Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Er det vanlig der du bor at når en hund blir avlivet, så blir den kremert og kommer tilbake til eier i en urne?

Hva gjør du? / Hva kommer du til å gjøre?

Her jeg bor blir man nesten påført dårlig samvittighet for å ikke velge å ta hunden hjem i en urne. "Var du ikke glad i henne?" "Hvordan kan du bare forlate henne på den måten?" osv

Jeg valgte å ikke ha asken til hunden min på en hylle i huset. Akkurat som jeg ikke har andre kjære familiemedlemmer heller her hjemme. Det bestyr ikke at jeg ikke elsket dem alle, jeg vil bare ikke huske dem som død, da vil jeg vil heller ha et fint bilde av dem ❤️

Men dette med kjæledyr i urne er blitt veldig vanlig her jeg bor. Noen velger å få hjem alle hundene, og etterhvert så har det blitt litt av en samling. Mens noen velger urne til noen av hundene sine -"hun var så spesiell for meg". Jeg personlig finner det rart å ta aske inn i hjemme, da det aldri er og vil være kjæledyret. Det er bare aske. Mannen min er veldig uenig med meg, og ble lei seg fordi vi ikke tok urne med hjem. Min søster er veldig glad for hun valgte å ha aske i urne fra tidligere hunder; da kan hun fremdeles snakke med dem ❤️ 

Nå er det ikke noen feil eller rett avgjørelse her. Vi er alle forskjellig. Og det er vel fint at man kan velge fritt?

Men det er ikke til å komme fra at det koster jo også en del da

 

Skrevet

Her har det aldri vært noe tema, og jeg har ikke noen av mine 4 i urne. Angrer ikke på det. Det viktigste for meg ved avlivning er å være der for de til siste slutt ? Vet noen som ikke klarer å være med på avlivningen. For meg er det helt uaktuelt å ikke være med. Så vi er vel alle forskjellige, og det må jo respekteres tenker jeg. ?? og jeg har masse fine bilder, og det er også mye viktigere for meg enn urne. 

Skrevet

Mine 2 første hunder har jeg ikke hos meg, men de siste 5 jeg har måttet avlive er begravet her. 3 av de ble kremert. Jeg kunne aldri tenke meg å ha asken stående på peishylla, men siden vi eier huset/tomten vi bor på, så har jeg begrave de her.
Hadde jeg ikke hatt den muligheten, ville jeg nok valgt å spredd asken i fjellet eller skogen- men dette må jo være opp til hver enkelt. Synes ikke det ene er mer korrekt enn det andre, man må gjøre det man selv føler er rett for seg selv.

Skrevet

For noen ufølsomme mennesker om de virkelig har sagt dette til deg… 

Jeg ønsker å ha urnene og de er plassert på en hedersplass i stua, men det var et reelt spørsmål begge to gangene hos vet hva vi ønsket å gjøre, og det er selvsagt helt opp til hver enkelt om de ønsker å ha dette hjemme eller ikke.

Skrevet

Ingen av mine er i urne hjemme, de er strødd på flere forskjellige steder. Noen i skogen, noen i vann, noen til fjells. Alle har havnet på et sted hvor de elsket å være, og hvor vi går av og til for å minnes dem og prate om dem. Hver hund er savnet, og lever videre i minnet og fotoalbumet.

Skrevet

Mine to ble kremert og urnene har jeg hjemme. Har aldri tenkt at det er Stormur eller Vaka oppi urnene, men jeg får minner når jeg går forbi, kunne sikkert ha hatt bilde i stedet, men dette valgte jeg. 

Hadde en hund til men han ble felles kremert, ønsket ikke å ha urne med han hjem... sånn er det:)

Skrevet

Jeg fikk spørsmål om felleskremasjon eller privat, og da kom det aldri lenger enn det. Jeg ville ha felles, og at de skulle ta seg av alt. 

Her jeg bor er det tidvis kø på hundekremasjon, sånn som jeg forsto dyrlegen. Det kunne ta tid før jeg kom til å få asken, så hvorfor i all verden skulle jeg ta opp køplass fra folk som ønsker (eller til og med trenger!) asken mens de sørger? Selv hvis det var gratis ville jeg aldri gjort det.

Død og sorg er så privat, og jeg synes ingen skal føle seg presset til å gjøre hverken det ene eller det andre. Det er mildt sagt ødeleggende i en allerede vanskelig prosess. 

  • Like 2
Skrevet

Som nevnt tidligere i tråden: Sorg og hvordan man sørger er veldig individuelt og privat. Jeg kan forstå ønsket om å ha asken til kjæledyret sitt i ei fin urne ett sted i boligen. For meg blir det å ha urna med aske hjemme på peishylla en konstant påminnelse om at der ligger hjertehunden min som jeg aldri får møte igjen. Så å ha urna hjemme kommer bare til å være trist og veldig deprimerende. Helt uaktuelt med andre ord. Vet ikke om jeg kommer til å ha bilder hengende av han heller, trur det bare kommer til å være sykt sårt og vondt å ha en konstant påminnelse om at han er borte for alltid..

Mitt ønske er at Alvin får avslutte livet hjemme, aller helst i hagen der han vokste opp. I rolige omgivelser og at han får ha siste hvilen i skogen hjemme i Porsgrunn. Eventuelt at han blir kremert privat og at asken blir spredt i skogen der vi liker oss best ❤️

 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...