Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det vanskelig å få tak i friske schæfere?


Janca
 Share

Recommended Posts

7 hours ago, Janca said:

Er det slik at om man passer på hvilken oppdretter man skaffer fra så går det bra?

Nei. Når en rase er så pass sykdomsbelastet som schæfer, vil det alltid forekomme rasetypisk sykdom selv hos seriøse oppdrettere. Husk at alle individer i en rase er ganske nært beslektet, jo mer en sykdom forekommer jo færre hunder uten gener for sykdommene finnes, om det finnes noen i det hele tatt.

Noen har kanskje avlet fram færre valper med sykdom enn andre oppdrettere, men selv hos disse vil det være noen kull som er helt fri, de fleste kull har en eller annen valp med sykdom og noen kull har mange valper med sykdom. Det er som regel trenden jeg ser når jeg har tittet på raser med mye sykdom.

Å få en frisk hund fra sykdomsbelastede raser handler bare delvis om å velge linjer med lavere forekomst enn andre linjer, mye går egentlig bare på om man har flaks eller ei. Når folk gir opp en rase er det nettopp fordi valpekjøp er som lotto, selv med et bra utgangspunkt kan man være en av de uheldige. Det er mye større odds for at man blir uheldig med raser som har sykdom som er svært utbredt, enn om man kjøper en rase som er generelt friskere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man har aldri noen garanti for å få en frisk hund, uansett hva slags rase man kjøper. Men man kan få mye bedre odds om man velger etter linjer som er helsetesta og friske over en lengre periode. 

Ønsker du frisk schæfer så sjekk med raseklubben hva slags arvelige sykdommer rasen sliter mest med, og sjekk hvilke oppdrettere som tester for dette. Sjekk så helseresutater ikke bare på avlsdyr men hele slekta og linjene bakover. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å vanskelig. Jeg har hatt to, begge med allergi. En med alvorlig allergi som til slutt førte til avliving og en med allergi som sannsynligvis kunne vært greit håndtert. Det var andre grunner til at den ikke ble så gammel. Begge ble kjøpt av (i min bok hvert fall) seriøse oppdrettere som fokuserte på helse og gemytt. Og som benyttet klinisk friske hunder i avl. Begge mine schäfere kom fra helt forskjellige linjer og begge var av brukslinjer.

HD og AD har man god kontroll på hos schäfer, og forekomsten av den typen leddlidelser er relativt liten. Det er bred enighet om å røngte schäfer, og både folk som kjøper hund som familiehund eller brukshund har for vane å røntge hundene sine. 

Allergi derimot, er en skummel jævel. Man kan ikke teste for allergi, og man kan ikke garantere at alle er ærlige i alle ledd. Dessuten finnes det jo folk som mener at bare fordi hunden ikke tåler kylling, så er jo ikke det noe problem å avle videre på. Så hunder med milde kliniske symptomer går gjerne i avl likevel, selv om de kanskje ikke burde. 

Å finne en seriøs oppdretter tar deg bare så langt. Å kjøpe hund er lotto. Schäfer er dessverre belastet med en del arvelige sykdommer, og det er helt umulig å vite hva slags lidelser den arver og i hvilken grad den vil bli belastet. Eller ikke i det hele tatt. Jeg elsker rasen og kommer til å kjøpe schäfer igjen. Kanskje tredje gangen klaffer :) Men nå har jeg en liten pause, så valget falt på en annen brukshund denne gangen.  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Sprettballen skrev:

Vanskelig å vanskelig. Jeg har hatt to, begge med allergi. En med alvorlig allergi som til slutt førte til avliving og en med allergi som sannsynligvis kunne vært greit håndtert. Det var andre grunner til at den ikke ble så gammel. Begge ble kjøpt av (i min bok hvert fall) seriøse oppdrettere som fokuserte på helse og gemytt. Og som benyttet klinisk friske hunder i avl. Begge mine schäfere kom fra helt forskjellige linjer og begge var av brukslinjer.

HD og AD har man god kontroll på hos schäfer, og forekomsten av den typen leddlidelser er relativt liten. Det er bred enighet om å røngte schäfer, og både folk som kjøper hund som familiehund eller brukshund har for vane å røntge hundene sine. 

Allergi derimot, er en skummel jævel. Man kan ikke teste for allergi, og man kan ikke garantere at alle er ærlige i alle ledd. Dessuten finnes det jo folk som mener at bare fordi hunden ikke tåler kylling, så er jo ikke det noe problem å avle videre på. Så hunder med milde kliniske symptomer går gjerne i avl likevel, selv om de kanskje ikke burde. 

Å finne en seriøs oppdretter tar deg bare så langt. Å kjøpe hund er lotto. Schäfer er dessverre belastet med en del arvelige sykdommer, og det er helt umulig å vite hva slags lidelser den arver og i hvilken grad den vil bli belastet. Eller ikke i det hele tatt. Jeg elsker rasen og kommer til å kjøpe schäfer igjen. Kanskje tredje gangen klaffer :) Men nå har jeg en liten pause, så valget falt på en annen brukshund denne gangen.  

Takk. Ei venninne hadde schæfer når hun var liten. Jeg vet at den ble avlivet pga noe kløe. Vet du hvilken sykdom dette er?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutter siden, Janca skrev:

Takk. Ei venninne hadde schæfer når hun var liten. Jeg vet at den ble avlivet pga noe kløe. Vet du hvilken sykdom dette er?

Det er jo veldig vanskelig å si når man ikke vet symptombildet. Men det er ikke usannsynlig at den hadde allergi. Kløe er et typisk allergisymptom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Allergi er helt forj*vlig hos hund, og mye vanskeligere å behandle enn hos mennesker. Dersom hunden er allergisk mot en spesiell type mat går det sikkert bra så lenge man finner ut hva den ikke tåler, men støvmidd og lagermidd er dessverre ikke uvanlig hos hunder, og det er grusomt å leve med for hund og eier. Medisinene er alt for dårlige (og ikke spesielt billige), og det må ekstremt mye tilrettelegging og arbeid til fra eiers side. 

Noen raser er mer utsatte enn andre, men dessverre er allergi hos både mennesker og hunder (sikkert katter også) et økende problem. Det er spesielt trist for de raser som allerede har allergi sterkt i linjene, for det er vanskelig nok å avle bort fra det når problemet "kun" er arv. Når miljø kommer i tillegg, så vil det bli enda vanskeligere å finne avlsdyr uten symptomer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...