Den (tidvis) korte avstanden mellom reservert og redd

[Shokata]

Temaet kom igrunn opp i en rasetråd, fordi jeg stussa på en formulering som satte igang tenketingen  

En del raser er beskrevet i rasestandard som reservert (gjerne med en bisetning om at de ikke skal være nervøse eller redde), mens realiteten tidvis viser seg å være noe annerledes.
Gjemmer oppdrettere seg bak ordet reservert, når de velger det som i noen tilfeller kan anses som uegnede avlsdyr, grunnet redsler/usikkerhet/nervøsitet?
Lærer man valpekjøpere at det er sånn hundene skal være, at dette er normalen? 
Av egne erfaringer vil jeg påstå at det finnes oppdrettere som beskrevet (men jeg påstår absolutt ikke at dette er normalen for alle, så langt derifra). 
Hvor langt drar man det innen en rase før man innser at det som skulle være reservert nå er noe helt annet?
Og hva skal til å innse at man er der? 
 

[Malamuten]

Just now, Shokata said:

Temaet kom igrunn opp i en rasetråd, fordi jeg stussa på en formulering som satte igang tenketingen  

En del raser er beskrevet i rasestandard som reservert (gjerne med en bisetning om at de ikke skal være nervøse eller redde), mens realiteten tidvis viser seg å være noe annerledes.
Gjemmer oppdrettere seg bak ordet reservert, når de velger det som i noen tilfeller kan anses som uegnede avlsdyr, grunnet redsler/usikkerhet/nervøsitet?
Lærer man valpekjøpere at det er sånn hundene skal være, at dette er normalen? 
Av egne erfaringer vil jeg påstå at det finnes oppdrettere som beskrevet (men jeg påstår absolutt ikke at dette er normalen for alle, så langt derifra). 
Hvor langt drar man det innen en rase før man innser at det som skulle være reservert nå er noe helt annet?
Og hva skal til å innse at man er der? 
 

Vanskelig å si i grunn så lenge man ikke vet hva som kverner i hodene på folk. Men jeg vet at en del oppriktig tror at reservert = usikker. Og det er helt garantert noen som bare bruker det som en unnskyldning for å kunne avle på et dårlig individ uten at det fremstår som feil (og noen går jo på). Også er det jo for med å bli litt blind på egen rase. Hvordan ting er og hva man er vant med å se kan veldig fort bli det man forventer og mener er rett til en viss grad. 

Hvor langt drar man det før man innser at det er feil? Tja,  det spørs jo om man faktisk innser at det er feil da, regner jeg med. Noen synes jo kanskje ikke det(fordi de ikke vet bedre antagelig). Hva skal til for å innse det? Ja, det er vell det store spm.. All den tid folk ikke vil innse at grove fysiske skavanker er feil så er det vell antagelig ganske farfetched å tro at folk vil innse at dårlig mentalitet er feil, sånn i praksis. Spesielt om det ikke oppleves så problematisk(hunder som trekker seg istedet for å bite feks). Man får vell bare forsøke å.opplyse og spre info og håpe det finnes flest oppegående oppdrettere innad i rasen.

[yurij]

En reservert hund bør kunne håndteres av fremmede selv om den ikke selv inviterer til kontakt? 

[Tonje]

Akkurat nå, yurij skrev:

En reservert hund bør kunne håndteres av fremmede selv om den ikke selv inviterer til kontakt? 

Ja, så absolutt. 

[Sprettballen]

Jeg tenker at en reservert hund, på en bra måte, er en hund som synes sosial kontakt er "helt greit", men at en hel del andre ting trumfer sosial kontakt med fremmede. Jeg kan ta valpen min som et eksempel. Hun har fra den dagen jeg fikk henne vært sosial med mennesker, men ikke overstrømmende sosial. Hun har gått bort for å hilse på folk, blitt kost med, klappet og klødd, men jeg ser at etterhvert som hun blir eldre, blir denne hilsingen kortere og kortere fra hennes side. Hun tar mindre kontakt med fremmede på eget initiativ, da det er mye for henne som nå er kjekkere enn å hilse på folk hun ikke kjenner. Jeg regner med at hun med alderen vil velge bort folk med mindre de ber om kontakt, og da hilse kort før hun fortsetter med sitt. Da tenker jeg hun er en tilgjengelig hund, men ikke videre sosial i den grad at alle mennesker er dritkult. I motsetning til kanskje en retriever, der den sosiale biten kan være en utfordring å jobbe rundt fordi folk er-så-gøy! 

Den andre schäferen min var ikke reservert på en god måte. Hun unngikk å hilse på folk fordi hun syntes de var litt ekle. Hun hilste kun på folk hun hadde truffet MANGE ganger, eller som var en del av familien. Det var ekstremt tydelig på henne, fordi fikk vi folk på besøk, så fikk de overstrømmende hilsing(et sted og en stiuasjon hun var helt trygg i). Når hun ble voksen og mer moden i hodet, gikk hun fra utagere(skremme bort) fremmede til å bare overse. Så klart var det deilig at hun ikke tok kontakt med folk, men likevel visste jeg at hun unngikk folk fordi hun egentlig syntes de var ekle. I motsetning til valpen jeg har nå, som er sosial men mister mer interesse for mennesker med alderen, fordi de tross alt ikke er SÅ spennende. Det er enkelt og greit andre ting som er mer forsterkende for henne.

Første hunden er egentlig ikke det jeg vil kalle reservert, men både henne og den jeg har nå viser lignende trekk. Jeg vet bare at det er helt forskjellig motivasjon som ligger bak hos hundene.

[QUEST]

Enig med Malamuten her. Når folk ikke ser ( eller rettere sagt gir gjamt f..n i) at raser med groteske deformiteter lider, så er det vel å være i overkant optimistisk å tro at noe så ‘bagatellmessig’ som at bikkja er pissredd og fryktaggresiv, ikke reservert , blir tatt hensyn til i avl.. Kom ikke her å fortell meg at det er noe galt med min Int.ch. Venstresving altså..! Rasen skal være sånn..

Endret 10. Oktober 2018 av QUEST

[Shokata]

En annen ting som egentlig skulle med, er dette med å endre egenskaper (ifht rasestandard). 
Det finnes vel ikke EN rasestandard som sier at en rase skal være engstelig/usikker/redd (eller aggressiv for den saks skyld), og likevel er det realiteten for en del hunder (som gjerne skal være reserverte). 

Ingen ønsker seg hunder med redsler og kjip mentalitet, men er det ønskelig at man endrer reserverte hunder til å bli sosiale og omgjengelige? 
Endrer vi noe mer når vi går inn og fikser? 
Blir de feigere (og dermed reddere) når de mister reservertheten? 

[QUEST]

Akkurat nå, Shokata skrev:

En annen ting som egentlig skulle med, er dette med å endre egenskaper (ifht rasestandard). 
Det finnes vel ikke EN rasestandard som sier at en rase skal være engstelig/usikker/redd (eller aggressiv for den saks skyld), og likevel er det realiteten for en del hunder (som gjerne skal være reserverte). 

Ingen ønsker seg hunder med redsler og kjip mentalitet, men er det ønskelig at man endrer reserverte hunder til å bli sosiale og omgjengelige? 
Endrer vi noe mer når vi går inn og fikser? 
Blir de feigere (og dermed reddere) når de mister reservertheten? 

For egen del så ønsker jeg ikke mer ‘tilgjengelige’ hunder. Jeg ønsker hunder som er reserverte , i begrepets  riktige betydning vel  og merke. Det er ingen motsetning mellom reservert og stabil, som noen later til å tro. Igjen, når vi snakker om reellt reserverte hunder. 

[Shokata]

Akkurat nå, QUEST skrev:

For egen del så ønsker jeg ikke mer ‘tilgjengelige’ hunder. Jeg ønsker hunder som er reserverte , i begrepets  riktige betydning vel  og merke. Det er ingen motsetning mellom reservert og stabil, som noen later til å tro. Igjen, når vi snakker om reellt reserverte hunder. 

Noen ser ut til å tenke at ca alle hunderaser skal passe til ca alle mennesker (ref. "hund er hund, og de blir som du oppdrar dem"  ), og for å få til det må man endre. Jeg tror ikke endringene er til det gode. Og lite er vel mer behagelig enn reserverte hunde (selv om sosiale happy go luckys også er herlige). 
 

[Malamuten]

3 hours ago, Shokata said:

 

Ingen ønsker seg hunder med redsler og kjip mentalitet, men er det ønskelig at man endrer reserverte hunder til å bli sosiale og omgjengelige? 
Endrer vi noe mer når vi går inn og fikser? 
Blir de feigere (og dermed reddere) når de mister reservertheten? 

Jeg synes ikke det. Det er vell generelt enklere med reserverte hunder og kanskje hadde man da også hatt mindre konflikter. 

Endrer vi noe mer når vi går inn å fikser, vell ja, som regel. Mentalitet er sammensatt og ofte er det ikke en ting som gjør en hund sånn eller slik,men en kombinasjon av flere. Det største problemet er vell dog at mange endrer feil ting i utgangspunktet. Mot feks er jo noe det virker som flesteparten er livredd, så da tar de vekk det, men beholder gjerne skarphet og stress. Forstå det den som kan. Så ender man opp med usikre bikkjer som biter istedet. Eller bare usikre og da i mange tilfeller. Usikker kan være enkelt i "rett" kombo, men bra eller ønskelig? Neppe. 

Blir de feigere når de mister reservertheten? Nei. Reservert er en egen ting som man kan være i tillegg til. Helt uavhengig av mot eller mangel på det. En hund som holder seg unna fordi den er usikker trenger ikke å være reservert i det hele tatt. Den bare tørr ikke noe annet. Men en reservert hund kan også være usikker selvsagt. Eller helt trygg og igrunn sosiale de og, bare litt mindre påtrengende til alle og en hver.  

Mer utadvendte hunder med usikkerhet kan også bli verre. En reservert hund vil ofte leve litt mer i sin egen boble sammen med fører/familie og ikke bry seg så mye med alt som ikke er veldig påtrengende. Mens mer utadvendte hunder fort kan bli mer oppsøkende, også på tross av usikkerhet. Det er lettere at det ender med noe kjipt.

Jeg tror noe av greia er at mange reserverte raser har vært vakthunder feks. Hvor man antagelig i mange tilfeller har gitt litt f i om hunden skremmer/biter i usikkerhet eller i forsvar(når faktisk nødvendig), evt kanskje også en del andre raser som kanskje ikke nødvendigvis er skarpe eller veldig vaktsomme, men som heller ikke har så mye omgang med andreog derfor har kanskje slikt blit nedprioritert. Bare jakter eller gjeter eller slikt. Pluss at vi nå i en del år har drevet å generelt avlet ned mot bla og det har garantert satt sine spor. 

Endret 11. Oktober 2018 av Malamuten

[Wilhelmina]

For meg er ikke reservert og redd grader av same følelse som det finnes en "avstand" mellom. Det er følelser på to helt ulike skalaer. Skeptisk eller usikker, derimot, kan godt være et "forstadium" til redd, men det har heller ikke noe med å være reservert å gjøre, etter min mening.

[Nimbus]

Vel, jeg kan i grunn bare svare når det kommer til mitt inntrykk av spansk vannhund. Jeg kjenner tross alt bare ett individ av rasen veldig godt, men jeg har nå noen kontakter.

 

9 hours ago, Shokata said:

Gjemmer oppdrettere seg bak ordet reservert, når de velger det som i noen tilfeller kan anses som uegnede avlsdyr, grunnet redsler/usikkerhet/nervøsitet?
Lærer man valpekjøpere at det er sånn hundene skal være, at dette er normalen? 

Det er liten tvil om at usikkerhet i en god del tilfeller har blitt, og blir, bortforklart med at de skal være reserverte. En del av dem kan også være riktig så skarpe - det vet jeg har slått uheldig ut. Grunnen til at det finnes på linjene overhodet er nok, som nevnt ovenfor, at de har blitt mer tradisjonelt som gårds- og gjeterhund i Spania. Det har virkelig ikke vært så nøye om de er trygge, for de så nesten ikke folk uansett. Det finnes også en del storoppdrettere der som driver det vi ville kalt fabrikker her. Hundene blir tatt med ut når de skal på utstilling, og dommerne vet å passe fingrene, for å si det sånn. Noen av disse har gjort det bra, grunnet eksteriør, og man har fått inn slekt til Norge. Ikke alle bryr seg om det - hundene vinner jo... Og ja, det blir forklart til ferske og uerfarne eiere som at sånn er det bare.

Min egen hund er relativt reservert. Trygg i møte med andre hunder og mennesker, men kan skvette litt ovenfor noen menn og innimellom (fremmede) barn som beveger seg på uventa barnevis (utendørs). Hun har også en litt slitsom vokterside, og hun kan finne på å bjeffe intenst, og innimellom knurre, når noen kommer inn på hennes område. Jeg stopper henne raskt ved å rett og slett løfte henne opp og bort. Så får hun hilse. Da er det bare fryd og gammen - hun elsker gjester og muligheten det gir til mer kos Det mest irriterende med voktingen er at hun etablerer revir raskt, så hvis vi er på et sted i fem, seks minutter og det plutselig kommer noen kan hun finne på å varsle. Ikke alltid det passer seg så godt.

 

9 hours ago, Shokata said:

Hvor langt drar man det innen en rase før man innser at det som skulle være reservert nå er noe helt annet?
Og hva skal til å innse at man er der? 

Akkurat dette med reserverthet har jeg gått mye frem og tilbake på selv. Jeg synes jo min tispe er helt passe interessert i mennesker, men jeg har også lurt på om hun tenderer mot litt for mild. Ville jeg kalt henne nervøs? Nei. Men samtidig har jeg møtt et par spanske vannhunder (og andre hunder!) som er stødige som fjell, og helt der er hun heller ikke. For rasen generelt vil jeg påstå at det er mye oppmerksomhet på dette blant de seriøse oppdretterne. Det er fokus på det i RAS, og en del kjører MH på både de som går i avl og søskendyr. Hunder som selv har vært helt ok, men har gitt litt for skarpe/usikre avkom, blir tatt ut av avl. Men man må definitivt sondere terrenget, og man kan selvfølgelig ha uflaks selv hos seriøse oppdrettere. Som skissert ovenfor - opphavet er som det er, og rasen er relativt fersk i Norge. Så litt tid tar det. Men jeg tør påstå at jeg faktisk er nokså positiv til spanjolens fremtid. Så får vi se, da. Om jeg har rett!

Jeg synes for øvrig det er veldig trist at mental helse har så lite fokus hos en del miniatyrer, som jeg har vokst opp med. Små hunder kunne passet så mange flere, men det er ikke rart at mange har et dårlig inntrykk av en del raser. For hjelpes, så mye rusk det er rundt omkring. Det er visst lettere å slippe unna med skitoppførsel når man er knøttliten og "søt".

 

Just now, Wilhelmina said:

For meg er ikke reservert og redd grader av same følelse som det finnes en "avstand" mellom. Det er følelser på to helt ulike skalaer. Skeptisk eller usikker, derimot, kan godt være et "forstadium" til redd, men det har heller ikke noe med å være reservert å gjøre, etter min mening.

Egentlig enig! Og det er vel der min egen fundering kommer inn. Hva er skepsis (som, i og for seg ikke er noe problem - hvis hunden allikevel tør å undersøke på egen hånd), potensielt stadiet før redd , og hva er reservert? På papiret enkelt og greit nok. I praksis synes jeg det egentlig det kan være litt vanskelig å skille mellom dem, av og til.

Endret 11. Oktober 2018 av Nimbus
Redigert for å sitere!

[Djervekvinnen]

Jeg tenker på reservert som helt uinteressert til fremmede. Vil ikke ta kontakt med dem og ikke er sånn typ sosial. Men når hunden trekker seg unna og tar halen mellom beina og viser usikkerhet med blikk og kroppspråk, ja det synes jeg ikke er å være reservert, men da usikker /redd.   Jeg har møtt mange reserverte hunder som jeg ikke ville vært redd for å ta på, fordi de er trygg selv om de ikke er interessert. Men en usikker hund ville jeg ikke turt å ta på.

[Guest Maries]

Interessant tråd

Min hund er det jeg forbinder med reservert, og det er helt perfekt for meg. Hun er glad og tillitsfull til mennesker, men ikke interessert i å ta kontakt med fremmede. Om fremmede tar kontakt kan hun si høflig hei og så går hun videre, mange bare ignorer hun. 1 av 100 mennesker kan hun være mer interessert i. Barn har hun ingen interesse av, hun bare overser de. Hun er ikke redd på noen som helst måte, hun er bare ikke interessert. 

[Tyttebæra]

Jeg tror rett og slett mange ikke kan nok om språk til å se forskjellen. De ser en hund som ikke vil hilse, men de ser ikke hvor vidt det er fordi den er usikker/redd eller bare uinteressert. En stødig, reservert hund vil gjerne hilse kort om den blir tatt kontakt med. En usikker hund vil trekke seg, krympe seg/stivne, holde halen mellom beina osv.

Prioriteringer i avl er nok også en faktor. Er det snakk om en hund med en liten brist på det sosiale som ikke påvirker nevneverdig verken hund eller eiers liv, er den nok lett å overse hvis resten av hunden er bra.

Når det gjelder å bevare rasene som de opprinnelig «er». Noen raser passer ikke inn i et urbant, vestlig liv, og da blir konsekvensen av å bevare dem som de er at de vil forbli små med liten genbase. Alternativet vil i verste fall stå mellom å dø ut eller å avle mot med tilpassede hunder. Et annet spørsmål er hvor mye kan man endre før rasen ikke lenger er det den var.

[Sprettballen]

17 timer siden, Nimbus skrev:

Min egen hund er relativt reservert. Trygg i møte med andre hunder og mennesker, men kan skvette litt ovenfor noen menn og innimellom (fremmede) barn som beveger seg på uventa barnevis (utendørs). Hun har også en litt slitsom vokterside, og hun kan finne på å bjeffe intenst, og innimellom knurre, når noen kommer inn på hennes område. Jeg stopper henne raskt ved å rett og slett løfte henne opp og bort. Så får hun hilse. Da er det bare fryd og gammen - hun elsker gjester og muligheten det gir til mer kos Det mest irriterende med voktingen er at hun etablerer revir raskt, så hvis vi er på et sted i fem, seks minutter og det plutselig kommer noen kan hun finne på å varsle. Ikke alltid det passer seg så godt.

Det er vel det som er problemet med begrepet "reservert". For der du mener at din hun er "relativt reservert" ville jo jeg sagt at du har en hund som er noe usikker (menn, barn, overaktivt vokterinstinkt). Alle disse tingene er atferder som for meg sier at hunden ikke er helt trygg på mennesker. For som du sier, hun elsker jo kos og alt er bare velstand når hun først er blitt trygg. Da skyldes jo voktingen/tilbakeholdenheten/skvettingen at hun er usikker, ikke at hun er uninteressert som i min bok er å være reservert.

[Nimbus]

4 hours ago, Sprettballen said:

Det er vel det som er problemet med begrepet "reservert". For der du mener at din hun er "relativt reservert" ville jo jeg sagt at du har en hund som er noe usikker (menn, barn, overaktivt vokterinstinkt). Alle disse tingene er atferder som for meg sier at hunden ikke er helt trygg på mennesker. For som du sier, hun elsker jo kos og alt er bare velstand når hun først er blitt trygg. Da skyldes jo voktingen/tilbakeholdenheten/skvettingen at hun er usikker, ikke at hun er uninteressert som i min bok er å være reservert.

Ja, ikke sant. Jeg går som sagt mye frem og tilbake på det selv. Hun bodde jo på tjukkeste landet frem til hun var 5 og så nesten aldri menn eller barn og fikk sjelden besøk. Jeg har lurt på om mye kunne vært trent bort, egentlig uten å trene på det, hvis hun hadde vokst opp i byen. Det er jo ekstremt sjelden hun kicker på menn og barn, liksom (typ, 5-6 måneder siden sist gang, kanskje). Virker som om bevegelsesmønsteret til enkelte er litt vel uforutsigbart?

Men jeg pleier å si at hun er en sart sjel, altså, så jeg skal ikke bortforklare for mye eller ha altfor store skylapper. Hun fungerer fint i hverdagen, ihvertfall! Går ikke rundt med et nervevrak, føler jeg. Stort sett undersøker hun på egen hånd, og voktingen lar seg kontrollere.

Red.: Ser for øvrig at jeg var veldig uklar - og fortsatte den trenden her. Jeg vil påstå at hun er relativt reservert, men tingene jeg beskriver gjør at jeg også pleier å si at hun er sart. Det som sitter langt inne er vel å si at hun er en generelt usikker/nervøs hund. Så reservert på tross av, ikke fordi. Helt struts er jeg tross alt ikke

Endret 12. Oktober 2018 av Nimbus

[QUEST]

13 timer siden, Tyttebæra skrev:

Jeg tror rett og slett mange ikke kan nok om språk til å se forskjellen. De ser en hund som ikke vil hilse, men de ser ikke hvor vidt det er fordi den er usikker/redd eller bare uinteressert. En stødig, reservert hund vil gjerne hilse kort om den blir tatt kontakt med. En usikker hund vil trekke seg, krympe seg/stivne, holde halen mellom beina osv.

Enig. At mange ikke forstår ( eller vil se) forskjellen mellom reservert og redd/usikker forklarer nok en hel del. Det blir som med begrepet ‘dominant’ om hunder som ikke kan omgåes andre hunder, et begrep som er veldig misbrukt og misforstått. Uinteressert er forresten just det ordet jeg  ville brukt for å forklare hva reservert innebærer. 

13 timer siden, Tyttebæra skrev:

Når det gjelder å bevare rasene som de opprinnelig «er». Noen raser passer ikke inn i et urbant, vestlig liv, og da blir konsekvensen av å bevare dem som de er at de vil forbli små med liten genbase. Alternativet vil i verste fall stå mellom å dø ut eller å avle mot med tilpassede hunder. Et annet spørsmål er hvor mye kan man endre før rasen ikke lenger er det den var.

Presis! En ikke helt ubetydelig del av disse rasene som har blitt tatt inn for noe kortere eller lengre tid siden, passer rett og slett ikke inn i vårt samfunn. Så kan man jo spørre seg om tanken bak med å innføre disse, i mange tilfeller.. Er det for å ha noe eksklusivt og sjeldent eller ‘tøft’ eller ser man for seg inntjeningsmuligheter..?

Hvis man endrer disse rasenes mentalitet i vesentlig grad, så sitter man jo i realiteten igjen med noe som ser ut som rase NN men ikke er det ( siden en rases mentalitet må sies å være en vesentlig del av det som karakteriserer en rase) og da kan man jo spørre seg om man har ‘reddet’ noe som helst? Da har man vel  heller bidratt til å ødelegge rasen? 

[Shokata]

11 timer siden, QUEST skrev:

Hvis man endrer disse rasenes mentalitet i vesentlig grad, så sitter man jo i realiteten igjen med noe som ser ut som rase NN men ikke er det ( siden en rases mentalitet må sies å være en vesentlig del av det som karakteriserer en rase) og da kan man jo spørre seg om man har ‘reddet’ noe som helst? Da har man vel  heller bidratt til å ødelegge rasen? 

Her er du inne på noe av det jeg har tenkt, og som man kanskje ser bedre i tilfeller hvor man endrer eksteriør kontra når man tuller med mentalitet. 

[maysofie]

Jeg hadde for meg at reservert betydde at en hund gjerne kunne omgås fremmede, men ikke bryr seg stort med dem. Trygg nok til å ta kontakt, men øvrig uinteressert. Frem til jeg fikk Keo, for hans versjon av nevnte type er tillært. Han er nok en hund mange kunne stemplet som reservert, men som både er trygg og usikker i samme hund.

Keo er selektiv sosial, vil jeg si, han har meget følsomme antenner for hvem han føler seg trygg med. 90% av tiden går han frem å hilser, får en klapp, for så å ignorere vedkomne såfremst han ikke blir oppsøkt for videre kontakt. Han bryr seg heller ikke om folk vi møter på gata, på tog eller annet, såfremst det ikke er kjentsfolk, for de eeeelsker han. Reservert? Nei, usikker som har lært seg å håndtere det på best mulig vis. 

For Keo var redd for mannfolk frem til han ble 3-4 år gammel, han var livredd folk som var ‘rare’ (uvanlige kroppsspråk). Han reagerte med å kjefte på avtand, trekke seg unna i intimsona og knurre om de kom for nært. Vi jobbet himla mye med nettopp det, resultatet er en hund som gjerne hilser, men bryr seg ikke videre.

Dog, 5% av tiden kan han finne ut at han eeeelsker fremmede, være verdens tryggeste, gladeste hilser. De siste 5% hører til hans litt svakere «jeg», som enda er usikker, men som vi nå sjeldent ser.

[Wilhelmina]

Da frøkna mi var yngre var hun usikker på andre hunder, og kom de for nær måtte hun bort og hilse. For et utrent øye kunne hun sikkert se ut som en oversosial hund med hilsmani, men hun var ikke det. Hun var usikker, og hun skulle ikke bort og hilse fordi hun hadde så fryktelig lyst, men fordi hun ikke turte å la vær. Hunder på tilstrekkelig avstand ignorerte hun glatt. Nå kan hun fint passere hvem som helst på en smal sti, men det handler jo ikke om at hun har gått fra å være usikker til å bli uinteressert. Hun har bare lært seg at jeg tar kontroll i situasjonen og ikke lar fremmede hunder oppsøke henne. Når man setter ting i sammenheng tror jeg egentlig ikke det er så vanskelig å skille reservert/uinteressert fra redd/usikker, men for noen sitter det kanskje litt langt inne å erkjenne at hunden er svak mentalt når det finnes alternative forklaringer som høres bedre ut.

[Malamuten]

14 hours ago, maysofie said:

Jeg hadde for meg at reservert betydde at en hund gjerne kunne omgås fremmede, men ikke bryr seg stort med dem. Trygg nok til å ta kontakt, men øvrig uinteressert. Frem til jeg fikk Keo, for hans versjon av nevnte type er tillært. Han er nok en hund mange kunne stemplet som reservert, men som både er trygg og usikker i samme hund.

Keo er selektiv sosial, vil jeg si, han har meget følsomme antenner for hvem han føler seg trygg med. 90% av tiden går han frem å hilser, får en klapp, for så å ignorere vedkomne såfremst han ikke blir oppsøkt for videre kontakt. Han bryr seg heller ikke om folk vi møter på gata, på tog eller annet, såfremst det ikke er kjentsfolk, for de eeeelsker han. Reservert? Nei, usikker som har lært seg å håndtere det på best mulig vis. 

For Keo var redd for mannfolk frem til han ble 3-4 år gammel, han var livredd folk som var ‘rare’ (uvanlige kroppsspråk). Han reagerte med å kjefte på avtand, trekke seg unna i intimsona og knurre om de kom for nært. Vi jobbet himla mye med nettopp det, resultatet er en hund som gjerne hilser, men bryr seg ikke videre.

Dog, 5% av tiden kan han finne ut at han eeeelsker fremmede, være verdens tryggeste, gladeste hilser. De siste 5% hører til hans litt svakere «jeg», som enda er usikker, men som vi nå sjeldent ser.

Det er jo ikke nødvendigvis noen motsetninger tenker jeg. I veldig mange tilfeller vil jo voksne hunder som er trent litt med kunne fremstå som reservert(uinteressert), men eier som har fulgt de fra starten og som ser alle deres sider med jevne mellomrom vet vell oftest hvilken hund de har og hvorfor. ?

4 hours ago, Wilhelmina said:

 Når man setter ting i sammenheng tror jeg egentlig ikke det er så vanskelig å skille reservert/uinteressert fra redd/usikker, men for noen sitter det kanskje litt langt inne å erkjenne at hunden er svak mentalt når det finnes alternative forklaringer som høres bedre ut.

Enig med deg. Men jeg tror det også er litt definisjonsproblemer her, for jeg hører mange bruke reservert som at de forventer noe negativt, feks, jeg liker kull Y, men er redd de er mer reserverte enn kull x(og her er ikke det tilsiktede problemet at hunden kanskje er for uinteressert i fremmede altså). Eller oppdretter/eier står å beskriver sin hunds utfordringer og omtaler det også som noe negativt/uønsket men avslutter med at, men rasen skal jo være reservert, som at det er helt normalt og noen man bør regne med. Både potensielle kjøpere og oppdrettere. Jeg tror noen oppriktig tror at det er innafor slik rasen skal være og at det er greit. At man vil avle på det overrasker meg dog litt uansett, for samme hva rasrstandard åpner for eller ikke så er det vell ingen som vil ha en dårlig hund tenker jeg, enten det er snakk om at man skal selge de eller beholde selv for fremtidig avl. Ikke enkelt.

[Shokata]

Akkurat nå, Malamuten skrev:

Det er jo ikke nødvendigvis noen motsetninger tenker jeg. I veldig mange tilfeller vil jo voksne hunder som er trent litt med kunne fremstå som reservert(uinteressert), men eier som har fulgt de fra starten og som ser alle deres sider med jevne mellomrom vet vell oftest hvilken hund de har og hvorfor. ?

Enig med deg. Men jeg tror det også er litt definisjonsproblemer her, for jeg hører mange bruke reservert som at de forventer noe negativt, feks, jeg liker kull Y, men er redd de er mer reserverte enn kull x(og her er ikke det tilsiktede problemet at hunden kanskje er for uinteressert i fremmede altså). Eller oppdretter/eier står å beskriver sin hunds utfordringer og omtaler det også som noe negativt/uønsket men avslutter med at, men rasen skal jo være reservert, som at det er helt normalt og noen man bør regne med. Både potensielle kjøpere og oppdrettere. Jeg tror noen oppriktig tror at det er innafor slik rasen skal være og at det er greit. At man vil avle på det overrasker meg dog litt uansett, for samme hva rasrstandard åpner for eller ikke så er det vell ingen som vil ha en dårlig hund tenker jeg, enten det er snakk om at man skal selge de eller beholde selv for fremtidig avl. Ikke enkelt.

Hypotetisk; du bor skjermet, og avlsdyrene dine trenger ikke å få nevrotiske anfall pga omgivelsene...

Uten å fortsette å spinne på den der, så kan man fort gjøre seg noen tanker. 
Har også hørt valper omtalt som dominante (de som er som de skal, og er frempå og sjekker ut ting og folk) og underdaninge (de som er usikre, skeptiske og trenger mye tid på å bli varm i trøya).
Jeg får omtrent svettetokter over dette. For det blir så innmari feil. 
 

[Misky]

Jeg tror en del raser som blir beskrevet som reserverte ofte faller inn under kategorien "enmannshunder". De sitt univers sentrerer rundt 1 - 2 personer de har lagt sin elsk på, og resten av verden er bare kulisser. Prazsky Krysariken jeg hadde var en sånn. Hun kunne fint håndteres og omgås andre, men hun var uinteressert. 

Malteseren er rake motsetningen. Hun hadde blitt med en innbruddstyv hjem, logrende. Hun elsker oppmerksomhet fra fremmede, og er veldig sosial sånn sett. 

Begge deler har sine fordeler og ulemper har jeg erfart. 

[Sprettballen]

Jeg tenker at her er jo oppdretters kunnskap om hund, språk og atferd viktig når det kommer til reserverthet. Jeg tenker da litt som jeg har fortalt om mine to schäfere. Nå er yngste fortsatt ung, men si at når hun blir voksen da, så hilser hun kanskje på folk som tar kontakt, men er ellers uinteressert. På samme måte som den forrige schäferen min. Det kan se helt likt ut for folk som ikke kjenner hundene, også for oss som kan litt mer om atferd. Da må jo oppdretter være ærlig med seg selv, for i mitt tilfelle så skyldes det at hunden er uinteressert fordi det ligger en usikkerhet i bunn, som hun har lært seg å håndtere på en fornuftig måte (hold deg unna det du synes er ekkelt, i stedet for å prøve å skremme bort), mens på den andre hunden handler det om at hun er trygg, men velger å bruke tiden på noe annet i stedet. Hund nr. 1 har en usikkerhet jeg mener er uegnet for avl, hund nr. 2 oppfører på en slik måte en kan vente seg av rasen. Det er to veldig forskjellige mentaliteter på hundene. 

Jeg har andre enden av skalaen også. To whippeter, den ene er kjempesosial og elsker alt og alle og er trygg. Nr. 2 har opplevd en del traumatiske hendelser i sitt unge liv som har satt dype spor i psyken hennes. Hun løper også bort for å hilse, men det er ikke glede, det er i usikkerhet. Hennes mestringsstrategi er å oppsøke det hun er redd for, for å dempe og vise at hun ikke er farlig, men setter seg i tillegg også i en situasjon der hun egentlig ikke er komfortabel. Hvis personen hun hilser på da gjør feil, så kan hun finne på å nappe, fordi hun ikke føler hun kommer seg unna. Begge to hopper nærmest opp i fanget på ukjente folk om du får sjansen, men det er veldig forskjellig hva som motiverer dem til å gjøre det. Den ene er sosial trygg, den andre er sosialt utrygg. 

Og her tenker jeg mange av problemene ligger. Man kan ikke kun se på den hunden man har her og nå, man må se hundens liv som en helhet. For selv om hunden finner gode mestringsstrategier på et problem som voksen, så vil den fortsatt gi videre disse utfordringene om den går i avl. Det er ingen garanti for at valpene lærer seg samme strategier for mestring. Det handler jo også mye om oppdragelse, hvor flink eier er til å tilrettelegge for hunden sin.