Gå til innhold
Hundesonen.no

Har "din" rase alt du ønsker deg?


Pringlen
 Share

Recommended Posts

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja, jeg synes at rasen har alt jeg ønsker meg. Enkelt og greit.  

Australsk kelpie er bortimot perfekt som aktiv trening og turkompis for meg. Det eneste jeg kommer på som jeg kunne klart meg uten er den vanvittig effektive tungen.    Edit:  Det er ute

Jeg er ikke enig i det :P
Jeg vil påstå at Aussien har alt det JEG ønsker: Og jeg har hatt noen, så er ikke bare ett individ som jeg synes er perfekt.

Brukshund som fungerer i alt jeg ønsker å trene/konkurrere i + at den også kan hevde seg opp i klassene i de fleste grener. Selv om noen påstår det ikke er en "ekte brukshund"
En enkel hund å trene, hadde aldri orket en "tjenestehund" rase..
De førermyk uten å være veike, 
En fører orientert hund, som bryr seg mer om meg enn alle andre (inkludert andre hunder) Sosiale når det kreves, men gir en beng i andre når vi jobber :D
Passe str- ikke for liten- jeg slipper å bøye meg for å belønne den og ikke for stor- den har med sine + - 20 kg finfin str til å løfte om det er nødvendig.
Vann og søle avvisende pels som sjelden trenger bades eller børstes utenom røytetida.

Og slik kunne jeg fortsatt i en evighet tror jeg :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alaskan malamute - Det er helt klart min hjerterase. Je elsker lynnet og den tilgjengeligheten de har ovenfor mennesker. De er stort sett sosiale og glade hunder. Det setter jeg stor pris på! Når det kommer til egenskaper liker jeg godt seigheten, trekkviljen og energien til en god malamute. Jeg har ikke et ønske om en kjapp og "spinnvill" løpsmaskin, men liker den roligere energien og verdigheten til malamuten. De trekker og arbeider godt nok for meg :heart: Utseendet elsker jeg! 

Det jeg kunne ønske meg er nok at de er enklere ovenfor fremmede hunder (2 av 3 som har bodd her har vært greie å håndtere), og at de hadde vært hakket enklere i forhold til å møte på vilt og sau. Men dette er noe som ikke er et stort problem for meg :)

Shiba - jeg har bare hatt en shiba, og han er perfekt! Leken, sosial, kosete og arbeidssom. Med på alt vi gjør, og alltid i godt humør. Trives godt med størrelsen, og jeg syns shibaer er veldig vakre hunder. Min shiba stikker med det samme han kommer løs, og da tar det noen timer å få tak i han.. Det er den desidert største ulempen med akkurat han. Men det et en pris vi er villige til å ta for å ha en så flott hund hos oss :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren hadde vært alt jeg ønsket meg OM:

  • Den ikke ble avla så tønnebrystet og kort i beina, uten at jeg nødvendigvis mener løsningen er jaktlabrador.
  • Den ikke måtte spise alt den kom over på tur, sånn at en tur i fjæra bare handlet om dødsangst for at hunden kanskje spiser i seg noe farlig. En gang kom hunden min til meg med ei BRUKT SPRØYTE hun hadde funnet i fjæra. Ikke særlig mindfullness.
  • Var bittelitt mer monogam, hunden min elsker alt av mennesker på denne jord og ser på seg selv som en verdensborger mer enn Kangerlussuaqs hund. Hun har ingen tilknytning til meg eller noen andre. Hun bare er. Selv om at jeg ser hun stoler på meg, hun vet hvem jeg er og hører på meg - men den der "hei, du er eiern min!" har hun ikke et gram av.
  • Om den var litt mer rolig og ikke så høy i intensitet. Jeg synes Labradorer blir mer og mer veldig intense, med så høyt nivå av whatever it is, at andre hunder fort reagerer negativt på det. De er liksom helt kokain-høye. En del ligger på eier og hvor godt eier klarer å roe hunden, men jeg føler det har blitt delvis en rasegreie. Det er fint når hunder klarer å være rolig og behersket.

 

Neste rase ser ut til å ha bjeffing som jeg egentlig hater, men jeg er villig til å svelge det for å få en rekke andre gode ting jeg er klar for. Også har den stygg hale, for å ta noe rent visuelt :lol: Men men. Litt beskuelse av majoneshullet får man vel bare leve med også :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er på min tredje rase i livet, og ingen av dem er feilfrie nei. Men det forventer jeg heller ikke av noe levende vesen :P

Synes også de rasene jeg kjenner varier fra crap til almost perfect. Mye er individavhengig!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

For meg er svaret helt klart ja. 
Det jeg har ønsket var en lærevillig hund om kan være med på alt jeg ønsker, som er allsidig, og med god avknapp men likevel har stor utholdenhet. Gemytt, konstruksjon, og personlighet er absolutt et pluss! 

Edit: Jeg glemte å ta med at jeg ønsket en rase som var robust, og som tåler både varme og kulde godt da jeg hadde vært borti ulemper med å ikke tåle det ene eller det andre tidligere. 

Utdrag fra rasestandard om gemytt: 

Sitat

Tillitsfull og selvsikker. Uredd, aldri upålitelig eller engstelig.
Vennlig.

Jeg har ikke kjent på noe behov for å finne ut noe om andre raser (utenom Sarloos som er min guilty pleasure innen hund) etter jeg fikk Sjef. Og jeg har sagt det før at hvis det av en eller annen grunn ikke blir flere beauceroner i huset så blir det ikke mer hund. Det bestemte jeg meg for når Mattilsynet kom med disse dustete reglene sine som de heldigvis trakk tilbake. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her har jeg inngått kompromiss mtp at de har lett for å varsle, og helsebiten. En god toller har absolutt alt jeg ønsker meg i en hund, med størrelse, aktivitetsnivå, anvendelighet osv. Så sånn sett så er det perfekte hundene for meg. Nå er det vel mest bare den ene av mine som har hatt mer lyd enn jeg syns er greit (valpen er det litt tidlig å si noe om der da), og han har i tillegg litt andre greier som hverken er ønskelig i rasen, eller av meg som hundeeier (veldig lettstressa og har vansker for å håndtere stresset sitt f.eks., heldigvis ikke innendørs!). 

Varslinga er egentlig bare en bagatell, for det er såpass styrbart og trenbart. Verre syns jeg det er med helsebiten. Mange snakker om at det er vanskelig å få en mentalt god toller, det syns ikke jeg egentlig - men så kjenner jeg rasen godt etter å ha vært veldig aktiv i rasemiljøet siden jeg fikk den første tolleren og vet litt hva som kan dukke opp hvor. Men helsebiten derimot, den syns jeg er litt skummel. Det er så mye forskjellig, og endel som går på immunrelaterte sykdommer og det dukker stadig opp nye ting - så det er endel forskjellige sykdommer, og ikke mye av et par f.eks. Siden rasen ellers passer meg så himla godt og jeg er så kjent i rasemiljøet så "tar jeg sjansen" der. Men om jeg kommer til å bytte ut tolleren etterhvert så blir det pga helsebiten - og kun den. Jeg har mista en toåring til hjertesvikt, men ellers har vi heldigvis (og bank i bordet) så langt vært heldige med helsa til våre. Jeg håper det varer, men tar det ikke for gitt siden jeg vet er mye ymse der. Og det er dessverre ikke så mange som er åpne om det så er litt vanskelig å få oversikt ... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til whippeten så har den nesten alt jeg kan  ønske meg, det eneste jeg savner er litt mer treningsvilje :) ellers så syntes jeg rasen er perfekt i henhold til hva jeg ønsket meg:ahappy:

Med dvergpuddelen så er det litt for tidlig å si, siden jeg bare har hatt han i noen måneder. Men skulle ønske det var mindre lyd i rasen, utenom det så er den alt jeg kunne ønsket meg og litt til frem til nå! Så får tiden vise om jeg fortsatt er enig med meg selv :P

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nja, en riktig  god hollender kan være alt jeg ønsker meg og helt uten noen negative greier jeg må svelge, men dessverre er det langt i mellom de helt perfekte så stort sett så må jeg nok være beredt på å svelge noen kameler. For min del så finnes det en god del raser som godt kan være aktuelle til meg og mitt bruksområde, men jeg føler ikke at noen av dem er helt perfekte og uten feil, nei. Sånn på det jevne. 

dog føler jeg at det er ting man kan leve med før det meste så ikke noe jeg anser for å være problematisk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Mira2.0

Nei. Jeg savner treningsvilje, glede av å terpe på øvelser, og en mer førerorientert hun som gidder å gjøre noe selv om det ikke henger en pølse i andre enden. Men hun passer godt inn i vårt liv, hun er snill og trivelig. Og det er ikke aktuelt å bytte ut før helse og alder skulle tilsi det. Med det sagt har jeg nok lyst til å utvide med en hund som har de egenskapene jeg savner med tid og stunder. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg skal gå ut i fra min yngste hund nå, som er snart 5år så er hun tilnærmet perfekt for mitt bruk. Hun har masse motor, treningsvilje, lekelyst, god arbeidsmoral og utholdenhet til de grader som både kløvhund på fjellet, agilityhund og til søk som vi trener som avveksling. Hun er noe utypisk i forhold til gjennomsnittet av rasen (storpuddel), mye mer hund og ganske krevende. Jeg kan godt se for meg at hun ville blitt en problemhud hos uerfarne, hun kunne ikke vært en ren turhund/familiehund.

Det er to ting jeg kunne ønsket meg anderledes med henne og det første er pelsen. Jeg holder henne kortklippet fordi jeg har ikke hverken tid eller interesse av å børste/bade/føne i tide og utide. Ønsker ikke å få dradd inn halve skogen etter tur og det kladder fort ved bruk av trekksele og kløv. Det fører jo da igjen til at hun fryser fort når vi er i ro ute feks på teltturer. Jeg kunne ønsket en god pels med underull.

Nr.2 er at hun har en veldig høy jaktlyst når det kommer til både sau og klovvilt. Det er en ting jeg har jobbet hardt og intenst med og i perioder hvor hun har fått  for lite trening har jeg ikke kunnet ha henne løs. Får hun ikke oppgaver  så klarer hun ikke takke nei til rådyrspor og det er det mye av i området her. Og hun er en godt trent og veldig lydig hund, men med mye intens jaktlyst. Som sagt kontrollerbar når hun får det hun trenger i det daglige. Nå for kort tid siden gikk jeg gjennom ett samlivsbrudd og da hadde jeg lite overskudd til hundetrening. Da kunne jeg ikke ha henne løs en periode.

Min forrige hund som var en tervueren var perfekt for meg på alle områder, men jeg vet ikke om jeg hadde turt å skaffe meg en ny, for jeg hadde jo ikke fått samme individet en gang til... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bullmastiff: 

Nei :P Nydelige, herlige hunder med passe energinivå. Masse personlighet, på godt og vondt. Utfordrende med stahet og egenrådighet i hverdagen, hvertfall kombinert med samkjønnsagressjon. Ekstremt stor og sterk - for sterk synes jeg egentlig. Dårlig helse. 

Clumber: 

Nesten :P Fantastisk nydelige klovner! Fremdeles mye personlighet og egenrådighet, men hakket mindre enn bullen - og jeg liker det jo ? Mer handy størrelse og styrke, samt mer omgjengelig med hunder og relativt trenbar. Veldig kjekt med en hund som har et bruksområde (jakt) - utrolig gøy å holde på med! Helse er en utfordring også på denne rasen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg ønsket meg egentlig bare  borzoi med alt det innebar og jeg er fornøyd med valget. De er alt jeg ønsket meg i en borzoi :D  Kunne godt hatt en borzoi som syntes det var stas å løpe 3 mil sammen med meg uten noe annen mening enn å samle mil. Men jeg er ikke så hundeinteressert at jeg ville byttet rase for å få en løpekompis. Da blir det heller en ny periode uten hund evt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man skaffer seg hund, så bør man forstå at det er en hund man har. Og ikke en fantasifigur uten egne ideer om ting. Og forstår man at man har en HUND, så blir kompromissene få, sett med mine øyne. 

Engelsk springer spaniel: 

Eneste kompromisset er pelsstell. Men det går veldig greit. På ute, rolig inne, førerorientert, lydig. Lite lyd i henne, noe som passer bra siden vi bor i by. 

 

Beauceron: 

Ville ha en førerorientert, robust, sosial, treningsvillig og intens hund. Fikk alt. Lite lyd til å være varsler. Mulig fordi jeg tok tak i det med en gang. Og hun er "eager-to-please" sin matmor. 

 

Mellompuddel:

Kompromisset var pelsstellet, som går greit. Eneste ellers er at hun har litt lyd (ikke veldig mye), og hun har så mye energi at av-knappen kan være vanskelig å finne :D. Men det er ikke verre enn at vi takler det. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utifra ønsker og ideer da jeg kjøpte dem så er det kun en feil på gutta (basenji og saluki) og det er at de ikke er bedre venner inne. Ellers oppfyller de alt de ble kjøpt til å oppfylle og mer til:wub:

Men ønsker og behov har endret seg, så jeg har helt andre krav til neste hund. Så svaret må vel egentlig bli nei, de har ikke alt, velfig urettferdig nei. 

basenjien er for kortpelsa, for lite sosial med andre hunder og lite førerorienter/ stor radius, egenrådig. 

Salukien har for lite pels, lite førerorienter og treninginterresert, og for lite glad i andre hunder ( akkurat det med andre hunder tar jeg mest på min kappe ) 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

26 minutes ago, bernertryne said:

Nei, jeg skulle gjerne hatt lengre levealder og mindre kreft. Vet ikke om det er noen friskere raser jeg liker så godt som berner, så det er liksom det eller kompromiss på andre områder.

Sent fra min LG-H870 via Tapatalk
 

Hva er en liten pudding? :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel bare en ting jeg iblant tenker at jeg "mangler" og det er at de har litt variabel trekklyst. De vil jo så gjerne løpe MED meg, men ikke alltid i trekk. Har en som er helt uten trekklyst (Talli), hennes mor (Blaze) var ett udyr med en vanvittig trekkskalle, Arya (barnebarn til Blaze og datter til Talli) har trekkskalle og løper til hun stuper. Sinner er flink og blir flinkere og flinkere, men har måtte lære det. Saint ser ut til at hun blir en ok trekkhund. 

Er vel nesten bare det jeg savner, litt mer "husky" rett og slett :lol: Men så passer jo ikke husky meg på noen andre områder, så da forblir jeg med den rasen som iblant mangler en ubetydelig greie når alt kommer til alt :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... hva er perfekt egentlig? Min rase passer meg i den forstand at jeg liker væremåten, den litt klovneaktige tilnærmelsen til livet, at de er allsidige, fører orientert (vel - stort sett :aww:), kan være med på det meste jeg synes er moro sammen med hund. Ulempen er selvsagt pelsen og pelsstellet. Tenk om de kunne sett nystrigla ut til enhver tid uten å trene stell? Det hadde vært noe, det :aww: Ellers kunne jeg selvsagt også ønsket at de var mer sosiale mht andre hunder, dvs at man kan FORVENTE at de går godt med andre hunder uansett situasjon, ikke at man BLIR GLAD FOR at de er hyggelige i møte med andre hunder. 

... også kunne det jo ha vært praktisk om de ikke tok av til uante høyder hver gang man skal ut på tur... noe sier meg at DET kan skyldes eieren... :aww: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whippet: Nei, per i dag, har de ikke alt jeg ønsker meg. De er kjempefine maskothunder, men jeg ønsker mer treningsvilje og motor. 

Ellers er de jo veldig enkle og greie hunder. Lette å oppdra og som voksne så er de jo utrolig enkle. Ganske perfekte som familie og turhund. Trives med å bare være sammen, får sjeldent dårlig samvittighet for "jeg burde ha gjort mer med de i dag". Så ja, som ekstrahund til en mer brukshund er de supre, og det var jo det første var kjøpt til. Nr. to ble valgt fordi jeg ville prøve å ha to av samme rase sammen som er litt mer like, og fordi jeg ikke så syn på å oppdra en mer krevende rase på det tidspunktet. 

Schäfer: Har det jeg ønsker meg i en hund. De har treningsviljen, utholdenheten, lojaliteten, førerorientertheten og også et utseende jeg liker. De har sider som jeg liker mindre, men som med riktig trening kan dempes slik at det ikke er noe problem i hverdagen. Valg av linjer og type mer viktig for meg enn rasen som helhet. Det er stor variasjon innen rasen ift. hva man får. 

Samlet gir begge rasene det jeg ønsker meg i et hundehold :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...