Jump to content
Hundesonen.no

Vedr. Sak: Rottweileren drepte gutten (1) i stuen hennes.


Recommended Posts

Nå står det at en veterinær som hadde kjent hunden fra den var valp anbefalte at den ble avlivet i 2016 (da ville den vært rundt 1 år gammel) etter å ha bitt et barn. Det er et uavhengig vitne som motsier hundeeier sin forklaring om at hun ikke hadde fått beskjed om noe sånt.

Kunne ønske noen hadde politianmeldt denne hunden. Det høres ut som det har vært mange muligheter opp igjennom. 

Link to post
Share on other sites

Dette er jo bare veldig veldig tragisk. 😥

Har jo selv hatt lignende rase i mange år, og at den hunden der ikke har blitt avlivd før synes jeg er utrolig uansvarlig av eier. (om det er tilfelle at den har biti så mange ganger før). 

Har man en krevende hund, eller en hund som er skarp eller usikker/ikke liker barn/ikke trygg i div situasjoner osv. så er det vårt ansvar som eiere å ha kontroll, kjenne vår hund, og å skjerme hunden fra potensielle vanskelige/skumle situasjoner. 

Jeg synes det virker som om vi har en skummel trend hvor folk mer og mer forventer at alle hunder skal være snille og mest mulig nøytrale i alle situasjoner, og man har lite forståelse for adferd og instinkter, eller forskjellen på rasene. Man leser jo over alt at det er oppdragelsen som er viktigst, og som former bikkja, akkurat som om du kan trylle vekk instinkter med riktig oppdragelse.. 🤪

Som flere andre sier, man ønsker seg visse raser men er ikke klar for, eller klar over, driftene eller adferden til rasen. Også har vi useriøse eller uerfarne oppdrettere som ikke har godt nok fokus på riktig mentalitet eller riktige valpekjøpere. Kanskje heller ikke nok kunnskap. 

  • Like 6
Link to post
Share on other sites

Jeg har hatt en sånn hund. Min var kanskje verre. Jeg vet ikke om min hund faktisk hadde drept et barn, men jeg vet at jeg var veldig i tvil om hvor langt hun ville gå. En hund som både var skarp nok, hadde mot nok og ble sint nok til å mene det. Hun var i utgangspunktet ikke sint på mennesker, men hun var ikke komfortabel rundt barn. I tillegg trigget barn i bevegelse jakt i henne. Sannsynligvis fordi hun mistet litt kontrollen og forutsigbarheten når de løp. Det samme gjaldt for øvrig joggere, syklister og sparkesyklister. Det ble en atferd som ble utløst av smerter i munnen, men som dessverre ble så befestet at selv når smertene var borte, så var atferden "satt". Fordi hun gikk med betennelse og knuste tenner i lang tid før det ble oppdaget. 

Hun bet aldri noen. Hun var nesten alltid under kontroll og de gangene hun kunne gjøre utfall så var jeg i forkant og hadde henne under full kontroll med lydighet eller bare ren fysisk makt. Men ingen har kontroll 100% av tiden. Jeg husker en gang, noen måneder før jeg valgte å avlive henne, at hun kom seg ut av hagen (fordi noen på besøk hadde slurva med porten). Hun gikk rett i gang med kattejakt og forsvant for meg på millisekunder. Hun var heldigvis ikke borte mer enn i etpar minutter før jeg fikk henne inn på fløyteinnkalling som hun var hjernevaska på. Hun var aggressiv mot andre hunder og jeg stolte ikke på henne rundt barn. 150 meter opp i bakken lå den en barneskole uten gjerder og 50 meter ned i bakken lå det en barnehage. Hunden stakk ikke med intensjon om å spise verken barn eller hunder, men TENK om. Tenk om hun hadde løpt opp til skolen eller ned til barnehagen. Jeg ble helt kald i meg av "worst case scenario". Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. 

Jeg anser meg selv som en ganske ansvarlig hundeeier. Jeg visste at jeg kjøpte meg en krevende rase og jeg håndterte henne godt. Hadde ingen bitt på samvittigheten, men det kom til et punkt der jeg tenkte at dette kan jeg ikke leve med, dette kan jeg ikke utsette samfunnet for og med dette dyret i hus kan jeg ikke sette barn til verden. Den hunden var et par måneder unna å bli 3 år. Den var rasende på de andre hundene i hus og hun hadde drept de uten å nøle om hun fikk sjansen. Vi levde i 1,5 år med adskilt hundehold, med sluseløsninger og stålkontroll på hvem som var hvor. Jeg fatter ikke at vi orka. Men det var en utrolig kjekk hund å trene med, hun var miljøfast, utfordrende og veldig veldig pen. Og jeg var skikkelig glad i henne. Men hun var en farlig hund og det tok faktisk ganske lang tid før jeg innså HVOR farlig hund jeg faktisk hadde. Uten at hun noen gang bet hull på noen som helst. For de første 1,5 året jeg hadde henne, så var hun en utfordrende, men ganske grei hund. Ettersom årene har gått blir jeg mer og mer letta over at jeg tok valget om å avlive henne. Tenk om. Jeg får frysninger.

  • Sad 3
Link to post
Share on other sites

Det er et tema vi må våge å snakke mer om: hunder kan ha alvorlige psykiske lidelser. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere, for de fleste vet at hunder kan slite med forskjellige typer angst, men myte om "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" lever i beste velgående.

Blir jo ikke rett å si at de er dårlige hunder, men de er alvorlig syke og lever med store, uhelbredelige plager/smerter. Det kan alle som har slitt med alvorlige psykiske lidelser og traumer skrive under på. Kanskje vi må bli flinkere til å la de gå? Både for deres egen del, for vår egen psykiske helse, og for samfunnet som helhet?
 

  • Like 4
Link to post
Share on other sites
6 timer siden, Pingeling skrev:

Det er et tema vi må våge å snakke mer om: hunder kan ha alvorlige psykiske lidelser. Det burde ikke være så vanskelig å akseptere, for de fleste vet at hunder kan slite med forskjellige typer angst, men myte om "det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" lever i beste velgående.

Blir jo ikke rett å si at de er dårlige hunder, men de er alvorlig syke og lever med store, uhelbredelige plager/smerter. Det kan alle som har slitt med alvorlige psykiske lidelser og traumer skrive under på. Kanskje vi må bli flinkere til å la de gå? Både for deres egen del, for vår egen psykiske helse, og for samfunnet som helhet?
 

Etter å ha jobbet litt med problematferd på folks hunder hjemme og hatt de på kurs, så mener jeg at terskelen for å avlive er ganske høy i mange tilfeller. For høy. 

  • Like 4
Link to post
Share on other sites

Jeg har opplevd en del fordømmelse fra dyrevenner fordi jeg valgte avlive en fem år gammel hund. Han rakk hogge tre hilsende mannehender (de to første med bare minutters mellomrom, og den tredje kom helt uventet og overlumpende), før jeg innså alvoret og ansvaret. Hender er skjøre, og en gitarist eller pianist kan bli ufør av et sånt bitt. Hunden verken bjeffet eller knurret først, eller rygget unna, han stivnet og reiste nakkebust sekundet før han bet panisk som første _tydelige_ avstandsskapende signal.

Han var liten og kontrollerbar, og han bet i frykt, ikke sinne, så jeg valgte pga dyrevenners holdninger til avliving å beholde ham i flere år, men det ble for mye da livssituasjonen endret seg og jeg ikke lenger hadde tid til å gi hunden det han trengte av verken mosjon eller mental stimuli, og de mindre ansvarsbevisste, glemske og impulsive guttebarna rundt begynte komme i pubertet og plutselig kunne få venner på besøk som luktet som menn, uten at jeg hadde kontroll på hunden. Jeg valgte å avlive. ...omsider.

 

Etter sånne episoder som dette drapet, så er folk sjokkerte over at jeg ventet så lenge, og etter flere (punkteringsfrie) hogg valgte beholde en hund som kunne ha ødelagt hånden til en velmenende hilser om jeg mistet kontroll på situasjonen — men da jeg gjorde det kom det bare fordømmelse, og den var hard, fordi jeg valgte å avlive en fysisk frisk, fem år gammel hund. Jeg var kald og kynisk, og den stakkars hunden... 

 

Poenget: Det er for skambelagt å ikke få til en hund. Myten om at alle problemhunder er eierens skyld og skal kunne repareres igjen bare en er flink og tålmodig og har nok godbiter og utstråler nok trygghet og ro.

 

Det er for mye fordømmelse fra besserwissere, for mange urbane myter om hundehviskeres mirakuløse rehabiliteringer av hunder med ymse utfordringer og for mye disneyfisering. 

Mye kunne vært unngått med forholdsvis lavterskel kunnskapsKRAV, som et online kurs som inneholder litt om adferd genetikk og miljø, hva en SKAL undersøke før anskaffelse, hva slags raser/typer som TRENGER hva og hvorfor en skal unngå å skaffe seg for mye hund, litt om valpens mentale utvikling, pubertetsfasen osv, med bestått multiple choice teoriprøve, for å kunne kjøpe og selge hund. Mulig det hadde hjulpet om oppdrettere også kunne stilles delvis ansvarlige for å ha solgt dårlige valper eller til feil eiere og i begge tilfeller ikke fulgt dem opp godt nok. 

Det er langt fra den kulturen vi har i dag, og til den kulturen hvor alle ser hvor fullstendig uhørt det er å velge en rottweiler når en bare skal ha en hund, for så å plassere den understimulerte rottweileren i et lite bur inne på den samme stua som ungene lekte i, mens hunden ble ignorert av sin kjæreste oxytocinautomat, og ungene ble overøst med den kjærligheten og oppmerksomheten hunden opplevde å bli frarøvet pga dem. ..og så i tillegg la de fremmede matmortyvene av noen home wreckers få lov å røre kjøleskapet foran øynene på hunden mens den var henvist til hagen alene fordi gullungene var på besøk igjen. ... Noe om å kunne forstå verden fra dyrets perspektiv. 

Haff. Jeg klandrer ikke eieren for å ikke forstå hunden. Det er bare tragisk. Min "løsning" med kunnskapskrav ville forsåvidt ikke gitt noen evnen til å forutse det sjalusidrapet der heller. 

 

Jeg ville egentlig bare si at en møter fordømmelse fra mange om en velger å avlive en fysisk frisk hund. En er liksom både et dårlig menneske og en dårlig dyretrener om en ikke får til å lage en velfungerende hund av et nervevrak, for folk har sett utvalgte utdrag klippet sammen som suksesshistorier på YouTube. Jeg kunne laget sånne videoer om min problemhund også. Vist utvalgte dårlige episoder som "før" og bare de gode episodene "etter" og promotert meg selv som en flink dyretrener. ..men det hadde ikke vært sannheten, og det hadde bidratt til den sosiale fordømmelsen av folk som velger avlive FØR noe skjer. 

 

  • Like 1
  • Thanks 1
Link to post
Share on other sites

Den ble nevnt tidligere i tråden, men det er ikke så alt for lenge siden en søt liten hvit hund bet en dame og et barn i ansiktet. Hunden hadde bitt flere ganger før, men eier klarte å samle inn 370.000 kr for å prøve å forhindre at hunden ble avlivet.

Når fremmede mennesker synes det er såpass greit at en hund biter at de betaler penger for å hindre avlivning, så sier det seg at noe er feil. Nå var dette en søt, hvit bichonblanding. En rottweiler ville aldri fått samme behandling, men det gjør det bare verre. At utseende og rasens rykte har noe å si.

Min problemhund fikk leve til hun var 8 og døde av kreft. Hun bet aldri noen, hun glefset aldri, men hun var veldig redd og oppførte seg truende så snart hun så (eller luktet) et menneske.

Da vi fikk ny (veldig flink og ordentlig) dyrlege etter den gamle flyttet, så sa han til meg at hadde hunden vært større så ville hun blitt avlivet. Jeg ble lei meg, men i ettertid var jeg takknemlig. På grunn av min spesielle livssituasjon fikk hun leve et meget skjermet liv, men jeg angrer faktisk i dag. Hun hadde det vondt inni seg, og kunne ikke leve et fullverdig liv.

Men selv om jeg ikke avlivet, så var ordene hans var viktige fordi de fikk frem alvoret. Og ikke minst: de ville gitt meg "tillatelse" til å avlive henne dersom det var noe jeg innerst inne ønsket. Da kunne jeg med hånden på hjertet si at dyrlegen anbefalte å avlive henne, og min samvittighet ville vært ren.

Det er en av de enkleste måtene å gjøre en forskjell på. Dyrleger opplever jo gjerne hundene på sitt verste, og mange av dem tenker nok sitt uten å si noe. Hvis de uttalte seg om psykisk helse og genetikk når de møtte den typen hund, så ville det fortalt eierne at hunden var farlig, og at den har såpass smerter at den bør avlives. Ikke alle eiere vil følge anbefalningen, men mange vil nok det.

Link to post
Share on other sites
3 timer siden, Ozzy skrev:

Bra! Hun vet at hunden biter, likevel skjer dette 😡 Faren til gutten som ble bitt ihjel sier at det var en rolig og lydig hund. Og tanten til guttunger sier hun savner hunden. Er det mulig?!
😱😵💫😳😩🤬

Edited by Rufs
Link to post
Share on other sites

Det synes jeg faktisk ikke er rart. 99% av tiden var han helt sikkert en rolig, lydig hund. Med et vokter og jaktinstinkt som ikke var trygt for andre, særlig barn. Hadde hunden bodd hos barnefaren (eller et annet hjem med barn) tror jeg vi hadde sett noe helt annet og en mye tidligere konflikt/løsning.

Hundene her i huset er mye for meg pga. helsa nå. Og begge er gamle og må ut oftere, den ene stresslikker og maser, den andre lekker og tisser av og til inne. Det skader ingen, men det er slitsomt, og ikke noe jeg vil leve med over lang tid. 90% av tiden vår går likevel til slacking i sofaen og koslige turer. Det er det jeg sitter igjen med, det jeg vil savne, og det jeg vil huske når hundene er borte. Ikke dagene med gulvvask, slitomme turer pga. utagering og alle turene til dyrlegen.

En helt annen situasjon, men på godt og vondt har vi mennesker en tendens til å huske de positive tingene og glemme de negative tingene.

  • Like 1
Link to post
Share on other sites
1 hour ago, Rufs said:

Og tanten til guttunger sier hun savner hunden. Er det mulig?!


Hæ? Hvor står det? Det er i så fall grusomt!

Jeg sliter generelt sett med å skjønne at man kan savne en hund som har drept noen man elsker, men sorg er personlig og det de følelsene kan være uforklarlige selv for den som har de. Det kan man ikke noe for. Men å SI at du savner hunden som drepte nevøen din, det er et valg.

Etter det som har kommet fram så er jeg glad for at saken endte som den gjorde, og håper at dette hjelper moren. Jeg regner med at hun har følt mye skyld selv, og at det derfor var så viktig for henne at retten plasserte skylden. Forhåpentligvis vil dette gi henne lettelse og styrke.

Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Jeg hadde en hund som var allergisk mot midd, og han fikk V&M og ris ved siden av så han ikke skulle bli så hard i magen.  Synes i dag at RAW funker bedre enn V&H. De blir ikke så harde i magen av det   Vet om noen som bruker kokt/stekt søtpotet som godbit. 
    • Støv og lagermidd er vanskelig. Veldig mange dyrleger og dyrebutikker selger allergifor, men lagermidd er noe som oppstår i alt tørrfor (og tørre godbiter). Jeg anbefaler vom og hundemat, samt ting som agurk og gulrot som godbiter. Her må man prøve seg frem til man finner noe hunden liker godt nok til å bruke som belønning. Man må også se på hvordan livet til hunden er. Hvis den sover på soverommet, så er det kjempeviktig å få den tilvendt å sove et annet sted, for det er den verste plassen en allergihund kan oppholde seg. Avhengig av hvor alvorlig allergien er, så må man kanskje ta en del grep rundt hundekurv, sofabruk, støvsuging og husarbeid. Dersom det er proteinkilder hunden reagerer på i tillegg, så er det bare utprøving/utelukking som funger for å finne ut nøyaktig hva som er problemet, sånn at man kan unngå det. Allergi hos hund er kjipt og kan være vanskelig å håndtere, men det er viktig å gjøre det man kan.  
    • Hun skulle ikke bruke det lengre når jeg sa hvor dårlig Frolic var. 😊
    • Det er iallefall støv allergi og midd også tror jeg.  Og mye annet. Husker ikke alt som sto på arket.   
    • Så flott LØJ! 😊 Jeg har glemt å sjekke om jeg har fått svar, tenkte ikke på at jeg ikke fikk varsler 🙈 Har sendt deg melding! 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...