Tabris

Ozu har veldig franske bein. Tærne peker utover enten han står eller sitter. Vet ikke om det kommer av dårlig muskulatur, da vi jo er på gode turer i skogen støtt og stadig. Regner med han bare er født sånn, og så lenge jeg ser han ikke har noen problemer med det, så får han nesten bare være sånn.

Lykke til - så spennende! Live fødsel på sonen.

Har oppdatert innlegget.

Valpeforet:

Jeg har en rasebok fra 80-tallet (mulig noen av bildene i den er tatt sent 70-tallet), og allerede der kan vi se stor forskjell på flere raser. Den boka har en rettvinklet schäfer, en collie med mye kortere pels enn den overstadige i dag osv. Japaneren har ikke forandret seg så mye såvidt jeg kjenner til. Den har vel blitt litt mindre enn fra utgangspunktet (og dermed fått den typiske "miniaturhund-skallen" som jeg ikke kan fordra) og mulig noe mer overdådig pels - men faktisk ikke mye. Og jeg håper inderlig ikke de avler på mindre og mindre hunder med mer og mer pels fremover. Egentlig synes jeg hunden har litt for mye pels slik den er i dag - hva skal den med det, egentlig? Det er jo ikke funksjonelt. Vel, det er funksjonelt om vinteren - i går gikk jeg tur i 4 minus med snøstorm i kastene, og Ozu kunne ikke brydd seg mindre. Men hvis pelsen hadde vært litt kortere, så hadde den sluppet snø som tover seg i buken. Evt. hvis hunden hadde vært litt større. Dessverre så tror jeg det motsatte er mer ønskelig - mindre hunder.

Ozu vil ofte sparke bakover med beina, knurre og bråke, etter han har markert. Jeg kan ikke for det, men jeg tenker alltid "Her kommer tøffe-tøffe-tøffe-tøff" når jeg ser det, og føler det blir litt overkompensering.

For en forferdelig situasjon. :hug:

Min forrige hund (tispe) løftet foten og markerte daglig på tur.

Tisper markerer vel av samme grunn som hanner. Malamuten - godt poeng, det kan også være.

Jeg vet ikke - vil en streifende ulv gjøre det? Markering er jo for å markere revir, og en hund har jo ikke mulighet til å følge opp og kontrollere alle de steder han markerer på. På den annen side, en hund lever jo i nuet, og kan jo sånn sett ikke "vite" at når vi reiser til et nytt sted, så har vi ikke flyttet dit.

Slik jeg har forstått det, så markerer en hund for å markere sitt territorie. En hund som da f.eks hele tiden går løs (eller lever som gatehund) vil da antagelig ta mer eller mindre faste hunder for å holde markingen fersk, slik katter gjør. Men jeg ser at Ozu markerer veldig ofte - og hvor som helst. Hvis jeg tar ham i bilen og kjører 1 mil for å komme til et annet turområde/min bror/hvorsomhelst, så vil han markere der også. Det rimer ikke med tesen om at hunder markerer for å sette sitt territorie - Ozu vil jo ikke ha noen mulighet for å følge opp markeringen på disse stedene. Er dette bare blind instinktatferd? Kan det komme av usikkerhet, at han kan føle seg tryggere på nye steder hvis det lukter av ham? (Spørsmålet omhandler vel mer markering generelt enn Ozu spesielt, da han nok ikke er den eneste hannhunden som oppfører seg sånn).

Det har vært veldig mye negativitet fra min side i denne tråden, så tenkte å komme med en liten positiv oppdatering: Vi trente litt avstandskommandering i gangen tidligere i dag. Hadde yndlingsleken hans som belønning - den han bare får leke med under trening, så den er gull verdt og han blir supermotivert når han ser den. Mitt under den ene treningsøkten begynner plutselig en hund å bjeffe rett utenfor - høyt og tydelig. Slikt trigger Ozu umiddelbart, og jeg så at ørene begynte å bevege seg og han begynte å flakke med blikket. Såh, helt av seg selv, fokuserer han tilbake på meg og fortsetter å jobbe! Vi kunne avslutte med en veldig bra økt, og han fikk selvsagt masse herlig drakamp som belønning. DET synes jeg er et bra tegn, spesielt fra en rase som er avlet for å være en selvstendig varsler - OG i verste slyngelperiode.

Vi bruker ustream nå. Kan streame fra mobilen tror jeg, men har ikke prøvd. Du kan gjøre kanalen privat, slik at bare du kan se den.

Har et ok kull med saarlos hvis noen er interessert: http://www.furry-paws.com/litter/view/434546 Edit: Driver også puppy mill på Pomeranians i dag, så vil ha masse kull med heller dårlige valper.

Vi valgte opprinnelig Orijen til pelsen her, da vi etter en del research fant ut at det er å regne som et av de beste tørrfor der ute. Men Ozu likte det faktisk ikke, overraskende nok.

Ja, han blir nok maskoten og det blir en schäfer senere om noen år. Først skal gutten få bli skikkelig voksen, og jeg skal fortsette å jobbe konsekvent med ham. Jeg tror at hvis det er en hund hvor positive metoder fungerer, så må det være Ozu. Tradisjonelle metoder med nei og fy og avstraffelse fører bare til maktkamp. Jeg må bare grave frem tålmodigheten jeg ikke har og forlate mine ubevisste forventninger om at oppdragelsen skal gå like lett og enkelt som hos mykere, mer førerorienterte hunder.

Ozu kan finne på å plante nesa i bakken når vi skal trene lydighet, og da får jeg ingen kontakt. Det jeg gjør er å holde båndet så kort at han ikke rekker i bakken (men uten å stramme det, kun holde). Etter kort tid synes han det blir kjedelig å bare stå sånn, så da kikker han opp på meg - klikk og julaften! Jeg får ham ofte tilbake igjen på jobb med den metoden.

Solen glimtet til i dag! Her har det vært overskyet, vindfullt og regn i bortimot en måned eller to i strekk snart, hvor man kunne telle på en hånd de dagene man så sol (og på èn fing de dagene man fikk snø - ref. innlegget over her). Men i dag var det litt sol, og det herlige med januarsolen er at man får et utrolig vakkert og spesielt lys som bare er på denne tiden av året.

@raksha - overhodet ikke fornærmet. Jeg forstår godt hva du mener, og tror du har et poeng. Men bare for å ha det sagt, så har jeg nevnt to ganger i tråden av schäferhanner i puberteten kan være et helv...! å ha med å gjøre, så har ingen illusjoner der. For min del tror jeg det går mer på at jeg ubevisst forventet at selve oppdragelsen skulle bli like enkel. At han faktisk skulle høre på det jeg sa, dvs. faktisk bry seg om det jeg sa. Min forrige hund var så myk at et bestemt "Nei!" holdt i lange baner, og jeg trengte aldri noe mer enn det. Hun brydde seg når jeg sa "Nei!", og hun brydde seg om hva jeg ville. Ozu bryr seg for det meste først og fremst om hva HAN vil, og så, på andre plass, hva jeg vil hvis jeg har godbiter. Som i seg selv ikke er galt eller unormalt, bare uvant for meg. Men ser ut som jeg holder på å finne noen løsninger. I dag etter middag så var det hunder både ute og i leiligheten oppe som begynte å bjeffe - og da begynte han også. "Nei!" og "Hyssssj!" hadde ingen effekt i det hele tatt. Så jeg satte ham i hans "time out"-hjørne - og da ble det stille, og han roet seg ned. Da jeg fridde ham ut derfra litt senere, så la han seg et sted for å sove og hadde funnet roen. Skulle tro jeg hadde en liten valp som må læres til å roes ned, men jeg må finne slike alternative metoder for ham - bare "Nei" fungerer ikke.

Jeg forstår kanger litt her. Dvs, mulig jeg er litt på sidelinjen, men det jeg føler ofte går igjen når førstegangseiere leter etter hund er: - Ikke bjeffing - Ikke røyting - Kunne være hjemme alene - Komme overens med barn - Ikke kreve mye mosjon Kort sagt så ønsker de en hund som krever minst mulig, gjør minst mulig av seg og tåler mye fra barn og rolige dager. Mulig jeg er som er overskeptisk, men det er slike jeg ofte tolker dette. Det er aldri noe fokus på hva hunden faktisk krever, og ønsker og hva de kan gi hunden.

Er det verre med hannhunder? Husker de schäferene jeg passet i sin tid var også et helv... når de var rundt året, hannene that is. Jeg klarer ikke å huske at jeg hadde noen slike problemer med min forrige hund, som var tispe.

... og smilet til japaneren.

Tømmer ut blodvannet? Da tror jeg Ozu hadde vært sånn. Det er jo super-nom! Jeg vet ikke om det stemmer, men har hørt at det ikke er bra å gi tørrfor og våtfor samtidig, fordi tørt og vått bruker helt forskjellig tid på å bli nedbrutt i magen og da skaper det krøll. Vet ikke om det stemmer, men det kan vel i så fall enkelt løses med å blande V&H med oppbløtt tørrfor. Her har vi pølsa i en lukket tupperwareboks i kjøleskapet. Funker helt fint siden vi bruker 2-3 dager på en pølse. Så når jeg ser at det er for lite igjen til neste måltid, så tar jeg opp en ny pølse fra fryseren.

Jo, håper en del av det er en unghundgreie. Men jeg tenkte liksom at jeg var ferdig med unghundnykkene når han bikket året, jeg. For han var faktisk mye mer oppegående som 1-åring enn når han var 7-8 måneder. Men nå har han liksom falt tilbake til å ha fluer i hodet og bomull mellom øra. Siste avsnittet ditt kjenner jeg meg også igjen i - så takk for litt positivt perspektiv på spisshundene våre.

Det er nok det jeg kommer til å gjøre. I tillegg bruker jeg Ozu nå som "prøveklut". Jeg øver meg i å bli en bedre hundetrener ved hjelp av ham. Spesielt siden han krever noe ekstra av meg, så får jeg virkelig utviklet meg som trener. Også tenker jeg slik at får jeg skikk på denne gutten, og etterhvert til og med også konkurrert med ok resultater, ja, da er jeg jommen meg klar for å ta på meg en schäfer. Kommer til å være piece of cake det etterpå.