Gå til innhold
Hundesonen.no

Tur(er) sammen etter hundeslossing?


Stjerneskinn
 Share

Recommended Posts

I etterkant av at ens hund har blitt angrepet av en annen, anbefales det veldig ofte å prøve å få eieren av den andre hunden med på å gå turer sammen (uten at de skal hilse på hverandre).

Dersom det er to hunder som begge starta krangelen, eller om de har vært gode venner før dette hendte, kan jeg forstå det. 

Men mener dere det fortsatt er en smart idé dersom det var en ukjent hund (eller en i nabolaget dere ikke kjenner) som føyk alvorlig på den andre? 

For at det faktisk skal bli en positiv opplevelse for hunden som ble skadet tenker jeg det avhenger så veldig av 1: hvordan den andre hunden oppfører seg på turen i etterkant (virker truende/aggressiv selv om det er på avstand eller bare «normal» og har lagt bak seg den hendelsen) og ikke minst 2: hvordan eierene oppfører seg (andre eier må holde god nok avstand og unngå at hunden stirrer intenst etc), og eier av denne jo klare å ikke bli stressa av situasjonen.

Hva er deres tanker rundt det?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser denne fremgangsmåten er anbefalt flere steder, ikke minst her på sonen. Etter min mening en dårlig ide med mindre det er hunder man virkelig håper kan omgåes, uten ‘bråk’. Dvs hunder i samme husholdning.  Personlig syns jeg ikke det er greit å utsette den angrepne part for ‘tvangsmøter’ igjen med håp om at ‘nå skal vi være venner igjen dere!’

At den angrepne part kan oppleve dette som en veldig ubehagelig situasjon er det vel ingen tvil om. I tillegg kreves  det som TS nevner  at eierne er over gjennomsnittet rolige. De fleste eiere vil nok ikke være så ‘avslappede’ som ønskelig og det plukker hundene garantert opp. 
 

Litt på siden men driver man med lydighet f.eks, så syns jeg det er veldig dårlig gjort mot egen hund å tvinge den til å være på samme bane som en hund som har fløyet på den en eller flere ganger . Da er man mer opptatt av prestasjoner enn egen hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg faktisk litt usikker på. Med en fremmed hund ser jeg ingen grunn til å gjøre det, med mindre det kan føre til at den angrepne hunden faktisk får en positiv opplevelse, på de premissene du stiller.

Men hvis det gjelder en hund man skal omgåes i noen som helst grad så ville jeg gjort det for å hjelpe den angrepne hunden å bli trygg på akkurat denne. Det kommer også litt an på foranledningen til angrepet, men jeg tenker at tur/omgang på trygge premisser, nok avstand og begge hunder under kontroll og ro, vil gi hundene tid til å lese hverandre og hverandres signaler/kroppsspråk. Veldig mange konflikter mellom hunder kommer på grunn av mangel/misforstått kroppspråk, og da tenker jeg de har en fordel av å få tiden til å bli kjent med den andre på trygg avstand. Prinsippet er jo igrunn det samme når man går båndturer sammen og har møter ute i trygge rammer om man har to hunder man ønsker skal gå sammen, uten angrepet først...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det forutsetter jo at begge parter klarer å ha såpass kontroll på hver hund under turen at de faktisk overser hverandre og er nøytrale, tenker jeg da. Men enig i at det er unødvendig så lenge ikke det er to hunder i samme husholdning. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutes ago, Stjerneskinn said:

Takker for svar, da er det ikke bare jeg som setter spørsmålstegn ved dette når det ser ut til å alltid blir anbefalt i tråder. 

Jeg har gjort det et par ganger med bekjente, uten at det nødvendigvis har vært direkte angrep, men konflikt mellom hundene. Odin har jo også trengt en del tid på å bli trygg rundt andre hunder, og det har hendt jeg har feilvurdert når det har vært trygt å la dem være sammen (i tilfelle besøk, hytteturer o.l.), og det har blitt løst helt utmerket slik.

Hvis man har et ønske om at hundene går overens så tenker jeg jo at det er fornuftig. Men, som med det meste innen hundetrening og problemløsning, så er det jo situasjonsavhengig. De færreste har vel behov for å gå tur sammen med vilt fremmede, og hvis man snakker om et angrep av en forbipasserende hund på tur man neppe vil se igjen så ser jeg ikke poenget. Skaden er nok skjedd uansett isåfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@simira Ja, som jeg har nevnt i hovedinnlegget så kan jeg absolutt se grunnen til det enkelte ganger, men ikke helt se at det er til det beste alltid. Og jo at det krever en viss kompetanse fra begge eiernes side og evne til å klare å slappe av i den situasjonen.

Veldig ofte i de tilfellene det skjer er det snakk om en hund i samme nabolag ish, som jo betyr at man høyst sannsynlig vil møte på de igjen på tur, men det er jo ikke slik at hundene er nødt til å forholde seg til hverandre utover det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig få ting i hundetrening som gjelder *alltid*. Er det en hund i nabolaget går jeg gjerne en liten tur/strekning sammen med dem om hundene reagerer på hverandre. Gubben gikk faktisk senest i går sammen med naboen med grandis, hun sliter litt med at hunden gjerne vil hilse og leke med alle... (ikke angrep da)

Jeg har et par hunder i nabolaget jeg veldig gjerne kunne tenkt meg å gå litt sammen med fordi det er et par hunder Kovu rett og slett bare klikker på, og jeg tror det hadde løst mye. Men anledningen har liksom aldri bydd seg. Det vil jo også avhenge veldig av hund og person.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...