meg å forstå bedre. Det gjelder noe jeg tolker som underdanighet rundt meg og noen andre mennesker. Med meg viser hun dette nesten uansett når jeg tar på henne, enten hun har oppsøkt meg eller omvendt. Hun holder hodet lav, ørene bakover, blikket vekk, ser nesten vettskremt ut, og har halen ned, ofte mellom beina. Hun ser rett og slett dønn kuet ut. I tillegg gjør hun dette overfor 3 andre mennesker. Den ene er søstra mi. Nå hun kommer på besøk, blir Ayla veldig glad, og logrer og hopper, men så fort søstra mi setter seg i sofaen, kryper Ayla mot henne på sofaryggen og viser de samme tegnene jeg nevnte tidligere. De to andre menneskene dette gjelder bor rett nedi veien her, en dame i 40-årene og henne datter på 25. Vi ble kjent med moren først, og til og begynne med var Ayla veldig ivrig, hoppet og danset, og skulle slikke i ansiktet. Etterhvert viste hun den underdanigheten, og omtrent samtidig ble vi kjent med dattera. Ayla viste henne de underdanige signalene omtrent fra starten. Det rare er at det er hun selv som oppsøker disse to. Hun elsker dem, og når vi går tur, drar den lille 3,5 kgs loppa med bort til huset deres. Og finner hun dem, så kryper hun bort til dem, og står inntil dem. Samtidig ser ut ut til å nyte kos, spesielt på de riktige stedene. Hun lukker øynene og slapper mer av rundt skuldrene, selv om halen fortsatt er nede og hun krummer ryggen. Verken jeg eller de andre tre folka har noen gang gjort Ayla noe vondt. Den eneste formen for straff hun får er å bli sendt ned av sofaen eller senga hvis hun kjekker seg, og timeout hvis hun ikke hører i en spesifikk situasjon (vi har 11 katter, og de mates tre ganger om dagen. Ayla kan bli veldig plagsom for kattene under fôring, og blir sendt vekk om hun ikke gir seg). Ellers bruker vi stort sett ignorering, selv om jeg må innrømme å ha hevet stemmen noen ganger når hun har hengt seg totalt opp. Jeg skjønner at jeg har en annen rolle i hennes liv, som den som setter regler og alt det andre, men de andre har kun gitt henne kos. Andre mennesker, som hun enten kjenner bedre eller dårligere, og som har behandlet henne omtrent på samme måte, får ikke servert disse signalene. F.eks. har hun en chihuahuavenninne, og hennes matmor blir kun utsatt for masse glede, hopp og sprett, og forlanger oppmerksomhet. Jeg har lurt litt på om det har med overdreven respekt å gjøre, eller overdreven underdanighet, overfor enkelte mennesker hun av en eller annen grunn oppfatter som høyere rangert enn andre, men samtidig kan hun knurre til de samme folka hvis de prøver å løfte henne på et tidspunkt hun ikke føler for å bli løftet. Det er kun meg hun aldri knurrer til når hun blir løftet, selv kona mi risikerer det, selv om det er stadig sjeldnere. Jeg synes det er litt sårt at Ayla nesten virker redd for meg så fort jeg tar på henne. Og dattera nedi veien synes det er vondt at Ayla virker så kuet, for det er hun virkelig ikke. Ellers virker hun så absolutt ikke kuet. Hun danset avgårde på tur, med halen hevet. Når vi leker dralek med Skeeenezene hennes, så lekeknurrer og tøffer hun seg. Kan også nevne at hun er veldig eiesyk ("sjalu") når det gjelder meg. Koser eller leker jeg med andre dyr, så kommer hun løpende, hopper oppover meg, og skal sleike meg rundt munnen, noe jeg oppfatter som forsøk på å blidgjøre og "vinne" meg tilbake. Og legger jeg meg på magen på gulvet eller senga, så kommer hun og dytter hofta i panna mi, om og om igjen, frem og tilbake. Jeg håper jeg har fått med alle relevant opplysninger, men har jeg glemt noe, eller ikke tenkt på at noe kan ha betydning, så bare spør. Jeg håper noen kan hjelpe meg å forstå hvorfor Ayla viser seg så kuet når hun absolutt ikke har noen åpenbar grunn til det. Og er det noe jeg gjør feil som jeg kan rette opp, eller er det bare sånn hun er? På forhånd takk for alle innspill

Naturligvis finnes det useriøse oppdrettere og eiere i alle deler av dyreverden, også hos de som liksom skal være de sunne rasene. Jeg vil tro at på brukshunder, så vil det motsatte av skjønnhetsfokuset kunne være et problem, altså ekstremt fokus på egenskaper som i utgangspunktet er gode, men som med for stort fokus likevel blir usunt og kanskje vondt for hunden. Jeg bare filosoferer her, for jeg har ikke satt meg inn i avl av disse hundene. Det er utrolig flott at den svenske kennelklubben tar grep. Jeg håper lignende tiltak også kommer i Norge. For faktisk er det teknisk sett ulovlig å avle på hunder som mops, engelsk bulldog osv, hvis man ser på Dyrevelferdslovens paragraf §25: "Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som: a) endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg, b) reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, eller c) vekker allmenne etiske reaksjoner. Dyr med arveanlegg som nevnt i andre ledd, skal ikke brukes i videre avl." Det som er tragisk er at myndighetene overlater håndhevelse av disse lovene til foreningene, som ikke innehar juridisk makt, og dermed blir det en sovende lov. Når de som da skal bestemme over avlen, er mennesker som vil forsvare sin rase med nebb og klør, koste hva det koste vil, og som også har egeninteresser i saken, så vil man aldri kunne få objektive avgjørelser. Det må starte på toppen, med objektive personer som innhenter opplysninger fra både de med og de uten personlige interesser. Jeg kan ikke se at det nødvendigvis trenger å ta så lang tid. Ja, å se resultater vil ta tid, men å komme i gang bør kunne gjøres rimelig kjapt. Om NKK er interessert i å gjøre det som må til er en annen sak, det tviler jeg på inntil videre. Men det må starte der, med endrede føringer for både dommere og oppdrettere. Fordi utstillinger har så stor makt som de har, så kan det kjapt få oppdrettere til å endre sitt fokus. Valpekjøpere flest kjøper det som er tilgjengelig, og holdningene føres videre nedover i rekken fra oppdretterne. Jeg skulle veldig gjerne ønske standarder og utstillinger ble brukt på en annen måte. Vekk med standarder for rent utseendemessige egenskaper som ikke har bruksverdi med mindre det går ut over helse går ut over helse. Altså om en Chihuhua har ørene i litt feil vinkel, eller en mønsteret er "feil". Og ting som kjennertegner en rase som man vet skaper store problemer for veldig mange individer, som utstående øyne, flat snute osv osv vil være diskvalifiserende. Den dagen utstillingern bli brukt til å fremme helse over hvor ørene er plasserte, da vil jeg være den første til å møte opp med flagg og heie frem utstillingen. For utstillinger har potensialet til å være en utelukkende god ressurs, og heldigvis klarer mange å bruke dem på en nyansert måte som en del av en helhet, som du er inne på. Dessverre så er det sånn at når mennesker og konkurranser blandes, så vil det skjære seg for alt for mange, og det å vinne vil bli viktigere enn noe annet. Hundene vil degraderes til å bli verktøyet som brukes for å føre mennesket til seier, en erstatning for den diskosen de aldri klarte å kaste langt nok, om du vil. Disse folka må lukes ut, i mine øyne. Gjør jeg? Hvor da? Mulig vi ikke legger det samme i uttrykket pelsstell, men for meg betyr det det stellet hunden trenger for å holde pelsen i god stand, fordi pelsen er viktig for velværen og den generelle helsen. Oppdolling og utspjåking er noe annet, og det synes jeg peker på en manglende respekt for hundens egenverdi. Det er det jeg har uttalt meg om før, og som nevnt flere ganger, jeg er ikke kvalifisert til å uttale meg om hvorvidt den ene eller den andre er glade i sin hund. Må også påpeke at jeg kun har uttalt meg på generell basis, det er dere som har gjort det personlig

Litt klønete formulert, ser jeg. Det jeg mener er at det vil være ulovlig å tvinge katter som hittil har vært vant til å være ute til å bli innekatter. Det vil regnes som brudd på Dyrevelferdsloven. Altså, siden kattene våre frem til nå har kunnet være ute når de vil, så kan vi ikke nå tvinge dem til å bare være inne. Jeg mener ikke at det er ulovlig å ha innekatt som har vært vant til det fra starten av, selv om jeg personlig ikke er så begeistret, men det er en annen diskusjon.