Gå til innhold
Hundesonen.no

Du møter mannen/dama i ditt liv- men så...


QUEST
 Share

Recommended Posts

Tenk deg at du møter mannen/dama i ditt liv og du føler at dette er full klaff på alle områder. Vedkommende gir uttrykk for samme følelse ovenfor deg. Lutter glede på alle fronter mao men så forteller vedkommende at hun/han er transkjønnet og ble født som motsatt kjønn opprinnelig. 

Ville det være en deal-breaker for din del, eller ville det være likegyldig, så lenge du føler at dette er 'den rette'?  

Hvis man  ønsker biologiske barn sammen med sin partner, så kan jeg se at det kan være et problem, hvis vedkommende er fullt operert, altså også nedentil. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 81
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For min del hadde det gått bra.  Det viktigste er at man passer sammen og har det bra.

For min del er problemstillingen helt irrelevant... Jeg lider av FF... altså forholdsfobi. Jeg blir fysisk dårlig av tanken på å innlede et forhold til noen. Helt sant. Jeg blir kvalm, svimmel, mister

Jeg er jo heterofil, men møter jeg en mann (som jeg da tror er mann) og får følelser og synes denne personen er fantastisk, hvor da vedkomne etter en tid åpner seg for meg og forteller at han er født

For meg hadde det vært en dealbreaker. 
Jeg har overhodet ikke noe imot mennesker som er transkjønnet eller enhver annen form for "kjønn" og "seksualitet".  På samme måte som alle former for samlivsformer mellom to, eller flere, samtykkende voksne personer er helt greit for meg.  

Men for min egen del så er jeg svært "snever" og strengt monogam, heterofil og med en biologisk innstilling til kjønn (det er bare to, og min partner må både være født som, fungere som og være som det motsatte av meg).  

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke helt hvordan jeg hadde reagert, men sannsynligvis hadde det ikke vært noe problem for meg. Jeg har ingen problemer med at folk er homofile, transkjønnet osv.

Så lenge kjærligheten er der mellom to mennesker, så tror jeg den kan overvinne mye :D

  • Like 3
  • Thanks 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det  ville vært helt likegyldig, det viktige er hva slags kjemi vi har og hvordan vi ellers passer sammen.

Kjønn og kjønnsuttrykk er i utgangspunktet ikke noen viktig del av hvem jeg får følelser for, så hvem som er trans og ikke er i hvert fall ikke noen stor greie.

Mulig jeg hadde blitt litt skuffa hvis vi ikke kunne få biologiske barn sammen, men der er det jo uansett ingen garantier. Om jeg var sammen med en annen cis-dame hadde det uansett vært utelukka, og ikke alle cis-menn kan få barn i utgangspunktet. Jeg har aldri vært gravid, så strengt tatt veit jeg ikke om jeg kan det selv ?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dealbreaker. Jeg er hetero og hadde ikke klart å slått meg til ro med noen som opprinnelig var født som kvinne.

Synes forøvrig det er litt snedig at flere føler de må nevne at de ikke har noe i mot hvem andre liker og ikke, som om det har noen sammenheng? At jeg er hetero sier da ikke noe om min holdning til de som ikke er det?

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I pur begeistring over at flere 'er som meg' , altså hadde ikke hatt noe imot en transkjønnet partner, så delte jeg rundhåndet ut 'pokaler'. I en slik tråder der det 'riktige' svaret er ganske opplagt ( hadde jeg byttet ut transseksuell med farget, hadde nok relativt få svart nei, selv om det ikke var av de 'gale' grunner) så er det lett å glemme ( også for meg) at responsen fra de som sier 'nei' er minst like interessant! :) 

Enstemmig enighet gir jo ikke særlig grobunn for diskusjoner og kan fort gi et galt bilde av 'virkeligheten', så og si. 

Så her vil jeg takke alle for svar( gjerne flere) ikke minst de som sier nei. Dere som sier dere ikke kunne tenkt dere en transseksuell partner, har dere mulighet for å utdype mer hvorfor? :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Tonje skrev:

Dealbreaker. Jeg er hetero og hadde ikke klart å slått meg til ro med noen som opprinnelig var født som kvinne.

Synes forøvrig det er litt snedig at flere føler de må nevne at de ikke har noe i mot hvem andre liker og ikke, som om det har noen sammenheng? At jeg er hetero sier da ikke noe om min holdning til de som ikke er det?

Jeg føler jeg må si det fordi at jeg vil ikke oppfattes som en person som dømmer andre mennesker. Og hvis jeg bare hadde skrevet 'dealbreaker' så hadde det kanskje virket som at jeg har noe imot mennesker med annen legning eller variant enn meg selv. Men ja, det virker jo som man føler for å forsvare svaret sitt litt :P 

Akkurat nå, QUEST skrev:

I pur begeistring over at flere 'er som meg' , altså hadde ikke hatt noe imot en transkjønnet partner, så delte jeg rundhåndet ut 'pokaler'. I en slik tråder der det 'riktige' svaret er ganske opplagt ( hadde jeg byttet ut transseksuell med farget, hadde nok relativt få svart nei, selv om det ikke var av de 'gale' grunner) så er det lett å glemme ( også for meg) at responsen fra de som sier 'nei' er minst like interessant! :) 

Enstemmig enighet gir jo ikke særlig grobunn for diskusjoner og kan fort gi et galt bilde av 'virkeligheten', så og si. 

Så her vil jeg takke alle for svar( gjerne flere) ikke minst de som sier nei. Dere som sier dere ikke kunne tenkt dere en transseksuell partner, har dere mulighet for å utdype mer hvorfor? :) 

Jeg synes det blir noe helt annet med hudfarge enn kjønn. Om man velger bort noen som matcher supert pga hudfarge blir det jo mer rasisme da? Tiltrekningen til et annet menneske dreier seg om individ for min del, og slettes ikke hudfarge. 

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Midas skrev:

Jeg synes det blir noe helt annet med hudfarge enn kjønn. Om man velger bort noen som matcher supert pga hudfarge blir det jo mer rasisme da? Tiltrekningen til et annet menneske dreier seg om individ for min del, og slettes ikke hudfarge. 

Rasisme? Ikke nødvendigvis :) For min del vil rene utseende preferanser spille inn og da er det ikke fargen jeg tenker på, selv om den aktuelle folkegruppen kan ha mørk hud. Så skulle jeg stilt et slikt spørsmål, ville det nok være mer presist ( og ikke særlig PK..  å navngi den spesielle folkegruppen/rasen jeg hadde i tankene)  Uten å nevne noen spesiell folkegruppe/rase; på generellt grunnlag kan man jo si at enkelte folkegrupper har lave individer i snitt , er svært spelemmede men høye  eller har et feminint uttrykk, også mennene. Men om disse var hvite eller fargede ville ikke spille noen rolle for min del, det er helhetsinntrykket som er det avgjørende for min del, ikke hudfargen. Til gjengjeld så har jeg sett flere relativt kullsorte om det er lov å si det,  som har vært oppsiktsvekkende flotte, av begge kjønn. 

Endret av QUEST
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det hadde uten tvil vært en dealbreaker for meg. 

4 minutes ago, Midas said:

Jeg synes det blir noe helt annet med hudfarge enn kjønn. Om man velger bort noen som matcher supert pga hudfarge blir det jo mer rasisme da? Tiltrekningen til et annet menneske dreier seg om individ for min del, og slettes ikke hudfarge. 

 

Nja. Man kan jo ha preferanser på hudfarge på samme måte som man har preferanser på høyde, uten at man er rasist av den grunn. Ingen av delene bør jo kanskje være en dealbreaker, men jeg merker jo helt klart hva jeg tiltrekkes av og ikke likevel, og det er jo ikke noe man styrer sånn sett.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutes ago, Midas said:

Jeg føler jeg må si det fordi at jeg vil ikke oppfattes som en person som dømmer andre mennesker. Og hvis jeg bare hadde skrevet 'dealbreaker' så hadde det kanskje virket som at jeg har noe imot mennesker med annen legning eller variant enn meg selv. Men ja, det virker jo som man føler for å forsvare svaret sitt litt :P 

Jeg synes det blir noe helt annet med hudfarge enn kjønn. Om man velger bort noen som matcher supert pga hudfarge blir det jo mer rasisme da? Tiltrekningen til et annet menneske dreier seg om individ for min del, og slettes ikke hudfarge. 

 

Helt enig med deg i begge utsagn. Jeg føler jo at det lett kan tolkes som om jeg dømmer eller har noe imot alternative inndelinger av kjønn eller andre former for seksualitet eller samlivsformer om jeg ikke sier noe om det.  Det er ikke noe for meg, men jeg kan godt være venner, hjelpe osv med de som ikke er som meg.   

Som nevnt i AN tråden betyr utseendet lite for meg, hudfarge er en slik ting som ikke betyr noe og hvor jeg ikke har noen preferanser overhodet. At egen mann er norsk og bleik er en tilfeldighet ikke et bevisst valg.  Forøvrig er han en jeg aldri skulle bli sammen med :P (gikk ettertrykkelig i vasken den planen der da)

 

@QUEST jeg vet ikke hva mer du mener jeg skal utdype angående mitt tradisjonelle og biologiske syn på kjønn og seksualitet hva angår egne valg av partner? 
Jeg kan ikke si hvorfor det er slik, det bare er det. Det er ikke noe en bevisst opplæring/handling/holdning jeg har gått inn for, jeg bare er sånn. Gener og oppvekstmiljø? Ikke vet jeg, men det er vel det som ofte gis som svar.  Dog burde jeg av "miljømessige" årsaker også hatt fargede folk som en dealbreaker og ment at alt annet en heterofilt og monogamt var "utenfor normalen" og noe man til en viss grad skyr unna.  Vanskelig å analysere objektivt hvorfor man er som man er. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, QUEST skrev:

Rasisme? Ikke nødvendigvis :) For min del vil rene utseende preferanser spille inn og da er det ikke fargen jeg tenker på, selv om den aktuelle folkegruppen kan ha mørk hud. Så skulle jeg stilt et slikt spørsmål, ville det nok være mer presist ( og ikke særlig PK..  å navngi den spesielle folkegruppen/rasen jeg hadde i tankene)  Uten å nevne noen spesiell folkegruppe/rase; på generellt grunnlag kan man jo si at enkelte folkegrupper har lave individer i snitt , er svært spelemmede men høye  eller har et feminint uttrykk, også mennene. Men om disse var hvite eller fargede ville ikke spille noen rolle for min del, det er helhetsinntrykket som er det avgjørende for min del, ikke hudfargen. Til gjengjeld så har jeg sett flere relativt kullsorte om det er lov å si det,  som har vært oppsiktsvekkende flotte, av begge kjønn. 

 

Akkurat nå, Mackenzie skrev:

Det hadde uten tvil vært en dealbreaker for meg. 

Nja. Man kan jo ha preferanser på hudfarge på samme måte som man har preferanser på høyde, uten at man er rasist av den grunn. Ingen av delene bør jo kanskje være en dealbreaker, men jeg merker jo helt klart hva jeg tiltrekkes av og ikke likevel, og det er jo ikke noe man styrer sånn sett.

Ja, men spørsmålet var om det var en perfekt match og at man likevel velger bort noen pga hudfarge. Altså, hvis man tiltrekkes av mørke da, for hvis det er en perfekt match er man vel tiltrukket av personen, og da likevel velger den bort fordi man ikke skal være sammen med noen pga at de har feil hudfarge, det er det jeg mener med rasisme. At man ikke blir tiltrukket av noen som har den og den hudfargen er ikke rasisme. Hvis det var mulig å forstå hva jeg mente :P 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Midas skrev:
Akkurat nå, Mackenzie skrev:

 

Ja, men spørsmålet var om det var en perfekt match og at man likevel velger bort noen pga hudfarge. Altså, hvis man tiltrekkes av mørke da, for hvis det er en perfekt match er man vel tiltrukket av personen, og da likevel velger den bort fordi man ikke skal være sammen med noen pga at de har feil hudfarge, det er det jeg mener med rasisme. At man ikke blir tiltrukket av noen som har den og den hudfargen er ikke rasisme. Hvis det var mulig å forstå hva jeg mente :P 

Jeg forstår hva du mener og er enig :) 

 Jeg tenker  jo  litt på om ens preferanser mtp utseende er helt 'rene' , altså om det virkelig er bare er utseendet man ikke finner tiltalende eller om ens kunnskap om vedkommende folkeslags holdninger til dette og hint også spiller inn, mer eller mindre ubevisst? 

På bakgrunn av egne 'dislikes' mistenker jeg jo det. De menn jeg finner ( og tildels kvinner)  absolutt minst tiltalende utseendemessig  har tilfeldigvis(?) et syn på bl.a kvinner ( på generell basis) som jeg finner frastøtende. En tilfeldighet? Tja..kanskje. 

Endret av QUEST
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo heterofil, men møter jeg en mann (som jeg da tror er mann) og får følelser og synes denne personen er fantastisk, hvor da vedkomne etter en tid åpner seg for meg og forteller at han er født som kvinne. At mine følelser skulle endret seg tvert tror jeg ikke hadde skjedd, men det hadde jo blitt en liten tankeomstilling (har jo aldri opplevd det).

Jeg er veldig fordomsfri og heller ikke veldig opptatt av at menn må ha det sånn og sånn mellom beina. Hvis seksualitet er så viktig for mange, da kan man jo spørre andre spørsmål som hva hvis han har mikroskopisk tiss, er aseksuell, ikke kan ha sex av ulike grunner, kanskje en operasjon nedentil, at da vil man ikke være sammen med vedkomne?  For noen er nok dette veldig viktig, feks de som vil ha barn. For andre er det mindre viktig.   Jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig transeksuelle kan ha det, i slike situasjoner som dette. Jeg er glad jeg slipper å ha det sånn selv!
 

Endret av Djervekvinnen
  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Pringlen skrev:

Nei. Rett er rett. Og fortid er fortid. Ville uansett ikke fallt for noen som ikke er mann. Så da er det jo ikke vedkommendes feil, om han var født i gal kropp.

Jeg forstår ikke helt hva du mener ? Sier du ja eller nei til spørsmålet i startinnlegget? :) 

Hvis du traff en kar og alt sa at dette var en mann ( tenker her på 'feelingen' om du forstår hva jeg mener) , du liker også vedkommende godt både utseendemessig og i toppetasjen, ville det vært uaktuellt hvis det han fortalte at han egentlig var født som kvinne? 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, QUEST skrev:

Jeg forstår ikke helt hva du mener ? Sier du ja eller nei til spørsmålet i startinnlegget? :) 

Hvis du traff en kar og alt sa at dette var en mann ( tenker her på 'feelingen' om du forstår hva jeg mener) , du liker også vedkommende godt både utseendemessig og i toppetasjen, ville det vært uaktuellt hvis det han fortalte at han egentlig var født som kvinne? 

 

Var ikke spørsmålet om det ville vært en dealbraker? Signerer ellers Djervekvinnens innlegg. Ser liksom ikke for meg at sterke følelser skal endre seg brått fordi typen forteller noe slikt. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv om det er litt på siden av trådens tema( men beslektet) så kan man jo undre seg over når ens preferanser for dette eller hint mtp utseende utvikler seg/oppstår? Jeg har jo klare preferanser for høye og muskuløse menn( fortrinnsvis 'ekte arbeidsmuskler' ikke svæære bolemuskler) . Jeg vokste ikke opp med noen slike  og kan heller ikke huske noen slike i 'nærmiljøet' som barn/ung. Mitt første klare minne om noen slags preferanse/begeistring for utseende/kroppstype var før pubertet. Jeg satt og kikket i et leksikon og der vardet bilder  noen afrikanske menn fra en stamme som var både høye og muskuløse. Jeg husker ennå hvor særs flotte jeg syns disse var. 

Så kan man spørre seg om hvor denne begeistringen kom fra? Ikke fra hjemmemiljø eller omgivelser, så meget er klart. Husk at dette var lenge før internets tid og det var jo begrenset hvor mye 'input' man fikk fra TV også, det var jo et helt annet utbud ( eller mangel på sådant, den gang) .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...