Ny på forumet

[Emily123]

Jeg er ny her inne, kjekt å finne et hundeforum

Jeg har en liten voksen hund, ca 3,5kg, vurderer nå en stor rase som hund nr 2, ca 40-45kg.  Så en valp er større enn den vi har, før den har kommet i hus. Men tenker det er veldig greit den lille er eldst, så vokser den store opp med klare regler for lek og lærer å ta hensyn. Den lille sier fra.

Har forresten god hundeerfaring fra stor hund fra før  men ikke hatt små og store på samme tid.

Noen som har erfaring å dele? 

Hva er lurt å tenke på?

Likt kjønn eller motsatt kjønn?

 

Endret 30. Mai 2018 av Emily123

[WelshenNemi]

har ikke peiling på det du lurte på, ville bare si velkommen hit

[Emily123]

3 minutter siden, WelshenNemi skrev:

har ikke peiling på det du lurte på, ville bare si velkommen hit

Takk blir artig å lese litt i trådene her!

[Lillekrapyl]

Hvilket kjønn er den du har fra før av?

Jeg hadde vært veldig skeptisk til å ha to av stor størrelsesforskjell og ulikt kjønn under samme tak, med tanke på tyvparring og sånt. 

[Sona]

Hvilke raser er det snakk om da? Vet at det er folk som har så stor størrelsesforskjell uten problemer  Men det ER selvsagt større risiko for skader på den lille, det kan gå riktig ille selv om den store ikke skader med vilje. Selv et lekent dask med labben kan gjøre skikkelig vondt for den lille.

Selv har jeg en på 4kg og en på 12kg, størsten kom sist og selv om han er bare 3 ganger så tung som den lille så har vi måttet passe godt på. Det er ikke sikkert en vill og gal valp lar seg instruere av en liten voksen. Hos oss må den voksne hunden virkelig ta frem strengestemmen for at ungjyplingen skal ta hensyn og er han i riktig hurramodus så må vi faktisk gripe inn og stoppe ham fordi han ikke alltid tar den voksne på alvor.

Tror faktisk jeg hadde syntes det var enklere andre veien, fått valp av en valp av liten rase sammen med voksen og veloppdratt stor hund. Ikke at det er er nyttig råd i din situasjon da   Men ja, tenker at skal du ha 3,5kg + 40kg må du nok belage deg på å ha dem en del adskilt og alltid ha kontroll på valpen. Alltid se an ressurser i tilfelle det blir krangling for det er ingen tvil om hvem som taper i en fysisk fight.

[Emily123]

2 timer siden, Lillekrapyl skrev:

Hvilket kjønn er den du har fra før av?

Jeg hadde vært veldig skeptisk til å ha to av stor størrelsesforskjell og ulikt kjønn under samme tak, med tanke på tyvparring og sånt. 

Har tispe fra før.

Tenkte egentlig det var best med ei tispe til, men ble rådet til motsatt kjønn for å unngå samkjønnsaggressjon etterhvert, siden det er så stor vektforskjell.

Men hundene mine skal ikke brukes i avl, så var inne på tanken å kastrere en evt hanne, med tanke på hormoner i sving når det evt er en av hver. 

[Emily123]

50 minutter siden, Sona skrev:

Hvilke raser er det snakk om da? Vet at det er folk som har så stor størrelsesforskjell uten problemer  Men det ER selvsagt større risiko for skader på den lille, det kan gå riktig ille selv om den store ikke skader med vilje. Selv et lekent dask med labben kan gjøre skikkelig vondt for den lille.

Selv har jeg en på 4kg og en på 12kg, størsten kom sist og selv om han er bare 3 ganger så tung som den lille så har vi måttet passe godt på. Det er ikke sikkert en vill og gal valp lar seg instruere av en liten voksen. Hos oss må den voksne hunden virkelig ta frem strengestemmen for at ungjyplingen skal ta hensyn og er han i riktig hurramodus så må vi faktisk gripe inn og stoppe ham fordi han ikke alltid tar den voksne på alvor.

Tror faktisk jeg hadde syntes det var enklere andre veien, fått valp av en valp av liten rase sammen med voksen og veloppdratt stor hund. Ikke at det er er nyttig råd i din situasjon da   Men ja, tenker at skal du ha 3,5kg + 40kg må du nok belage deg på å ha dem en del adskilt og alltid ha kontroll på valpen. Alltid se an ressurser i tilfelle det blir krangling for det er ingen tvil om hvem som taper i en fysisk fight.

Har en chinese crested fra før, forsiktig og veldig rolig og trygg, men sier klart fra om hun syns andre blir for pågående - før hun går vekk fra situasjonen. vurderer rottweiler eller labrador, med en knapp på rottweileren.

Vi må selvfølgelig passe godt på, ha de en del adskilt i begynnelsen, og la en valp treffe andre på sin egen størrelse.

Pga rasene jeg vurderer er store, ble jeg anbefalt motsatt kjønn på valpen, for å hindre samkjønnsaggresjon når valpen blir kjønnsmoden. 

[QUEST]

9 timer siden, Emily123 skrev:

Har tispe fra før.

Tenkte egentlig det var best med ei tispe til, men ble rådet til motsatt kjønn for å unngå samkjønnsaggressjon etterhvert, siden det er så stor vektforskjell.

Men hundene mine skal ikke brukes i avl, så var inne på tanken å kastrere en evt hanne, med tanke på hormoner i sving når det evt er en av hver. 

Hei og velkommen hit  

Hvis jeg skulle startet fra scratch, hadde jeg nok ville anskaffet den store rasen først og ventet til denne var blitt noe mer voksen og rolig( forhåpentligvis..) . Som andre allerede har nevnt, en stor valp/unghund kan skade en liten hund, pga av tyngde og uvørenhet. 

En valp/unghund  er ofte noe mer uvøren og klossete og da kan uhell skje, noen ganger med fatalt utfall. Noen hvalper/unghunder respekterer andre hunders 'nei/stopp' i liten grad og er det en større  hund vil den ofte få kraftigere beskjed om at nå er det nok. En liten hund vil derimot bare bli overkjørt i slike tilfeller og som man kan tenke seg behøver ikke det gå bra..

Jeg anbefaler på generell basis ingen å skaffe seg både tispe og hannhund, hvis man ikke 'må'. Det kan gå helt greit det eller du kan ha to x 3 uker årlig der hannhunden er helt ko-ko med sutring, hyling og stressing mer eller mindre døgnet rundt.. Problemet er at man gjerne ikke vet på forhånd hva slags type en hannhvalp blir. Jeg har hatt begge deler og jeg kan forsikre om at 3 uker med sistnevnte type, der går tiden laaangsomt..

Jeg ser dog poenget bak anbefalingen, når det kommer til raser som er kjent for samkjønnsaggresjon, som jo rottweiler er. Vet ikke hvordan det forholder seg med labradortisper dog, vet at hannhundene i enkelte tilfeller kan være problematiske i så måte. 

Kastrering; jeg anbefaler ingen å kastrere en hund uten at man er helt sikker på at hunden tåler det.. Og da tenker jeg ikke på selve operasjonen men ettervirkningene. Det kan forekomme fysiske ettervirkninger av uheldig slag etter kastrering men det mest merkbare for de fleste, er nok mentalt. 

Skal man kastrere bør hunden være mentalt sterk og da bør man vite at den faktisk er mentalt sterk og ikke bare usikker, noe endel ser ut til å blande en del. Å kastrere en mentalt svak/usikker hund, vil så godt som alltid gjøre bare vondt verre. Bottom line; jeg ville ikke gått for kastrering som 'løsning' her, kastrering er ingen 'quick fix' det ER en pris å betale, noe som ikke kommer godt nok frem i mange tilfeller. 

Endret 31. Mai 2018 av QUEST

[simira]

Jeg har erfaring med, og synes det er best, å ha den minste først. Men med en stor hund så MÅ man såklart følge med i unghundtiden, og ha nulltoleranse for lek inne. Her er det 30 kg forskjell, (8 + 38) og det er ingen tvil om at minstemann styrer showet (btw, 3,5 kg cc? Det var utrolig lite?). Nå er den største ganske rolig og grei, men har såklart vært unghund han også. Vi startet ut med nulltoleranse for lek inne, og fulgte alltid med dem ute det første året, men det har aldri vært noe problem. Den store lærte seg tidlig å styre seg etter beskjed fra den eldre.

Motsatt kjønn vil jeg ikke anbefale. Det er forbudt å kastrere uten medisinsk grunn, og du vil ikke risikere tyvparing mellom liten tispe og stor hanhund (eller uansett størrelse/rase, men enda verre da). Nå er vel ikke lab kjent for mye samkjønnsaggresjon heller, om det var et alternativ. Rottweiler kan være verre, men jeg ville heller tatt det enn en av hvert kjønn.

[Emily123]

2 timer siden, QUEST skrev:

Hei og velkommen hit  

Hvis jeg skulle startet fra scratch, hadde jeg nok ville anskaffet den store rasen først og ventet til denne var blitt noe mer voksen og rolig( forhåpentligvis..) . Som andre allerede har nevnt, en stor valp/unghund kan skade en liten hund, pga av tyngde og uvørenhet. 

En valp/unghund  er ofte noe mer uvøren og klossete og da kan uhell skje, noen ganger med fatalt utfall. Noen hvalper/unghunder respekterer andre hunders 'nei/stopp' i liten grad og er det en større  hund vil den ofte få kraftigere beskjed om at nå er det nok. En liten hund vil derimot bare bli overkjørt i slike tilfeller og som man kan tenke seg behøver ikke det gå bra..

Jeg anbefaler på generell basis ingen å skaffe seg både tispe og hannhund, hvis man ikke 'må'. Det kan gå helt greit det eller du kan ha to x 3 uker årlig der hannhunden er helt ko-ko med sutring, hyling og stressing mer eller mindre døgnet rundt.. Problemet er at man gjerne ikke vet på forhånd hva slags type en hannhvalp blir. Jeg har hatt begge deler og jeg kan forsikre om at 3 uker med sistnevnte type, der går tiden laaangsomt..

Jeg ser dog poenget bak anbefalingen, når det kommer til raser som er kjent for samkjønnsaggresjon, som jo rottweiler er. Vet ikke hvordan det forholder seg med labradortisper dog, vet at hannhundene i enkelte tilfeller kan være problematiske i så måte. 

Kastrering; jeg anbefaler ingen å kastrere en hund uten at man er helt sikker på at hunden tåler det.. Og da tenker jeg ikke på selve operasjonen men ettervirkningene. Det kan forekomme fysiske ettervirkninger av uheldig slag etter kastrering men det mest merkbare for de fleste, er nok mentalt. 

Skal man kastrere bør hunden være mentalt sterk og da bør man vite at den faktisk er mentalt sterk og ikke bare usikker, noe endel ser ut til å blande en del. Å kastrere en mentalt svak/usikker hund, vil så godt som alltid gjøre bare vondt verre. Bottom line; jeg ville ikke gått for kastrering som 'løsning' her, kastrering er ingen 'quick fix' det ER en pris å betale, noe som ikke kommer godt nok frem i mange tilfeller. 

Takk for godt svar

Jeg så egentlig for meg å skaffe tispe om det blir en hund til, men så hadde jeg ikke tenkt på samkjønnsaggressiviteten som kan komme, så jeg skjønner anbefalingen jeg også Hannhunder har jeg hatt før, der alle ble endret når det var løpetid i områder, og en ble helt koko! Han ble kastrert, med noe bedring som resultat.

Samtidig har jeg ikke sett for meg å ha en hann, spes en rottweiler, og har hele tiden hørt at tispene er mildere og passer bedre inn i en familie enn hva hannhunden gjør! Vi har barn også.

Men er samkjønnsaggresjon veldig vanlig når det blir 3-4år mellom?

[Emily123]

1 time siden, simira skrev:

Jeg har erfaring med, og synes det er best, å ha den minste først. Men med en stor hund så MÅ man såklart følge med i unghundtiden, og ha nulltoleranse for lek inne. Her er det 30 kg forskjell, (8 + 38) og det er ingen tvil om at minstemann styrer showet (btw, 3,5 kg cc? Det var utrolig lite?). Nå er den største ganske rolig og grei, men har såklart vært unghund han også. Vi startet ut med nulltoleranse for lek inne, og fulgte alltid med dem ute det første året, men det har aldri vært noe problem. Den store lærte seg tidlig å styre seg etter beskjed fra den eldre.

Motsatt kjønn vil jeg ikke anbefale. Det er forbudt å kastrere uten medisinsk grunn, og du vil ikke risikere tyvparing mellom liten tispe og stor hanhund (eller uansett størrelse/rase, men enda verre da). Nå er vel ikke lab kjent for mye samkjønnsaggresjon heller, om det var et alternativ. Rottweiler kan være verre, men jeg ville heller tatt det enn en av hvert kjønn.

Ja, hun er ei lita tispe

Vi har ingen hast med å skaffe en hund til, og jeg setter opp for og imot, og prøver å søke på nett etter erfaringer. Har hatt store hannhunder av annen rase, men ikke rottweiler.

Kunne tenkt meg unghund/ ung voksen, har hatt andre omplasseringer før, men det var før jeg fikk barn. en slik rase som rottweiler anser jeg det tryggere å skaffe som valp, der jeg kan sjekke godt opp foreldrene, se om de har gjennomført mentaltester osv for å få et best mulig valpegrunnlag, og få forme valpen helt fra start. Men da blir det valpetid med noen utfordringer ift vekt og størrelsesforskjell.

[QUEST]

1 time siden, Emily123 skrev:

Takk for godt svar

Jeg så egentlig for meg å skaffe tispe om det blir en hund til, men så hadde jeg ikke tenkt på samkjønnsaggressiviteten som kan komme, så jeg skjønner anbefalingen jeg også Hannhunder har jeg hatt før, der alle ble endret når det var løpetid i områder, og en ble helt koko! Han ble kastrert, med noe bedring som resultat.

Samtidig har jeg ikke sett for meg å ha en hann, spes en rottweiler, og har hele tiden hørt at tispene er mildere og passer bedre inn i en familie enn hva hannhunden gjør! Vi har barn også.

Men er samkjønnsaggresjon veldig vanlig når det blir 3-4år mellom?

En ting er at det er problematisk med hunde/samkjønnsaggressive hunder innad i hjemmet, har man flere hunder men det er bare en del av det hele. Det er himla stor forskjell på å ha en ok hund med seg ut i samfunnet, så og si og en som er hundeaggressiv. En hundeaggressiv hund krever en helt annen hensynstagen og tilrettelegging enn en hund som er ok med andre hunder. 

Du har kanskje tenkt på det allerede?  Da jeg var barn hadde vi en hundeaggressiv hund i familien, å gå tur med den var ikke spesiellt morsomt, det krevde at man var årvåken og så rundt  seg hele tiden, for denne hunden tok like gjerne tisper som hannhunder. Jeg ble vel godt og grundig  vaksinert mot hundeaggressive hunder kan man si.. At raden/individet er omgjengelig med andre hunder, har alltid vært veldig viktig for meg, jeg hadde rett og slett ikke orket en stor hundeaggressiv hund, der jeg måtte ha øynene på stilker og aldri hatt den løs hvis det var bare en liten sjanse for at det kunne komme en annen hund. 

Hvis andre i familien har /får hund senere, ser jeg for meg at det må endel hensynstagende og tilrettelegging til, før man kan omgåes, samme med venner med hunder. En tur på hytta med familie/venner med hund, kan fort bli umulig, i sånne tilfeller. 

En ting er å ha en liten hundeaggressiv hund, irriterende men ikke farlig for verken  folk eller fe. Har man derimot  en stor hundeaggressiv hund, så kan det fort bli fatalt, ikke bare for andre hunder.. 

Dere har jo barn også. Barn kan fort glemme seg og ikke lukke ytterdøra eller porten i hagen. Resultat; hunden lufter seg på egenhånd. Naboen blir kanskje sur når deres 'Rex' gjør fra seg på plenen deres men det er nok ingenting mot hvor sur vedkommende kan bli hvis 'Rex' skader eller dreper deres hund som står ute i hagen..Eller at 'Rex' angriper møtende hunder , når han er ute på tur. 

Rottweiler har jo vært en god del i media de senere år, nettopp i forbindelse med angrep/drap på andre hunder og husker jeg ikke helt feil, ett par tilfeller med angrep på folk også. Etter som jeg har forstått så er det relativt store variasjoner ute og går på linjene, så hvis du er bestemt på rottweiler, så ville jeg nok brukt mye tid på undersøkelser og forhørt meg rundt, ikke bare hos oppdrettere men også folk med erfaring fra de ulike linjene. 

Ikke meningen å være negativ men jeg tenker at det er bedre å bli advart på forhånd, enn å få det bekreftet i ettertid.  

Skal ikke uttale meg om det er enklere når det er noen år imellom, jeg har hunder i flokk og ingen egen erfaring med samkjønnsaggresjon i så måte. Tviler dog på at det vil hjelpe så mye, når den yngste hunden blir eldre og vil 'sette skapet på plass'. 

Dvs, jeg måtte omplassere en hund jeg overtok som voksen, da det smalt mellom den og en annen tispe i flokken, etter omtrent 18 måneder. Det ble prøvd med 'tilvenning' igjen men helt nytteløst, hadde jeg sluppet dem sammen igjen hadde det nok vært over og ut for den minste hunden. 

 

 

 

 

Endret 31. Mai 2018 av QUEST

[Emily123]

5 timer siden, QUEST skrev:

En ting er at det er problematisk med hunde/samkjønnsaggressive hunder innad i hjemmet, har man flere hunder men det er bare en del av det hele. Det er himla stor forskjell på å ha en ok hund med seg ut i samfunnet, så og si og en som er hundeaggressiv. En hundeaggressiv hund krever en helt annen hensynstagen og tilrettelegging enn en hund som er ok med andre hunder. 

Du har kanskje tenkt på det allerede?  Da jeg var barn hadde vi en hundeaggressiv hund i familien, å gå tur med den var ikke spesiellt morsomt, det krevde at man var årvåken og så rundt  seg hele tiden, for denne hunden tok like gjerne tisper som hannhunder. Jeg ble vel godt og grundig  vaksinert mot hundeaggressive hunder kan man si.. At raden/individet er omgjengelig med andre hunder, har alltid vært veldig viktig for meg, jeg hadde rett og slett ikke orket en stor hundeaggressiv hund, der jeg måtte ha øynene på stilker og aldri hatt den løs hvis det var bare en liten sjanse for at det kunne komme en annen hund. 

Hvis andre i familien har /får hund senere, ser jeg for meg at det må endel hensynstagende og tilrettelegging til, før man kan omgåes, samme med venner med hunder. En tur på hytta med familie/venner med hund, kan fort bli umulig, i sånne tilfeller. 

En ting er å ha en liten hundeaggressiv hund, irriterende men ikke farlig for verken  folk eller fe. Har man derimot  en stor hundeaggressiv hund, så kan det fort bli fatalt, ikke bare for andre hunder.. 

Dere har jo barn også. Barn kan fort glemme seg og ikke lukke ytterdøra eller porten i hagen. Resultat; hunden lufter seg på egenhånd. Naboen blir kanskje sur når deres 'Rex' gjør fra seg på plenen deres men det er nok ingenting mot hvor sur vedkommende kan bli hvis 'Rex' skader eller dreper deres hund som står ute i hagen..Eller at 'Rex' angriper møtende hunder , når han er ute på tur. 

Rottweiler har jo vært en god del i media de senere år, nettopp i forbindelse med angrep/drap på andre hunder og husker jeg ikke helt feil, ett par tilfeller med angrep på folk også. Etter som jeg har forstått så er det relativt store variasjoner ute og går på linjene, så hvis du er bestemt på rottweiler, så ville jeg nok brukt mye tid på undersøkelser og forhørt meg rundt, ikke bare hos oppdrettere men også folk med erfaring fra de ulike linjene. 

Ikke meningen å være negativ men jeg tenker at det er bedre å bli advart på forhånd, enn å få det bekreftet i ettertid.  

Skal ikke uttale meg om det er enklere når det er noen år imellom, jeg har hunder i flokk og ingen egen erfaring med samkjønnsaggresjon i så måte. Tviler dog på at det vil hjelpe så mye, når den yngste hunden blir eldre og vil 'sette skapet på plass'. 

Dvs, jeg måtte omplassere en hund jeg overtok som voksen, da det smalt mellom den og en annen tispe i flokken, etter omtrent 18 måneder. Det ble prøvd med 'tilvenning' igjen men helt nytteløst, hadde jeg sluppet dem sammen igjen hadde det nok vært over og ut for den minste hunden. 

 

 

 

 

Skjønner hva du mener! 

Men jeg tenker også at mange farlige hunder er et resultat av feil eller dårlig oppdragelse, eller at den er preget negativt i oppveksten. Og at en bitteliten hund kan være mye mer aggressiv enn en stor. Men igjen, de små slipper mer unna fordi de er så små og søte. Alle hunder er et stort ansvar, men det er større jo større hunden er tenker jeg, pga oppfatningen til mange ang store hunder

Men vi har ikke noe hast, og ingenting er helt bestemt enda men en rottweiler f.eks vil jeg si kan være en god familiehund - om den får sosialiseringen, treningen pg stimulien den trenger. Jeg tar gjerne imot alle erfaringer enten de er positive eller negative

Edit: ikke at jeg er noen ekspert på hundeoppdragelse, det er jeg ikke! Men jeg har god erfaring med trening av hund

Endret 31. Mai 2018 av Emily123

[TonjeM]

Velkommen! Forøvrig har jeg dårlig erfaring med liten voksen hund og stor valp. Jeg hadde voksen (streng) basenji tispe og flatcoated hanne. Flatten var jo bare vanvittig snill men livat og som unghund full av unoter. Det var skrekkelig slitsomt å passe på hele tiden at valpen ikke bumpet den lille samtidig som de måtte ha lov å ha sosialt samvær. Det var en periode da han var 10-12 mnd gammel og likte å erte gamla, på tur tok han løpefart og så bare løp han ned basenjien. Fra hennes side var det tydeligvis veldig viktig å IKKE flytte seg når han gjorde slik, hun så jo han kom og kunne fint flyttet seg men isteden huket hun seg og stod klar for å ta imot sammenstøtet - og det var voldsomt med 40 kg høyhastighets hund mot 9 kg stillestående. Vi fikk stoppet det stortsett men det var 2-3 ganger hun bare trillet avgårde. En dag krasjet de av et uhell, han var voksen da men shit happens, og hun fikk en alvorlig nakkeskade. Den ble behandlet men hun hadde fått varig men og noen få år etterpå, da hun var 12, blomstret skaden opp igjen og hun måtte avlives. Nå har jeg jevnstore hunder og det har vært ren luksus at de ikke kan skade hverandre pga størrelsesforskjell.

[Wilhelmina]

12 hours ago, Emily123 said:

Og at en bitteliten hund kan være mye mer aggressiv enn en stor. Men igjen, de små slipper mer unna fordi de er så små og søte.

De «slipper unna» fordi skadepotensialet er mye mindre. Det spiller liten rolle om naboens chihuahua er aldri så aggressiv, risikoen for at den påfører noen alvorlig skade er minimal.

[QUEST]

15 timer siden, Emily123 skrev:

Skjønner hva du mener! 

Men jeg tenker også at mange farlige hunder er et resultat av feil eller dårlig oppdragelse, eller at den er preget negativt i oppveksten. Og at en bitteliten hund kan være mye mer aggressiv enn en stor. Men igjen, de små slipper mer unna fordi de er så små og søte. Alle hunder er et stort ansvar, men det er større jo større hunden er tenker jeg, pga oppfatningen til mange ang store hunder

Men vi har ikke noe hast, og ingenting er helt bestemt enda men en rottweiler f.eks vil jeg si kan være en god familiehund - om den får sosialiseringen, treningen pg stimulien den trenger. Jeg tar gjerne imot alle erfaringer enten de er positive eller negative

Edit: ikke at jeg er noen ekspert på hundeoppdragelse, det er jeg ikke! Men jeg har god erfaring med trening av hund

Det kan selvsagt være en medvirkende årsak til farlige hunder men det er ikke det hele dessverre.. Å sosialisere bort hundeaggresjon er stort sett et dødfødt prosjekt, hvis individet har det i sin genetiske pakke, så og si. 

At små hunder 'slipper unna' er som Wilhelmina sier pga skadepotensialet er minimalt og  nærmest ikke-eksisterende i forhold til en stor hund. Irriterende kan det nok være med en aggressiv bøtteknott men det betyr sjeldent eller aldri at møtende hunder/folk står i noen som helst fare. DET er den store og viktige forskjellen. 

Endret 1. Juni 2018 av QUEST

[TonjeM]

8 timer siden, QUEST skrev:

Det kan selvsagt være en medvirkende årsak til farlige hunder men det er ikke det hele dessverre.. Å sosialisere bort hundeaggresjon er stort sett et dødfødt prosjekt, hvis individet har det i sin genetiske pakke, så og si. 

At små hunder 'slipper unna' er som Wilhelmina sier pga skadepotensialet er minimalt og  nærmest ikke-eksisterende i forhold til en stor hund. Irriterende kan det nok være med en aggressiv bøtteknott men det betyr sjeldent eller aldri at møtende hunder/folk står i noen som helst fare. DET er den store og viktige forskjellen. 

Amen

[Emily123]

Men når dere snakker om hundeaggressive hunder, mener dere hannhund eller rottweiler eller store hunder generelt? 

[simira]

"Hundeaggressiv hund" er et veldig lite dekkende begrep. Det kan være alt fra fryktaggressiv, samkjønnsaggressiv, ressursforsvar og uansett størrelse eller rase. Men noen raser har mer anlegg for å utvikle denne aggresjonen enn andre. Samkjønnsaggresjon og ressursforsvar er vel ikke ukjent hos rottweileren.

Om en hund har fått utløst aggresjon som følge av ubehagelige hendelser eller dårlig/feil sosialisering så kan dette ofte jobbes bort. Er det genetisk kan det også noen ganger begrenses, men det er ikke gitt at det hjelper med god sosialisering og trening fra start av. (det er uansett ikke gitt at det kan jobbes bort, men antageligvis vanskeligere dersom det er genetisk anlagt)

Endret 1. Juni 2018 av simira