Leaderboard

Dette tror jeg er kjernen i mye hilseproblematikk. Mange ser ut til å tro at hunden er supersosial og vil hilse på alt og alle, men i noen tilfeller er nok dette ganske misforstått. Ta min for eksempel; hun vil helst ikke ha noe med fremmede hunder å gjøre så lenge avstanden er god nok. Da later hun enkelt og greit bare som at de ikke eksisterer. Kommer de for nært derimot, "vil" hun hilse. Ikke fordi hun har så lyst - men fordi hun ikke tør å la vær. Hun bare må bort for å vise at hun ikke er ute etter bråk. For utenforstående fremstår hun sikkert som en oversosial hilsehund, men det er hun altså ikke.

Det skal jeg jaggu begynne med. Denne tråden har vært en veldig fin oppvåkning på hvor mye energi jeg bruker på disse menneske jeg ikke er enig med! Takk! Skikkelig digg at vi er fler - kan ikke alle som har svart i denne tråden flytte til løkka, og så kaster vi bort alle andre? Ååh, ja! Jeg har forklart for eiere av små valper at det ikke handler om deres hund - men jeg vil ikke ta sjansen på at Trix skal gjøre noe dumt, om så bare bli en negativ opplevelse for valpen. Etter å ha hatt noen problemhunder i familien (som ble kurset godt og endte opp fine) er det mitt verste mareritt! Alle hunder kan jo gjøre sånt, det er hunde-adferd, men man aner ikke hvordan det vil ende. Er også det at hvis Trix småglefser vet jeg jo ikke hvordan den andre vil svare. Der har du Tinka, min forrige Phalene, i et nøtteskall. Totalt uinterressert i andre hunder, men høflig hvis hun måtte. Jeg vet at det smalt et par ganger før jeg fikk henne (aner ikke situasjonen, men kan tenke meg at hun følte seg presset på en eller annen måte), og det var nok bare Tinka som hadde fått nok og ville være i fred. Hun ble misforstått mye av folk rundt, for hun "var jo så sniiiill". Og det var hun, virkelig. Enda større grunn til å la henne slippe. Liten update: I dag var vi plutselig i en situasjon med hunder på alle kanter langs et smalt fortau. I det jeg skulle krysse gata kom det en dame med to huskyer. Hun prøvde veldig hardt å få dem til å gå fint, men jeg så at detta kunne bli vanskelig. Så jeg plukket opp Trix, som var litt usikker på hva hun skulle gjøre, og hun sank bare sammen i total lettelse på armen. Det var skikkelig rart, og skikkelig deilig! Ikke en lyd kom fra henne mens to huskyer, en toller og en labradorvalp gikk forbi oss fra hver sin kant, ganske tett på. Ikke et eneste tegn til utrygghet heller - bare den sedvanlige kosehunden jeg har til vanlig! Hun fikk kos og skryt og vi så på de andre hundene sammen, og det var en skikkelig fin løsning. Ingen fanatisk leting etter ballen i lomma, ingen Trix som må jobbe superhardt for å få til, bare kos. Da de alle var borte satte jeg henne pent ned igjen, og vi gikk rolig videre. Gud, så deilig!

Jeg lar aldri min hilse på fremmede hunder i bånd, det har jeg ikke gjort med tidligere hunder heller. Men akkurat med han jeg har nå så er jeg ekstra påpasselig siden han er hannhund. Han er snill som dagen er lang og han er veldig konfliktsky, aldri hatt noe problem med passeringer, og sånn vil jeg at han skal forbli!! Jeg har tidligere også kranglet med folk som er hysteriske på at hundene MÅ hilse, men jeg er flink til å ta på meg "strengestemmen" når det trengs. Det letteste er, som noen nevnte, å bare si at hunden er sjuk med kennelhoste eller lus. Pleier å hjelpe Hadde jeg hatt liten hund som var mulig å plukke opp i "umulige" situasjoner midt i Oslo by, så hadde jeg absolutt gjort det forå unngå en kjip hendelse. En venninne av meg har en Chihuahua på 2 år som har slitt litt med usikkerhet og bjeffing ved passeringer, men hun har jobbet helt utrolig mye med kontakt, på plass og har nå en ekstremt god passering av så godt som alle hunder vi møter. Det tar ofte mye tid og energi på tur, men den konsekvense treningen hun har hatt på hver eneste tur i 2 år har virkelig satt seg nå. Hun har også løftet henne opp en del i sånne situasjoner du beskriver. Man må bare drite i hva andre sier og gjøre det som er best for deg og dine. Du må bare si ifra om du vil møtes og trene passering med stor hund, eventuelt gå tur sammen. Bor sentralt i Oslo og har en svær belger på 65cm som elsker småttiser!

Ingen av mine hunder liker å hilse på (måtte forholde seg til) andre fremmede hunder. Så vi hilser ikke. Det er mange grunner til å ikke hilse: en venninne hadde en kjempesnill stor (BC) hund som fikk hilse på alle og enhver. En dag skjedde det ett eller annet som gjorde at han glefset mot den andre hunden som var mye mindre. Uheldigvis traff den øyet til den andre hunden. Øyet måtte fjernes, eieren hadde ikke forsikring og forlangte at min venninne Skulle betalte Hele operasjonen. (det endte med at hun betalte tilsvarende «egenandelen» for hun nektet å betale mer da det var deres eget valg å ikke forsikre hunden sin) Likevel lot hun hunden sin fortsette å hilse på alt og alle. Jorda, han var snill. Men jeg fikk aldri inntrykk at han likte å hilse. Men BC’er gjør jo alt for sin eier

Jeg ville kontaktet raseklubben også For siberian husky mener man brukslinje om de hundene som aktivt er avlet etter bruksegenskaper, som da er trekkegenskaper. Det betyr ikke at de er mer energiske enn andre linjer, og heller ikke mer krevende. Ikke er det forskjell i hvordan de egner seg som familiehunder. Etter min erfaring er det ingen forskjell på energinivå og aktivitetsbehov, men viljen til å jobbe kan være forskjellig. Trekkhundfolk vil ha hunder med en god av-knapp. Det er også rasetypisk. Akkurat den biten vet jeg ikke om man verdsetter like godt om trekk ikke er hovedmålet. Alle siberians fra alle linjer kan bli problematiske om de ikke aktiviseres nok (ødelegger, bråker).

Jeg pusser daglig ja. Gikk veldig rolig og forsiktig frem, startet med en sånn microfibersak man har på fingeren, og de første øktene berørte jeg bare helt forsiktig en tann. Nå pusser jeg med babytannbørst, men veien dit har vært lang med mange gradvise steg og mye belønning. Alt har hele veien vært frivillig og på hundens premisser, og nå kommer hun løpende og setter seg og gaper når jeg henter tannbørsten. Det finnes sikkert mange måter å gjøre det på, men for min hund er det avgjørende at hun føler at hun har kontroll i håndteringssituasjoner, ellers slår hun seg helt vrang. Kan varmt anbefale kurs i fryktfri håndtering, der lærer man grunnleggende prinsipper som kan brukes på alt fra tannpuss til kloklipp til utstilling til veterinærbesøk - ja, til det meste egentlig.

I verste tilfelle så roper du at hunden har kennelhoste, da får selv jakthundgubbene i Oslomarka fart på seg skal du se! Du skylder ingen noen forklaring. Og er det en type hundeeiere jeg virkelig har begynt å sky som pesten så er det de som insisterer på at hundene alltid bør få hilse. Det er nesten umulig å diskutere med dem. Så da er det like greit å bruke minimalt med energi på dem også.

Hvorfor har jeg så sterkt behov for å være høflig mot kjipe folk? ?Det får bli neste emne! Men du har helt rett i det med egenomsorg - jeg kjente en stor lettelse da jeg leste disse svarene. Nå er vi jo en ganske usosial tid, så både for Trix og meg blir de sosiale situasjonene disse kjipe. Så hvis man skal bli terapautisk tror jeg absolutt det å fjerne seg fra situasjonen er mye bedre - og det vil gjøre våre turer mye hyggeligere, tror jeg. Visse kommentarer har fått meg til å gå og irritere meg resten av turen, og det er jo ikke noe koselig. ❤️ Så fint å høre! Jeg har jo fått inntrykk av at dine hunder er ganske harmoniske, så det hørtes deilig ut. Veldig fin oppsummering. Jeg vil jo at hun skal vite at jeg passer på - for det gjør jeg, jo. Noe av det som har frustrert meg i disse møtene er jo, som flere her nevner, at fokuset blir flyttet over på den andres manglende oppdragelse. Trix har kommet veldig langt på bare noen få uker, og kontakten sitter som et skudd. Vil at hun skal få oppleve det, og da får belønningen bli at jeg løfter opp og passer på. Ja, motsatt problem blir jo litt samme problem her. Trix ser verken sint eller farlig ut - hun er 3 kilo og sitter med god kontakt for å få ballen sin, så mange tar nok ikke treningen vår på alvor. Men så fint at du tror det kan være en god løsning! Jeg har både blitt skjelt ut, og jeg har også skjelt ut folk. Folk med staffer som kommer byksende bort til oss, uten bånd, for eksempel. Båndtvang, hallo - og det finnes da nok av mennesker som er redde for hunder også. Synes det er regelrett ufint å ha uoppdragne hunder løs i byen, jeg. De vi møtte i skogen i går ble stående og diskutere mine metoder med meg (uten noe særlig svar) mens de slapp hundene sine nærmere og nærmere, og jeg skulle så ønske når jeg ser tilbake at jeg bare hadde plukket opp Trix og gått. Hvorfor la dem stå der og være ekle, liksom. Tror det har noe å gjøre med at jeg er en ung jente med en liten "veskehund" (i manges øyne). De vet jo ikke at jeg er oppvokst med kranglete retrivere og har gått ørten kurs, liksom. Jeg tror nok ingen vil tro på at hun er farlig, haha. Men jeg sa til en med en kokko pomeranian-valp at det sikkert ville gått fint, men at det siste jeg ville var at Trix skulle bli en negativ opplevelse for den bittelille valpen. Den gikk gjennom, virket det som. Tusen takk! Man kjenner dem jo godt etter hvert. Absolutt - jeg vil si at 80% av de jeg hilser respekterer oss. Bruker oss enten som passeringstrening, går sin vei eller svarer høflig når jeg sier at vi helst ikke vil hilse. Og da blir jeg skikkelig glad! Har til og med takket, selv om det buuurde være en selvfølge. Hahaha. Kan jeg si hun har det viruset hvis navn ikke skal nevnes? Nei, der har du meg - litt skravlete, og litt vel høflig, med behov for å forklare. Du, veldig gjerne! Det hadde vært kjempekoselig! ?Men kanskje når løpetiden er over? Så herlig at vi er fler! Trix er også mer nysgjerrig på noen hunder enn andre, men jeg kjenner henne for dårlig, og stoler ikke på at det ville gått fint. Ikke verdt risken, tenker jeg. Tusen takk for link! Det beste hun vet i hele verden, nest etter ball, er å sitte på armen. Hun er jevnt over en veldig trygg og kjærlig hund, så med alt som blir sagt her tror jeg absolutt det å løfte opp er noe som vil få henne til å føle seg trygg og ivaretatt. Ja, det er akkurat sånn det har føltes, at det stadig blir sabotert. Supert med bekreftelse - jeg har hørt så mange ganger at man ikke skal løfte små hunder, så det har nok bare satt seg i meg, men nå skal jeg jaggu prøve! Vi møtte bare hyggelige folk og hunder på tur i dag som vi gikk pent forbi, så jeg har ikke fått prøvd ut noe av dette, men tusen takk for råd og bekreftelse alle sammen! Føler meg mye tryggere på hvilke valg jeg skal ta nå, og tror turene våre blir litt hyggeligere fremover. For oss, vel og merke, og det er viktigst! ❤️ EDIT: Vil også legge til at Trix ikke er noen problemhund. Hun er veldig stabil i hodet, og jeg opplever henne som modig, og hun har ingen utfall eller utagering hvis det ikke er fremprovosert. Hun venter med å si noe (og da kommer det bare små knurr og snerring), til siste sekund, når en hund er helt oppå henne og jeg for lengst kunne ha fjernet henne fra situasjonen. Så jeg tror det med å løfte å gå vil fungere fint, da jeg vil kunne gjøre dette lenge før hun sier noe i det hele tatt, og før hun rekker og bli redd, som en slags belønning for fin avledning. Kos, rett og slett, og "nå skal vi gå fra den teite hunden". Stor tro på dette!

Jeg tror ikke man kan trene for mye passering med en usikker hund (eller hunder som har noen utfordring med å gå forbi andre, uavhengig av årsak, egentlig). Jeg ville ikke latt henne hilse på passerende eller løse hunder i det hele tatt. Om det kommer en løs hund og du vet hun vil komme i en ukomfortabel situasjon, ta henne bak deg og prøv å skremme bort den andre hunden (tramp og brøl, elns). Eller kast en neve godbiter på den. Hvis de ikke kommer busende i full fart, så løft henne opp, snu ryggen til og gå din vei, og drit i de som sier at du ødelegger hundene din ved å ikke la den hilse. Hvis hun tar søk, så kan du forsåvidt også kaste en neve godbiter på bakken til henne, og så heller ta tak i den andre hunden, så lenge hun fokuserer på godbitene. Hilsing og sosialisering gjøres med trygge, kjente hunder etter avtale. Hun trenger ikke å hilse på noen. Hun trenger å kunne føle seg trygg i nærheten av andre hunder. Jeg opplevde stor fremgang med Odin etter at vi kuttet hilsing fullstendig, og han fikk tillit til at han slapp å hilse, og at jeg tok ansvar for situasjonen (i stedet for at jeg presset ham til å "ordne opp selv", slik jeg gjorde alt for lenge). I dag har han sjelden problemer med løse hunder.

Min hund var blanding av cocker og puddel, omplassert til oss som unghund fordi en ble for skummel rundt barna i familien. Den hadde et enormt ressursforsvar, store intimgrenser, uhåndterlig separasjonsangst, fantes ikke ålreit med fremmede hunder og generelt en skrapmentalitet. Nesten samtlige familiemedlemmer måtte ha oppdatert stivkrampesprøyte etter bitt - om det kom av at man satte seg ned i sofaen, gikk forbi fôrtønna, måtte plukke ut trådsnelle med nål fra kjeften, holde henne i ro/passiv eller fordi man sto i veien for noe hun ble sint på eller redd for. Og det ikke snakk om et bitt og ferdig, men fult angrep med gjentakende grep. For ordens skyld, hunden ble fulgt opp med trening tilnærmet daglig trening pga. min VGS med hundelinje, instruktører, erfarne atferdsarbeidere, veterinær osv, hun ble anbefalt avlivet. Pelsen var noe shit å holde i orden, familiens allergikere reagerte. Hun flasset noe, som slett ikke er kjekt. Hun var riktignok lærenem og engasjert, når hun ikke fant på at dyrelukter var interessant, andre hunder skulle spises på eller sådan. Apropos lyd så var hun i tillegg løsmunnet og peip værre enn en doberman. Flere av de jeg hadde kontakt med med samme blanding hadde problematikk med ustabil mentalitet, ressursforsvar og separasjonsangst. Umulig å oppspore informasjon om oppdretter eller slektskap. Så nei, oppvokst med verdens herligste puddel og en klovn av en portis, det er ingen tvil om at jeg aldri tar i disse ‘fantastiske’ blandingshundene igjen til fordel for en godt avlet og kartlagt renraset.

Så var vi allerede i Mai! Atlas har blitt 7 måneder gammel og det er bare tre måneder til Milo blir 4 år gammel? Atlas er definitivt husets evige klovn og lille ramp. For noen dager siden stjal han over en halv pizza som stod på kjøkkenbenken, stikker jevnlig av med sko og er alltid glad med en logrende hale? Han irriterer meg mye, men sånn er det vel å ha unghund proppa full av hormoner. Jeg er mest glad i han altså (om noen skulle være i tvil)❤️ Ellers frykter jeg alltid for livet hans ute på tur siden han har så mye energi og løper rundt helt uten mål og mening, uten å nødvendigvis følge med i terrenget. Kan ikke huske Milo var sånn? Begynner dog å få mer kroppskontroll, men hjernen vil mer enn hva kroppen klarer - derav en liten klovn! Han har altså så mye personlighet og meninger den lille karen her, men det er gøy! Vi har også startet på LP-kurs og gått der i 3 uker nå. Han har et fokus og en arbeidslyst som er enorm, så må jeg bare lære meg å kontrollere (og trene) på impulsene som dukker opp under trening. Han har litt lyd på innlæring av øvelser, men det gir seg for det meste når han forstår oppgaven! Milo og meg var på klubbmesterskap i rallylydighet igår! Leeenge siden vi har vært på banetrening nå og trent på å gå lenge uten belønning. La oss litt i hardtrening dagene før? Vi skulle gå to baner etter hverandre (men med belønning i mellom). Han var helt ute å kjørte på oppvarmingen fordi han tenkte kun på tispene rundt og var helt idiot (det må være lov å si?). På bane 1 brøyt jeg halvveis fordi han var ikke med i det hele tatt, bare snuste og peip. Bane 2 gikk derimot over all forventning og vi endte opp med 1. plass med 193 poeng? Da ble jeg overrasket, glad og stolt over raketten! Alt i alt er hundeholdet ganske bra om dagen! Jeg stresser fortsatt med å ha to bånd, den ene som vil til høyre og andre til venstre og det å få plukke opp bæsj uten å bli dratt over ende. Ønsker også en magisk kur for passeringer og gå fint i bånd, men den vet jeg ikke finnes? Burde nok være flinkere til å ta de med på separate turer å trene på slikt! Gleder meg til litt bedre tid og den slags etter bacheloren er levert?

Jeg vet knapt hva jeg skal si til dette. Du har ikke svart på hva du får i en doodle som du ikke får i en puddel eller en (eksempelvis) labrador. Eller at det er mildt sagt en utfordring å holde oversikt over sykdommer med uregistrerte hunder. Du har ikke erkjent (eller argumentert mot) at det er et genetisk lotteri - at en stabil rase tar mange generasjoner å etablere. Med dette i bakhodet, så fortsetter du å påstå at man kan drive seriøs avl på doodles. Hvordan? Jada, man kan gjøre det mindre useriøst, være mer ansvarlig innenfor rammene av doodleavl, men hele idéen er så tullete at det blir useriøst i sin natur. Det har du heller ikke svart på. Så at du påstår at mine meninger er «fastgrodd» er direkte absurd. Kom gjerne med gode motargumenter, så bytter jeg mening på flekken. Her er det du som kommer med uriktige påstander om forumets fordømmelse av alle blandingshunder, deres eiere og oppdrettere (noe du heller ikke har gått tilbake på og rett og slett bekrefter om igjen her, mer eller mindre), konstaterer at du SKAL ha en doodle, og overser totalt ethvert argument mot. Jommen sa jeg smør. Men lykke til. De fleste doodler jeg har truffet har vært hyggelige hunder.

Mattilsynet gjør ingenting så lenge dyrene har tilgang på mat, vann og tak over hodet. De har hatt tilsyn på DHH mange ganger. Så lenge DHH står for majoriteten av systematisk blandingsproduksjon så vil de også brukes som eksempel. De og "deres samarbeidspartnere" er etter deres egen uttalelse de eneste som leverer "godkjent" cobberdog i Norge, så mange andre eksempler finnes det da angivelig ikke der. Det meste av "fordommene" du leser om her kan dokumenteres, evenutelt har vært dokumentert, gjennom deres egne kontrakter, hjemmesider og kjøpere. Det man derimot ikke finner dokumentasjon på er hva cobberdog faktisk er, med hva som er blandet inn, hvilke hunder som er brukt hvor, alder og antall kull på hunder, osv.

De kommer opp igjen fordi du ikke forholder deg til dem. Hverken bekreftende eller ved å argumentere i mot. Så da blir i alle fall jeg i stuss over om du får det med deg. Og hvorfor du fremdeles tenker at doodle er veien å gå.

Det er en grunn til at doodleprodusentene hovedsakelig retter seg inn mot familiehund-markedet. Svært få folk som har et snev av genuin hundeinteresse er interessert i å betale 20000+ for en blandingshund, og enda færre for en blandingshund som reklameres for som allergivennlig og røytefri. Folk som har litt erfaring med hund skjønner ganske fort at det er reinspikka ljug. Dessuten skal du ikke kunne mye om genetikk for å forstå at måten rasen presenteres på av oppdretterne ikke kan være realistisk, og at resultatene av avlen vil variere enormt. Det som nok provoserer meg mest, er at doodlepopulariteten i 99% av tilfellene handler om utseende. Hvorfor kjøpte du ikke en puddel, eller en labrador, har jeg mange ganger spurt. Svaret har hittil alltid kokt ned til at de er "sååååååå mye søtere". Vel, der har du det. Folk er ikke interessert i helse, mentalitet, pelskvalitet eller bruksegenskaper, de vil ha en hund som ser ut som en liten bjørn. Du sier man alltid har avla fram nye raser, men har man alltid avla fram nye raser uten tanke for noe annet enn at de skal ser søte ut? Svaret er stort sett nei, og der svaret er ja, så har vel mange av de rasene det gjelder store helseproblemer? Ergo burde vi være i stand til å støtte oss på den empirien og svare entydig "nei" på spørsmålet om vi trenger flere raser som har som hovedfunksjon å være søte. Med at alt dette sagt føler jeg for å presisere at jeg selv er oppvokst med hauger og lass av merkelige blandingshunder med ulike utfordringer og fordeler. Jeg har ikke noe mot hunder, jeg elsker hunder, det er derfor jeg bruker mesteparten av fritida mi på dem, og jeg diskriminerer ikke på rase eller mangelen på det. Det jeg er svært skeptisk til, er uetisk avl, umoralske oppdrettere med kyniske markedsføringstaktikker, manglende informasjon til valpekjøpere, bevisst avl på bikkjer uten papirer eller helsetester og det reindyrka fokuset på at hunden skal være "søt". Jeg syns selvfølgelig at min hund er fin, og jeg ville ikke ha kjøpt en hund jeg virkelig ikke likte utseendet til, men jeg kommer aldri til å la utseendet råde over valget av "rase", det være seg blandingshund eller rasehund. Kjøp en puddel eller labrador, da vel, hvis det er de egenskapene man er ute etter. Noe annet er i mine øyne å innrømme at man velger hund etter estetikk, og da kan man like så godt kjøpe seg en kampfisk. De har veldig fine farger!

Jeg har «doodle» selv, det vil si, jeg har en blandingshund som er halvt puddel. Skal jeg ha det igjen? Nei. Kommer ikke på tale. Jeg er selvfølgelig utrolig glad i hunden min, men jeg kan ikke stå inne for å få en til. Hun har mange fantastiske sider, hun er utrolig smart, grei med alle folk (inkludert barn), bryr seg minimalt om vi møter dyr på tur og tar tog/fly/buss/båt/bil som en helt. Dessverre har hun en helt forferdelig pels. Hun må klippes flere ganger i året, og røyter også noe helt ekstremt. Pelsen tover seg på to sekunder, det setter seg vanvittig med snø i den og den er ikke vanntett. Når det kommer bare litt regn på den blir hun våt helt inn til skinnet. I tillegg har hun slitt litt med sykdom. Når man kjøper blandingshund er sjeldent foreldrene testet i forhold til sykdommer og lignende. For noen år siden fikk hun noe som i følge en svært erfaren veterinær sannsynligvis var schæferrumpe. Det er en sykdom hvor fistler dannes rundt analåpningen, gjerne i forbindelse med analkjertlene. Dette var ganske vanlig på schæfer en stund (veterinæren hadde vært på en konferanse om det på åttitallet), men er nå så og si forsvunnet. Allikevel fikk min hund, som er 25% schæfer det. I tillegg har hun alvorlig innbilt svangerskap to ganger i året, noe som har ført til flere klumper som har vi måttet fjerne. Det er ingen garanti for at en renraset hund er frisk, men om man setter seg inn i rasen kan man finne mye god informasjon og ta gode valg om oppdretter. En blandingshund blir ikke nødvendigvis frisk, ettersom rasene man blander ofte har anlegg samme sykdommer. Både labrador/golden og puddel har for eksempel en god del HD og en del øyeproblemer. Om man avler renraset eller blander ikke noe å si - men testing av avlsindivider er viktig. I tillegg er det mange oppdrettere av doodle som kun er opptatt av å tjene penger. Det er «valpefabrikker» som DHH der alle tisper settes ut på fôr, og småskalaoppdrettere som får flere kull på tispen(e) sine og selger valpene til blodpris, uten å ha helsetestet noen av foreldrene. Det er jo litt det man betaler for når man kjøper renraset hund, at foreldrene har blitt røntget, øyelyst, DNA-testet og what have you. Dette gjelder selvfølgelig ikke bare «doodleoppdrett», men alle designhunder. Med en gang man blander forskjellige raser, gir de et fancy navn og tar over 10000 kr per valp - da bør man som valperkjøper være skeptisk.

Som sagt, så avler du ikke fram ulike egenskaper ved doodleavl. Du gambler. Nå blir ikke innsatsen ekstremt høy når man velger to relativt like raser mentalt sett, men det er vesentlig mer gambling enn ved tradisjonell avl. Du vet ikke om det blir mest puddel, mest labrador/golden/cocker/... eller i verste fall noe helt annet om man avler på uregistrerte hunder uten stamtavle. Det tar mange generasjoner før en blanding kan sies å bli noen lunde stabil ... det er ikke som å blande en dæsj blåmaling og en dæsj gulmaling og så vet man at det blir grønt. Det KAN bli sånn noen lunde grønt, men det kan også bli nesten gult eller nesten blått. Eller rett og slett lilla. Det var to søsken goldendoodle på valpekurset som vi var på sist. Den ene så ut som det man tenker på som en goldendoodle - ganske stor, lys og fluffy. Broren så ut som en knøttliten, spinkel labrador, men med kort, sort pels. Begge vart kjempefine hunder - bare så det er sagt. Og selv om hunden ser ut som en goldendoodle har man ingen som helst garanti for at den feks blir røytefri. Så hva sitter man igjen med da egentlig? En hund som er som en puddel, eller som en retriever (for eksempel), eller begge delr, men kanskje aldri i nærheten av 100% noen av delene slik at man kan bruke den til jakt eller til å bli med i raseklubben for litt sosialt samvær og erfaring... Nå vet ikke jeg hvilken doodle du ser for deg å anskaffe, men hva tror du du vinner ved å få deg en slik blanding heller enn en puddel eller en golden feks? Hva slags genetisk magi mener du skal foregå som tar med seg alt det beste i puddelen og alt det beste i golden - forkaster det plagsomme - og så ... vipps ... den perfekte hund!!?? Det er ikke slik det fungerer.

Jo, men igjen står du med disse tingene: En doodle koster mer enn en renraset hund. Du kan ikke sjekke helsestatus og andre resultater for linjer. Innavlsgrad til dels, men langt fra i samme grad som på raseavl. Gode nok representanter for hhv retriever og puddel, eller andre moteblandinger, hadde gjort seg mye bedre til å bidra til egen rase. Om de ikke egner seg til raseavl (gjerne fordi den er såååå fin, men dessverre ikke registrert) burde de heller ikke avles på. Selv om ihvertfall en av blandingene begynner å bli mer ensartet så er det ikke sikkert hva du får. Hvorfor ikke ren puddel/schnauzer/retriever/spaniel? Teknisk sett kan du like gjerne få en hund som er ut og virker som en av disse, til dobbel pris... Et organisert, systematisk fremavling av en ny rase, slik som det bla. blandes inn nytt blod i raser med mye helseproblemer, er greit nok. Med usystematisk oppdrett fra folk som i hovedsak er ute etter å tjene penger på å selge løgner (slik blandingen var preget av i starten, mindre nå) gir ingen mulighet til å avle fornuftig, mener jeg.

Hei, Ny på siden, så tenkte å legge ut bilde av hundene. Har da én Shiba Inu tispe på 7 år og én Alapaha Blue Blood Bulldog på snart 6mnd.

Jeg sier som Kopperud. Dette er det dummeste jeg har lest! https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=175155387

Jeg er 125 % sikker på at valpene er søte Forundrer meg over at de som eier renrasede sjiwawaer eller blandinger av chiuwaua ikke greier å skrive riktig rasenavn. ?

Og ikke nok med at noen tar seg godt betalt for en hund med seperasjonsangst, men selger skal gjerne ha rett til å bruke hunden i avl. Ja, for hunder med seprasjonsangst bør jo avles på ? (de er jo søte, og vil bli pappa ?)

Jeg som har hatt sep.angst hund reagerte ekstremt da jeg så en annonse for en tispe av samme rase som min. 10k for en hund med sep.angst "som forvert ikke har klart å ta tak i" !!! Stakkars forvert som får skylda og stakkars dem som betaler 10k for en voksen hund med sep.angst! Burde ikke vært lov

"Eg har en fin han hund som er 3 år i juni å veldig klar for parring. Dette er noe han trenger sårt siden eg av prinsipp ikke har ønsket å kastrere. Ville han skulle få beholde den livlige personligheten sin. Tross alt, er det en 50/50 dobermann/rottweiler unggutt med et helt nydelig og hensynsfullt lynne. Han er glad i lek og uteliv, snill som et lam, med en intelligens som overrasker hver eneste dag. Finnes ikke aggressiv, men veldig leken og ivrig å går best ilag med hunder av litt størrelse og god selvtillit. Små selskapshunder er ingen match for gutten min Kis, vi trenger en tispe med litt fart og spenning i som kan utfordre og samspille i lek og moro."