Jump to content
Hundesonen.no

Recommended Posts

For et par dager siden døde min aller beste venn. Jeg har aldri hatt det så vondt, hun var min første hund, men var uansett noe helt spesielt og jeg vet jeg aldri finner maken. Har truffet mange cavalierer på tur om samtlige har vært hengivende, kosete trygge osv. En cavalier er altså drømme hunden min, men jeg orker ikke tanken på å få en syk hund. Lucy døde av hjertesvikt, 10 år gammel men hadde nok også litt sm. Mener allikevel at hun hadde et flott liv, hun var en liten kosegris, matvrak og turglad hund med masse personlighet og omsorg. 

Jeg har nå grått i 3 døgn. Jeg er ubrukelig knust, men vet at jeg trenger en ny hund. Kan noen komme med forslag til raser som kan måle seg Cavalieren? Ønsker en ny turvenn som er kosete og førerorientert, langhåret og medium størrelse. Ønsker ikke noe særlig mindre enn en Cavalier. Ser for meg at det blir litt kursing og agility, men bare på hobbynivå. 

Har sett litt på Welsh springer spaniel, og Kooikerhund, de minner jo om Cavalieren men klart man ikke kan gå etter utsende. 

Spanieler er vel som regel kosete hunder eller? 

Har noen erfaring med Kooikerhunder, leser litt for mye negativt om psyken på nettet. 

Har noen andre forslag å komme med? Trenger noe å fokusere på:/ 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Springer spaniel er jo i stor grad en større versjon av cavalier, men vær obs på noe svakt gemytt og separasjonsangst hos welshen.

Kooikeren er litt spesiell, og kanskje den staeste spanielen, og veldig annerledes.

Hvis jeg skulle tenkt på alternativer til cavalier ville jeg tenkt bichon havanaise, papillon/phalene (er vel faktisk også en spaniel), eventuelt cocker. Men der må man såklart være nøye på helse igjen, selv om det har blitt bedre, og definitivt bedre enn cavalier.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Engelsk springer spaniel er muligens det  nærmeste du kommer cavalier i et annet format. Welshen er det mye rusk på både fysisk og mentalt, og cocker synes jeg blir for skarp til å kunne sammenlignes.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Kondolerer. ♥️

Havanais og tibetansk spaniel (som ikke er en spaniel) synes jeg har en del likhetstrekk gemyttmessig, men sistnevnte regnes for å være mindre førerorientert. Engelsk springer blir vel det nærmeste om du skal ha litt større enn dette, men de trenger nok hakket mer utfoldelse enn de andre rasene.

 

Edited by Stjerneskinn

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Takk for svar:) Jeg er klar over at en springer er et steg opp, både fysisk og mentalt, men mener at jeg er klar for det. Jeg er svært interessert  i hundetrening, jeg brukte timesvis på canis før i tiden. Nå var jo hunden min eksemplarisk og enkel, men vi var definitivt best på valpekurset og treneren ville ha meg med videre på kurs i konkurranse lydighet, på denne tiden var det ikke mulig pga arbeidstider. Er utrolig glad i dyr, og ser for meg at dette kan være en fin hobby for meg, og ikke bare selskap. 

Papilon er forsåvit en kjekk hund, men føler det blir for lite hund for meg, mulig jeg tar feil altså. Har ikke truffet mange hyggelige tibetanske spanieler, så de utgår. 

Tenker nå at om jeg kan ta med hunden på agility, sykkeltur, hverdagstur og lengre turer i helgene, så bør vel det være nok? Eller? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Just now, SaraSL said:

Har nå to kooikere, bare å sende pm hvis det er noe du lurer på

Eller spør her, så vi andre kan følge med litt også? Jeg er nemlig litt svak for rasen, men har fått litt skrekken etter å ha kjent et par ustabile individer.

Er det blitt bedre? Kan man rimelig trygt kjøpe kooiker fra en seriøs oppdretter og få et stødig individ for tiden?

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Just now, simira said:

Eller spør her, så vi andre kan følge med litt også? Jeg er nemlig litt svak for rasen, men har fått litt skrekken etter å ha kjent et par ustabile individer.

Er det blitt bedre? Kan man rimelig trygt kjøpe kooiker fra en seriøs oppdretter og få et stødig individ for tiden?

Signerer denne! Jeg er synes også dette er en spennende rase, men når min personlige erfaring begrenser seg til «hold avstand, hun er ikke helt god», da blir man litt skremt ja...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Man kan absolutt få en stødig fin kooiker hos seriøse og gode oppdrettere. Min erfaring er at de har blitt bedre mentalitet siden jeg fikk min første for 8 år siden. De kooikeren jeg har møtt de siste 5 årene har vært sosiale og ¨normale¨hunder, selv om de kan som andre sier være litt sære. De krever både fysisk og mental trening. Jeg har sett enkelte linjer har mer nervøse hunder enn andre. Kjøper man kooiker så kan man nok ikke forvente en super sosial hund som vil hilse på alt og alle, men skal selvfølgelig ikke være nervøs. i fjord og i år var jeg på folkehøyskole med min yngste kooiker og vi omgikk 80 mennesker samlet samt rundt 10 hunder veldig ofte, og det var ikke noe problem, men ga beskjed til de som ville hilse at hun møtte komme til dem. 

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
8 hours ago, SaraSL said:

i fjord og i år var jeg på folkehøyskole med min yngste kooiker og vi omgikk 80 mennesker samlet samt rundt 10 hunder veldig ofte, og det var ikke noe problem, men ga beskjed til de som ville hilse at hun møtte komme til dem. 

Mulig jeg mistolker det du skiver, men dette høres jo ikke ut som en stødig hund? Hva skjer hvis det kommer et barn bort og hilser, for eksempel?

Share this post


Link to post
Share on other sites
56 minutter siden, Wilhelmina skrev:

Mulig jeg mistolker det du skiver, men dette høres jo ikke ut som en stødig hund? Hva skjer hvis det kommer et barn bort og hilser, for eksempel?

For de aller fleste som er vant til andre raser, vil ikke en «stødig» kooiker oppfattes som en stødig hund, er min påstand. Jeg har også inntrykk av at det er gjort mye bra avlsarbeid med fokus på det mentale de siste årene (med forbehold om det er lenge siden jeg var involvert i noe avlsrelatert), og mange oppdrettere med mye fokus på at hundene skal være «brukanes», men det er jo en rase som opprinnelig var avlet for å jobbe alene med sin eier, evt noen andre hunder, og som skulle være rask i reaksjonen, vâr og «tøff» på samme tid. Og ikke utpreget sosial. Så de passer nok godt som hund i en familie med voksne, som har mulighet til å tilpasse.Det finnes selvfølgelig gode eksemplarer, men de er ganske sære hunder, som både kan kreve «god oppførsel» av andre hunder og mennesker for å godta dem (som beskrevet over). Det har også vært litt for mange hunder som har vært sosiale en stund, men som plutselig slår om og blir mer «reaktive», og usosiale. Og det uavhengig av sosialisering og oppdragelse, er min erfaring. Du kan være heldig å få et veldig sosialt individ, men går du for kooiker må du være forberedt på å få en hund som har intimsone. De har mange gode egenskaper, morsomme å trene, intelligente, raske, kvikke i reaksjonene, gode agilityhunder (mange som gjør det veldig bra, særlig i Finland) jeg skulle så ønske det var litt større sjanse for å få en kooiker du ikke i så stor grad må ta hensyn til «særegenhetene til». (Misforstå meg rett; selvfølgelig tar man hensyn og tilpasser til hunden, men hvor langt skal eier og de rundt gå?) 

Da hadde jeg gått for en til. Jeg kommer nok til å gjøre meg kjent med rasen igjen på et senere tidspunkt, se hvordan den har utviklet seg mentalt osv. Men sånn utvikling tar tid og det er «få» kull ila et år. Så inntil videre går jeg for retriever, som er mer tilpasset livssituasjonen min nå.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på disse ‘særegenhetene’ som det snakkes om på kooiker. Kan man få en noe mer utfyllende beskrivelse? :)  Personlig har jeg ikke noe til overs for oversosiale hunder som tror alle de møter er en venn.  I min bok bør hunder holde en viss avstand til fremmede til det er avklart at den fremmede er vennligsinnet og balansert. For det første er det ikke alle som er så begeistret for å bli overfalt av overlykkelige hunder og sist men ikke minst, det kan være direkte farlig for hunden om den treffer på feil person.  
 

Ideelt sett bør hunder hunder være avventende /uinteresserte i fremmede mennesker og holde avstand, til jeg signaliserer at dette er ok folk.  Hvilket ikke må mistolkes som nervøsitet/sterk redsel.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Just now, QUEST said:

Jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på disse ‘særegenhetene’ som det snakkes om på kooiker. Kan man få en noe mer utfyllende beskrivelse? :)  Personlig har jeg ikke noe til overs for oversosiale hunder som tror alle de møter er en venn.  I min bok bør hunder holde en viss avstand til fremmede til det er avklart at den fremmede er vennligsinnet og balansert. For det første er det ikke alle som er så begeistret for å bli overfalt av overlykkelige hunder og sist men ikke minst, det kan være direkte farlig for hunden om den treffer på feil person.  
 

Ideelt sett bør hunder hunder være avventende /uinteresserte i fremmede mennesker og holde avstand, til jeg signaliserer at dette er ok folk.  Hvilket ikke må mistolkes som nervøsitet/sterk redsel.

Det kommer jo fullstendig an på rasen. En av grunnene til at jeg ikke vil ha retriever er at alle mennesker er en potensiell bestevenn. Spanieler er ikke helt ulike,  men i mindre grad. Kooikeren er en spaniel, men usosial til spaniel å være, og noe mindre "willing to please". Det finnes langt særere raser, men som spaniel er kooikeren ganske ulik de andre.

Samtidig er det greit å ha en hund som er interessert i å hilse på nevøene, eller som kan overlates til andre for pass uten å mistrives.

Hvis man vil ha en hund som ikke bryr seg om andre folk, eller hunder for den del, så må man velge rase etter det. Å oppdra hunden til å ikke hoppe opp på en hver forbipasserende er en annen sak, men kan like langt være en utfordring med enkelte raser...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Nei, det blir nok ikke Kooiker, selv om de få jeg har møtt har vært hel herlige. Hva med en fields spaniel, er det noens om har erfaring med den. Hva skiller en fields spaniel og springer spaniel, bortsett fra størrelsen? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Akkurat nå, simira skrev:

Det kommer jo fullstendig an på rasen. En av grunnene til at jeg ikke vil ha retriever er at alle mennesker er en potensiell bestevenn. Spanieler er ikke helt ulike,  men i mindre grad. Kooikeren er en spaniel, men usosial til spaniel å være, og noe mindre "willing to please". Det finnes langt særere raser, men som spaniel er kooikeren ganske ulik de andre.

Samtidig er det greit å ha en hund som er interessert i å hilse på nevøene, eller som kan overlates til andre for pass uten å mistrives.

Hvis man vil ha en hund som ikke bryr seg om andre folk, eller hunder for den del, så må man velge rase etter det. Å oppdra hunden til å ikke hoppe opp på en hver forbipasserende er en annen sak, men kan like langt være en utfordring med enkelte raser...

Det kommer selvsagt an på både rase og individ men en av grunnene til at retrievere og mange spaniels ikke har vært på ønskelista her, er nettopp den ukritiske tilnærmingen til fremmede.  Det er absolutt vettig for både folk og dyr og utvise en viss skepsis til fremmede og ikke ukritisk gå for at alle er potensielle venner..  

Hvorvidt man ønsker en hund som kommer slekta i møte med en gang eller ei, vil jo naturligvis variere. Har man mye besøk er nok muligens ikke en reservert hund  det beste valg.

Har man en reservert/uinteressert hund er ikke hopping på forbipasserende  noe problem man behøver å tenke på eller ‘dressere’ bort .

’Willing to please’ er ikke en egenskap jeg personlig etterspør, disse har etter mitt syn ikke helt sjeldent en heller kjedelig personlighet, eller mangel på sådan. Helt klart er dette enklere hunder å ha men ønsker man hunder med litt personlighet ( og er villig til og forstår at det gjerne betyr flere utfordringer på flere plan) så er nok ikke ‘willing to please’ mitt første kriterie. Dog bør kanskje ikke eiere uten en grei erfaring og forståelse for hund  gå for de mer selvstendige rasene/individene. 


Legger til ; ønsker man et ‘enkelt’ hundehold som i en hund som lett tar kommandoer og og er mest interessert i hva du ønsker bør man absolutt styre unna ‘what’s in it for me?’ raser og individer, både for egen del og ikke minst for hundens del. Skulle jeg enkelt beskrive slike raser/individer ville kanskje ‘katteaktige’ være en forståelig definisjon? 

Edited by QUEST

Share this post


Link to post
Share on other sites
1 time siden, QUEST skrev:

Jeg kjenner jeg blir litt nysgjerrig på disse ‘særegenhetene’ som det snakkes om på kooiker. Kan man få en noe mer utfyllende beskrivelse? :)  Personlig har jeg ikke noe til overs for oversosiale hunder som tror alle de møter er en venn.  I min bok bør hunder holde en viss avstand til fremmede til det er avklart at den fremmede er vennligsinnet og balansert. For det første er det ikke alle som er så begeistret for å bli overfalt av overlykkelige hunder og sist men ikke minst, det kan være direkte farlig for hunden om den treffer på feil person.  
 

Ideelt sett bør hunder hunder være avventende /uinteresserte i fremmede mennesker og holde avstand, til jeg signaliserer at dette er ok folk.  Hvilket ikke må mistolkes som nervøsitet/sterk redsel.

Beklager TS, nå er vi vel utenfor tema, men skal bare svare på spørsmålet; Det du skriver er sånn jeg tenkte når jeg ble informert om denne reservertheten før jeg fikk kooiker. Jeg kom fra flat og satt pris på en hund som ikke ønsket å overfalle folk med kjærlighet. 

Når jeg skriver baserer jeg meg på den tiden jeg var engasjert i raseklubben da jeg hadde min egen kooiker og traff ganske mange eksemplarer av rasen. Jeg hadde hatt retriever før og det påvirker nok litt hvordan man ser på rasen.

Kooikeren «prater» mye med hele seg. Mye signaler og tydelig språk, og prosesser og reaksjoner går veldig fort. De er veldig smarte, tenker selv og lærer fort. En fordel på noen ting, en ulempe på andre.

Det jeg opplevde var at en del individer ikke bare holdt seg på avstand men også fortalte at de ønsket at folk/andre hunder skulle holde seg på avstand med relativt store bokstaver. Og at en del viste veldig tydelig ubehag i situasjoner som jeg har tenkt er ting som en hund bør klare (Med trening og sosialisering selvsagt), som håndtering, sosiale settinger, folk som ser litt annerledes ut osv. Samt at ubehagelige/uheldige situasjoner satt uforholdsmessig lenge i, kanskje alltid, selv med gode forsøk på å trene/rette opp. Det er jo noe man som hundeeier da tilpasser seg til, med miljøtrening, god sosialisering når hunden er valp osv. Men jeg opplevde hos fler at man skulle gjøre ting så veldig 100%riktig for å lykkes. Det var også flere som var veldig selektive på hvilke personer de likte og ikke likte, og plutselig kunne reagere veldig på en enkelt person uten at det tilsynelatende var noe forklaring (Eller forklaringen var ting som ivertfall jeg ville forvente at en voksen hund skulle tåle). Og som det ble spurt om over her; jeg ville nok regne med en kraftig reaksjon dersom det kom feks et barn overraskende på. Kanskje ikke bitt. Men ivertfall mye tegn til ubehag og klart uttrykk for det. Jeg ville feks aldri anbefale rasen til noen med små barn, og det tror jeg få som er erfarne med rasen ville. 

Rasen er jo beskrevet som reservert, men skal ikke være nervøs/redd. Jeg har i ettertid tenkt litt sånn at på en rase som liksom er høyt på skalaen for «reservert» så vil det alltid være en del som beveger seg over på redd/nærvøs. Men selv med det i tankene har jeg ikke helt klart å forklare den uberegneligheten som jeg opplevde med fler. Når du tror du er under huden på hunden, får du plutselig en overraskelse. Kanskje derfor jeg fortsatt synes rasen er interessant. De har liksom mange lag, litt katteaktige, kanskje nesten litt menneskeaktige.

Det skal sies at det var nok en del uenighet innad i rasemiljøet om hvor mye særhet som var ok (hvor mye skal man tenke at det er greit at man må tilpasse til en hund, skal man ha en rase som er tilpasset det samfunnet man lever i og de kravene det stiller til en hund, skal man prøve å utvikle rasen mot en noe mer robust mentalitet eller tenke at rasen skal være det den alltid har vært og at det er en viktig del av hele pakka)

 

(bare understreker at når jeg bruker begrepet «en del» lenger opp her, så tenker jeg fler enn man må regne med i en rase. Det finnes jo alltid noen «unormale»)

 

Edited by *Marianne*
  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Just now, *Marianne* said:

Rasen er jo beskrevet som reservert, men skal ikke være nervøs/redd. Jeg har i ettertid tenkt litt sånn at på en rase som liksom er høyt på skalaen for «reservert» så vil det alltid være en del som beveger seg over på redd/nærvøs.

Det er der det skurrer litt for meg når det blir snakk om «reserverte» hunder. Jeg ser redd/nervøs på en helt annen skala enn reservert/uinteressert, for meg er dette totalt ulike egenskaper som ikke kan måles opp mot hverandre.

  • Like 4
  • Thanks 1

Share this post


Link to post
Share on other sites
3 timer siden, Animallover skrev:

Nei, det blir nok ikke Kooiker, selv om de få jeg har møtt har vært hel herlige. Hva med en fields spaniel, er det noens om har erfaring med den. Hva skiller en fields spaniel og springer spaniel, bortsett fra størrelsen? 

 

3 timer siden, simira skrev:

@Orca har vel to field spanieler nå, og reklamerer hardt for rasen. ;)

:D  

Jeg har 2 fieldjenter ja ❤️ Rasen har truffet meg midt i blinken. Fantastiske hunder synes nå jeg. 

Det som skiller field fra springer mest er kanskje at fielden kan være reservert. Men dette er veldig variabelt. Jeg føler at det ikke er noe homogenitet i rasen når det kommer til dette. Du har alt fra de som elsker alle mennesker, til de som absolutt ikke bryr seg, til de som er sky og usikre. Så det kan være litt sjansespill når det kommer til det, men om du er nøye på at du liker væremåten til foreldrene, hvor sosiale de er, tror jeg man er på god vei. Jeg har to som er veldig forskjellige. Den ene er en svært forsiktig type. Hun liker de aller fleste folk, spesielt menn, men hun kan reagere med å være tilbakeholden eller unnvikende om det er noen som oppfører seg veldig voldsomt/høylytt eller rart. Hun er også usikker på barn, og trekker seg unna dem. Dette skyldes nok manglende sosialisering, men jeg tror ikke en retriever feks hadde blitt så påvirket av manglende sosialisering som henne. Dog viser hun aldri noen form for aggresjon eller noe som helst den veien, er hun usikker går hun enten bort /skvetter unna (brå bevegelser som hos barn) eller lar være å ta kontakt. Den andre jeg har er derimot helt annerledes, hun elsker alle og hilser med hele seg på alle, og hopper gjerne i båndet mot alle hun får øyekontakt med. Hun er bare 1 år, så hun kan også bli roligere med dette med alderen, men usikker tror jeg ikke hun vil bli. Moren hennes er helt lik, svært sosial. 

Ellers vil jeg tro de er ganske like springer. Jeg har hørt fra de mer erfarne fieldfolka at det er mer motor og jaktegenskaper i fielden enn vanlig springer og cocker, og når jeg har sett de jobbe i terrenget vil jeg si meg enig der. Springerne og cockerne (utenom jaktvariantene) virker litt trege i forhold til mine når de jobber i felt :P 
En del fielder har også mindre pels enn springer. 

 

Du kan lese mer og se flere bilder av fielder i tråden min er om rasen. Ellers lagde jeg akkurat en instagramkonto hvor jeg poster bilder av fielder i Norge. Den heter @fieldspaniel_norge 

Share this post


Link to post
Share on other sites
3 timer siden, Wilhelmina skrev:

Det er der det skurrer litt for meg når det blir snakk om «reserverte» hunder. Jeg ser redd/nervøs på en helt annen skala enn reservert/uinteressert, for meg er dette totalt ulike egenskaper som ikke kan måles opp mot hverandre.

Jeg er forsåvidt enig. Og reservert er i utgangspunktet en positiv ting hos meg. Men jeg har på en måte lært meg å assosiere det mot noe negativt. Men de to egenskapene er litt i samme gruppa, kanskje? Og hvis det ikke har noe sammenheng, hvorfor syns jeg da det er mest redde/nervøse hunder hos de rasene som av og til beskrives som reserverte? Jeg vet ikke, men for meg har det vært en slags logikk. Så kan man kanskje tenke at der reservert er brukt for å beskrive raser, så er det på litt forskjellig grunnlag fra rase til rase. Selv om det er samme ord som brukes. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
7 timer siden, Wilhelmina skrev:

Det er der det skurrer litt for meg når det blir snakk om «reserverte» hunder. Jeg ser redd/nervøs på en helt annen skala enn reservert/uinteressert, for meg er dette totalt ulike egenskaper som ikke kan måles opp mot hverandre.

Enig og jeg tror også begrepet reservert blir like mye misforstått / misbrukt som ‘dominant’. Sistnevnte brukes jo gjerne om hunder  som flyr på andre hunder/ ikke tåler andre hunder. Dette har jo ingenting med dominans og gjøre.  En reelt reservert/ uinteressert hund er ikke redd den er bare uinteressert i kontakt med ‘alt og alle’. 
 

@*Marianne*; takk for utfyllende forklaring :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
4 hours ago, *Marianne* said:

Jeg er forsåvidt enig. Og reservert er i utgangspunktet en positiv ting hos meg. Men jeg har på en måte lært meg å assosiere det mot noe negativt. Men de to egenskapene er litt i samme gruppa, kanskje? Og hvis det ikke har noe sammenheng, hvorfor syns jeg da det er mest redde/nervøse hunder hos de rasene som av og til beskrives som reserverte? Jeg vet ikke, men for meg har det vært en slags logikk. Så kan man kanskje tenke at der reservert er brukt for å beskrive raser, så er det på litt forskjellig grunnlag fra rase til rase. Selv om det er samme ord som brukes. 

Fordi mange ikke klarer å se forskjell på en reservert hund og en reservert hund som også har sosiale brister. En reservert hund er bare uinteressert, den er mer opptatt med sine greier enn folk. En reservert hund med sosiale brister er usikker rundt folk. Slike hunder vil gjerne buste, bli overdrevent snusete, unnvike kontakt, trenge lang tid på å ta kontakt med en fremmed, bjeffe overdrevent mye ved besøk og i verre tilfeller bjeffe ved passering og knurre/bjeffe på folk som kommer for nært. 

Likedan kan sosiale hunder også ha sosiale brister og være usikre på folk. Hunder som er sosiale men virker overdrevent smiskete og oversosiale kan ha usikkerheter som ligger i bunn. På disse hundene er det nok også mange som tolker usikkerheten som at hunden bare er "supersosial".

  • Like 6

Share this post


Link to post
Share on other sites
19 timer siden, Tyttebæra skrev:

Fordi mange ikke klarer å se forskjell på en reservert hund og en reservert hund som også har sosiale brister. En reservert hund er bare uinteressert, den er mer opptatt med sine greier enn folk. En reservert hund med sosiale brister er usikker rundt folk. Slike hunder vil gjerne buste, bli overdrevent snusete, unnvike kontakt, trenge lang tid på å ta kontakt med en fremmed, bjeffe overdrevent mye ved besøk og i verre tilfeller bjeffe ved passering og knurre/bjeffe på folk som kommer for nært. 

Likedan kan sosiale hunder også ha sosiale brister og være usikre på folk. Hunder som er sosiale men virker overdrevent smiskete og oversosiale kan ha usikkerheter som ligger i bunn. På disse hundene er det nok også mange som tolker usikkerheten som at hunden bare er "supersosial".

Enig i at det er en forskjell, og det husker jeg også vi diskuterte (Og prøvde å opplyse om ifm info om rasen) en del når det gjaldt kooikeren. For det er liksom lettere å skylde på den naturlige reservertheten, enn å si at du har en nervøs hund (gjelder forsåvidt flere raser). Og for en del kan det fremstå relativt likt.

 

red; men jeg skulle gjerne, sånn uavhengig av denne diskusjonen, sett noe statestikk/undersøkelser av det, andelen hunder som faller inn under en definisjon av nervøs i en rase som regnes som reservert ift i en rase som regnes som mer sosial. Her er det jo mye som kommer an på hvordan du definerer de ulike begrepene, men...
 

 

Edited by *Marianne*

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har hatt hunder i begge ender av skalaen, med fryktagressjon og en som var oversosial. Jeg foretrekker helt klart den oversosiale typen. Heller det enn en som prøver å angripe folk på gata. Men det er ekstremene. Han jeg har nå, jaktlabrador, er passe sosial og DET foretrekker jeg. Har ikke hatt en så enkel hund som ham. Han er med overalt og det har aldri vært noen problemer (han er 10 år nå). Joda, han stakk av til ei mor med barn da han var 6 mnd og han forsynte seg av brødskiva til et barn da han var noen år eldre, men det får jeg ta på min konto for og ikke følge skikkelig med 😅

I valpe -og unghundstiden måtte jeg så klart lære ham folkeskikk, men det må vi jo med de fleste hunder. Det aner meg at noen med veldig sosiale raser bare "lar" hunden hilse på alt og alle, fordi det er morsomt og søtt og sånt, særlig når de er små, men det er ikke like hyggelig når poden er 40 kg og drar av sted som en forvokst oter. 

Men ja, min preferanse er en som er passe sosial. Som er trygg nok i seg selv til å møte på alt av folk og fe som en hund i dag i by må treffe på. Og det vil også si en som jobber for belønning og kan lære seg å være høflig :) En som er balansert i knollen, rett og slett.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har hatt en som var totalt uinteressert i de alle han ikke kjente godt, men var absolutt ikke redd de heller, så reserver i ordets rette forstand, og det var bare deilig. Har en nå som elsker alle, uten å at jeg vil si han er for pågående (pinscher er ikke akkurat en lab i væremåte), og det er også bare fint. Kunne like lett hatt begge deler, men en som faktisk er redd/veldig skeptisk til fremmede mennesker er det jo slitsomt å måtte ta hensyn til, og bor man sentralt kan det jo gi hunden direkte dårlig livskvalitet.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg så røntgen-bilde av hoftene til hunden til venninnen min. Uavhengig av hva NKK mente om de, så var dette ikke slik gode hofter skulle se ut. Selv med et utrent øye, så kunne jeg se hvor dårlige de var (Problemet var jo litt at veterinæren sa at bildene så veldig bra ut. Så venninnen ble veldig overrasket og skuffet da hun fikk vite at det var D-hofter. Så jeg måtte hjelpe henne med at selv om BILDENE var veldig bra, så kunne HOFTENE være dårlige  )
    • Ja, det der var det mange som var opptatt av på foredraget jeg var på også. Var ikke måte på hvor mange som hadde opplevd feil avlesning som ble korrigert ved ny avlysning eller etter anke i det nordiske panelet. Det virket nesten litt som om det at det selvfølgelig skjer menneskelige feil (som blir vurdert og rettet opp av et overordnet organ) var et argument for at man burde skrote hele systemet. Satt litt på spissen, selvfølgelig.
    • Det snakkes også mye om at "avleserne i NKK er så strenge", og at en A i andre land fort kan bli både C og D her.
    • Ja, det er mulig, har selv hatt en med D etter fri foreldre og besteforeldre. Det ble tidligere jukset mye med IPO-prøver i Tyskland, så er gjerne ikke helt umulig å tenke at helsetester jukses med også. 
    • Er man oppdretter av en del blandingshunder kan man visst garantere gull, grønne skoger, røkelse og myrra   Men ja, dessverre. HD er en av, flere, "fiffige" ting det er vanskelig å unngå helt. Man er vel etterhvert blitt nokså enige i om at det er en kombinasjon av arv og miljø som virker sammen. Hunden må allikevel visstnok være genetisk disponert for HD for at miljøet skal ha effekt. Også kan man i teorien parre to hunder med D- eller E-hofter, hvor én av åtte valper får f.eks. B (de resterende blir kanskje ikke røntget, eller ligger på C-E, f.eks.) som blir parret med en annen hund med tilsvarende dårlig bakhistorie. Da er indeksen ræva, og valpene fra de to kan allikevel være veldig dispinert for HD selv om begge foreldrene jo var fri. Og tilsvarende så kan familien og foreldyrene ligge på C-A, men så parrer man to individer, med f.eks. A eller B, som allikevel får nesten bare D- til E-hofter på alle avkom.   Jeg var på en foredragskveld i regi av NKK for noen år siden, det var tidvis nokså amper steming blant publikum der, men en av foredragsholderne var en av de største oppdretterne av førerhunder. De selekterte veldig hardt, og hadde også lavere forekomst av HD enn hos labradorer generelt. Der var det ikke noe "hvis om" og "hunden er ellers bra så...". Hvis hunden ikke var fri (kan til og med være at de til og med bare brukt B-hunder helt unntaksvis og da kun med annen A-hund?) så ble den ikke brukt i avl. Punktum. 
  • Nylig opprettede emner

×