Gå til innhold
Hundesonen.no

Død hund, hva nå?


Rufs
 Share

Recommended Posts

Er det vanlig der du bor at når en hund blir avlivet, så blir den kremert og kommer tilbake til eier i en urne?

Hva gjør du? / Hva kommer du til å gjøre?

Her jeg bor blir man nesten påført dårlig samvittighet for å ikke velge å ta hunden hjem i en urne. "Var du ikke glad i henne?" "Hvordan kan du bare forlate henne på den måten?" osv

Jeg valgte å ikke ha asken til hunden min på en hylle i huset. Akkurat som jeg ikke har andre kjære familiemedlemmer heller her hjemme. Det bestyr ikke at jeg ikke elsket dem alle, jeg vil bare ikke huske dem som død, da vil jeg vil heller ha et fint bilde av dem ❤️

Men dette med kjæledyr i urne er blitt veldig vanlig her jeg bor. Noen velger å få hjem alle hundene, og etterhvert så har det blitt litt av en samling. Mens noen velger urne til noen av hundene sine -"hun var så spesiell for meg". Jeg personlig finner det rart å ta aske inn i hjemme, da det aldri er og vil være kjæledyret. Det er bare aske. Mannen min er veldig uenig med meg, og ble lei seg fordi vi ikke tok urne med hjem. Min søster er veldig glad for hun valgte å ha aske i urne fra tidligere hunder; da kan hun fremdeles snakke med dem ❤️ 

Nå er det ikke noen feil eller rett avgjørelse her. Vi er alle forskjellig. Og det er vel fint at man kan velge fritt?

Men det er ikke til å komme fra at det koster jo også en del da

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her har det aldri vært noe tema, og jeg har ikke noen av mine 4 i urne. Angrer ikke på det. Det viktigste for meg ved avlivning er å være der for de til siste slutt ? Vet noen som ikke klarer å være med på avlivningen. For meg er det helt uaktuelt å ikke være med. Så vi er vel alle forskjellige, og det må jo respekteres tenker jeg. ?? og jeg har masse fine bilder, og det er også mye viktigere for meg enn urne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine 2 første hunder har jeg ikke hos meg, men de siste 5 jeg har måttet avlive er begravet her. 3 av de ble kremert. Jeg kunne aldri tenke meg å ha asken stående på peishylla, men siden vi eier huset/tomten vi bor på, så har jeg begrave de her.
Hadde jeg ikke hatt den muligheten, ville jeg nok valgt å spredd asken i fjellet eller skogen- men dette må jo være opp til hver enkelt. Synes ikke det ene er mer korrekt enn det andre, man må gjøre det man selv føler er rett for seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen ufølsomme mennesker om de virkelig har sagt dette til deg… 

Jeg ønsker å ha urnene og de er plassert på en hedersplass i stua, men det var et reelt spørsmål begge to gangene hos vet hva vi ønsket å gjøre, og det er selvsagt helt opp til hver enkelt om de ønsker å ha dette hjemme eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine er i urne hjemme, de er strødd på flere forskjellige steder. Noen i skogen, noen i vann, noen til fjells. Alle har havnet på et sted hvor de elsket å være, og hvor vi går av og til for å minnes dem og prate om dem. Hver hund er savnet, og lever videre i minnet og fotoalbumet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk spørsmål om felleskremasjon eller privat, og da kom det aldri lenger enn det. Jeg ville ha felles, og at de skulle ta seg av alt. 

Her jeg bor er det tidvis kø på hundekremasjon, sånn som jeg forsto dyrlegen. Det kunne ta tid før jeg kom til å få asken, så hvorfor i all verden skulle jeg ta opp køplass fra folk som ønsker (eller til og med trenger!) asken mens de sørger? Selv hvis det var gratis ville jeg aldri gjort det.

Død og sorg er så privat, og jeg synes ingen skal føle seg presset til å gjøre hverken det ene eller det andre. Det er mildt sagt ødeleggende i en allerede vanskelig prosess. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som nevnt tidligere i tråden: Sorg og hvordan man sørger er veldig individuelt og privat. Jeg kan forstå ønsket om å ha asken til kjæledyret sitt i ei fin urne ett sted i boligen. For meg blir det å ha urna med aske hjemme på peishylla en konstant påminnelse om at der ligger hjertehunden min som jeg aldri får møte igjen. Så å ha urna hjemme kommer bare til å være trist og veldig deprimerende. Helt uaktuelt med andre ord. Vet ikke om jeg kommer til å ha bilder hengende av han heller, trur det bare kommer til å være sykt sårt og vondt å ha en konstant påminnelse om at han er borte for alltid..

Mitt ønske er at Alvin får avslutte livet hjemme, aller helst i hagen der han vokste opp. I rolige omgivelser og at han får ha siste hvilen i skogen hjemme i Porsgrunn. Eventuelt at han blir kremert privat og at asken blir spredt i skogen der vi liker oss best ❤️

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Som foreldre er det ikke alltid lett å se forskjellen mellom vanlig utmattelse og alvorlig stress hos barn. Symptomer som søvnvansker, irritabilitet, eller plutselig skolevegring kan være tegn. Hos barnesakkyndig.no tilbyr vi spesialiserte utredninger for å kartlegge stress hos barn, samt terapi tilpasset deres behov. Våre psykologer hjelper både barn og foreldre med strategier for å redusere angst og gjenopprette trivsel. Har du opplevd dette? Del dine erfaringer eller spørsmål nedenfor!
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...