Ja, jeg angrer. Har ikke angret før nå, men akkurat nå angrer jeg og er bitter. Jeg har aldri vært reiselysten, selvom jeg har reist mye. Jeg har hatt hobbyer som lett kan krysses med hund som jeg aldri har tenkt vil "gå over". Jeg har trivdes aller best hjemme, og det har vært utenkelig å reise utenfor Norge.
Men så skjedde det utenkelige, en veldig eventyrlysten del av meg meldte seg. Heldigvis kan jeg drive med det i Norge, i hvertfall i førsteomgang (hele neste sommer) så hundene skal ikke lide under det. Jeg håper at det går over, og at jeg kan gå tilbake til å være kjedelig eremitt, som er det beste for de to fine jentene mine. Jeg er nå 22 år, men to hunder på 3år.
Det er ikke som solskinnshistoriene over her, men jeg tror flere tenker det uten at de kanskje vil inrømme det. Det sakt, så går det ikke utover hundene på noen måte annet enn at de neste sommer kanskje får en roligere sommer enn hva de er vant til, om jeg ikke finner noen som vil ha de, i hvertfall deler av sommern