Tabris

Jeg har lyst på sånn: http://shop.geocaching.com/default/trackable-items/log-my-dog/log-my-dog-tag.html

Beste stråmannen jeg har sett her inne, tror jeg.

Det er da ingen som har uttalt seg negativt om din barneoppdragelse? Tvert om, så har vi jo påpekt flere ganger at det IKKE er de som gir barna den type oppdragelse vi snakker om. Ellers ignorer jeg glatt hersketeknikker av typen "Bare vent til den dagen du...". Det er så unødvendig, og bidrar bare til å forringe debatten.

Jeg forstår ikke hvorfor du skriver dette. Man trenger ikke å ha hatt barn i 20 år for å både se og ha erfart problemene som kan oppstå når barn går tur med hund. Jeg har hatt nær kontakt med tantebarn i over 20 år, og har drevet av og på med hund i 20 år - får jeg lov å ha en mening uten at det blir regnet som "vittig" og "belærende"?

Jeg er litt imponert over meg selv. Jeg har spist for det meste crap (masse digg) i helga, siden jeg var syk og syntes synd på meg selv. Men har klart å holde vekta likevel. I går fikk jeg supersug på sjokolade (som egentlig kom fordi jeg var sulten, og suget forsvant for det meste når jeg hadde fått i meg middag). Likevel reiste jeg ut og kjøpte en svær pose smågodtsjokolade og to sjokolade bars. Bare sånn for å ha et lager. Jeg satte med ned foran PCen med musikk på ørene og surfet nett mens jeg begynte på en liten Ego melkesjokolade. Tre timer senere var jeg klar for leggetid, og hadde ikke spist mer enn bare den sjokoladen. Selv med masse annet god sjokolade i skapet, så holdt det faktisk hele kvelden med en så liten sjokolade! Jeg forsøkte ikke å spare en gang, det bare ble slik. Og dette var etter fem sykedager med mer digg enn vanlig, så mans kulle tro toleransen min for sjokolademengder hadde økt. En helt ny verden for en sjokoholiker som meg!

Det kan være mange grunner. Kanskje er han som du sier litt mett fra før pga godbitene, kanskje er han i en periode hvor han spiser lite, og kanskje håper han på noe bedre i matskåla. Så lenge han ikke blir tynn eller slapp, så ville jeg ikke gjort noe nummer ut av det. La maten stå ti minutters tid før du tar den bort, så lærer han etterhvert at han må spise før det forsvinner.

Jeg er så dårlig på å lese røntgenbilder, så jeg klarer ikke å se hva som er feil verken på min hund eller dere andre som har lagt ut. Det er typisk at jeg ble forkjølet akkurat samme dag som jeg fikk vite dette, og at han har hatt den mest inaktive uken i sitt liv akkurat nå som jeg ser viktigheten av å holde ham aktiv og i god form. Har jo sittet her og dirret selv på hans vegne. Men det er godt å høre at vi kan fortsette som vi har gjort. Krysser labber og haler for din hund også!

Du er ikke så veldig kresen.

- At jeg ikke kunne hatt hund og katt - At vi ikke er enig om grunnleggende verdier eller ser verden på grunnleggende samme måte (f.eks hadde jeg slitt med å være sammen med en FrP'er eller "allsang på grensen"-type). - At vi ikke går samme vei

Gratulerer så mye!

Kan serveren deres være nede?

Jeg mener også at det er større sjanse for at voksen vil kunne takle en situasjon som oppstår, eventuelt motverge en mulig situasjon, bedre enn et barn. Jeg har tenkt litt på dette de siste dagene, og jeg tror at min motvilje mot at barn går tur med hund kommer fra min manglende tro på mennesker generelt. Og da snakker jeg IKKE om dere her på sonen som har lært opp barna deres, som vet hva deres barn kan om hund, og som kun lar barna gå tur med de hundene dere vet de kan styre. Jeg mistenker nemlig at flertallet av barn som går tur med hund IKKE har såpass oppegående foreldre. Etter mitt syn så er det altfor mange idioter som har hund og som ikke har snøring på hundespråk, ei heller noen interesse for å lære seg noe særlig om det - kanskje bortsett fra det de ser på CM over kaffekoppen (ja, jeg har litt fordommer mot ganske mange hundeeiere). Jeg tror - eller frykter - at når jeg treffer et barn med hund, så er det fra sistnevnte foreldre, ikke fra sonen-type foreldre. Og det er hva jeg ikke liker. Som sagt, så har jeg selv dårlig erfaring med å møte barn med hund. Joda, jeg vet at noen nå kanskje vil si at det vil ikke være særlig mye bedre å treffe de voksne eierne av slike hunder om de har så lite forståelse, men de har som regel fysisk (og mental) styrke og erfaring nok til å styre hunden med båndet om ikke annet, for å unngå en mulig konfrontasjon.(Selv om jeg vet at det finnes unntak - jeg har selv som tenåring skilt to hunder som slåss da eieren av den andre hunden, en voksen dame sikkert dobbel så gammel som meg, bare sto og så på og ikke gjorde noe som helst). I tillegg, og dette kommer selvsagt an på barnets alder, så kan man ikke forvente at et barn skal kunne lære, lese og forstå nyansene i hundens språk. Det er vanskelig nok for oss voksne som har lest og jobbet med hund i mange år - hvordan skal man kunne vente at en åtteåring skal kunne gjøre det samme? Så har vi selvsagt dette med at uansett hvor flinke foreldrene, barna og hundene er, så vet man aldri hva man møter. Og en hund er heller ikke en robot.

Vi kjøpte på nettet. www.dyrelegebutikken.no

Ja, vi har begynt å gi begge deler i maten hans nå. Ellers kommer jeg til å fortsette å gå skogsturer som vanlig (hvis bare denne hersens forkjølelsen kan gi seg!), også røntger vi igjen om et års tid og sjekker ståa da.

Fortsetter å blogge om kurset jeg går i regi Canis. Kursuke 4 - opp som en polarrev og ned som en skinnfell

Jeg synes det er interessant hvor forskjellig vi takler sorgen. Og hvor viktig det er å akseptere at alle har sin måte å gjøre det på, og så lenge man kommer seg gjennom den så finnes det ikke noe rett eller galt.

Herlig liten krabat! Vet du hva mer han er blanding av? Kan det være norfolk terrier eller noe slikt?

Jeg måtte avlive min 14 år gamle hund rett over midnatt en lørdagsnatt. Hun ble akutt syk midt på natten, helt uventet, og vi kom oss inn til akutt dyrlege. Vi kunne operert, men jeg fikk beskjed av dyrlegen om at det var liten sjanse for at operasjonen ville være vellykket, og om den var det, så ville rekonvalensperioden være lang og vond. Med tanke på hvor gammel hun var, hvor dårlige prognosene var, og hvor store smerter hun hadde der og da, så valgte jeg og avlive. Det aller første jeg gjorde med en gang jeg kom hjem døren hjemme var å finne en svart søppelsekk og kaste alt som hadde med Vinnie å gjøre - matskåler, tyggebein, leker, halsbånd, kobbel - alt gikk i søpla umiddelbart. For jeg kunne ikke se for meg smerten ved å stå opp neste dag og se tingene hennes stå der som vanlig uten at hun var der. Det hele gikk så fort at jeg det hele ble litt surrealistisk. Jeg tenkte en stund på om jeg tok det rette valget - jeg kunne valgt og operere. Jeg er temmelig sikker på min egen avgjørelse, jeg gikk nøye og ærlig gjennom den etterpå, men av og til lister tvilen seg fortsatt frem i meg. Jeg kunne valgt og operere. Etter de første dagene med sjokk og kraftig sorg, så tok sorgen form av en intens lengsel etter hund. Det var som om jeg var tenåring igjen, bodde hjemme og ikke fikk lov å ha hund. Alle hunder jeg så hadde jeg lyst å klappe på, en intens lyst. Da spesielt blandingshunder med livlige øyne, slik Vinnie hadde. Men jeg visste at det ville være helt feil å skaffe seg hund der og da, fordi lengselen var en del av sorgen, ikke noe annet. En litt morsom historie i denne sammenheng: Bare noen uker etter avlivningen, så traff jeg en mann som gikk med en slik livlig og glad blandingshund. Hunden kom mot meg og ville hilse. Jeg ignorerte eieren totalt og koste masse med hunden. Hunden ble glad, hoppet opp og la en labb på hver av skuldrene mine. Jeg begravde hendene i pelsen til hunden og koste - helt lost i mitt eget savn. Da hørte jeg eieren: "Nei, gå ned! Du har ikke lov til å... men det ser ikke ut til at du bryr deg så mye..." Etter et par måneder roet dette intense hundesavnet seg, og jeg nøt faktisk tilværelsen uten hund. Jeg hadde aldri vært uten hund når jeg bodde for meg selv, så jeg hadde fullstendig frihet. Jeg kunne gå på cafè rett etter jobb, jeg kunne gå ut når jeg ville, samboer og jeg kunne reise på feire uten å finne hundepass. Men etter to år uten hund, så ble jeg igjen alvorlig hundesyk. Og denne gangen visste jeg at det ikke bare var en del av sorgen, jeg var klar for ny hund. Og resten er historie - med min lille polarrev.

For noen nydelige bilder - og nydelige hunder!

Å, så nydelig! Der kunne jeg gjerne tenkt meg og gått tur!

Han er så fin!

Det er jo vanlig blant folk som bygger muskler at de spiser mye egg og kylling, pga proteinene. Jeg ser egg er nevnt i tråden, men kanskje kylling også?

På Ozu hjalp det at jeg kom med et hvin - omtrent som en søskenvalp ville gjort når bror bet for hardt. Da slapp han alltid taket og så forundret på meg, og jeg roste umiddelbart. Jeg oppmuntret heller aldri til biting ved å leke med ham med hendene mine. Jeg kan gjøre det nå som han er voksen(-ish), men gjorde det aldri når han var valp. Nå var han allerede fire måneder når vi fikk ham da, så mulig den verste pirayaperioden var over.

Da har jeg fått brevet. D på begge sider, men ingen forkalkninger. Sto også en notis i brevet om hva middels HD vil si. Det sto også at det er "sjelden hunder med middels HD-status må avlives av dyrevelferdsgrunner". Håper det stemmer, for det var en trøst.

Høres ut som verdens beste "jobb".