Gå til innhold
Hundesonen.no

Død hund, hva nå?


Rufs
 Share

Recommended Posts

Er det vanlig der du bor at når en hund blir avlivet, så blir den kremert og kommer tilbake til eier i en urne?

Hva gjør du? / Hva kommer du til å gjøre?

Her jeg bor blir man nesten påført dårlig samvittighet for å ikke velge å ta hunden hjem i en urne. "Var du ikke glad i henne?" "Hvordan kan du bare forlate henne på den måten?" osv

Jeg valgte å ikke ha asken til hunden min på en hylle i huset. Akkurat som jeg ikke har andre kjære familiemedlemmer heller her hjemme. Det bestyr ikke at jeg ikke elsket dem alle, jeg vil bare ikke huske dem som død, da vil jeg vil heller ha et fint bilde av dem ❤️

Men dette med kjæledyr i urne er blitt veldig vanlig her jeg bor. Noen velger å få hjem alle hundene, og etterhvert så har det blitt litt av en samling. Mens noen velger urne til noen av hundene sine -"hun var så spesiell for meg". Jeg personlig finner det rart å ta aske inn i hjemme, da det aldri er og vil være kjæledyret. Det er bare aske. Mannen min er veldig uenig med meg, og ble lei seg fordi vi ikke tok urne med hjem. Min søster er veldig glad for hun valgte å ha aske i urne fra tidligere hunder; da kan hun fremdeles snakke med dem ❤️ 

Nå er det ikke noen feil eller rett avgjørelse her. Vi er alle forskjellig. Og det er vel fint at man kan velge fritt?

Men det er ikke til å komme fra at det koster jo også en del da

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her har det aldri vært noe tema, og jeg har ikke noen av mine 4 i urne. Angrer ikke på det. Det viktigste for meg ved avlivning er å være der for de til siste slutt ? Vet noen som ikke klarer å være med på avlivningen. For meg er det helt uaktuelt å ikke være med. Så vi er vel alle forskjellige, og det må jo respekteres tenker jeg. ?? og jeg har masse fine bilder, og det er også mye viktigere for meg enn urne. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine 2 første hunder har jeg ikke hos meg, men de siste 5 jeg har måttet avlive er begravet her. 3 av de ble kremert. Jeg kunne aldri tenke meg å ha asken stående på peishylla, men siden vi eier huset/tomten vi bor på, så har jeg begrave de her.
Hadde jeg ikke hatt den muligheten, ville jeg nok valgt å spredd asken i fjellet eller skogen- men dette må jo være opp til hver enkelt. Synes ikke det ene er mer korrekt enn det andre, man må gjøre det man selv føler er rett for seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For noen ufølsomme mennesker om de virkelig har sagt dette til deg… 

Jeg ønsker å ha urnene og de er plassert på en hedersplass i stua, men det var et reelt spørsmål begge to gangene hos vet hva vi ønsket å gjøre, og det er selvsagt helt opp til hver enkelt om de ønsker å ha dette hjemme eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine er i urne hjemme, de er strødd på flere forskjellige steder. Noen i skogen, noen i vann, noen til fjells. Alle har havnet på et sted hvor de elsket å være, og hvor vi går av og til for å minnes dem og prate om dem. Hver hund er savnet, og lever videre i minnet og fotoalbumet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk spørsmål om felleskremasjon eller privat, og da kom det aldri lenger enn det. Jeg ville ha felles, og at de skulle ta seg av alt. 

Her jeg bor er det tidvis kø på hundekremasjon, sånn som jeg forsto dyrlegen. Det kunne ta tid før jeg kom til å få asken, så hvorfor i all verden skulle jeg ta opp køplass fra folk som ønsker (eller til og med trenger!) asken mens de sørger? Selv hvis det var gratis ville jeg aldri gjort det.

Død og sorg er så privat, og jeg synes ingen skal føle seg presset til å gjøre hverken det ene eller det andre. Det er mildt sagt ødeleggende i en allerede vanskelig prosess. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som nevnt tidligere i tråden: Sorg og hvordan man sørger er veldig individuelt og privat. Jeg kan forstå ønsket om å ha asken til kjæledyret sitt i ei fin urne ett sted i boligen. For meg blir det å ha urna med aske hjemme på peishylla en konstant påminnelse om at der ligger hjertehunden min som jeg aldri får møte igjen. Så å ha urna hjemme kommer bare til å være trist og veldig deprimerende. Helt uaktuelt med andre ord. Vet ikke om jeg kommer til å ha bilder hengende av han heller, trur det bare kommer til å være sykt sårt og vondt å ha en konstant påminnelse om at han er borte for alltid..

Mitt ønske er at Alvin får avslutte livet hjemme, aller helst i hagen der han vokste opp. I rolige omgivelser og at han får ha siste hvilen i skogen hjemme i Porsgrunn. Eventuelt at han blir kremert privat og at asken blir spredt i skogen der vi liker oss best ❤️

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...