Feil hunderase

[Rufs]

Her på hundeforumet er det mange som ønsker råd og tips til hvilke rase man kanskje bør satse på. Det er jo kjedelig å ende opp med helt feil hund/rase. Men stort sett så trives man med valgene man tar, uansett rase. Det er jo så mange forskjellige hunderaser folk velger ?

Men kjenner du til noen som har helt bommet på sitt rasevalg? Som angrer?

Jeg kommer på to tilfeller:

* På rasetreff traff jeg et eldre par (pensjonister) som hadde med seg en ca 1,5 år gammel boxer-tispe som de ikke hadde noe glede av (selv om de kanskje var glad i henne). Hun var stor, sterk og ekstremt vimsete. De var helt utslitt. Ikke greide de å håndtere henne på tur, og ikke fikk de ro inne i huset. Bikkja var aldri rolig ett sekund. De sa at oppdretter hadde valgt denne mest viltre valpen til dette gamle paret, og det eneste de ville var at noen kunne overta henne fra dem ?

* På miljøtrening for mange år tilbake traff jeg en hyggelig dame som stod og prøvde å holde kontroll på sin viltre jaktgolden. Jeg spurte om hun brukte henne i jakt eller andre hundesporter. Men det gjorde de ikke. De ville bare ha en hund til å gå koselige korte turer rundt der de bodde. Men hun sa også at denne hunden var helt utrolig vilter, og de hadde vurdert å selge/omplassere henne mange ganger. Jeg spurte hvorfor hun hadde valgt nettopp en jaktgolden, og grunnen til det var at de ville ha en golden retriever med riktig farge. For de skal jo være gylden. ? 

I begge tilfellene er det jo trist for både eier og hund ?

[Thea]

Vet om en familie i nabolaget som skulle ha seg ny turhund etter at den rolige, gamle utstillingsgoldenen deres døde, og de kjøpte seg jaktgoldenvalp og tenkte det var ca det samme. Han er nå en vilter tenåringsgutt de sliter med å holde styr på. Har litt vondt av dem alle sammen...

Det er jo en del inkludert meg som starter med en rase som ikke egner seg topp for hundesport og så blir man mer og mer interessert i hundesport etter hvert, slik at den første hunden ikke lenger passer helt til interessene, og så får man seg en mer typisk hundesport-hund i tillegg.

Vi var redde for å kjøpe oss for mye hund som førstehund og gikk derfor for eurasier, så det ble litt det motsatte av dine eksempler. Vi kunne nok heller gått for utstillingsgolden eller collie eller noe slikt som førstehund, så vi hadde hatt litt mer driv og iver på alle faniliehundkursene vi var på de første årene. Men nå som vi har de hundene vi har, er vi jo selvfølgelig veldig glad vi har dem begge ?

Og førstemann passet veldig godt på den tida vi fikk ham ? Jeg er glad første valp vi fikk var en "enkel" valp så det ble mye lettere å takle da vi fikk turbovalp.

[Rufs]

23 minutter siden, Thea skrev:

Det er jo en del inkludert meg som starter med en rase som ikke egner seg topp for hundesport og så blir man mer og mer interessert i hundesport etter hvert, slik at den første hunden ikke lenger passer helt til interessene, og så får man seg en mer typisk hundesport-hund i tillegg.

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Endret 24. Juli 2020 av Rufs

[Thea]

Just now, Rufs said:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Jeg har ikke fått til noe særlig med noen av dem, men hittil er eurasieren best merittert her, så jeg føler meg litt truffet ? Jeg lurer på om det var Maria Brandel jeg leste noe om dette fra, hun starta med en "outsider"hund ingen forventet noe av. Med null forventninger fra andre er det lettere å oppnå ting, og det du oppnår blir mye mer synlig. Når hun da fikk en brukshund, fikk hun forventninger om at det skulle gå mye lettere, og da er det lett å bomme på kriteriene. 

For min del er det veldig stor forskjell på hvor fort de to modnet. Når eurasieren fylte 2 var han ganske voksen og fornuftig. Så de dagene han gadd å gjøre noe, så gikk det rimelig greit bare han fikk innmari godt betalt for jobben. Tolleren blir 3 i høst og har ingen umiddelbare planer om å bli voksen ?  Broren hans er visst også sånn. Retrievere blir voksne når de fyller 5 har jeg hørt ?‍♀️? Tolleren er også en helt annen type, han er trygg, selvstendig, nysgjerrig og har ikke bruk for meg i vanskelige miljøer, mens eurasieren trenger støtte, som kan slå ut i samarbeidsvilje enkelte dager. Men det er helt vilt hvor mye lettere det er å trene tolleren. Det føles som å jukse! Så jeg håper jo på resultater etter hvert ?

Jeg er hvert fall glad tolleren har et så fint syn på livet og syns verden er et så bra sted. De jeg har sett som har slitt med resultater etter å ha fått seg brukshund har ofte hatt trøbbel med miljøsvake, nervøse hunder som de jobber med å bygge opp.

[simira]

Jeg skal aldri ha ridgeback igjen. De er fine hunder, man kan ha bilde på veggen. Jeg tenkte at hund nummer to skulle være en enkel turhund som ikke krevde så mye. Av en eller annen grunn falt det meg aldri inn at det heller ikke er like enkelt å lære innkalling og sånt heller... Nå kunne Kovu vært langt vanskeligere enn han er, så jeg er glad for det, men jeg vil nok være mer bevisst neste gang.

[Miloficent]

2 timer siden, Rufs skrev:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Følte meg truffet? Nå har ikke jeg og blandingen min på fire år hatt en veldig lang konkurransekarriere enda, men trent aktivt i to år. Han er verdens letteste å trene, alltid supermotivert for alle slags oppgaver. Jeg kan pirke, gå en hel bane eller lære han nye ting - alt er like gøy! Så skaffet jeg meg en «brukshund» i form av en ESS. Jeg har hatt mye mer utfordringer (i treningen) med han enn med blandingen. Det kom liksom så lett med blandingen, mens med ESS må jeg virkelig jobbe og fundere. Jeg lærer dog mye av han og får et par nye triks i boken. Nå er han bare 9 mndr gammel og full i hormoner da? På den andre siden er spanielen veldig miljøsterk, sosial (med mennesker & hunder), apekatt og veeeldig matmotivert. Nesten det motsatte av blandingen, der har jeg måtte jobbe mye mer. 

[Torvald tåke]

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. Nå skal det sies at jeg nok ikke kommer til å gå for portis neste gang, mest av alt fordi jeg kjenner at pelsstellet som kreves for å kunne stille ut parallelt med hverdag og sport er mer enn jeg egentlig orker.

[trill]

Jeg er litt samme som @Thea - vi skaffet ridgeback som turkompis, også fant jeg ut at jeg liker å trene hund. Mio er veldig morsom å jobbe med når han er motivert og er nok lettere å «skru på» enn en del ridgebacker, men han er jo ikke akkurat avlet for masse detaljtrening og terping. Han er selvsagt verdens fineste og jeg hadde ALDRI bytta han bort, men jeg ønsker meg en mer førerorientert hund som treningskompis i tillegg/neste gang.

[Snek]

Jeg har vokst opp med forskjellige raser, og når jeg flyttet ut og skulle kjøpe min første egne hund ble det Labrador.

Jeg var vanvittig glad i han, men merket nesten med en gang at dette ikke er en rase for meg. Supersnill med alt og alle, lett å motivere, alltid glad, matvrak- bare positivt men ikke for meg hvis det gir mening ? han var en veldig god venn men ikke det jeg ønsket av en hund.

Når vi fikk barn skulle vi ha mindre hund, og kjøpte en JRT litt på impuls av noen vi stolte på. Og Jeg merket med en gang at dette var mye mer riktig for meg. Like smart som labbisen, bare mye mer sta og med tusen egne meninger. Like blid og glad men også skarp og på hugget når han mislikte noe. JRT er ikke drømmerasen heller, ikke minst pga størrelsen, men han har i hvert fall lært meg hva jeg liker med en hund og hva som ikke engasjerer meg.

Neste hund blir en gjeter av noe slag. Førerorientert, gjerne litt reservert og mindre samkjønnsproblematikk enn JRT. Da tror jeg at jeg er i mål ?

[Nordlyset]

49 minutter siden, Torvald tåke skrev:

Jeg har nok ikke nødvendigvis valgt feil rase, men neste gang jeg skal ha hund, skal jeg være mye mer bevisst på hvor viktig det er å studere linjer og bruksområder på hundene i stamtavla før jeg velger oppdretter og kull, særlig på raser som reklameres for både som familiehunder og hunder som kan brukes aktivt i hundesport. 

Akkurat dette her kjenner jeg også veldig på da min i utgangspunktet er utstillingslinjer, og selv om jeg visste at jeg ville ha hund som kunne trenes med merkes det at jeg ikke har vært for obs på linjer... Nå går det mest på at han ikke er helt bra og rett og slett har mistet veldig mye motor det siste halve året, han orker ikke så mye trening lenger, han sakker ut på tur og det er nok fordi han har nok med seg selv akkurat nå, jeg håper inderlig at det blir bedre når han er blitt litt bedre igjen. 

Ellers så kjenner jeg at jeg vil han en enda mer førerorientert type neste gang, min er aaaaalt for interessert i resten av verden ! Jeg har liksom ingenting å stille opp med når det kommer andre hunder for nært, eller hvis det skjer noe spennende

[trill]

9 timer siden, Rufs skrev:

Jeg har også sett at ganske mange blir aktiv i forskjellige hundesporter med den første hunden sin. Som gjerne er blandingshund eller en «ikke-brukshund». Trener, konkurrerer og koser seg. Og så når den hunden er gammel og de skal kjøpe seg en ny hund så ender de opp med en hund av «super-rase»; veldig egnet til å trene og konkurrere med. Og så kommer de ingen vei med den nye hunden. 
Så til tross for at de har valgt riktig rase fra riktig oppdretter, så blir det ingen gode resultater å vise til

Jeg vet ikke om det er fordi man forventer for mye av hunden (og seg selv), at presset blir så stort at gleden med hundetrening forsvinner... ?

Leste skikkelig gjennom kommentaren nå, og dette har jeg tenkt mye på siden jeg nå vurderer en hund nr 2. Hvor langt bortover skalaen vil jeg når jeg velger rase neste gang? Jeg vet at jeg ønsker mer førerorientert og lettmotivert hund enn ridgeback, men det er laaaaaaaaangt mellom RR og border collie, for å si det sånn. Også syns jeg jo det er morsomt å trene med Mio, og det vil jeg fortsette med. Både å trene med han, og at det skal være morsomt å holde på. 

[Ravensburger]

Jeg har samme opplevelse som mange her. Skaffet meg Labrador blanding som var null motivert for annet enn snusing i bakken og mat. Elsket den hunden mer enn alt men ikke akkurat min rase. Plus den røytingen. HÅR. OVER. ALT. Så ble det Dobermann. Alt gikk galt som kunne gå galt. Ikke min rase heller. 

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv

[9nemor]

28 minutter siden, Ravensburger skrev:

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv

Den der har eg sett ein del eksempel på! BC som skulle bli god gjetar - funka ikkje godt med sauene - vart ‘kosehund’ for ‘gamle mor’i staden... kjipt liv for mange BCar, det! 

Elles har eg nokre bekjente som har sheltie. Fordi det var rett størrelse og den var så fiiiiin og søøøøt. Dei er ikkje spes aktive, har trent veldig lite med han, og han er no den typen hund som irriterer eit heilt nabolag fordi han står åleine ute og bjeffar på alt og alle. Leit å sjå.

Og då eg vaks opp var det ein nabo som var ufør og hadde vondt for å gå. Han fekk seg ein samojed! ? Stakkars stakkars hund. 

Så ja - det er nok det med aktivitetsnivå/-behov eg oftast ser som vert ‘feil’ mellom hund og eigar.

[Lapras]

Har en venninne som skaffet seg en pyrre første året hun studerte. Kravet hennes var at hun ville ha en stor kosebamse som var kjempe sta. Hunden fant hun på finn. Resultatet ble en hund som faren har pga hun flyttet til Bodø et år og flyttet så hjem til nå samboer noen kommuner borte. Ingen tanker om og bruke henne, bare litt turer rundt. De vil nå ha schæfer og hun bruker mer tid på og lete etter ny hund, enn den hun allerede har. Ikke skal de bruke hunden til noe, de syns bare de er fine. 

Selv merker jeg at jeg han min må brukes. Hvis ikke er det full sirkus i stua. Noen dager kjenner jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre dager går det bedre. Merker han er skarp, da han bruker mye tenner når han er ivrig eller når han koker over på tur og angriper meg?‍♀️ Slik at hund nummer to blir ikke en aussie. Er glad i han, og han er enda bare en valp. Men jeg gruer meg litt til unghundtiden og fluer?

[Sofie & Aska]

På 7/30/2020 at 1:56 PM, Mrs.Fisken skrev:

Har en venninne som skaffet seg en pyrre første året hun studerte. Kravet hennes var at hun ville ha en stor kosebamse som var kjempe sta. Hunden fant hun på finn. Resultatet ble en hund som faren har pga hun flyttet til Bodø et år og flyttet så hjem til nå samboer noen kommuner borte. Ingen tanker om og bruke henne, bare litt turer rundt. De vil nå ha schæfer og hun bruker mer tid på og lete etter ny hund, enn den hun allerede har. Ikke skal de bruke hunden til noe, de syns bare de er fine. 

Selv merker jeg at jeg han min må brukes. Hvis ikke er det full sirkus i stua. Noen dager kjenner jeg at jeg har tatt meg vann over hodet. Andre dager går det bedre. Merker han er skarp, da han bruker mye tenner når han er ivrig eller når han koker over på tur og angriper meg?‍♀️ Slik at hund nummer to blir ikke en aussie. Er glad i han, og han er enda bare en valp. Men jeg gruer meg litt til unghundtiden og fluer?

Ikke sikkert han er skarp for det  sikkert bare en valpeperiode. 

[Rocket]

*rekke opp hånda* 
Har vel fortalt det ca tusen ganger her inne, men men. ? Jeg og mamma ville ha hund, hun skulle ha "skikkelig hund", hva nå enn det er. Valget sto mellom Beagle, JRT og DSG, for disse likte mammsen utseende på. To av naboene hadde sistnevnte og de individene var det mye lyd i så da gikk vi for Beagle da. Første og beste oppdretter på finn, og i helga reiste vi å henta en 7 uker gammel liten tass i flekkefjord. Uka etterpå reiste vi til sunnmøre på påskeferie, ble fort vandt med biltur kan man si. 
Jeg ville ikke vært foruten Rocky, men fytti grisen for et arbeid det var. Lærte helt enormt mye av ham, og takk og lov mentaliteten var bunnsolid i den bikkja. Ingen tvil om at vi gjorde mye feil. Når han var rundt 2 ba jeg innstendig om at vi omplasserte ham for jeg så jo, selv 16år gammel at dette var ikke rett rase for oss, men mamma nektet. Han fikk 10,5år hos oss/meg, for når mamma døde i 2014 og han var blitt 7 så hadde jeg ikke hjerte til å omplassere ham selvom jeg viste det var feil type hund for meg, og han hadde allerede bodd et år bare hos meg iom hun var for syk til å ha ham lenger selv. Og jeg så jo at det gikk fint å ha ham. 
Han fant seg i å trene litt med meg innimellom, selvom han synes terping var gørrkjedelig og lydighet generelt var en unødvendig greie. Han fikk meg hekta på spor da! Lite annet som er kulere enn en hund i sitt rette element, og er det en ting en beagle kan så er det spor. 

Jeg lærte mye om hva jeg vil ha i en hund og hva jeg ikke vil ha. Og jeg har passet nok hunder til å ha fått kjent på litt forskjellig, pr idag så vil jeg ha en Collie i livet mitt, pelslengde er ikke så viktig, og en Whippet. Litt forskjellige typer, men begge har kvaliteter jeg liker og vil ha. 
Og når alt kommer til alt, finner jeg interesse for jakt, så er jeg ikke tvil om at en beagle er aktuelt igjen, for det er deilige hunder på sitt vis. Men den fortjener å brukes til det den er laget for. Og jeg må ha en annen hund å trene andre ting med, for det synes jeg er himla gøy! ❤️ 

[Lapras]

17 timer siden, Sofie & Aska skrev:

Ikke sikkert han er skarp for det  sikkert bare en valpeperiode. 

Det kan godt være. Han liker mye tenner?‍♀️

[Illiya]

On 7/27/2020 at 11:48 AM, Ravensburger said:

Jeg har samme opplevelse som mange her. Skaffet meg Labrador blanding som var null motivert for annet enn snusing i bakken og mat. Elsket den hunden mer enn alt men ikke akkurat min rase. Plus den røytingen. HÅR. OVER. ALT. Så ble det Dobermann. Alt gikk galt som kunne gå galt. Ikke min rase heller. 

Har også en stemor som satt igjen med en BC blanding når tenåringsjenten ikke orket å flytte med hunden når hun skulle studere. Stemore liker ikke å gå turer eller være i aktivitet sånn for øvrig. Jeg har hatt vondt av den hunden i alle år. Han er nå 14 år, ca 20 kg for tung og har hatt et uverdig liv

Har du gjort noe med det? Du har sett at den hunden ikke hadde det bra, men du har bare latt den være?