Jump to content
Hundesonen.no

Hvordan reagerer du på knurring?

Recommended Posts

Jeg roser for knurring til innpåslitne hannhunder fordi hun suger på å si ifra... Resultatet er jo at hun glor på meg og gladknurrer entusiastisk

Ble også knurret og liksombitt etter her om dagen når jeg prøvde å klippe klør, sannsynligvis fordi jeg har klippet for langt de siste tre gangene :P Hentet 10 godbiter og brukte to minutter på å innbille henne at klippingen foregår på hennes premisser (sitt, gi pote, vent mens jeg klipper, godbit) Hun er lettkjøpt :heart:

Sånn ellers kan jeg huske en gang hun har alvorsknurret til meg, da stod jeg meg fingrene nedi spiserøret og kilte drøvelen hennes fordi hun hadde spist noe hun ikke burde. Den gradvis stigende bitestyrken var også helt fascinerende, veldig forsiktig til å begynne med, fra mild klemming, til litt vondt, til jeg kommer til å få blåmerker, til jeg måtte fjerne fingrene før de knakk

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest 2ne

Jeg roser for knurring til innpåslitne hannhunder fordi hun suger på å si ifra...

Hvorfor fjerner ikke du hannhundene i stedet for å oppmuntre og lære henne å bli purkete?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har aldri hatt problemer med at mine hunder knurrer på meg, antakelig fordi de ikke har behov for det. Unngår "konfronterende oppdragelsesmetoder". Knurring er ikke en trussel, det er et utrykk for usikkerhet/avstandssøkende signal eller protest. Min hannhund har knurret en -1- gang til meg og det var da jeg skulle rive av plasteret/stelle såret etter at han var kastrert. Det var tydeligvis direkte smertefullt for han. Han lå på ryggen i sofaen slik jeg hadde bedt han om men snudde da på hodet og kikket på meg, knurret og løftet litt på leppa. Jeg svarte han umiddelbart med "dempende signaler" (beklagende og myk stemme: "ja uff Nelson, jeg mener ikke å gjøre deg vondt") og klappet han beroligende under haka. Det var nok til at han umiddelbart sluttet å knurre og godtok sin skjebne. Jeg fikk rive av resten av bandasjen uten flere protester. Virket som han bare trengte å bli "sett og forstått" og da stolte han på meg selv om det jeg gjorde var "utenom normalen" hva angår smerte og ubehag.

Knurring kan nok ofte bli framprovosert av oss fordi vi gjør (i hundens øyne) merkelige og urettferdige ting, som å stjele maten deres, forstyrre dem når de spiser, kreve at de gjør ting med truende stemme/fakter osv osv. Men det er utrolig hva hunder kan lære å tolerere uten å mukke så lenge de blir lært det på en trivelig måte.Og så er det vel veldig varierende terskel på både raser og individer mht til hvor fort de tyr til protest; noen knurrer kanskje ved den minst lille usikkerhet mens andre stilltiende aksepterer alt uten den minste lyd :-)

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Apropos knurring rundt matfatet. Hvorfor har mange så stort behov for å dille borti når hunden spiser?

Er jeg nødt til å ta maten eller noe har jeg byttet med noe annet digg, men rører aldri maten eller bikkja unødvendig når den spiser. Foreldrene til ei tidligere venninne av meg dreiv og tok bort maten til bikkja hele tiden for så å gi den tilbake etter typ 5-10 sekund. Bikkja ble mongis i hodet og utviklet enormt ressursforsvar ovenfor maten sin. Den knurret i starten, så gikk drt over til glefsing. Allikevel fortsatte de for at de liksom skulle venne den til å bli fratatt og dermed fjerne ressursforsvaret. De så ikke selv at det var de som gjorde at ressursforsvar i det hele tatt utviklet seg.

Hadde blitt rimelig forbanna jeg og om noen dillet borti og tok fra meg maten midt i måltidet hver dag i 5 år :s

Share this post


Link to post
Share on other sites

Min eldste knurrer og protesterer verbalt hvis han synes at noen av mine planer er teite. Han har alltid vært sånn han. Jeg må si jeg lurte litt at en sånn liten tass på et par tre måneder og nesten ingen kilo kunne ha så sterke meninger. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hvordan jeg reagerer på det? Ting blir gjennomført etter mine planer åkkesom, knurring eller ei. Han er bare storkjefta den lille dritten. :sleep: Yngstemann er ikke sånn. Samme rase og samme kjønn.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Apropos knurring rundt matfatet. Hvorfor har mange så stort behov for å dille borti når hunden spiser?

Er jeg nødt til å ta maten eller noe har jeg byttet med noe annet digg, men rører aldri maten eller bikkja unødvendig når den spiser. Foreldrene til ei tidligere venninne av meg dreiv og tok bort maten til bikkja hele tiden for så å gi den tilbake etter typ 5-10 sekund. Bikkja ble mongis i hodet og utviklet enormt ressursforsvar ovenfor maten sin. Den knurret i starten, så gikk drt over til glefsing. Allikevel fortsatte de for at de liksom skulle venne den til å bli fratatt og dermed fjerne ressursforsvaret. De så ikke selv at det var de som gjorde at ressursforsvar i det hele tatt utviklet seg.

Hadde blitt rimelig forbanna jeg og om noen dillet borti og tok fra meg maten midt i måltidet hver dag i 5 år :s

Dette har vi gjort med alle sju hundene vi har hatt i livet mitt, ingen har blitt ressursaggressive. Valpen min knurret rundt maten den første uken, men var slik jeg fikk det bort. Men går jo ikke bare å tar matskålen, ser dumt på hunden og setter den så ned igjen. Setter ogg på siden av på gulvet, venter til hunden ser på oss, sier sitt, klapper en gang, løfter skåla, klapper og setter ned med "versegod". Ca en gang i måneden. Hvis man ikke roser hunden for å være rolig rundt det hele, hvordan skal man da kunne forsikre seg om at den ikke blir sur om en unge putter hånda i matskåla en dag? Det skal jo ikke skje, men det kan skje.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Share this post


Link to post
Share on other sites

Dette har vi gjort med alle sju hundene vi har hatt i livet mitt, ingen har blitt ressursaggressive. Valpen min knurret rundt maten den første uken, men var slik jeg fikk det bort. Men går jo ikke bare å tar matskålen, ser dumt på hunden og setter den så ned igjen. Setter ogg på siden av på gulvet, venter til hunden ser på oss, sier sitt, klapper en gang, løfter skåla, klapper og setter ned med "versegod". Ca en gang i måneden. Hvis man ikke roser hunden for å være rolig rundt det hele, hvordan skal man da kunne forsikre seg om at den ikke blir sur om en unge putter hånda i matskåla en dag? Det skal jo ikke skje, men det kan skje.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Neimen da gjør jo ikke dere sånn jeg snakker om. Jeg snakker om nesten hvert måltid hver dag i flere år. Det er utrolig mange som gjør sånn, og jeg skjønner ikke greia.

Edit: Det hender seg at jeg gjør dette selv, en sjelden gang eller to i året, nettopp for å sjekke/passe på at det skal være helt greit. Men jeg bytter eller gir hunden kommando, tar ikke skåla brått og unødvendig.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Apropos knurring rundt matfatet. Hvorfor har mange så stort behov for å dille borti når hunden spiser?

Fordi mange mener at dette er en god metode å lære hunden å ikke ha ressursforsvar på?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Neimen da gjør jo ikke dere sånn jeg snakker om. Jeg snakker om nesten hvert måltid hver dag i flere år. Det er utrolig mange som gjør sånn, og jeg skjønner ikke greia.

Edit: Det hender seg at jeg gjør dette selv, en sjelden gang eller to i året, nettopp for å sjekke/passe på at det skal være helt greit. Men jeg bytter eller gir hunden kommando, tar ikke skåla brått og unødvendig.

Ja jeg lurte på om du overdrev/kortet ned på det.. Da lurer jeg på hvordan de gidder å stå og følge med hver dag, jeg personlig ser ikke hvorfor man skal gjøre det så ofte. Spesielt ike dersom hunden allerede oppfører seg.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Share this post


Link to post
Share on other sites

Ja jeg lurte på om du overdrev/kortet ned på det.. Da lurer jeg på hvordan de gidder å stå og følge med hver dag, jeg personlig ser ikke hvorfor man skal gjøre det så ofte. Spesielt ike dersom hunden allerede oppfører seg.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Nei, er det jeg ikke skjønner selv. Hunden jeg beskrev fikk skåla tatt fra nesten hver dag, 3 år gammel utviklet den ressursforsvar, avlivet 5 år gammel fordi den hadde begynt å glefse etter dem det siste halve året. At den knurret hver gang i 1,5 år gjorde tydeligvis at de mente de måtte gjøre det oftere. Tror ikke de har skjønt at de var medskyldige selv enda heller.

@simira Det må jo tydeligvis funke for noen når det er såpass mange som driver med det? Men jeg har sett mange dårlige utfall med samme metode. Ser/hører om det oftere på bøgda syns jeg? Kan være innbildning/tilfeldig akkurat det da.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg er utrolig glad for at jeg har hunder som knurrer jeg. Eller det vil si, jeg har en hund som knurrer. Det er hans måte å si ifra at "i dag har jeg ****** vondt så ikke rør meg, jeg kommer å koser når jeg har det bedre". Når han var på sitt verste kunne komme løpende mot meg på morgenen for så å knurre å løpe inn i buret sitt. Det at han gjorde sånn var det som fant ut at han hadde fryktelige smerter.

Jeg tar det når som helst foran en hund som Ulf, en hund som aldri sa ifra. Han gikk fra å logre å frivillig hilse på både dyr og mennesker til iløpet av ett sekund glefse de i ansiktet. 6 mnd gammel var han første gang han hilste på en mopsevalp, glad å logrende før han i neste sekund rista den i munnen (hunden fikk ingen skader og har ingen varige plager).

Det hadde vært mye lettere for meg å forstå hvordan han tenkte om han hadde knurret først.

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Hvorfor fjerner ikke du hannhundene i stedet for å oppmuntre og lære henne å bli purkete? 

Jeg klarer ikke å fjerne fem stykker som henger etter samtidig og ser uansett ikke på det som "purkete" å si ifra når hannbikkjene går langt over streken

Sent from my LG-P990 using Tapatalk 2

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Har aldri hatt problemer med at mine hunder knurrer på meg, antakelig fordi de ikke har behov for det. Unngår "konfronterende oppdragelsesmetoder". Knurring er ikke en trussel, det er et utrykk for usikkerhet/avstandssøkende signal eller protest. Min hannhund har knurret en -1- gang til meg og det var da jeg skulle rive av plasteret/stelle såret etter at han var kastrert. Det var tydeligvis direkte smertefullt for han. Han lå på ryggen i sofaen slik jeg hadde bedt han om men snudde da på hodet og kikket på meg, knurret og løftet litt på leppa. Jeg svarte han umiddelbart med "dempende signaler" (beklagende og myk stemme: "ja uff Nelson, jeg mener ikke å gjøre deg vondt") og klappet han beroligende under haka. Det var nok til at han umiddelbart sluttet å knurre og godtok sin skjebne. Jeg fikk rive av resten av bandasjen uten flere protester. Virket som han bare trengte å bli "sett og forstått" og da stolte han på meg selv om det jeg gjorde var "utenom normalen" hva angår smerte og ubehag.

Jeg er uenig med deg. Jeg har ei som fort kan knurre som trussel. Særlig ved testing av grenser med den nye, jevngamle tispa da hun kom inn i flokken vår for 5 mnd siden. Da kunne hun ofte oppsøke og knurre. Det bunner selvfølgelig i en usikkerhet, men fortsatt en trussel. Jeg har forresten heller ingen konfronterende oppdragelsesmetoder.

Min eldste knurrer og protesterer verbalt hvis han synes at noen av mine planer er teite. Han har alltid vært sånn han. Jeg må si jeg lurte litt at en sånn liten tass på et par tre måneder og nesten ingen kilo kunne ha så sterke meninger. Det hadde jeg aldri opplevd før. Hvordan jeg reagerer på det? Ting blir gjennomført etter mine planer åkkesom, knurring eller ei. Han er bare storkjefta den lille dritten. :sleep: Yngstemann er ikke sånn. Samme rase og samme kjønn.

Jeg har også en sånn. Jeg overser knurringen og oppfører meg som jeg ellers ville gjort med en hund som ikke sa noe. Det er mye rare lyder i den hunden generelt.

Men begge mine har mye meninger og uttrykker de gjerne, også gjør de det de får beskjed om etterpå. :)

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest 2ne

Jeg klarer ikke å fjerne fem stykker som henger etter samtidig og ser uansett ikke på det som "purkete" å si ifra når hannbikkjene går langt over streken

Hvor ofte er det dere har fem stykker som henger rundt henne samtidig? :o

Min erfaring er at ei tispe som stadig må si fra og ordne opp selv, vil få lavere list for hva hun finner seg i rundt andre hunder etterhvert som hun blir voksen. For noen - deg kanskje - er ikke det problematisk. Jeg foretrekker dog å ordne opp for mine tisper selv, sånn at vi har litt slingringsmonn når vi møter hanner som er uhøflige.

Share this post


Link to post
Share on other sites

@Tabris - jeg ser ikke helt hvem som sier de korrigerer knurring? Eller mener du at å ignorere knurring og fortsette med det du skal er korrigering?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg er uenig med deg. Jeg har ei som fort kan knurre som trussel. Særlig ved testing av grenser med den nye, jevngamle tispa da hun kom inn i flokken vår for 5 mnd siden. Da kunne hun ofte oppsøke og knurre. Det bunner selvfølgelig i en usikkerhet, men fortsatt en trussel. Jeg har forresten heller ingen konfronterende oppdragelsesmetoder.

Jeg har også en sånn. Jeg overser knurringen og oppfører meg som jeg ellers ville gjort med en hund som ikke sa noe. Det er mye rare lyder i den hunden generelt.

Men begge mine har mye meninger og uttrykker de gjerne, også gjør de det de får beskjed om etterpå. :)

Kine: Jeg snakker om knurring på mennesker, ikke andre bikkjer. Men selv knurring på andre hunder tror jeg stort sett betyr usikkerhet eller avstandssøkende signaler. Svært få hunder som er direkte aggressive uten at det foreligger en årsak som usikkerhet eller ressursforsvar.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Limo

Nå har jeg bare hatt en hund som har knurret. Når Micro (dvergdachs) var ung og jeg hadde dusjet han så kunne han finne på å knurre når jeg tørket han. På den tiden trodde jeg at man måtte gi beskjed dersom hundene knurret, og jeg gjorde det. Det endte med at han tente på alle plugger og ble dritsint. Etter hvert fant jeg ut at jeg skulle late som ingenting dersom han begynte å tulle seg til, og han sluttet da med knurringen og godtok tørkingen (koste seg med det også) :) Han ble også veldig sint når jeg skulle skrape tannstein av tennene. Da knurret han noe forferdelig, og tok jeg ikke hintet så beit han. Her funket det ikke å bare late som ingenting, så jeg begynte derfor å gi han godbit for hvert eneste skrap jeg tok, og da gikk det greit å ta tannsteinen. Jeg lærte jo etterhvert at han ikke gjorde dette for å være vanskelig, men at han ble usikker og redd i disse situasjonene, og når han ble redd i disse situasjonene så gikk han i forsvar.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg har eid en aggressiv hund, han knyrret ofte og mye. Jeg godtok det, holdt avstand osv. Vel.. han ble ikke bedre.

Ingen av hundene etter det har fått lov å oppføre seg sånn. De får ikke knurre, de får ikke bite og de får ikke beskytte ting (seg i mellom får de det, men ikke mot meg)

Hannhundene får heller ikke være grisegutter ovenfor godluktende tisper. Jeg ignorerer mye, men ikke drittoppførsel, uansett hva det er. Jeg kan korrigere både fysisk eller med stemme og ser ikke problemet. Mine hunder er ikke redd meg, men de respekterer meg og oppfører seg rundt meg. Skal sies at bare cosmo har knurret og bitt. Ingen av de andre. Raptus beskyttet skanken en gang, fikk beskjed om hva jeg mente om det og etterpå var det greit :)

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

@Tabris - jeg ser ikke helt hvem som sier de korrigerer knurring? Eller mener du at å ignorere knurring og fortsette med det du skal er korrigering?

Jeg forsto det slik at det var flere i tråden som sa at de korrigerte knurring, men ingenting er jo bedre enn om jeg har misforstått det.

Korrigering er jo bare et finere ord på (positiv) straff. Dvs en ubehagelig påvirkning - eller trussel om en ubehagelig påvirkning - som har i hensikt å redusere en atferd.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Jeg forsto det slik at det var flere i tråden som sa at de korrigerte knurring, men ingenting er jo bedre enn om jeg har misforstått det.

Korrigering er jo bare et finere ord på (positiv) straff. Dvs en ubehagelig påvirkning - eller trussel om en ubehagelig påvirkning - som har i hensikt å redusere en atferd.

Og det fungerer, veldig fint!

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Men blir en crappy drittbikkje noe bedre av at man straffer den for å knurre? Eller er det mest for egen del at man slipper å høre på knurringen? Vil tippe at den er like crappy i hodet med eller uten lyd sånn sett...

Om man stadig har problemer med hauger av hunder som griser på tispa si, problemer med folk som hunden ikke liker etc at hunden til stadig må oppfordres til å knurre eller at den faktisk havner i situasjoner daglig den ikke er komfortabel med, så ville jeg først og fremst tenkt litt på hva slags miljø jeg ferdes i med hunden min. Det blir litt som når folk fraråder en å løfte små valper ut av situasjoner som er lite trivelige med andre hunder. Må man det til stadig, så ferdes man kanskje i litt feil miljøer?

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Vil da ikke si at mine hunder er crappy drittbikkjer som er crappy i hodet sitt fordi de knurrer. Det er jo en helt naturlig del av hundens språk å knurre. En ting er om hunden knurrer og utagerer i hytt og pine mot folk og hunder, eller knurrer fordi den er veldig nervøs eller agressiv, det er ikke bra, men ikke hvis det knurrer fordi den er sliten og vil ha sin Space. Litt forskjell der, men vet ikke om du mener at all knurring er crappy adferd.

  • Like 3

Share this post


Link to post
Share on other sites

Slik jeg forstår det er det ingen her som korrigerer knurring bare for å slippe knurringen i seg selv. Og en hund er ikke en crappy drittbikkje bare fordi den knurrer. Får man hunden til å slutte og knurre og akseptere at drn f.eks. må ned fra sofaen, så betyr det ikke at den er crappy i hodet.

Som sagt knurrer min på de fleste turene på dagtid, men mener du da at hunden min er en drittbikkje fordi den kommer med litt lyd når den legger merke til folk som ikke er helt på rett kjør? Eller at jeg vanker i dårlige miljøer? Skal alle som bor i byen få forbud mot å ha hund da, siden det finnes slike folk overalt? At jeg går tur med hunden på gata er faktisk ikke å vanke i feil miljø. Og det er ikke noe galt med at hunden min knurrer litt.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

  • Like 1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Slik jeg forstår det er det ingen her som korrigerer knurring bare for å slippe knurringen i seg selv. Og en hund er ikke en crappy drittbikkje bare fordi den knurrer. Får man hunden til å slutte og knurre og akseptere at drn f.eks. må ned fra sofaen, så betyr det ikke at den er crappy i hodet.

Som sagt knurrer min på de fleste turene på dagtid, men mener du da at hunden min er en drittbikkje fordi den kommer med litt lyd når den legger merke til folk som ikke er helt på rett kjør? Eller at jeg vanker i dårlige miljøer? Skal alle som bor i byen få forbud mot å ha hund da, siden det finnes slike folk overalt? At jeg går tur med hunden på gata er faktisk ikke å vanke i feil miljø. Og det er ikke noe galt med at hunden min knurrer litt.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

Hunder som knurrer på mennesker er ikke helt bra mentalt i mitt hode. Ei heller hunder som knurrer på eier fordi en må ned fra sofa. En ting er å bromle/protestere lyd.

Mulig jeg forventer for mye, men i mine øyne skal hunder ikke knurre på folk. Om man har en hund som er vokst opp i by bør den være vant til det mangfoldet som er der.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites

Enig med de to andre her. En hund er da ikke en crappy drittbikkje fordi om den knurrer. Det er jo en del av hundens språk som alt annet.

Tror mange mennesker gjør knurring om til noe verre og mer alvorlig enn hva det var ment som for hunden selv.

  • Like 2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Forumet fortsetter under annonsen

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Det er vel ingen som påstår at det MÅ være slik for alle, men heller at det har blitt slik eller kanskje til og med må bli slik for akkurat dem. Og da blir det en del av vurderingen. Folk er forskjellige. Det kan skyldes alt fra kontaktnett (egnede/villige hundepassere), sær/vanskelig hund eller rett og slett at man ikke klarer tanken på å forlate hunden over lengre tid. For min del er det nok en blanding av det første og det siste. Kan det gjøres noe med? Mulig, men det blir jo også en del av kabalen - om det er realistisk at man faktisk kommer til å gjøre noe med det.
    • Tusen takk for gode svar!  Jeg setter stor pris på det!  Takk til @Julie123 for påminnelsen om at puddel kan ha jaktinstinkt. Det skal jeg undersøke godt når jeg ser på oppdrettere. 
    • Hei! Vi er et par som har lyst på hund av rasen border collie. Vi har erfaring med puddel, st. Bernard, svensk lapphund og corgi. Vi har passet flere, men her listet vi bare de vi har tilbrunget mer enn 1 hverdag med. Med den siste hunden vår gikk vi omtrent to timer tur tilsammen (15 min morgenen og kveld, 40 min tur, 1 t tur). For neste hund ønsker vi en som kan gå enda lenger og jeg ønsker å strekke det til omtrent 4 timer. En to timers tur fra meg, 1 halvtime kveld og morgentur og 1 t tur fra samboer (det kan være han sløyfer det noen dager) Vi ønsker også å drive med agility, spor, lydighet, kløv og kickbike. Har noen erfaringer med dette? Hvor mye vekt kan en BC bære/trekke?  Er border collie den rette rasen for oss? 
    • Man må såklart prioritere hunden, men jeg ser heller ikke at livet forsvinner av den grunn. Nå er jeg kraftig begrenset på grunn av kronisk sykdom, men selv nå har jeg greit med andre aktiviteter, og reising. Men vi har familie og kjente hundepassere som passer, og var senest i fjor to uker i USA på roadtrip, og var vel borte i en måned på det lengste da vi kjørte USA på tvers. Siden jeg har godt av varme om vinteren har vi også hatt toukers ferier til varmere strøk. Festing driver vi lite med, men det er da heller ikke noe problem å gå ut en gang iblant. Skal vi typisk i bryllup fra formiddag til langt på natt ordner vi hundepass, ellers får hundene en ytterst sjelden lang dag alene hjemme. Nå er de lite hjemme på dagtid, så det å dra ut på ettermiddagen med en sen middag (og eventuelt påfølgende fest om vi hadde holdt på med slikt) hadde ikke vært noe problem, så lenge vi kom hjem i løpet av natta. Det er klart, det er sjelden anledning til nachspiel... Det jeg savner mest er å kunne bli med mannen på jobbreiser og bare sløve rundt, fordi det sjelden føles verdt å betale hundepass for å gjøre det. Og så er det mer pes å orge pass til to hunder enn én over to uker, eventuelt dyrere. Det er klart man blir mer bundet enn uten hund, man kan ikke spontant hoppe på et fly til London om man føler for det, men selv med et aktivt hundehold går det helt fint å gjøre andre ting også.
    • Men hallo. Jeg skjønner ikke hvorfor folk mener at med en gang man skaffer seg hund er det slutt på fest og utenlandsturer? Greit det blir mindre av det, og noen ganger får man det ikke til å gå opp, men jeg mener da absolutt at man kan fortsette å være et sosialt menneske og like å reise selv om man skaffer seg hund. Jeg elsker å være sosial og treffe venner, gå ut og spise og på fest, nesten like mye som jeg elsker hundene. Og jeg ser ikke hvorfor jeg ikke kan ha begge deler. Jeg fester på ingen måte hver helg, langt i fra, nærmere annenhver mnd kanskje - men om jeg er invitert til noe, går jeg enten en god tur med hundene og bruker resten av dagen på dem, ellers så finner jeg pass. Med litt hundenettverk er det sjelden et problem - hvis det er det, så kan foreldrene mine passe. Blir litt kjøring hit og dit og mindre fleksibilitet, men jeg hadde aldri gitt opp mitt sosiale liv selv om jeg har skaffet meg to hunder. Heldigvis liker ca alle vennene mine og familie hund, så de er som regel alltid med på besøk, men en sjelden gang det er fest eller å gå ut, er de hjemme. Null problem om man har hunder som takler å være alene hjemme. Klart man ikke kan feste hele tiden og gå ut på ting hver dag etter jobb, men å si at det er SLUTT på alt av fest og reiser, blir overdrevet synes jeg. 

      Reise gjør man jo i ferier, men det er jo flest hverdager. Jeg ser ikke problemet med å la familie eller venner passe ved reising, eller til og med en god kennel kunne jeg fint vurdert. Økonomi blir jo en annen ting såklart, koster jo å ha hund og reise, så kan se om det er der prioriteringene ligger. 

       
  • Nylig opprettede emner

×