Tabris

Jeg fant ikke passet til Ozu til siste utstilling. Da printet jeg bare ut journalen fra siste vaksine og tok med den. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Det er helt sant, Arkan, fortiden blir som regel alltid sett på gjennom litt rosa briller. F.eks så kunne Vinnie gjerne finne på å stikke av og vi fant henne igjen flere kilometer borte, vandrende for seg selv. Ozu har aldri gjort det. Ikke en gang løse katter og rådyr får ham til å løpe fra meg mer enn noen meter før han kommer tilbake av seg selv. Som selskapshund med lite jaktinstinkt så har jeg en stor fordel der. Må også oppdatere med og si at det nok også stemmer at det blir for lett å kjøre seg fast i et negativt mønster. Jeg har nok hengt meg opp i de negative sidene hans (som så absolutt er der), og ikke sett alt han faktisk har lært. Var ute på kveldsturen nå, og i stedet for å irritere meg over alle "feil" han gjør, så la jeg merke til alt riktig han gjorde og hvor mye han faktisk har lært seg av våre rutiner - og det var en del! Jeg ser dem bare ikke, jeg ser bare det som irriterer. Takk for gode svar i tråden, bare det å skrive den og lese deres tilbakemeldinger har hjulpet en god del.

Takk, @MarieR, du ga meg noe av den oversikten og sorteringen jeg trenger. Jeg må si at selv om Ozu har sine utfordringer når vi trener LP, så er det ikke det som er mitt største problem. Det kan jeg ta som en morsom utfordring, hvis jeg bare kan få ham til å fungere bedre i hverdagen. Jeg er vant med at et "Nei!" blir hørt på, at jeg kan gå fra mat på bordet uten at det blir spist i det sekundet jeg snur meg bort, at naboer ikke blir bjeffet på bare fordi de er så frekke at de går ut samtidig med oss og at jeg kan be ham om å gå ned fra sofaen uten at jeg må passe på at det ikke blir en maktkamp... ting som ikke var et problem med min forrige hund, og som derfor har gitt meg en overraskelse og utfordringer jeg ikke var forberedt på. Edit: Når jeg leser gjennom det jeg skriver, så lurer jeg på om jeg rett og slett bare har vært svært bortskjemt og heldig med tidligere hunder. (Evt. en svært selektiv hukommelse).

Dette er i så fall vår runde nr. to - jeg vil ikke ha en runde tre, dette holder!

Takker for svar! Bare for å si èn ting først - hundeholdet er ikke bare negativt. For all del. Det er jeg som svartmaler nå fordi jeg måtte bare få ut masse gørr fra eget hode. Ozu er også en utrolig herlig gutt - leken, livlig, kosete, og faktisk utrolig lettlært og lærevillig når motivasjonen er der. Men dere har nok rett at han som individ nok er over gjennomsnittet utfordrende, til og med for den rasen. Det kombinert med at jeg nok hadde litt feil forventninger, både bevisst og ubevisst, har skapt mer utfordringer i hundeholdet enn jeg er vant med. Man skal heller ikke se bort fra at jeg med tiden har fått et litt romantisk syn på min forrige hund. Hun VAR fantastisk og veldig enkel og ha med å gjøre, men perfekt var hun jo selvsagt ikke. Man har lett for å "glemme" det når det gjelder hunder som har vært. Samt at jeg selvsagt husker best de siste årene, hvor hun jo var en senior som var godt vant med våre rutiner. Jeg må ærlig innrømme at jeg husker bortimot ingenting fra hennes unghundperiode, men hun hadde nok sine utfordringer da, hun også. Så alder er helt klart en viktig faktor. Ikke at jeg innbiller meg at han på toårsdagen på magisk vis forandrer personlighet, men at han vil roe hodet littegranne. Han hadde jo en tenåringsperiode da han var en 7-8 måneder, så jeg tenkte at nå var vi ferdig med den. Men kanskje dette er hva som kalles "den andre puberteten", selv om jeg aldri helt har forstått hva det vil si og om det er et reelt begrep. Jeg har tenkt en god stund på å etterhvert få en hund nummer to, og da la Ozu være maskothund. Men det kan nok ikke bli så lenge vi bor i denne leiligheten, jeg føler to hunder blir for mye her. Spesielt siden vi ikke har noen form for hage de kan være i heller. (Borettslag sucks, men det er en annen historie).

Dette er et vondt innlegg å skrive. Det har tatt meg noen måneder og i det hele tatt våge å formulere dette for meg selv og innse og innrømme de tankene jeg har. Jeg velger å starte denne tråden for å få litt innspill fra andre i lignende situasjoner, kanskje noen støttende ord på veien - og kanskje også en siden jeg mistenker jeg fortjener det også. Jeg skal forsøke å ikke gjøre dette innlegget for langt, men vil gi litt bakgrunnsinformasjon slik at dere forstår situasjonen. Jeg mistenker også at innlegget kommer til å bli langt for jeg har en del jeg bare må få ut, kjenner jeg. Jeg har vært hundeinteressert så langt tilbake jeg kan huske, men har aldri hatt hund hjemme fordi mine foreldre ikke ville ha. Så i tenårene begynte jeg og gå tur med alle nabohundene jeg kunne finne. Flertallet av hundene var schäfere, og det var fra den tiden jeg fikk min store kjærlighet til den rasen. Jeg leste masse hundebøker hjemme og "testet" teorien og treningstipsene på hundene på tur dagen etter. Da jeg flyttet hjemmefra og fikk min første hund, Vinnie, så ble det en korthåret collie-blanding. Både schäferene fra ungdomstiden og min første hund var veldig førerorienterte og lærevillige. Jeg ble dermed "bortskjemt" med hunder som var opptatt av meg som fører/eier, hva jeg ønsket og hva jeg IKKE ønsket. Tiden kom da jeg måtte avlive Vinnie, og jeg gikk to år uten hund. På de to årene ble jeg svært makelig, sofaen ble min beste venn. Dermed kom kiloene også snikende. Jo mer bedagelig jeg ble, jo flere kilo kom - og motsatt. Det ble en ond sirkel. Så da det var tid for å få hund igjen, så forsøkte jeg å være fornuftig. Selv om drømmen var schäfer, så visste jeg at jeg ikke hadde en livsstil som var aktiv nok til en slik rase. Og siden man aldri skal skaffe seg en rase etter den livsstilen man ønsker å ha, men etter den man faktisk har her og nå, så fant jeg ut at jeg måtte ha noe enklere. Jeg ville ha en mellomstor hund som ikke var så krevende som en schäfer, men som var ukomplisert og lett å trene med. Valget falt på japansk spisshund. Jeg gjorde masse research, for ikke å snakke om flere tiår med nesen i utallige raseleksikon som bakgrunn, og overalt sto det at rasen var "godt egnet for lydighet og agility". Den var passe størrelse, passe krevende - og utrolig søt! Så vi bestemte oss, og hjem kom en liten hvit polarrev. Ozu er nå 1,5 år gammel, og jeg har en stund kjent på en snikende mistanke om at han ikke er som jeg trodde. Og det er ikke hans feil. Jeg hadde ikke tatt høyde for staheten, selstendigheten og egenrådigheten til en spisshund. Til tross for at japaneren er vel en av de enkleste spisshunder der ute, så er de likevel en spisshund. Og jeg tror at jeg ubevisst har sett for meg en "schäfer light", dvs en med tilsvarende egenskaper i lærevilje og førerfokus, bare ikke så tydelig og så mye. Jeg tror at jeg ubevisst har hatt helt feil forventninger, noe som gir meg nattsvart samvittighet. For Ozu er jo bare seg selv. Noe annet kan han ikke være. Det er ikke hans feil at han er som den rasen vi har avlet frem. Men jeg kjenner det er for mange faktorer i hundeholdet som jeg finner slitsomt. Problemer og utfordringer som jeg har etter 1,5 år med Ozu som jeg ikke hadde i de 14 årene jeg hadde min forrige hund. Passeringsproblemer, bjeffing og varsling på alle som beveger seg utenfor, stor interesse for omgivelsene og liten interesse for meg, stjeler mat så fort vi snur hodet bort, knurrer om jeg forsøker å ta ham ned fra sofaen. Og vanlige hverdagskommander som "Nei", "Gå ned" og "kom" er plutselig veldig vanskelig, kommandoer som til og med min tantes terrier kan adlyde uten problem - men ikke Ozu. Hvordan kunne jeg som en liten 21-åring få til en hund så lydig og så enkelt ved hjelp av Nordenstam-metoder når jeg som 36-åring ikke klarer å oppnå halvparten ved hjelp av positive metoder? @SandyEyeCandy beskrev dette fint i en annen tråd - selvstendige hunder som får stimuli mer fra ekstrerne omgivelser enn fra eieren. Det beskriver Ozu veldig godt, og det er jeg ikke vant til. Og det er ikke det jeg egentlig så for meg i mitt hundehold. Nå svartmaler jeg veldig her. Det er ikke slik at jeg vurderer omplassering. Det er heller tankene i mitt eget hode som trenger litt ommøblering og sortering. Jeg må gjøre litt intern opprydning, og det er derfor jeg har skrevet dette (uhorvelig lange) innlegget. I håp om at noen soniser kan hjelpe meg og sortere tankene mine litt og få dem inn på rett spor Jeg vet også at Ozu er enda ung. Jeg har et ørlite håp om at noen av dette kan bedre seg når han blir ordentlig voksen. Vi skal jo også på passeringskurs, så da får vi jobbet mer effektivt med det. Og en del hverdagsting vil jo antagelig - og forhåpentligvis - falle på plass når han blir litt eldre. Men først og fremst må jeg jobbe med meg selv. Er det noen av dere som har lignende erfaringer?

Jeg har ikke tenkt å råde deg til å gjøre verken det ene eller det andre. Jeg vil bare gi deg en god klem.

Solgte ikke @Ganzie nettopp leker i kaninskinn?

Hva med størrelse? Med tanke på dine helsemessige forhold - hva vil være en praktisk størrelse for deg? Jeg tenker litt på mellomstore spisshunder jeg nå - f.eks svensk lapphund, mittelspits eller islandshund/islandsk fårehund. Vil de være mer hendige for deg, praktisk sett? En Eurasier er jo forholdsvis stor og tung, med mye pels som skal gres gjennom. Jeg er absolutt for at hunder skal få mye aktivitet og mosjon, men det er da litt drøyt å si at 2 mil i uka er "ingenting"? Nå i vinter har jeg gått gjennomsnittelig litt over 2 mil i uka med pelsen min. Jeg kan selvsagt gi ham mer - og gjør det også i sommerhalvåret - men synes ikke det er å regne som "ingenting".

Det vet jeg jo. Tsjekkoslovakisk = tsjekkisk. Tyskland = tysk. Belgia = belgisk. Jeg ser ikke helt hva som er problemet?

Eh, ok. Neivel. Ellers var tjekkisk en forkortelse på samme måte som "malle".

Utrolig vakre hunder! Men ser for meg at eie både en akita og en shiba må være svært krevende på mange måter? Det "no air"-bildet var jo fantastisk!

Jeg tenkte mer i sammenligning med saarlos og tjekkisk ulvehund. Det er ikke ulv i tamaskan, selv om den ser slik ut, og har derfor et mildere og lettere gemytt enn de ekte ulvehybridene.

Er ikke Tamaskan en mindre "sær" og krevende rase enn mange av de andre ulvelignende hundene?

Det står også på pakken. Dvs, for å være mer nøyaktig - hvis det ikke er ost, så skal det ikke hete ost. Da står det noe sånt som "revet pizzatopping" eller lignende på pakken, ikke "Revet ost".

@Michellus - nå solgte du nesten langhårsbelger til meg også.

Jeg ser de selger mat for hunder som er level 100 - er det noen som får hunder på en slik level?

Så trist, men det går nok bra med Vigdis. Også må jeg få bare få si - du har utrolig kule navn på hundene dine!

Nå fikk jeg GPS til jul, men min mobil funker også helt fint. Jeg bruker c:geo-appen (siden den er gratis), og har på både mobildata, GPS osv samtidig som jeg bruker Runkeeper, tar bilder, oppdaterer FB osv, uten at mobilen går tom. På lørdag var jeg ute i fire timer uten problem.

Helt enig her også! Har prøvd treningstudio og trente fast i tre dager i uka i fire måneder før jeg ga opp - dritkjedelig! Men hvis jeg kan gå/jobbe med hund, så er jeg superhappy!

Her varierer vi også veldig, både i type tur, lengde og varighet. F.eks - i går var vi ute i skogen i fire timer, gikk 9 km og Ozu løp løs i skogen hele tiden. I dag har vi gått en runde på 3 km, 45 minutter, hvorav ca 1/3 av turen kan han gå løs. Noen ganger går vi tusleturer i bånd hvor han får snuse og ta seg tid, andre ganger har jeg joggeintervaller og han får da bare løpe med meg, ingen stopp bortsett fra nødvendig tissing. Den runden på 3 km er den minste jeg gir ham per dag, og jeg synes egentlig den er litt i underkant. De eneste gangene han kun får tisseturer er når vi begge er syke. I høst gikk jeg veldig mye, og kunne gjerne være ute 2-2,5 timer flere ganger i uken. Etter det ble "mørketid" så er det som regel den 3 km-runden i ukedagene, også blir det lengre skogsturer i helgene. Regner med turene i hverdagen blir litt lenger nå som det går mot lysere tider. Med tanke på at om man går tur/er i aktivitet med hunden èn time om dagen, så betyr det at den ikke har så mye å gjøre på de 23 andre timene, så synes jeg ikke èn time er så mye. I tillegg til dette trener vi LP fast en til to ganger i uka, fellestreninger. Vi trener også spor innimellom, samt jeg legger inn litt LP-treninger på de fleste turer. Ozu får dermed, etter min mening, en god blanding av frislipp, mental aktivisering og fysisk mosjon som passer til hans rase og aktivitetsnivå. (Han får kortere tisseturer morgen og kveld i tillegg, selvsagt). Personlig synes jeg ikke det er mange hunder som bør få særlig mindre enn det jeg gir min.

@SoppenCamilla - jeg har hørt noe tilsvarende. Det gjelder de fleste vaner, hjernen trenger tre uker på å gjøre noe til en vane. Mulig det stemmer, men jeg trente styrke tre dager i uka i fire måneder før jeg ga opp. Det ble aldri gøy. Joda, det virket - jeg gikk ned i vekt jevnt og trutt hele tiden, og jeg ble også fysisk sterkere, kunne legge på mer vekt for nesten hver økt. Likevel var det gørrkjedelig, og jeg endte med å droppe det. Ellers så har jeg gått ned 1,7 kilo denne uka! Pangstart på nyåret!

For å vite nøyaktig hvor de ligger, så må du følge GPSen. Det er litt av hensikten med dette "spillet". Hvis det er et sted med mye trær, f.eks midt i en skog, så kan mobil-GPSen ha vanskeligheter, og hvis du da leter etter noe på størrelse med en lillefinger med hintet "i en stubbe" så kan det være temmelig utfordrende. Been there, done that. Fikk meg GPS til jul, og cachen i eksempelet ovenfor ble funnet veldig lett ved hjelp av den. Du skal egentlig følge kompasset til du står på nullpunktet, og så følge hintet. Men ja, noen er enklere enn andre. Jeg fant nr. 50 på nyttårsaften, så er fornøyd med det. Fant 4 i går, da ble jeg ferdig med "Bogafjell Rundt"-serien som er rundt her.

Spennende - krysser labber og haler!

Min var redd trapper og ville ikke gå ned (er ikke vant med trapper da vi ikke har det i leiligheten) da vi var på besøk hos et vennepar som hadde trapp. Men han var SVÆRT nysgjerrig, og gikk selv opp trappen - og sto deretter der og hylte og bjeffet for at vi skulle hjelpe ham ned. I begynnnelsen bar jeg ham ned, men han løp bare rett opp igjen og sto og bjeffet. Rar fyr! Til slutt bar jeg ham ned halve trappen, så bar jeg ham ned de to første trinnene - og til slutt løp han ned selv. Nå er trapper ingen problem, han måtte bare finne ut av det selv først (med gråting og hjelp fra meg).