Leaderboard

Kanskje man skulle organisert en Sonenjul for dem som heller vil feire jul med likesinnede? Der antrekket er HUNDEKLÆR og stress er ikkeeksisterende?

Beklager på forhånd litt stemningsødeleggede innlegg, men.. La gjerne være med å lese - hvis du vil beholde en positiv julestemning selv! I disse tider blir man jo så oppspilt, glad og det er julestemning over alt. Ungene gleder seg som ja, "unger", voksne sliter som dyr for å rydde, vaske, pynte, lage mat, invitere til stort selskap, reise rundt med julegaver, osv, osv. Utad sett gleder man seg, man skal "kose seg sammen" og generelt er presset for å ha de hyggelig ganske enormt akkurat nå. Det finnes mange folk/familier som ikke har råd eller mulighet til en tradisjonel julefeiring, noen som er alene og ensomme, andre har mistet noen vesentlige i livet og såklart en hel verden full av mennesker som på så mange måter ikke har det noe godt. Jeg er overbevist om at det er mange fler som "sliter" denne tiden av året enn ellers. Det er skikkelig tøft å se "alle gleder seg" så uhemmet mens en selv egentlig bare synes livet er ganske kjipt. Etter at jeg ble voksen har jeg aldri vært særlig glad i julen (som barn var man jo bare glad for gavene, uansett liksom..). Det har sikkert noe med at man ikke har barn selv (eller i nær familie), og kikker på det hele litt fra "utsiden". Det er en kommersiell galskap slik man holder på i dag, og når man tenker over det er det hele ganske trist, egentlig. I år er det rent personlig for meg ennå værre, da jeg jo mistet min mor tidligere i år. Og det er jo hun som var hele julen for oss i familien - pyntet og sto i, laget julematen og pisket oss alle til å delta i julefeiringen enten vi ville eller ikke.. Når jeg i går fikk beskjed om at min beste venninne fikk meget dårlige nyheter ift sin pågående kreftbehandling, så følte jeg liksom - hva (banneord) er vitsen, egentlig? Nå sitter jeg her og prøver å "manne meg opp" til å gå inn til familien (flere av oss bor i samme hus), finne fram litt julepynt og starte forberedelsene til julemiddagen som man jo aldri før har engang vært med på å lage.. Julegavene er for lengs på plass, og jeg gleder meg over å ha funnet et par skikkelige "supre" gaver som jeg vet folk blir skikkelig glade for. DET er hyggelig, men likevel trist å tenke på at det til syvende og sist er det kommersielle jaget som "redder jula" også her... Heldigvis er vi bare voksne i famillien, og alle har nok et meget nøkternt forhold til det hele, men likevel.. Håper ikke jeg ødela stemningen helt her inne, men jeg antar at jeg ikke er helt alene med slike tanker heller. Men, men - det er jo bare å ta seg sammen, lime på smilet og bli ferdig med dagen... God jul alle sammen! Susanne

Vær inne med hunden - problem solved. Husk at hundens hørsel er mange ganger så god som vår, og dette blir høyt!

Du ødelegger ikke stemningen, du setter ting i perspektiv. Det har iallefall jeg bare har godt av.

Hi hi, takk for forslag dere Jeg er litt usikker på "Just" navn, kun fordi det er så innmari vanlig på J- kull at jeg synes det blir litt kjedelig. Jiminy Cricket vurderes :-) Det var litt kult! Her er forøvrig at bilde fra i går (etter fotosession, derfor det lilla teppet) Det ække alle nybakte vofse-mødre som hadde godtatt slikt? Gutta får stelle og styre, de. Selvsagt kun under oppsyn av meg, og ganske sjelden foreløpig. Nå skal mor og barn få mest mulig ro.

Den mest effektive måten å gjøre bikkja livredd raketter er å ta den med ut nyttårsaften. Får man seg hund så har man valgt bort det å stå ute å se på raketter nyttårsaften faktisk. Det bør man klare å leve med, eller så får man revurdere hundeholdet.

Dette synes jeg var veldig trist, at man synes det er plagsomt at andre gleder seg. Her har det vært store variasjoner opp gjennom årene, med mye masete pliktløp og selskaper jeg egentlig ikke har hatt lyst til å være med i men som jeg av høflighets skyld har stilt opp på. Det er mange år siden jeg har pyntet til jul f eks. Men etterhvert som pliktoppmøtene har blitt færre så har jeg satt mer pris på julen, og i år har det faktisk kommet frem litt julepynt igjen også. men det beste med hele julen for meg er noen etterlengtede fridager etter en hektisk høst

At hunden ellers er ufølsom for bråk betyr ikke at den ikke blir redd raketter. At hunden ikke reagerer på rakettene når den er inne betyr heller overhodet ikke at den ikke reagerer ute. Det er dessuten mange hundeeiere som ikke klarer å "lese" skuddredsel, fordi hunden ikke reagerer slik den vanligvis gjør når den blir redd. Ikke alle forstår at hunden som blir fjern og klengete faktisk mistrivses. Jeg tror at mange av de hundeeierne som mister hundene sine på nyttårsaften også tror at hunden deres "tåler en luftetur", før det plutselig smeller hos naboen og hunden er ute av båndet.

Jeg kan ramse opp 5 stk stabile og trygge hunder jeg vet om som har fått romjula ødelagt for resten av livet fordi de har blitt med ut nyttårsaften. Dette er hunder som var godt voksne og hadde et avslappet forhold til hele greia før dumme eiere tok de med ut og det smalt litt for høyt, litt for nære eller noe blinket for mye. Med mindre man bor langt til skogs og ikke har naboer rundt seg så vet man ikke hvor nære og høyt det kan smelle. Det er idioti. Det er ikke noe jeg synser og tror. Det er noe jeg vet. Det er sunn fornuft.

Tusen takk for egne historier og virtuelle klemmer! Det er på en måte godt å se at det ikke bare er en selv som er helt sær som har slike følelser omkring dette "fenomenet", selv om jeg selvsagt skulle ønske at dere alle hadde en slik "glansbildejul" som man leser om! Jeg husker godt alle barndommens juler hjemme hos mormor og morfar i Sverige, av og til tante og onkel + deres barn, den virkelige "galskapen" i gavene man fikk, alt godteriet og den herlige forventningen man hadde hele dagen når man var barn. Nå er vi kun en liten familie med meg, 2 brødre og en far som lider av Altzheimer, så neste år antar jeg det bare er meg og brødrene som skjønner hva som foregår. I år er det lillebror (33 år) og jeg som skal sørge for maten - han er langt flinkere enn meg, så det går sikkert greit... Heldigvis er vi ikke så kresne heller, så det får bli som det blir! Desserten har allerede blitt seendes ut som den var igjennom krigen - men smaksprøven var fortreffelig! Juleskinken smaker superb - selv om den er litt skakk og rar... (Lurer på om moder'n jukset litt og "spikket" den så jevn og fin??) Julepynten har dog ikke kommet fram... Får se om man får fikset NOE, litt julete, også finne fram juleduken, så.... Juletre har vi droppet for mange år siden, og det er jo helt greit. Hvem trenger egentlig et tre innendørs, liksom? LOL Vi får finne styrke i hverandre, kjøre pliktløpet helt ut - og håpe at man finner noe kos i kvelden uansett hvor trist man egentig synes det er. Og hvis alt det feiler, så har jeg og lillebror en avtale om Harry Potter maraton i morgen (ingen av oss har sett de to siste filmene!) - det BLIR hyggelig! Også har jeg og en venninne en tradisjon med å gå ut og spise på 1.juledag - og den kom etter at HUN slet skikkelig første julen etter brudd med mannen sin for 10-12 år siden, eller når det nå var.. Sånne ting er det jo kjempeviktig å holde liv i synes jeg. Og vi prøvde de første årene å trekke med så mange om mulig av venner og kjent, men det har nå dabbet av til kun henne, hennes mann og meg. Kjempekoselig uansett... Ha en riktig fin julekveld alle sammen - ingen av oss er tydeligvis alene om å tenke på dette litt utradisjonelt i alle fall! Susanne

Jeg lufter hundene, på nyttårsaften som alle andre dager. Jeg ser an hundene, og om de ikke reagerer noe inne, ser jeg ingen grunn til å ikke gi de en kort luftetur ut når vi selv skal ut og se på rakettene om kvelden. Hvis de selv vil ut, såklart, noe de fleste hunder sjelden takker nei til. Nå er det ikke snakk om å stå i raketthav akkurat, da vi hos mine foreldre bor i utkanten av sentrum og vi ikke selv har fyrverkeri. Men noe er det såklart, og mine hunder har aldri reagert på det. Om hunden ellers er trygg og grei med støy og i bråkete miljøer så ville jeg ikke vær redd for å tatt henne med ut. Sleng en neve godbiter på bakken så hun er opptatt av det. Og på lang avstand fra fyrverkeri, såklart. Om hunden er det minste usikker ville jeg blitt inne med hunden.

Ja, jeg vet Tone/ Line m.fl.. Da det ble tilbudt at vi kunne del-eie følte jeg at det egentlig var et veldig godt alternativ- da får jeg jo fortsatt beholde linjene, stille og slikt. Men i det jeg hadde "bestemt" meg for at det kan gjøres slik føltes alt bare så feil at det gjorde vondt. Veldig veldig veldig vondt. Jeg har aldri følt så sterkt for en valp noen gang faktisk (!) (Og jeg har følt mye for valper tidligere). Pr. nå sier "magefølelsen" at hannhunden er "vakrest" og har potensiale til å bli en stjerne i ringen (umulig å si pr. nå, men det er nå følelsen) Tispa vet jeg ikke. Det er mulig, og det er mulig at hun ikke har det lille ekstra for å hevde seg blant de store. (Men igjen- umulig å si pr. nå!) Allikevel har altså den lille jenta (vel gutten også, men på en annen måte foreløpig) krøpet langt inn i hjertet mitt. Slik jeg ser det nå tror jeg vi skal se på det som at jeg mest sannsynlig beholder tispa her, men venter med å ta en endelig besluttelse. Ting kan jo fortsatt skje. Jeg kan bli hodestups forelsket i hannhunden, det kan jo bli bittfeil etc som gjør at svaret sier seg selv etterhvert. Jeg har lært (nesten) at man ikke skal stresse seg til slike avgjøresler bare fordi man føler at man må. Om jeg "gir fra meg" valpekjøperen i England ( i tillegg til at jeg har sendt alle andre jeg hadde i Norge videre til andre) blir jeg ikke veldig stressa over at jeg event. beholder hannhunden litt lenger for å "se han an" heller. Nå har jeg iallefall kjøpt meg litt tid hos damen i england, så får vi se Over til noe annet. Her er vidunderene! Tispa nederst, hannhunden øverst. Hannhunden Tispa, 3 dager. Her ser dere såvidt pappa Tre sitt "kyssemerke" i det hvite på hodet hennes Hun har stor hvit krage, med dette sorte båndet som plutselig kommer inn og bryter kragen. Aldri sett lignende før, jeg. Langt fra "perfekt", men ingen feil, og jeg eeelsker det! Alle de små spesielle tegningene hennes som jeg aldri har hatt før. Ellers får man jo starte å kalle de noe annet enn tispa og hannhunden synes jeg. Jeg skal i utgangspunktet bare ha kallenavn på de i valpekassa. Om jeg beholder tispa eller hannhunden kommer de nok til å beholde "valpekasse-navnet" sitt. Flytter de antar jeg de får nye navn. Det hadde jo vært moro med J-navn på begge her også. Jippi og Jahoo? Flere forslag? Også var det dette med oppdretternavnet deres da. Har ikke hatt tid til å tenke mer på det, da all tankekraft har gått med på å prøve å finne en løsning på valpekjøperkabalen. Burde tispa hete noe som kan minne om hennes ingang i denne verden og det lille mirakelet jeg ser henne på mon tro? Hjertebarnet? Noe med hjerte (i og med at jeg så hjertet henne slå på UL, når vi var overbevist om at hun var død for lengst? Eller skal jeg gå for Jitterbug? Hun KAN passe som en Jitterbug altså. *Tenke mer* Sånn ellers: GOOD JUL dere! Edit: Jeg spurte forresten Sindre hva han syntes at valpene burde hete. Han synes begge skal hete Kurt. Jeg er ikke helt enig tror jeg

Jeg synes det er trist at noen/mange ikke har fått oppleve julen som jeg har. Det har "alltid" kun vært mamma,pappa, søstra mi og meg på julaften, og farmor innimellom. Vi har hatt den tradisjonelle julen med alt det hører til, uten kjas og mas. Jeg husker barndommens jul som en gledens dag (jeg veit det høres kvalmt ut) men sånn er det. Og jeg begynner å glede meg til jul så tidlig som i november Alle forberedelsene er det beste jeg veit, nå har hverken Christian eller jeg stor familie, og vi har heller ikke noe stort gavepress. så kosen for meg er å gå rundt i butikkene å finne en gave som jeg veit vil falle i smak, selv om den ikke er så dyr og flott. Dette er 2 julen vi to feirer aleine hjemme, jeg synes det er veldig kos og. Selv om folk lurer på hvorfor vi ikke vil feire med tante/onkel ungene våre (har 2 på hver side) så vi blir egentlig sett på som sære, men so what? Vi koser oss, og det er vel det viktigste? Jeg orker ikke det kjaset og maset med unger og bikkjer, og det er ikke aktuelt å sette dem igjen hjemme siden familiene våres bor et stykke fra oss. så da blir det uansett tidlig kvelden for å dra hjem, og det gidder jeg ikke. Så nå sitter vi begge her i stilongsen etter å ha gått en god tur med bikkjene, pinnekjøttet står å putrer og det lukter jul Reisen til julestjernen surrer i bakgrunnen og livet er herlig. Det beste er at vi kan kaste finstaen tidlig og hoppe i pysjen mens det er et salig rot her når bikkjer og i overivirige "voksne" pakker opp gaver Red:Leif

Nå fikk dere meg til å huske hvor heldig jeg er. Jeg er så heldig at jeg vokste opp i en typisk kjernefamilie hvor jula var til for barna. Julaften startet med at nissen hadde hengt julesokk på soveromsdøra vår og jeg og søstrene mine var oppe grytidlig og spiste godteri , kjente på pakkene og leste julehefter. Så vekte vi de " sure" foreldrene våre, som egentlig lå og ventet på å bli vekt, for å mase om morgengave, noe vi alltid fikk. Så var det julefeokost før vi ble jagd ut for å ake slik at vi fikk ut energi. Og så den ulidelige spenningen i mens vi maste og maste. Vi fikk aldri dyre julegaver, hvis vi fikk noe ekstra flott fikk vi bare den ene gaven. Foreldrene mine er nøye sånn. De andre i gata fikk dyrere gaver enn oss, men vi brydde oss ikke, for mamma hadde forklart at selv om de fikk dyre gaver så er det ikke sikkert alt var like koselig der julaften for det. Ingen voksne ble noensinne fulle, ingen kranglet ( bortsett fra meg og søstrene selvfølgelig ) og all kjefting ble etterfulgt av et overbærende sukk om at det er ikke så lett å være liten og overspent på julaften, man må regne med litt mas. Akkurat den type julaften skulle jeg ønske jeg kunne videreføre til poden, men det blir vanskelig. Faren har helt andre juletradisjoner, om man i det hele tatt kan kalle det for det. De fikk dyre gaver, men mamma hadde rett i at det ikke alltid er de som får dyrest gaver som hadde det best hjemme julaften. Nå har jeg akkurat kommet hjem fra julefrokost/ julesokkspising hos lillesøster og det var akkurat som å gjenoppleve julaften hjemme. Girede barn som spiser seg kvalme på godteri ( det gjorde vi også, alle vi søstrene ordner julesokk til oss selv hehe) og får godmodig kjeft og vage trusler om at nissen ser dem og at det er taktisk dumt å være rampete på julaften. Jeg skulle ønske jeg kunne gi alle på sonen en familie som min og 100 julaftener fylt av mas, ståk forventninger og juleglede. Men det kan jeg ikke. Jeg kan derimot gjøre mitt beste for at Ask får den samme positive følelsen rundt juletider som meg, ved å gjøre det til hans dag selv om gavene ikke er så dyre og fine som de andre barna sine. God jul til dere alle, også dere som synes det er litt trist! Det er lov å lage sine egne tradisjoner , om det så er å tilbringe de med hundene. Det er faktisk noe jeg misunner dere denne julen, langtur med hundene julaften formiddag er magisk og en helt egen tradisjon jeg går glipp av i år. Men til neste år... Edit: nå kom jeg på at det muligens var slemt med et sånt innlegg i denne tråden, men det var ikke slemt ment. Jeg kom bare på at jeg tross alt er en av verdens heldigste som har en så flott familie, til tross for at ikke verden er helt slik jeg skulle ønske den var for tiden. Sorry

Hunder har ingen ting ute å gjøre på nyttårsaften, de har ingen glede av å se folk skyte tusenvis av kroner opp i lufta, og sjansen for at hunden blir redd er stor uasett hva du gjør eller ikke gjør. Det er også lurt å lufte hunden I BÅND hver gang den skal luftes slik at du ikke risikerer at noen idioter smeller av en rakett tidlig på kvelden i nærheten av der dere går, hunde blir redd og stikker av. Det er nok av eksempler på hunder som stikker på nyttårsaften, så better safe than sorry.

Enig.. Enig.. Har egentlig aldri opplevd noe negativt rundt jul i barndommen, jeg, men syns likefullt jula er oppskrytt, mentalt slitsomt, pengekrevende og påtatt sukkersøtt. Og spesielt i år hvor jeg må "feire" med svigerfamilie.. Og det ødelegger det lille snev av velvilje jeg kanskje kunne ha, for makan til urettferdig behandling av barn på den siden gjør meg rett og slett rasende! Jeg er en "loner", som i ikke akkurat oversosial, men det er dog selvvalg.Jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Jeg tenker på de som sitter ensom og alene, eventuelt sliter med annet, og det er sikkert tungt - spesielt i jula, hvor alle tyter ut glede og kjærlighet. Jeg ønsker de noen fine dager nå i slutten av desember og at alt skal bli bedre i det neste året...

Jeg har faktisk mye av de samme tankene som deg, Susanne. Jula har egentlig aldri betydd så mye annet for meg enn at det er fri fra jobb og mye god mat som jeg de siste årene etter at mamma døde har vært nødt til å lære meg å lage selv. Man blir liksom bråvoksen når man plutselig oppdager at man er "den eldste kvinnen" i familien og dermed har ansvar for jula! For det er jo gjerne sånn, tradisjonelt sett, at det er mor i huset som ordner jula, de andre bare deltar og gjør sine ting, men om mor ikke hadde vært der, så hadde det ikke blitt mye til jul. Brått står man der og er selv "mor" (selv om man ikke har barn i huset) og skal fikse alt . Vi er bare vokse på julaften, men heldigvis har vi alle et avslappet forhold til det hele. Jeg lager maten, mens de andre dekker bordet og fikser andre ting, så spiser vi og skravler litt, får i oss desserten, ser litt på tv, leser litt - også er det noen som brått husker at oi - vi har vel noen gaver som burde vært delt ut også kanskje - så gaveåpningen skjer sånn rundt midnatt eller der omkring *ler*. Pakkeåpningen går fort da, vi har ikke så mange gaver liksom . Heldgvis har jeg et bra liv, jeg gruer meg ikke til jul selv om jeg heller ikke gleder meg sånn overvettes, men jeg gleder meg over at ANDRE er flinke til å pynte, jeg liker å se alle lysene som er rundt omkring, jeg morer meg over filmer på TV'n og bruker dagen til å gå lang og god tur med hundene.

På oppdrag fra Tøfflus:

Fikk ikke tatt noe nytt i år, så slenger ut fjorårets :-)

God jul soniser!!

Litt annet fokus: Jealous Because I Love You Juliet Capulet (som i Romeo & Juliet) Jewel of My Eye/Heart Jewel of the Nile Jack of All Trades Jack of Hearts Jolly Good Ellers matcher jo Jitterbug og Jiminy Cricket godt

Et herlig bilde! Gratulerer med to flotte valper og jeg skjønner at du får et vanskelig valg her!

Signeres. Det er noe som heter forebygging av angst eller usikkerhet for nyttårsraketter for hund, og noe av det som er mest forebyggene er jo nettopp det å skåne hunden fra det verste bråket. Mange av dyreklinikkene rundt om i landet gjør alt de kan for å lære opp dyreeiere i god tid før nyttår hvert eneste år, og hva tror dere årsaken til det er? Når det kommer til vedkommende som mener at nyttårsaften kan sammenlignes med å sosialisere/miljøtrene, så skal jeg (ikke) like å se den hunden som bare får se mennesker en gang i året, og da skal de menneskene helt uforutsigbart komme fykende ut fra hjørner og hoppende av biler med kasserollelokk gjerne også mens de lukter svidd krutt og har fresende blinklys på hodet. Hmm.. Jeg lurer på hvor mange hunder som egentlig ikke mener noe om de der da.

På samme måte som at den mest effektive måten å gjøre bikkja livredd biler og folk er å ta den med ut i trafikken og sosialisere den som liten? Den kan jo bli påkjørt, og treffe på noen som ikke behanldler den pent? Jeg tror ikke noen hunder taper noe på å ikke være med ut på nyttårsaften, klart det er det tryggeste, men at det er kritisk i forhold til hvorvidt hunden kommer til å være nervevrak resten av livet eller ikke - det tror jeg ikke. Nå er ikke det å se på rakettene viktig for meg, men hundene mine tåler det fint, og om de vil være med ut så får de det. Som med det meste annet kommer man langt med sunn fornuft.

Kallenavn "Jammen" kan tispen heter, fordi hun sa inni magen "Jammen, jammen, jeg vil jo ikke ut! Har det så godt her!" Joga, Joker, Joy, Jojo (som faktisk er afrikansk også, og betyr født på mandag, så det passer ikke helt da ) Afrikanske kallenavn Jaha - Dignity, høres også kult ut på norsk! Litt sånn høy på pæra! Jana - Healthy child eller Yesterday Jata - Star Jaja - Honored one Jamal - Elegance Kennelnavn Jealous of me - eller noe slikt, til hannhunden Jack Frost - så får du inn litt jul i det! Jinx - til jenten som har kastet en forbannelse over deg, du må velge henne, til tross for at det ikke passer

Eh, hva er poenget med å teste det?! I værste fall gjør du hunden livredd for hver nyttårsaften fremover!

Enig! La hunden være inne! Jeg bruker som oftest å være inne sammen med hundene. Om jeg har bare voksne hunder som jeg vet ikke blir redde så tar jeg en tur ut. Da er hundene inne med høy musikk på stereoen. I år har vi 4 hunder som kanppest har opplevd nyttårsaften før (tre av de var en mnd og en 3 mnd sist nyttårsaften) så da blir jeg inne sammen med de for å se hvordan de reagerer. ALDRI om jeg ville tatt med en hund ut på nyttårsaften mellom kl 23-00.30, uansett hvor lite skuddredd den vanligvis er.

Jeg har aldri tatt med hund ut på nyttårsaften, fordi jeg vet hva risikoen og hvilke følger det kan få resten av hundens nyttårsaftener. I min hundeomkrets har det aldri vært normalt å hverken ta med hunden ut eller overlate hunden i sitt eget selskap på nyttårsaften. Jeg anbefaler heller ikke at man tar med hunden ut, men at eier holder seg inne med hunden når det smeller som verst. Eier kan heller gå ut en tur mens noen andre er inne med hunden.

For meg har jul betydd ekstra lønn og god mat. Dette er kun min tredje jul med ferie siden jeg var 14.. Det stammer nok fra dysfunksjonel familie som bare skulle ha det sååååååååååååååå koselig i jula, og så kræsja alt fem min før middagen :rolleyes2: Påska derimot er mer høytid og kos for meg. Jeg kjøper gjerne gaver til folk, og gjør meg flid med å finne noe både mottaker og jeg liker, men er elendig på å ønske meg noe selv, jeg har jo alt jeg trenger? Jeg har gledet meg til å være på Rena i jula jeg, men det har ikke noe med jula å gjøre, men stedet, og det at det hjelper Rak. Det kunne like gjerne vært en uke i okt eller feb liksom.

Vi er i Bergen i starten av januar. Må hilses på!

Jeg må si meg enig med 2ne her. Og apropos EP-hund og valp så hadde jo jeg C som i tillegg til EP hadde dårlig syn, det gikk helt supert, C fikk en ny vår hun (selv om den ble kortvarig) og for første gang i sitt liv så virkelig lekte hun med en annen hund.

Søteste lille ulven

Nyyyyydelig! Så spennende! Håper du lager tråd og deler litt av hverdagen deres med oss! Og masse masse bilder!

Så utrolig skjønn han er! Jeg skulle absolut hadd èn sånn en om jeg bare hadde tenkt på utseende! Du får legge ut masse bilder av han, jeg skal i hvert fall følge med!

Det siste kortet fra vår side er det som ble trykket i papir, lagt i konvolutt, satt på frimerke og sendt ut - det ble tatt i fotostudio, da de hadde gratis fotoshoot som ble delt ut på en utstilling. Kvaliteten er bedre live enn når jeg tar bilde av det i stuemørket Modellene er altså Hudson og Foenix - God Jul!

Tredje julekortvarianten vår - dette sendt på epost.

Jaa, håper-håper-håper jeg får dratt en tur til de til sommeren/høsten!

Mener ikke å være nedlantende på noen måte, Men mener at det er kjempelett å sitte og være politisk korrekt, idealistisk og overseriøs på nett. Når virkeligheten kommer - tispen har løpetid der og da - året etter er det en annen tispe som "må" få sitt siste kull, høsten før var hun for ung, man ønsker ikke vintervalper, høsten etter skal søsteren i avl før hun blir omplassert, og da skal man på verdensutstillingen. Nei, da ER ikke "bare å vente et halvår" - bestandig. Og i alle fall ikke når man ikke skjønner vitsen? Man kan ALLTID vente lenger fordi'atte/om'atte - men man kan aldri vente lenge nok. For egentlig vil man jo vite hva hannen en gang dør av, ikke sant? Så man kan unngå å doble DET, i alle fall. Uroen for at det dukker opp noe helt uventet på en avlsdyrene går vel aldri bort? Om de er tre, fem eller åtte - like forbannet trist hvis man får melding om at den har hjertefeil eller utviklet allergi, etc. Ang kjønnsmodning så vet jeg om noen skye terriere som parret seg (og fikk en drøssvalper) da de var 6 mnd, så det er neppe noe argument for å vente til dèn er over. Ang. det å forandre seg så enormt mellom 12-24 mndr (eller 36?) - det må være noe som er veldig rasebetont. Har aldri hørt om det, jeg - en drittbikkje kjenner man "på gangen" som ettåring også, liksom.. HVIS ikke det er noen uheldige episoder som får han til å bli skikkelig "drittal" senere i livet. Men sånne er jo ikke arvelige, så det burde jo argumentere for at jo yngre de er - jo enklere er det å se hvordan hunden faktisk ER uten alt for mye miljøpåvirkning? Ang. å bruke 10-15 år gammel hund - jeg har nok arbeidet for lenge på Travselskapet. Når en hingst dør kan sæden hans brukes det samme året pluss neste - etterpå blir det destruert. Jeg ser på de jeg kjenner som har spart på sæd i årevis - det ER sjelden det er noen stor fordel å bevege seg 3-4-5 generasjoner tilbake på stamtavlen.. Men mulig noen av dere har raser som er som de er, og ingen forbedring har skjedd de siste 10-årene. Det har IKKE jeg. Det er et helt hav av kvalitetsforskjeller (forbedringer) på de 30 årene jeg har holdt på i alle fall. SÅ jeg liker derfor å se framover i avl - ikke bakover. Susanne

Hvorfor man skal vente til man vet hva man har? Den fysiske kjønnsmodningen er en sak, men den psykiske kjønnsmodningen er ikke ferdig før hunden nærmer seg 2 år (pluss/minus). Hunder som er greie og trivelige kan utvikle seg til å bli atale drittbikkjer (mer, jeg skriver kan, ikke kommer til å bli/vil bli/osv) - sjelden ja, men det har vel skjedd før og kommer vel til å skje igjen. Om jeg husker korrekt så er vel fryktaggresjon noe som også kan bli mer fremtredende i den alderen. Så jeg mener fremdeles man skal vente til bikkja er voksen jeg - ikke bare fysisk, men psykisk. Edit: Om noen skulle tro det så handler det ikke om at man må vente til bikkja nesten dør av alderdom..

Venter du lenge nok kan den tilmed dø! * ler* Seriøst, hva er poenget med å teste hvert eneste avlsdyr i huet og ræva etter sykdommer som sannsynligvis ikke finnes hos rasen? Belgerene mine vil jeg ha etter hunder som er hd og aa sjekket + øyelyst, bedlingtonen vil jeg ha DNA testet for den berømte leversykdommen, jacken sjekket for patella etc.. Jeg har ingen problemer med å kjøpe fra en urøntget bedlis, en belger som ikke er sjekket for patella el en Jack som ikke er DNA testet... Men det KAN sikkert dukke opp hd på en bedlis, leversykdom på en Jack etc, men noen risikoer her i livet må man leve med skal det bli noe spenning

Ja, ser at bruddene bare gjelder tispene. F.eks: Bruddårsak: 12 mnd gammel. Tjuvparring. Raksjon: Registrering avslått, tidsbegrenset avlsforbud på mor. Advarsel til oppdretter. Bruddårsak: 16 mnd gammel. Tjuvparring. Reaksjon: Kullet registreres, 2 års avlsforbud på mor. Advarsel til oppdretter. Bruddårsak: 17 mnd. Tjuvparring (lurer på om alle disse egentlig er tjuvparring) Reksjon: Registres, advarsel til oppdretter Edit: og jeg vet om hvertfall ett kommende kull som hadde gjort seg på den listen...

Nydelige bilder av en vakker hund! Og dessuten veldig velskreven (heter det det, forresen??) beskrivelse av hunden din/rasen. Har aldri lest en så utfyllende beskrivelse før. Nysgjerrige spørsmål - 1)hvorfor valgte du denne rasen selv i sin tid? 2)visste du "hva du gikk til," for å uttrykke meg teit?

Hvorfor har du lyst på en KO? Dette er hunder som overhodet ikke passer i leiligheter og byggefelt (de må få lov å vokte, og da er det uungåelig at naboene blir fryktelig sure om de bor så nærme at de plages av det) og som man ikke overlater til hvemsomhelst hvis man f.eks. skal på ferie.