Gå til innhold
Hundesonen.no

Avle på hund som er usikker på barn?


Loppa
 Share

Recommended Posts

Hva tenker dere om å avle på hund, i hovedsak med tanke på tispa, men også hannhunden, som er usikker på barn? Eksempelvis lett knurring (på en "snakkesalig" rase) og usikkerhet rundt barn? Dette gjelder ikke egne hunder, men er på generelt grunnlag. Hva tenker dere om oppdrettere som bevisst ikke har "testet"/unnlatt å undersøke sine avlshunder på hvordan de er rundt barn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis usikkerheten er genetisk pga dårlig mentalitet så bør den jo ikke avles på. Om søsken og foreldre er trygge hunder og denne ble brukt som filledokke av et barn som valp og er preget av det så kan man jo vurdere det, om alle andre faktorer er på plass.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 hours ago, Loppa said:

Hva tenker dere om å avle på hund, i hovedsak med tanke på tispa, men også hannhunden, som er usikker på barn? Eksempelvis lett knurring (på en "snakkesalig" rase) og usikkerhet rundt barn? Dette gjelder ikke egne hunder, men er på generelt grunnlag. Hva tenker dere om oppdrettere som bevisst ikke har "testet"/unnlatt å undersøke sine avlshunder på hvordan de er rundt barn?

jeg hadde nok droppet det. Det er så viktig at hunder fungerer rundt barn i dagens samfunn. Men VET du at det ikke er genetisk så er jeg ikke fullt så bastant.

Skjønt - en tispe påvirker valpene gjennom oppveksten også. Hvordan skal en gjøre det for å sosialisere valpene med barn om mor ikke er trygg rundt barn? 

Endret av Meg
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hunder som potensielt kan skade litt uforutsigbare barn er jo det farligste vi kan ha i samfunnet. Så selv om man ikke bevisst omgås noen barn i egen krets, er det jo absolutt ikke egenskaper man burde ønske å videreføre mener jeg.

Nå betyr ikke at en hund som knurrer rundt barn nødvendigvis vil skade barn, men med mindre hunden har veldig gode grunner for å ha blitt tillært en slik adferd (altså mye mer enn bare ved uhell blitt litt skremt noen ganger), ville aldri jeg avlet på eller ønsket valp etter en slik hund selv hvertfall. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at usikkerhet generelt har lite å gjøre i avl, usikkerhet som går på det sosiale ift. mennesker enda mindre. Det er ikke så mye som skiller en usikker hund fra en redd hund, og det skal lite til for at usikkerhet blir til redsel. I vårt samfunn blir de færreste hunder utsatt for så traumatiske hendelser med barn/voksne at det vil rettferdiggjøre at hundene reagerer på en sånn måte.

At hunder som ikke er vant med barn kan finne barn litt "ekle" og uforutsigbare er en ting, men de burde forholde seg rolige og vennlige. En hund som knurrer til folk uten at den har en veldig god grunn ville ikke jeg hatt hund etter.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det burde man ikke. Jeg vil påstå uansett for jeg tenker at sosiale og trygge hunder tåler mye før de blir usikre eller begynner å knurre, ergo er min tanke at usikkerhet stort sett kommer av en underliggende genetisk faktor og ikke en mishandlet hund med traumer. Mulig det ikke er helt kategorisk, men sånn for det meste iallefall. Og om en hund er usikker da, og potensielt pga erfaring (av tilstrekkelig mengde og alvorlighetsgrad til å sette slike spor), hvordan vet man det? Og hvorfor sjanse på det? Også verdt å huske på at reaksjonen på usikkerhet ikke nødvendigvis er forholdsmessig tilpasset graden av usikkerhet, så kombinert med "rett" bidrag fra partner kan det definitivt bli verre og. Og det trenger på ingen måte å være fordi man velger en dårlig partner. Partneren kan være tvers igjennom god og stødig. Både på papiret og i praksis. Og egenskapene den nedarvede er i utgangspunktet ønskelig og positive, men problemet blir jo da når de blir kombinert med en usikkerhet som skaper kluss i maskineriet. Det trenger ikke å være mye som skiller en hund som både knurrer og går vekk og en hund som går på/glefser. Eller en hund som bare skrur seg av og er passiv (og da om ikke annet virker enkel og grei, selv om man alltids kan diskutere effekten på hunden selv)kontra en som flykter i panikk. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 2.10.2018 at 10:39 AM, Loppa skrev:

Hva tenker dere om å avle på hund, i hovedsak med tanke på tispa, men også hannhunden, som er usikker på barn? Eksempelvis lett knurring (på en "snakkesalig" rase) og usikkerhet rundt barn? Dette gjelder ikke egne hunder, men er på generelt grunnlag. Hva tenker dere om oppdrettere som bevisst ikke har "testet"/unnlatt å undersøke sine avlshunder på hvordan de er rundt barn?

Til svar på spørsmålet; Nei! Det er ingen fare for at hunder  dør ut med det første, så man avler IKKE på usikre individer, enten det nå gjelder den ene eller annen form for usikkerhet. Avl på uegnede individer, skader  bare rasenes omtale og ikke minst hundesaken i et noe bredere perspektiv. 

Hvis en slik usikkerhet er meget utbredt i en rase, så bør man ta  skikkelig grep ASAP eller legge rasen død. Vi har nok skrullete hundr ( og eiere ikke minst) som det er, vi trenger  ikke flere. 

Endret av QUEST
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...