Leaderboard

Jeg synes du baserer en del av løsningene dine på at den potensielle dalmatineren stort sett kan gå løs. Jeg ville ikke tatt det som en selvfølge at en dalmatiner kan gå løs, hverken som valp eller voksen. For ikke å snakke om at det er båndtvang halve året, og også valper kan skremme dyreunger. De er ikke av de verste, men heller ikke av de mest førerorienterte hundene, og jeg kjenner flere dalmiser som ikke kan gå løse. Jeg føler at dsg generelt er mye mer førerorienterte og lett-trente enn de fleste dalmiser, de jobber hvis de gidder, liksom, mens jeg vet ikke om jeg kjenner noen dsg som ikke er interessert i å leke eller trene (og de kjenner jeg en god del flere av). (Jeg synes forøvrig også det virkelig som du har litt lite margin på hva som er ok størrelse. Min ridgeback er 37-38 kg, og de fleste dalmatinerhanner vi har møtt er på størrelse med ham, eller til og med større. Husk på at du også ikke bare får en stor hund - du har fortsatt den lille. Og jeg kan med erfaring si at liten + stor er mer "vekt" å holde kontroll på enn én litt større hund.) I beste fall får du en omgjengelig og grei, liten dalmatinerhann, som bare er opptatt av deg, kan gå løs "overalt" og går fint overens med førstemann. I verste fall får du en diger hann som skal banke alle andre hanner han ser (inkl. minstemann), aldri kan gå løs, og som ikke gidder like mye tur og trening som førstemann. Realistisk sett må du være forberedt på å få litt av hvert, det er mye som skal klaffe for at alle forventningene dine skal passe. Nå er det litt forskjell på dalmatiner og ridgeback, men etter 8 år med dsg og stor hund (etter mye kortere tid enn det, strengt tatt) så vet jeg at jeg aldri skal ha to så ulike str. hund igjen. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan passe andre, men uansett rase så mener jeg at du må forvente en del forskjell i aktivitet og behov hos to ulike hunder, og det vil definitivt være mer arbeid og utfordringer enn med to av samme størrelse og rasetype. Det føles som jeg er ganske negativ nå, og kanskje er jeg det. Men jeg har litt inntrykk av at du vil skaffe deg dalmatiner fordi det har vært drømmehunden hele livet, litt på tross av at det pusher flere grenser for hva du egentlig ønsker i hundeholdet (stor hund, størrelsesforskjell mellom hundene, potensielt aktivitetsforskjell, osv.). Jeg synes slett ikke det er dumt å ikke skaffe seg "drømmerasen" hvis den faktisk egentlig ikke passer kriteriene dine. Jeg har selv to gamle hunder nå, og får forhåpentligvis mulighet til å skaffe meg hund igjen senere. Og da er det dessverre et par drømmeraser som er totalt uaktuelle, fordi at i beste fall kan et perfekt individ med de rette egenskapene passe inn i mitt liv - men mest sannsynlig ikke.

og jeg vil nok aldri bare ha en...Siden hunder er sosiale dyr, tenker jeg at det å være to er veldig kjekt når matfar/matmor er på jobb osv. Men det er nok lurt å ha to hunder med noenlunde samme behov. Evt en som ikke trenger så mye.

Veldig hyggelig å høre at du liker programmet. Alle har jo ulike ønsker og "smak og behag" og det er mange småting jeg også gjerne kunne hatt sånn eller sånn, men alt i alt synes jeg selv at det er et fint program som jeg tenker at setter lys på flere gode verdier :) Og det er jo sånn at det er mange "gullkorn" man ikke får med når 4-8 månder prosjekt skal klippes ned til 39 minutter tvprogram! I siste episoden lå det feks flere uker med trening på sosialisering med kjente og fremmede hunder. Dingo har reist med meg rundt når jeg har holdt hundekurs, vært med på tog, busser, i byen, på hundetrening, i parker og levd med hundene mine her hjemme i flere uker for å utvikle sosiale ferdigheter og språk og trygge ham på fremmede hunder. Jeg som hundetrener skulle gjerne vist et helt program bare om dette, men det er ikke det programmet hovedsaklig handler om, og det er så mye annet som er viktig å fortelle, så da blir noe også valgt vekk (også er det jo kun enkelte dager som filmes - det meste av treningen foregår uten et kamerateam i helene, for å få god og rolig hundetrening). Dingo kom fra et hjem med rusproblematikk og har antagelig vært mest overlatt til seg selv og har nok ikke vært så lenge under stress før han ble hentet ut. Atferdssenteret han etterhvert bodde på antok at han var mer utsatt for et par enkelthendelser med mishandling og at han har vært mest for seg selv, siden de også opplevde ham som ganske normal, men bare ekstremt kosete og litt stresset i form av positiv forventning til aktivitet. Hadde han vært utsatt for mye eller systematisk mishandling vil jeg (og atferdssenteret) tro at han ikke hadde vært så trenbar og tillitsfull som han er? Det er vanskelig å vite når man ikke vet hvordan det var, men av det vi ser på hundens atferd, så ser det ut som en veldig livlig og kul hund. Han er ekstremt kosete (unormalt kosete) - det er vel det eneste som er "rart" med ham. Han hadde også total panikk for kloklipp når vi fikk ham, men bare 4 uker med trening på hundens premisser, gradvis tilvenning og mye godbiter, så bare koste han seg og nærmest sovnet under kloklipp. Så igjen - denne panikken han hadde kan skyldes bakgrunnen hans, eller det kan bare være at han ikke har blitt trent til det før og sånn sett ikke har fått noen varige men av hendelsene, det er vanskelig å vite.

Høyt gress, nåå? Hvor i verden bor du?

Drømte i natt av min samboer tok med seg Nitro til dyrlegen for avlivning. Det følelsen av tomhet og savnet var grusomt. Ble letta da jeg våknet opp og gikk inn på hunderommet og så gullet ligge der å se på meg. Ble ekstra kos da på han ❤️

Jeg ser veldig godt poenget til dem som helst bare vil ha en hund pga økonomi, tid og plass. Men jeg synes det er veldig koselig at hundene har selskap i hverandre. Så har jeg dager som jeg er mye borte fra dem, så har jeg mye bedre samvittighet om jeg vet at dem har selskap i hverandre. Så det spørs jo egentlig hva man vil prioritere å bruke tid og penger på.

Non-Stops potesokker er jo klassiske. Anbefaler de langdistansesokkene på vinteren (vanntette og beskytter mot kulde selv om de ikke er tykke), og de billige, tynne variantene er kanskje greie til sommerbruk, men tynne sokker tåler jo ikke allverden før de slites ut.

Mange gode råd her, og så har jeg lyst til å komme med en kommentar: Hunden trenger gradvis opptrening. Der synes jeg det syndes en del "familiehund"-verden. 5 mil skitur i helga. 3 km gåtur i uka...

Sånn heelt generelt: jakt(avla)bikkjer. Stort sett ukompliserte hunder uten hemmende redsler eller veldig avvikende adferd(sproblemer).

Jeg har mistet min elskede hund Aska ? Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.