Gå til innhold
Hundesonen.no

Alle hunder har sine feil, men hvor går grensen for å ikke egne seg som avlsmateriale?


Pomeranianlover
 Share

Recommended Posts

Hei! 
Jeg har en 2 år gammel Pomeranian tispe jeg vurderer å sette et kull på. Men som alle andre hunder, har hun også feil. Og jeg er usikker på om det er for "store" feil til å avle videre på. 
Denne tispen har et helt fantastisk gemytt som jeg aldri har vært borti før (jeg har fire Pomeranianer). . Det er vanskelig å beskrive men hun er en veldig rolig og behagelig hund samtidig som hun elsker alle dyr (katter,kaniner, marsvin..) , mennesker (inkludert barn!) Og hun bjeffer sjelden ( et stort problem hos rasen) hverken på andre hunder eller når hun er alene hjemme. Dette er jo selvfølgelig ting du kan lære en hund, men hun er rett og slett bare en fin hund. Dette er gode egenskaper jeg ønsker å bevare i et eventuelt fremtidig kull. Hun er import fra Ungarn.

Ellers er hun helt frisk og rask. Eksteriørmessig er hun rett størrelse, har gode selvfødende linjer (veldig vanlig med keisersnitt på rasen), ok med pels, små ører, etc

Feil: Hun har tannmangel, grad 2 av patella luksasjon i det ene bakbenet (er i følge RAS Pomeranian lov å avle på, men er usikker på hva jeg synes om det) og er veldig underdanig og nervøs for å møte fremmede hunder. Det tar en stund før hun våger å gå bort å snuse. Uavhengig av størrelse på hunden. Men hun elsker alle hunder etter å ha blitt trygg. 

Krav til en eventuell hannhund ville vært: god tannhelse og minimalt med tannmangel, Patella 0/0 (viktig!), rolig og TRYGG type. Og ellers alt etter. 

Pomeranian får et kull på 1-3 valper og ville beholdt én selv. 

Hva er deres tanker om dette? 

Endret av Pomeranianlover
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En hund som skal avles på bør være over gjennomsnittet god for rasen sin. Om din hund er det, det vet jeg ikke, men at en hund er snill, frisk og føder selv, er normalt sett ikke en "god nok" grunn til å avle på en hund. Når hunden i tillegg har mentale brister ift andre hunder, tannmangel og patellaluksasjon grad 2, så synes jeg nesten det sier seg selv, med mindre det står veldig skralt til hos rasen.

Du skriver ingenting om hunden er stilt ut eller mentaltestet, og ev. med hvilke resultater, men det er jo også ting man bør ta i betraktning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei! Takker for ærlig mening. Selvfølgelig er det ikke god nok grunn at hunden er snill og frisk som du sier, så jeg prøver å få med begge sider. Hun er ikke stilt ut og mentaltest er vel ikke vanlig på Pomeranian så vidt jeg vet. Ja, jeg er helt enig med deg på de punktene du sier og jeg er veldig usikker på om feilene faktisk er for store i dette tilfelle. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 hours ago, Pomeranianlover said:

Hei! Takker for ærlig mening. Selvfølgelig er det ikke god nok grunn at hunden er snill og frisk som du sier, så jeg prøver å få med begge sider. Hun er ikke stilt ut og mentaltest er vel ikke vanlig på Pomeranian så vidt jeg vet. Ja, jeg er helt enig med deg på de punktene du sier og jeg er veldig usikker på om feilene faktisk er for store i dette tilfelle. 

Hvis hun ikke er stilt ut en gang, så bør jo det gjøres, gjerne flere ganger, slik at det blir gjort en vurdering av hundens eksteriør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Pomeranianlover skrev:

Og hun bjeffer sjelden ( et stort problem hos rasen) hverken på andre hunder eller når hun er alene hjemme. 
 

Hvis dette er naturlig og ikke tillært, vil vel dette nesten være som feil å regne, siden hun er spisshund, for de skal jo ha lyd i seg, selv om de fleste mennesker nok vil kalle dette en fordel ;) 

Ellers vil jeg nok som hovedregel si at, uansett hva RAS måtte mene, man bør styre unna å avle på hunder med PL. Tannmangel er jo vanlig hos småhunder, og selv om det selvfølgelig ikke er ideelt, så innebærer det sjelden problemer for hunden. De motsatte er oftere et problem, da de har så små munner at om de får alle tennene, så er det egentlig ikke plass. At det ikke burde være sånn, er en annen diskusjon, men for disse små er ofte bare en fordel å mangle et par tenner, rent velferdsmessig. Nervøsiteten ville bekymret meg mer enn tennene, for slikt påvirker valpene.

Nå kjenner ikke jeg pommebestanden særlig godt, men med mindre det står veldig dårlig til med sykdommer som er verre enn PL, og som hun ikke har (er hun forresten øyelyst?), så er PL-status 2 dealbreakeren i mitt hode. Jeg synes fravær av slike ting er viktigere enn perfekte proposjoner / eksteriørmessig etter rasestandarden, om man må velge. Du vet jo hva det vil si å leve med dette, og har selv erfart hvor vondt og problematisk det kan være. Er dette noe du vil risikere å sende videre? Husk at alvorlighetsgrad ikke er direkte arvelig, og at avkom like gjerne kan få sterkere grad ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan godt tillate noen feil eksteriør sett, så lenge hunden har et veldig bra gemytt og psyke. Mentalitet er for meg veldig viktig, for det er nok av hunder som har mentale brister.  For meg veier det tyngre enn om at hunden har litt feil ørestilling eller er litt for liten etc.  Om hunden gjør det greit på utstilling, men ikke nødvendigvis når toppen, gjør ingenting, så lenge hunden er innen rasestandaren.

At hunden har feil som kan føre til helseplager og sykdom, det er ikke så bra i mine øyne. Jeg tenker at en avelshund må være frisk. Og spesielt hvis rasen har spesifikke problemer, så bør man i hvertfall unngå det.  Tenk på potensielle plager valpene kan få, hvis du bruker en hund med fare for dårlige tenner og kneproblemer.

Jeg har en tispe som har haleknekk (ikke diskvalifisert feil på rasen). Jeg kunne godt ha brukt henne i avel hvis hun hadde vært bedre mentalt. Hvis hun hadde vært mentalt sterk og hatt en utmerket gemytt, sett veldig bra ut eksteriør sett så kunne jeg forsvart det å brukt en haleknekk hund.  Men nei, ikke slik det er nå. I noens øyne ville hun nok vært god nok, men ikke i mine øyne. Jeg setter høye krav til mentalitet.

Man er jo aldri garantert noe som helst, men hvis man bruker et så godt utgangspunkt som mulig, ja da har man ihvertfall gjort det man kan.

Endret av Djervekvinnen
  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...