Lene_S

Nå kommer jeg sikkert til å erter på meg noen, men det får så være. Vi har en rasekatt blant våre 9 puser. Det er en somaligutt på 3,5. Han får gå inn og ut katteluka som alle de andre. Han er derfor selvfølgelig kastrert, og får ellers ingen spesialbehandling, annet enn at han er livsforsikret. Jeg er veldig i mot at rasekatter skal behandles annerledes enn huskatter. Kattene selv driter i at de har stamtavler, og jeg synes det er, brutalt sagt, helt bak mål at de skal gå glipp av det perfekte kattelivet, kun fordi de har kostet penger, og at mor eller far har noen papirer liggende i en skuff. Filosofien er i gården er at det er bedre med et fullverdig og kort liv, enn et halvveis og langt liv. Det er oss det går ut over dersom katten blir drept, mens det er katten det går utover dersom vi begrenser dens liv og utfoldelse. Som det sikkert skinner i gjennom, så mener jeg som hovedregel at innekatter ikke har et fullverdig liv. Uten at jeg dømmer noen personlig, bare så det er sagt. Det finnes selvfølgelig unntak fra hovedregelen. Det finnes katter som selv velger å være innekatter enten helt eller delvis, og det er selvfølgelig helt greit. Også dersom helsen tilsier at katten må være inne, så er det i en del tilfeller greit. Som den ene katten vår, som har kronisk betennelse i blæren som slår ut når det er kaldt og vått. Hun må derfor være inne hele vinteren. For henne var det helt greit, for hun var omtrent ikke ute på vinterstid før hun fikk diagnosen heller. Dette har fungert greit for henne i langt over 10 år når. En annen katt, derimot, var det like før vi måtte ta det motsatte valget for. Han hadde en alvorlig skade i bakbeinet, og måtte holdes i ro. Han ble fullstendig gal av å ikke få gå ut, men som et siste alternativ prøvde vi løpestreng. Det funket heldigvis. Hvis ikke, hadde vi avlivet han, for det hadde vært tortur for han å ikke få være ute. Det er altså tilfeller der innekatt kan forsvares, men jeg er ikke fan av å skape innekatter fra begynnelsen. Sorry til dere som har det, men jeg føler at det beste og mest riktige for en katt, uansett pris og opphav, er å få gå fritt i gresset, og få jakte mus og fugler. Jeg har sett og hørt om så mange tilfeller der innekatter har blitt utekatter, og eierne har fått sjokk når de plutselig ser hvordan en lykkelig katt egentlig ser ut. Mange har fått et slag i magen av dårlig samvittighet og skyldfølelse da. Kan også nevne at vi har hatt en del kattunger som har vokst opp hos oss. De har selvfølgelig blitt holdt inne til de har blitt kastrerte, samt er gamle nok til å ha utviklet retningssans. Uten unntak har vi sett et sterkt drag mot det som befinner seg på utsiden av huset. Det er helt åpenbart at det er instinkter som trekker dem som magneter mot utelivet.

Hva mener du?

Det er klart det er lov å bli lei seg, det forstår vi vel alle sammen. Men det er langt mellom det å sørge over tapet av et familiemedlem, og å ønske en hel art vekk ;)

Jeg regner med at minst en av dere vil være hjemme med valpen den først tiden? Man skal jo ikke la en valp være hjemme alene i flere timer sånn med en gang I løpet av de dagene vil katt og valp venne seg til hverandre. Vi hadde 10 katter da vil fikk Ayla, som er en litt stor chi, og da omtrent samme size som din valp, kanskje litt mindre. Det var null problem. De fant greit ut av det på egenhånd, mer eller mindre uten vår innblanding. Joda, kattene lappa til Ayla (noen av dem gjør det ennå), men det er sånn dyr snakker sammen, det er ikke så alvorlig som det ser ut. Litt lyd må du regne med, fra dem begge, fresing fra den ene og sutring fra den andre, men det er sånt de må gjennom for å finne sin plass i forhold til hverandre ;) Helt enig. Det er en merkelig holdning blant enkelte her på forumet; det som gjelder min hund, eller som jeg har erfart, er det eneste alternativet og et faktum som gjelder alt og alle. Snåle greier! Har du tatt generaliseringskurs, eller? Først takler alle hunder å bare blir pælma inn i et bur, for det gjør jo din, og nå er alle som ikke er som din skrøpelige. Pussig holdning til verden, må jeg si. Kan fortelle at Ayla ikke liker bur. Hun har et innebur som kun har brukt den ene gangen vi tok det med hjemmefra. Hjemme er det kattene som bruker det. Hun forbinder dog bur med bilkjøring, som hun ikke liker, fordi hun blir bilsyk. Har ennå ikke klart å tilvenne henne bur. Men hun er vel skrøpelig da, som ikke synes det er det minste morsomt å blir bilsyk

Vel, du må jo betale 50 kroner den første dagen, og neste dag må du ikke betale noen ting. Det hjelper jo ikke at du får to middager til for de 50 kronene, dersom du ikke har penger til å kjøpe hele pølsepakka. Slik menyene er satt opp, så får man inntrykk av at dersom man kun har 26 kroner å bruke, så får man alt de har satt opp til den tomatsuppa.

Norsk Hamsterforening har også hatt "rare" opplevelser med Oslo pet show, og har ikke hatt stand der av flere årsaker, som har alle organiseringen av messen til felles Støtter DB 100% her!

Helt hårreisende! Minner meg på en diskusjon jeg hadde med en nabo, som mener at ulv bør utryddes her i landet, for "den er jo ikke utrydningstruet andre steder". Han har lært sin holdning av faren sin, som hadde fått en hund drept av ulv. Og han mente ganske påståelig at jeg ville følt det på samme måten om Ayla hadde blitt drept av ulv. Men nei, det ville jeg aldeles ikke. Jeg ville nok slite med å elske akkurat den ulven, men jeg ville ikke ønsket den død. Det hadde uansett ikke gitt meg Ayla tilbake. Og det ville så absolutt ikke fått meg til å ønske alle ulver dit peppern gror. Om Ayla hadde blitt drept av ulv, så hadde det vært min feil, og min alene. Hvis jeg hadde sluppet henne løs alene og latt henne fise rundt langt unna meg i et området der det kan finnes ulv, altså nesten hvor som helst i en skau, så måtte jeg pent leve med konsekvensene. Jeg må innrømme at jeg blir særdeles provosert av jaktfolk som sutrer over at bikkjene deres blir drept av rovdyr, for deretter å ønske alt med skarpe hjørnetenner dødt. Vel, selvfølgelig er det tragisk å miste et familiemedlem, men seriøst, har man ikke fått med seg at man risikerer å møte rovdyr i skogen, så bør man uansett ikke ferdes der, jakt eller ei. Hvorfor i svarteste ******* skal hunder, altså rovdyr, medbragt av mennesker, ha større rett til villmarken enn de som faktisk hører hjemme der? Hvilken bakvendt, nedsnødd logikk er det? Enten så får de akseptere risikoen den tar på vegne av bikkja, eller så får de for fankern holde seg til å skyte på blink hjemme i hagen. Og når slutter jeg, før jeg slår i stykker skjermen min...

Altså, jeg skjønner at man bruker opp ting over tid, og alt det der. Men det forutsetter at man planlegger mye, og har en del ting fra før. Det jeg reagerer på med sånne menyer som i denne linken og Remas brosjyrer er at det ser så flott og billig ut, men det gir et litt skjevt inntrykk. Jeg vet ikke om jeg klarer å forklare akkurat hva jeg mener, men jeg skal prøve: Denne menyen er satt opp som en isolert uke. Den nevner ingenting om uken etter, så med mindre man forventer at folk spiser samme meny uke etter uke, så må uken etter også planlegges nøye ut fra hva man kjøpte uken før. Hvis ikke, blir plutselig ikke den første uken så billig likevel. Det regnes med stk-pris, noe som er urealistisk, for mange ting kan ikke kjøpes i enkeltdeler, som 3 egg eller 2 dl melk. Selv om man bruker dette uken etter, så tas det faktisk ikke med i det regnestykket. Denne menyen er som sagt en isolert uke, og for å få et reelt regnestykke, må man regne med det man faktisk må kjøpe. Man er nødt til å betale for en hel eggekartong, og da er det den prisen som burde telles med. Bruker man resten en annen dag eller uken etter, så blir ikke prisen på egg med i regnestykket for den dagen eller uka, men den skal likevel være med den dagen man må kjøpe hele kartongen for at stykket skal bli riktig. Slik denne menyen blir presentert, kan man altså få en pakke makaroni, en kartong egg, 1 løk, 2 bokser tomater og en pakke buljongterninger for kun 26 kroner. Da lurer jeg på hvilken butikk de har brukt, for der er det jammen billig. Da regner jeg ikke med krydderet det forutsettes at man har fra før. Det jeg prøver å få frem er at slike oppsatte menyer er satt opp helt feil. Om man her hadde slått sammen alt man måtte kjøpe den uken, og kom frem til under 300,-, uten å nevne hva de mener det koster for hver enkelt dag, da hadde det vært letter å svelge. Sånn det står nå er helt urealistisk ;)

Er jo ikke alle som har muligheten til det, i hvert fall ikke uten at det koster en del å komme seg dit Jeg bor midt ute i åker'n, for å si det sånn, det er gårder og jorder rundt hele her. Men alle gårdene som ligger i gåavstand herfra driver kun med korn, så vidt jeg vet, eller klarer å se. Og det eneste stedet med høner er av typen 30 000 høns, og da kjøper jeg like gjerne i butikken, da slipper jeg i alle fall å se og lukte hvor ****** de stakkars pippippene har det ;)

Er det bare meg som stusser veldig på den priser som er satt opp? Jeg mener, grønnsaksuppe til 26 kroner. For de 26 kronene skal du altså kjøpe en pose gulrøtter, en kålrot (man får jo ikke kjøpt en halv en), noen poteter og en purre, samt en pakke buljongterninger OG kylling (hvor fanken får man liksom kjøpt noen gram kyllingstrimler for 4 kroner?). Jeg ser den samme feilen her som i Remas "under 100lappen", hvor man regner prisen ut fra den man bruker, ikke det man faktisk må kjøpe. For man får faktisk ikke kjøpt bare 3 av eggene i en pakke og betale stykkpris for dem, man må kjøpe hele pakka, og da sprekker hele budsjettet bare der. Hadde i grunn vært morsomt å gått på Rema med et desilitermål, åpnet en kartong melk, tatt med seg 2 dl, og gått i kassen for å betale den prisen det står i brosjyren at man må bruke i følge oppskriften :P

Jeg ville tatt en telefon til Jeløya dyreklinikk i Moss. Det er et digert dyresykehus, med mye spesialkompetanse. Du kan lese her om deres behandlingsmetoder ved korsbåndskader. Vi har i hvert fall tidligere fått god hjelp og råd over telefon hos denne klinikken, vi har ikke opplevd dem som den typen som krever oppmøte for å svare på spørsmål. Verdt å forsøke for å få litt input fra et annet hold.

Store, fine magen <3 Bare hyggelig! Beklager om jeg skrev litt mye, jeg blir veldig engasjert, og gnagere er en stor hjertesak for meg, så jeg kan i grunn holde det gående i side opp og side ned Plexiglass er kjekt, og kan brukes mye i forhold til rotter. Men noe av sjarmen med å ha et eget rom til rottene, er jo å gi dem mest mulig moro. Altså utnytte plassen best mulig, slik at ikke de ikke bare har gulvet tilgjengelig. Vi har løpebaner gående opp hele den ene veggen (som Trollstigen), og den fortsetter øverst rundt tre av veggene. Vi har også klatrevegg på en vegg, og rør som går både her og der. I tillegg har vi tau som går kryss og tvers. Slik utnytter vi både veggplass og tomrommet, og mangedobler plassen rottene kan bruke. Og da nytter det ikke med plexiglass dessverre, kan jo ikke dekke hele rommet Så jeg vil si at ideen er god, men at den vil legge en veldig demper på hele poenget med å dedikere et rom til rottene.

Store, fine magen <3 Bare hyggelig! Beklager om jeg skrev litt mye, jeg blir veldig engasjert, og gnagere er en stor hjertesak for meg, så jeg kan i grunn holde det gående i side opp og side ned Plexiglass er kjekt, og kan brukes mye i forhold til rotter. Men noe av sjarmen med å ha et eget rom til rottene, er jo å gi dem mest mulig moro. Altså utnytte plassen best mulig, slik at ikke de ikke bare har gulvet tilgjengelig. Vi har løpebaner gående opp hele den ene veggen (som Trollstigen), og den fortsetter øverst rundt tre av veggene. Vi har også klatrevegg på en vegg, og rør som går både her og der. I tillegg har vi tau som går kryss og tvers. Slik utnytter vi både veggplass og tomrommet, og mangedobler plassen rottene kan bruke. Og da nytter det ikke med plexiglass dessverre, kan jo ikke dekke hele rommet Så jeg vil si at ideen er god, men at den vil legge en veldig demper på hele poenget med å dedikere et rom til rottene.

Hihi, sånne kommentarer får kona også. Muttern kaller henne for svigersønnen sin Det er ikke alvorlig ment fra henne, altså, for ingen i min familie har noen issues med oss, og kona tar det ikke ille opp. Hun er jo mer butch enn meg på mange måter, spesielt utseende- og interessemessig, men på andre måter er hun myyyyye mer kjerring enn meg, selv det er jeg som støtt trekker i skjørt. Jeg synes dog at det er festlig med folks rare oppfatninger og automatiserte reaksjoner på ting. Sånn som når de spør meg hva mannen min heter, og jeg svarer "Marianne", hvorpå de sier flere hele setninger før jeg plutselig ser lypæra gå av over huene på dem, og det bryter ut "vent litt, hva sa du?". Like dritmoro hver gang

Åh jada, hun ble strukket, tøyd og bøyd i alle retninger, i alle ledd. Røntgen var en del av den totale undersøkelsen. Dyrlegen verken kjente eller så tegn til PL i det kneet. Når jeg sa at hun var erklært PL fri, så var det litt feil formulert, ser jeg, for det var bare det ene kneet som ble undersøkt. Vi har tenkt til å få utført en offisiell status på henne, selv om hun ikke har symptomer, til NKKs register.

Åh du, kjenner igjen den der med kreative og "morsomme" forslag, etter de flere hundre gnagerne vi har hatt opp gjennom åra. Vanligste er vel at vi kan bruke dem som kattemat. Haha Nå mener jeg egentlig at det meste kan spøkes om, men akkurat sånne ting synes jeg blir smakløst. Derimot varmer det veldig godt for en gnagerentusiast som meg å høre at folk sett stor pris de gnagerne de har, og å lese sånt som det du skriver om hamsteren dere hadde veier opp for alle dustekommentarene <3

Det er veldig gøy med rotter, og jeg henger meg på de som hevder at rotter er som små hunder. Det er faktisk mange likhetstrekk. Jeg har prøvd å klikkertrene rotter, og det fungerte utmerket. Hadde ei som bl.a. plukka ball opp av et glass og gikk på to. Anbefaler jenterotter hvis du vil trene med de. Jentene er generelt mer aktive og nysgjerrige, gutta er mer bedagelige og kosete. Noen skiller seg selvsagt ut fra mengden, men sånn er hovedreglene. Og ja, de er flokkdyr, og har mye av den samme sosiale dynamikken som hunder, med ganske strengt hierarki, men de har enda sterkere sosiale bånd. Så jeg vil ikke si at de helst bør være flere, de MÅ være flere, for et mennesker kan aldri erstatte samvær med andre. Men en hund kan man jo lett sørge for selskap fra samme art, de aller fleste hunder har jo hundevenner. Mens med rotter er dette mer komplisert, mye pga smittefare og de sterke båndene de har til flokken. Rotter utenfor flokken er fiender, rett og slett, og det er en møysommelig prosess å få to voksne til å bli venner. Selv unger kan være vriene å introdusere, og vi har opplevd to drap på unger fra voksne, kastrerte hanner, selv om vi mente vi hadde gjort alt riktig. Det er kjempestas å ha et eget rom til rottene. Hvis du trenger tips og ideer til et slikt rom, er det bare å si fra. Vi har lært en del om hva som funker og ikke funker. Ikke alle våre tilsynelatende gode ideer var så gode likevel, har det vist seg. Selv om rottene har eget rom, så vil normalt trygge og sosiale rotter trenge tid ute derfra. Selv det største rommet blir kjedelig i lengden. Det er ikke så vanskelig som du tror. Før vi kjøpte huset, så bodde våre rotter i et stort fuglebur, sånt høyt på hjul, og vi hadde 6 katter, og gjerne en eller to ekstra innimellom. Det gikk helt fint, det, man har jo dører. Vi har aldri opplevd at rotter har gnagd i stykker noe når de har vært ute av buret eller rommet. Rommet, derimot, har de gnagd mye på. Listene der er helt hærpa, selv sparkelen og malingen har de spist vekk mange steder. Det er, med andre ord, veldig lurt å flytte ledninger opp under taket dersom de ligger utenpå veggene. Ellers kan jeg si at rotter gir utrolig mye glede i forhold til størrelse. Få ting er bedre enn å sitte på et rom med flere rotter som bruker kroppen din som klatrestativ, og en nysgjerrigper finner ut at tannpussen din har vært for dårlig den dagen. Tannlegerotter er det nemlig mange av :P

Det er sånn her også, vi har heller ikke barn, så det er liksom dyra vi har å øse kjærligheten på. Den der med "bare et dyr" kjenner jeg provoserer meg litt, for har man først påtatt seg ansvaret for en skapning, være seg barn, hunder, katter eller hamstere, så må det ansvaret følges opp. Stefaren min har litt en sånn holdning, men var verre før. Etter diverse fighter med både meg og søstra mi, så har han fått et litt mer moderne syn på saken, heldigvis. Men jeg blir fortsatt sur og grinete når ha sier at rasekatten min, den eneste blant de ni, ikke var verdt pengene, når jeg fikk alle de andre gratis (hitte- og omplasseringskatter). Det er bare penger, sier jeg da, han er verdt alt i hele verden, akkurat som alle de andre åtte. Det er uansett ikke prislappen som setter verdien på et dyr ;) Strekken til Ayla var synlig i flere måneder. Det hender faktisk at hun slenger litt med det beinet ennå, selv om skaden opprinnelig skjedde i vinter. Vi var heldige og så hva som skjedde, for det var blank is, og hun skled. Men i lang tid etterpå spesielt løp hun veldig rart, hvor beinet enten slang utover eller bakover, eller hun hinka litt. Når hun gikk, så virka det som om hun ikke klarte å strekke beinet helt ut, men at hun ikke virket å ha det spesielt vondt. Hun er ei pyse når det gjelder smerter, så vi er ganske sikre på det. Denne hinkingen gjorde at vi tenkte PL, så vi fikk henne røntget, og hun ble erklært PL fri (*puh*). Håper dere er like heldige *krysser fingre, tær, labber, og poter*

Du bruker uttrykket "slengt", og det var akkurat slik vi beskrev Ayla da hun hadde en strekk i vinter.

Ah, tusen takk for tipset! Det hadde jeg faktisk ikke fått med meg, at chip nå også kan brukes på rotter. Det er jo kjempeflott NTFs forum har jeg brukt mye opp gjennom, og det var gull verdt da vi plutselig sto der med 18 nyfødte, så støtter den anbefalingen.

Usj, fytterakkern, for en uflaks dere har hatt! Blir oppriktig medfølende med dere, for med våre 9 katter så er det alltid noe (som i dag, da en av kattene har vært til røntgen og fått påvist sterke forkalkninger i begge hoftene, samtidig som vi fikk foreløpige svar på biopsier tatt av en av de andre), og mystiske problemer dukker opp med jevne mellomrom. Ayla har også hatt sin del, og sammenlagt blir det både slitsomt og frustrerende, og man føler at det aldri tar slutt. Man blir jo så fordømt glad i disse pelsbefengte skapningene man bor sammen med, og man får en sånn skikkelig knute i magen som aldri helt går bort. Man går og venter på når neste bombe skal smelle. Jeg kan i grunn ikke si så mye fornuftig, annet enn det du vet fra før (man må bare ta seg sammen og gjøre det som må gjøres osv osv bladi bla bla bla), men jeg håper det kan hjelpe bittebittebittelitt å vite at noen forstår hvordan det føles. Og så så krysser jeg fingrene for at haltingen bare er en strekk, slik det var på Ayla da vi fryktet PL. *klem*

Synes ikke de betingelsene var sære i det hele tatt. Var akkurat det samme vi stilte som krav til nye eiere av våre gnagerbarn den gangen vi drev med oppdrett, og jeg mener det er minimumskrav. Dette er det vi mener er det beste vi kan gi rottene: Rotter hos oss bor på eget rom, for det har vi muligheten til. Det er ikke verdens største rom, men de har det helt for seg selv. I rommet står det et stort fuglebur som de kan bruke som base, men dørene er alltid åpne utenom rengjøring. I resten av rommet er det masse klatremuligheter, tau og soveplasser. I burbunnen og enkelte andre steder i rommet er det Yesterdays news. Av mat har vi en meget god oppskrift på hjemmelaget blanding, utviklet at en jeg kjenner med store kunnskaper innen gnagere og ernæring. Denne er basert på 4korn og rugfras, med masse godt fra helsekosten, samt nøtter, frø og annet sunt og godt. Dette er basisfôr, som står på rommet hele tiden. For at rottene ikke skal velge og vrake for mye, fyller vi ikke på før det er tomt. Jeg ser poenget med pellets, og er varm fortaler for det i mange tilfeller, for det fungerer best for den gjengse gnagereieren. Men den blandingen vi lager blir noe helt annet enn ferdiglaget blanding. Og det er som sagt bare basisfôr. Hver dag får de alltid mye ekstra i form av kjøtt eller fisk, og frukt og grønt. Noen ganger er det middagsrester, noen ganger lager vi spesielt til rottene. Selvfølgelig skal en rotte ikke bo alene dersom det ikke er eneste alternativ helsemessig eller atferdsmessig. Derfor har vi flere ganger tatt inn rotter som har blitt alene hos andre, slik at de skal få avslutte livet sitt på best mulig vis sammen med andre. Når det gjelder helse, så har vi, og spesielt jeg, langt over gjennomsnittet interesse og kunnskap, så vi har fast rutine på en helsesjekk hver gang rommet rengjøres. Da sjekkes øyne, munn, føtter og stumpen. I tillegg lytter vi til pusten, og klemmer på mage, jur og lymfepunkter. Vi er selvfølgelig inne hos rottene hver dag. Tidligere har vi foretatt individuelle vurderinger når det kommer til tid ute av rommet. Vi har har mest omplasseringsrotter, og mange av disse er veldig usikre. Det er vanskelig å få bort denne usikkerheten hos en voksen rotte, og vi har i mange tilfeller vurdert det dithen at det ikke er verdt det for rottas del å presse den. De lever så kort, og hvis mye av den tiden skal gå med til å stresse rotta med situasjoner den blir redd av, så er det slemt. Da tilbringer vi heller tid sammen med dem der de er trygge. Vi er ikke perfekte, det er helt sikkert på flere ting vi kan gjøre bedre, men jeg er ganske sikker på at rottene som har bodd hos oss tidligere har hatt et så godt liv som de kunne hatt. Hvorfor forteller jeg alt dette? Jo, fordi jeg sitter og legger bånd på meg selv for å ikke dra opp til deg og kidnappe den gravide frøkna Fornuften sier: skjerp deg! Resten sier: Nå ser vi etter potensielle skap på Ikea sine nettsider *plystre*

Jeg skal love deg det var helt Texas med 18 unger. Heldagsjobb, når man ikke kunne noen ting om det som er spesielt for rotter fra før (har jo hatt utallige kull med ørkenrotter og hamstere, men det er jo ikke helt det samme). Men fytte, så moro, det var en fryd å følge hele gjengen. Tror dog at vi skal holde oss til voksne omplasseringsrotter som hovedregel. Nå vet vi jo at det jo plutselig kan dukke opp en overraskelse, men vi kommer ikke til å planlegge unger. Er derfor vi kastrere alle hannene vi tar inn. Vi har bare et rom vi kan bruke som rotterom, og det ville jo vært urettferdig om kun et kjønn fikk bo der mens det andre måtte bo i bur, så da blir det ballefjerning på alle karer. Må innrømme at jeg klør i fingra etter å sende deg en PM angående dine rotteunger. Selv om vi i all hovedsak vil ha omplasseringsrotter, så er det greit å starte opp flokken med to som vi har fra de er små, som vi kan få jobbet helt trygge og sosiale før flere flytter inn, og som da kan fungere som forbilder for de som gjerne er mer engstelige, noe mange av de vi tar inn er. Hvis dine blir født neste helg, så blir de leveringsklare rett før jul, hvis ikke hoderegninga mi er helt på trynet. Om jeg skal være veldig fornuftig, så tviler jeg på at vi klarer å få gjort rommet klart med nytt skap-bur og andre oppgraderinger innen den tid, med tanke på at julestyret også skal gjøres (og man er bedagelig anlagt), men vil ha, vil ha, vil ha

Gratulerer Det er veldig spennende med rotteunger altså :D Åh, nå kjenner jeg at savnet etter rotter virkelig kommer til overflata her. Jeg lot flokken vår dø ut for halvannet år siden, for jeg følte jeg ikke hadde tid og ork til å gi dem det de trengte etter at jeg fikk Ayla. Nå er hun voksen, og krever mindre, og savnet etter rotter har ligget å ulmet i bakgrunnen i noen måneder. Nå smalt det skikkelig. Spørs om ikke jeg må vurdere å begynne å sette i stand rotterommet igjen. Det har blitt brukt til oppbevaring i det siste, og det trengs opprydding. Vi har dessuten snakket om å bytte ut buret som står der inne, som rottene stort sett har brukt som base. Det er gammel og rustent, så hvis vi skal få nye beboere på rotterommet, så må vi realisere planene om et ombygget Ikea-skap. Vi har forresten aldri hatt planer om kull på våre rotter, men endte plutselig med to kull på en gang. Vi tar jo stort sett inn omplasseringsrotter, og to av de vi tok inn fra et forferdelig hjem, viste seg å være på tjukken. Dermed fikk vi 18 unger i fanget på en gang. Uten å være forberedt i det hele tatt. Og hønemødre som vi er, så fant vi nesten ingen hjem som var gode nok for de små, så på det meste var det hele 22 beboere på rotterommet. Det var tider, det

Det er sjelden vare her i gården også. Noen ganger når jeg husker det om våren, men mest for kosens del, for Ayla nyter kløingen.